Drar opp mobilen. I solen. Har åpnet en billig øl. Naboen kjører kantklipper. Jeg kan høre det. Drar opp mobilen og vurderer å sende en e-post eller en sms, men vil liksom ikke lire av meg noe som risikerer å fremstå lite målrettet, lite personlig, kanskje til og med uten et hei og et hadet eller vennlig hilsen, det blir for dumt!
Sommer og ferie blir sommerferie. Jeg fyller en linjert notisbok med ord og jeg leser La Peste (Pesten) veldig, veldig sakte.
Jeg har lite jeg ønsker å meddele andre, i hvert fall muntlig. Jeg blir fort stille. Telefonen ringer ikke, jeg ringer heller ingen.
Gleder meg til å lese alle bøkene jeg skal lese, liker følelsen av forventning. Gruer meg til slutten.
Det begynner å bli for sent og kanskje var det allerede for sent før jeg begynte å tenke at begynnelsen på prosessen mot at det er for sent i det hele tatt var satt i gang.
Jeg kan drikke øl, men jeg må holde meg unna sjokoladen og potetgullet, jeg er snart en gammel mann, jeg er i hvert fall eldre, det får jeg ikke gjort noe med.
I dag klippet jeg gresset og i går ringte mamma og jeg sa ingenting av betydning, men hun hadde mye på hjertet, og etterpå takket hun for samtalen og at jeg tok telefonen.
Som alltid var det ikke dette jeg skulle skrive.