Jeg fortsetter å kjøpe bøker. Den siste til Niels Fredrik Dahl. Så er det Solvej Balle. Og Tore Renberg. Asta Olivia Nordenhof. Ja, så leser jeg noe gammelt av Knausgård, og selvfølgelig Jon Fosse: Septologien.
Jeg fortsetter å kjøpe bøker. I bokhandelen ser jeg en av Alf van der Hagens nye samtalebøker, den med Ingvar Ambjørnsen. Ingvar dør sakte. Hver kveld drikker han vin og spiser hasjkake. Han har kols. Han sliter mest med utpusten. Sier han.
Jeg fortsetter å kjøpe bøker. Jeg drikker en øl. I Frankrike møtte jeg nylig en nonne, en søster, hun holder til på et fjell. Hun hadde fått et kall fra Gud. Gud sa at hun måtte reise til fjellet og bo der. Hun får mye besøk. Det er mange mennesker som vil snakke med henne. Om hva, spør jeg. Om å skifte kjønn, svarer hun som eksempel.
Jeg fortsetter å kjøpe bøker og mens jeg leser noen av bøkene jeg kjøper, tenker jeg på at jeg har lyst til å skrive, men jeg spør meg selv: hvorfor? Hva er det jeg har lyst til, sånn helt egentlig?
Jeg fortsetter å kjøpe bøker, tenkte jeg på vei til verkstedet for å hente bilen som har fått nye vinterdekk. Jeg fortsetter å kjøpe bøker, tenkte jeg, fordi jeg nettopp hadde kjøpt den siste boken til Niels Fredrik Dahl på Norli, selv om jeg holder på med Septologien. Jon Fosse vant Nobelprisen og det første som slo meg var hvor stolt jeg er over at jeg har lest Kvitleik (tidligere i år). Så fant jeg Radioteaterets innspilling av Nokon kjem til å kome på NRK Radio (appen) og ble først fylt av latter, deretter skremt, så litt skamfull og trist.
Jeg skriver, men det er nå. Det er lenge siden jeg satt meg ned for å skrive noe som helst. Jeg fortsetter å kjøpe bøker, men skrivingen er det så som så med. Onkelen min skriver. Han skriver på Facebook. Jeg tror han her en dag skrev noe om at Facebook er bloggen hans. Jeg hadde lyst å kommentere, men jeg tok meg i det.
Forrige uke leste jeg et intervju med en forfatter i Morgenbladet. Han hadde invitert journalisten hjem på kaffe og vafler. Journalisten hadde lest boken hans og han likte den. Før intervjuet hadde journalisten gjort research og funnet ut at forfatteren for tolv år siden skrev innlegg i lugubre nettsamfunn av typen høyreekstreme. Det var dette journalisten ville snakke om, over kaffe og vafler. Ikke den nye boken. Det provoserte meg og jeg vurderte å sende et leserinnlegg til Morgenbladet. Jeg gjorde det ikke.
I et radiointervju sier Jon Fosse at “de aller fleste lesere sier at andre vil ha problemer med det” (å lese bøkene til Jon Fosse) “men selv har de ikke problemer med det” (å lese bøkene til Jon Fosse). Jeg ler når jeg hører det. Og det er sant. Jeg leser Septologien og det handler ikke om noe annet enn en kunstner som reflekterer over at han kunne ha vært hva som helst og hvem som helst, alle andre enn seg. Det handler om alkohol og avhold. Det handler om kjærlighet og tapt kjærlighet. Og hva er det nå egentlig med dette begrepet: gnostisk. Noe er det!
Jeg drikker en kald øl og jeg liker både ølet og ordene jeg skriver mens jeg drikker. Nei, det er ikke ordene jeg liker, det er bare fenomenet: at det kommer ord på skjermen etter hvert som jeg taster på 'turet.
Jeg fortsetter å kjøpe bøker, og jeg leser de, én etter én. På jobbreise til Tyskland og Frankrike tenker jeg på livet, på privilegiene, på tilfeldighetene, på det som kunne ha vært. Ikke annerledes enn det Jon Fosse skriver om i Septologien. Bare ikke like vakkert.
De nye stemmene på NRKs bokprogram, Åpen Bok, plager meg. Jeg vet ikke om det er stemmene eller menneskene bak stemmene. Først er det stemmene. Det er stemmene jeg hører. Det er to unge damer som har begynt å jobbe i NRK. De snakker sakte. De har andre dialekter enn jeg er vant til. Jeg velger likevel å høre på de når de snakker om Jon Fosse. Etterpå vet jeg ikke hva jeg føler.
Min eldste sønn forteller meg at Jon Fosse hadde sagt på Supernytt at han var forbauset over å ha vunnet Nobelprisen, men ikke spesielt begeistret.
Hvordan avslutter jeg og hvorfor vil jeg plutselig avslutte? Hvorfor er det slik at jeg ikke vil skrive flere ord akkurat nå? Er det fordi ølet snart er tomt og Nytt på Nytt snart begynner? Eller er det fordi jeg begynner å tenke på ting jeg ikke liker å skrive om, eller ting jeg ikke klarer å skrive om, som følelser eller kanskje til og med sex?