Jeg må bare skrive. Noe. Dette. Jeg må bare skrive noe, som blir dette. Ta alt med en klype salt, er du snill, men les det gjerne.
I dag innså jeg det igjen: jeg blir aldri god nok for meg selv. Dette med å være streng mot seg selv er et velkjent fenomen. Er det ikke? Det er det for meg i hvert fall. Det hjelper dessverre lite å være kjent med fenomenet. Innsikten har ingen funksjon. Det går ikke over.
For ikke mange dager siden innrømmet jeg dessuten at jeg ikke takler motstand. Jeg er elendig på det. Jeg sier jeg ønsker meg direkte tilbakemeldinger, klar tale, gi meg noe, si hva du tenker, men hvis noen først gjør det, blir jeg knust. Etter en slik hendelse kan jeg sette på Band of Horses eller Kent i bilen på vei hjem.
Dette er bare meg som tømmer meg i en container. Containeren er deg. Ta det gjerne med en klype salt. Det er samtidig ramme alvor, men ikke dramatisk.
I et møte med en etat der flere var tilstede (og alle drakk kaffe), skrev jeg ned noen linjer på datamaskinen jeg hadde med meg. Det handlet om en følelse jeg fikk etter å ha åpnet munnen og sagt noe. Det jeg skrev gikk noe sånt som:
Du trekker pusten dypt før du dukker ned under vannet. Du holder pusten og svømmer rundt med de andre fiskene til du ikke lenger klarer å holde pusten. På overflaten av vannet kan de andre se det boble opp på vannflaten. Det er du som puster ut under vann. Straks får du panikk. Du svømmer det raskeste du kan oppover, oppover. Idet du bryter vannet, gisper du etter luft. Det handler om ditt liv. Så innser du det. Det var bare et møte.
Det er helt sant at jeg skriver for å skrive noe, fordi jeg må og fordi jeg må tømme og fordi jeg må få utløp for dette som jeg ikke vet hva er, men som likevel er ulike versjoner av innsikt.
Hun kom inn på kontoret og ga meg tips. Tipset var at jeg måtte la de andre se meg. Og jeg må la de andre seg meg, fordi jeg fortjener det. Jeg vet ikke om det høres kryptisk ut, men jeg skjønner hva hun sikter til. Likevel: jeg tåler det ikke. Jeg står alene i all dritten. Jeg blir kvalt. Det er bare min egen feil. Og jeg takler det ikke.
Det ryddigste jeg kan gjøre er å brette alle klærne og legge de på riktig sted i skapet, til ungene, til hun jeg er gift med, og i mitt eget. Jeg må puste. Jeg må jobbe for å puste. I morgen er en ny dag – jeg har ansvar. For meg. For andre.
Ta det med en klype salt. Søren klype!