Det hjelper å få det ut, er det ikke sånn det fungerer? Hva er det som “må” ut egentlig? Hvorfor kan jeg ikke bare holde inne?
Jeg følger ungene til fotballskole. Hjemmekontor. Jeg kjøper en bolle på vei hjem. Hjemmekontor. Jeg drikker min kaffe, svarer på en e-post. Hjemmekontor. Jeg skulle ha vært der fysisk, men det er noe med ungene, noe med smilene, noe med tårene, noe med følelsen jeg har inni meg, noe i magen, alltid noe i magen, i regionen rundt navlen. Er det en svulst eller er det melankoli? Er det litt av begge?
Samvittighet.
Hjemmekontor.
Rulleskøytene i gangen i kjelleren. Klump i halsen. Han bruker de aldri. Er det fordi jeg ikke tar ham med ned på banen? Klumpen i halsen vil ut. Eksternalisering er ordet jeg lærte min yngste sønn her forleden. Han taper i spill, det er de andres feil, han blir sur, det er brorens feil, han eksternaliserer, sier jeg. Eksternalisere? svarer han. Så har han lært et nytt ord. Jeg ser ut av vinduet på dette forferdelige stedet vi har bosatt oss på. Eksternalisering. Jeg orker ikke mer, skriver jeg, tenker jeg, men hva skal det egentlig bety? Jeg er her, er jeg ikke?
Er dette egentlig godt nok?
Fra hjemmekontor til Arendal.
Arendal. Knausgårds neste roman skal hete Arendal. Han fortsetter i serien sin. Han fortsetter og fortsetter, men kanskje holder han egentlig ikke ut han heller. Hva vet jeg. Kanskje holder han ut bedre enn meg.
Dette hjalp overhodet ikke. Jeg drikker min kaffe. Klumpen i magen er der. Eksternaliseringen fortsatt et fenomen.
Jeg må ta ansvar. Jeg tar ansvar. Og jeg er så forbannet lei!