Han kommer inn døren med hjelm på. Det er ikke rugby, sier jeg. Han ser på meg, ser ut som et spørsmålstegn. Senere hører jeg på Bokprogrammet på NRK Radio. Frederik Svindland. Endelig en forfatter som ikke høres ut som en forfatter. Det er ikke rugby, sier jeg. Det er fotball! Jeg har syklet, svarer han. Det finnes ikke lenger ironi.
På hotellet i jobbsammenheng. Vi sitter i spisesalen og diskuterer noe. En tallerken forsvinner. Så en til. Her er de effektive, spøker vi og ler vi. Vi spøker og vi ler. Så glad er vi, så er glad er vi. Dessert: kake og is. Den eldste av oss, en kvinne, blir ferdig først. Den unge servitøren kommer bort. Kan du ta tallerkenen, sier kvinnen til den unge servitøren, og så slår hun servitøren på ryggen og sier: vær rask! Servitøren tar tallerkenen med seg i en fart. Jeg bare spøkte, roper kvinnen. Det finnes ikke lenge ironi.
Du vet ****, sant? sier han til den andre. Den andre: ja. Han: Han har dårlig rank i Brawl Stars! Den andre: Ja, vi spilte i går. Han disconnecta hele tiden! Han: Det er fordi han har McDonald's internett.
Det finnes ikke lenger ironi, men det finnes humor og nye uttrykk.