Jeg kan ikke skrive. Vil jeg? Er det bedre om jeg skrev på et rom uten utsikt? Kan det som er utenfor vinduet mitt kalles en utsikt? Er spørsmålet bare om det er bedre å skrive på et rom uten vindu? Er det tarmene eller angsten jeg kjenner i magen? Er det en bekymring? En frykt? Et ubehag, men av den vante sorten. Jeg kjenner ikke etter noe annet sted, ikke akkurat nå. Et godstog kjører forbi. Jeg blir alltid i godt humør av godstog, men det er kortvarig. Det er på grunn av den historien fra Oslo den gang jeg var yngre og alt virket en smule lettere enn nå. Samtidig var jeg ikke den gang da den jeg er her og nå. Mye har skjedd, mye substansielt.
Det er hvit snø på toppen av de høyeste fjellene, selv om det er mai, og jeg ringer ikke til pappa lenger.
Husene speiler seg i vannet og det er den speilvendte versjonen som er maleriet.
Blomster fra 17. mai i en vase på bordet. Kaffekoppen tom, jeg vet ikke om jeg vil ha mer, jeg vet ikke om jeg bør drikke mer, jeg vet ikke så mye. Jeg vet ikke en gang om jeg gleder meg til vi får besøk. Hvorfor skal det alltid være sånn at det er idéer jeg forelsker meg i, og ikke det faktiske?
Jeg må bevege meg mer. La armene svinge langs kroppen mens beina tar meg fremover. Jeg må gå litt hver dag. Eller løpe. Eller begge deler. Men alle rutene oppleves så begrensende på dette lille stedet.
Hun sier hun blir stresset av at jeg hater dette lille stedet. Jeg skulle ønske jeg ikke gjorde det, men jeg vet at jeg gjør det innerst inne. Eller jeg vet at jeg hater meg selv. Det er jeg som har ødelagt stedet. Det er jeg som har ødelagt meg. Det er jeg som har ødelagt alt.
Ingen av menneskene her har jeg særlig lyst til å være sammen med. Da kommer ensomheten. Da kommer den dårlige helsen og de kjipe tankene. Jeg spiser mengder av godteri og usunn mat. Jeg beveger meg nesten ikke lenger og jeg dreper meg selv sakte. Jeg tror ikke en gang at jeg lever.
Jeg tror jeg ville skrive noe om tid (selvfølgelig, som alltid), men med utgangspunkt i filmer fra 80- og 90-tallet og den synlige aldringen som har preget skuespillere jeg en gang så på som mine fortrolige. Jeg fant trøst i Al Pacino, Robert DeNiro, Dustin Hoffman, Tom Cruise, Nicolas Cage, Tom Hanks, Meg Ryan osv.
Nylig så jeg traileren til den siste Scorcese-filmen med Leonardo DiCaprio. Det er ikke bare den synlige aldringen, altså den ytre, men også den indre. De tillater seg å lage filmer om snevre tema som de har drømt om hele livet. Det blir som om jeg skriver boken om den døve statisten i eget liv. Ingen er interessert, men jeg bare gjør det. Forskjellen på Scorcese og meg er at han både kan og kan. Og så gjør han det.
Jeg tar mer kaffe.
Et sted leser jeg om “grit”. Utholdenhet? Måtehold er visst også noe.
Jeg sier til hun jeg er gift med at jeg ikke klarer å unnslippe tanken på at jeg ikke vet om vi gjør det riktige. Nei, vi gjør sikkert ikke det, svarer hun.
Ungene spiller Playstation og Nintendo Switch. Jeg taster på tastaturet. Drikker kaffe. Tar til og med en bit sjokolade. Hva skal dette bli til? Jeg er leder. Jeg er redd for fallet. Hver dag.
Når jeg leser om krenkelser i avisen aktiverer det meg. Jeg velger raskt side. Det er krenkeren jeg støtter. De som lar seg krenke har for sterke stemmer. Det får meg til å tenke på arbeidssituasjonen min. Det får meg til å tenke på fotballkampen jeg var på, der mannen til en krenket var spydig. Spydige jævel, jeg burde ha spyttet på ham og gitt ham en trøkk seksten.
Solen skinner og folk er allerede ute. Jeg slutter å skrive her. Jeg tar med meg kaffen og en bok om kunstig intelligens ut på terrassen. Jeg har lyst til å banne, men bare stopper.