-Dette var et godt møte, sier hun.
Jeg setter meg i bilen og kjører ut av det lille parkeringshuset under hovedbygget. Det er en lettelse å kjøre ut fra det altfor smale oppmerkede feltet, som noen må ha malt opp på 70-tallet. Lettelsen skyldes ikke parkeringshuset, selv om det er godt å vite at ingen har ripet opp bilen mens jeg var på møte, selv om bilen uansett ikke er spesielt velholdt. Jeg har aldri brydd meg om å ta vare på bilen. Vaktmesteren på min forrige arbeidsplass hadde noen ganske stygge tanker om mennesker som ikke tar vare på bilene sine. Jeg er en sånn. Skal jeg gjette, så vasker jeg bilen fire ganger i året. Jeg kjører inn i en automatvask og ber om børsteløs vasking.
Uansett, lettelsen handlet ikke om å kjøre bilen ut av parkeringshuset. Lettelsen var å komme ut av det gode møtet. Den siste timen hadde jeg kjent på en uro i mageregionen. Møterommet var dessuten veldig varmt. Noen av deltagerne deltok via Teams, men tre av oss var fysisk til stede. Etter hvert droppet jeg den mentale tilstedeværelsen og tenkte på mer spennende ting, og – ikke minst – mer spennende mennesker.
En dag kan romme mye. Fra klokken 8.30 til 13.30 kan det være utviklingsmuligheter, inspirasjonsmøter og varme menneskemøter. Så tar du kanskje bilen og kjører fra ett sted til et annet, gjerne til et trangt parkeringshus, og sier hei og hå, og hører på en historie om en julekalender, men historien oppleves som påtatt, en innøvd greie for å komme i gang med møtet. Bare en magefølelse, tenker jeg for meg selv, før magefølelsen tar helt overhånd og det gode møtet blir bare bortkastet tid og stjeler den gode energien som var med fra tidligere på dagen.
Noen snakker i rommet, men jeg svarer på en e-post, og så begynner jeg å tenke. Jeg tenker på setninger folk sier, jeg tenker på hvem jeg er, hvem de andre er, hvordan vi forstår – eller ikke forstår – hverandre, og jeg tenker på svart tekst mot hvit bakgrunn, og jeg tenker på romaner jeg skal lese.
Tidligere samme uke møter jeg en som forteller om eget hus og egen hage. Det er i hagen vedkommende finner ro. Det er hagen som er hobbyen. Det er de akademiske og profesjonelle milepælene som er verdt å nevne. Og så stiller jeg noen spørsmål og får ærlige svar om en vanskelig barndom. Nok en gang skjer det noe i magen, men det er en varme, ikke uro, det er varme som strekker seg mot kjærlighet, nærmere en fars kjærlighet til egen sønn, eller bare nestekjærlighet, omsorg, empati – varme, uansett.
Så tenker jeg på boken (og filmen), Being There, og ser for meg at jeg skal lese den på nytt på mandag, fordi jeg har ferie. Jeg begynner å legge planer. Jeg skal lese Being There. Jeg skal se Insomnia. Jeg skal lese ferdig Harstad-boken som allerede er påbegynt. Jeg skal drikke kaffe.
-Nå er jeg spent, sier hun.
Første gang hun sier det, får jeg en følelse av forventningspress. Her må jeg levere, tenker jeg. Det er uklart for meg hva som er så spennende, men hun lurer på hvordan det gikk i et møte jeg deltok i.
-Nå er jeg spent, sier hun.
Andre gang hun sier det, begynner jeg å tenke at hun er plagsomt nysgjerrig. Hvorfor skal hun vite alt?
-Nå er jeg spent, sier hun.
Den attende gangen.
-Nå er jeg spent. sier hun.
Den tjuefjerde gangen har jeg skjønt at det er hennes måte å si: Hvordan gikk det? Eller: Noe nytt?
-Det var et godt møte, sier hun idet hun reiser seg fra stolen. Hun gjentar det i heisen på veien ned. Hun sier det en siste gang før vi tar farvel og setter oss inn i hver vår bil i det lille parkeringshuset under hovedbygget.
Hun har ikke spurt meg om noen ting. Jeg ba henne om hjelp, men hun kunne ikke hjelpe. Hun vet ikke at jeg for bare få dager siden tenkte på Stig Aasvik og så for meg en alternativ virkelighet der Morgenbladet-saken om skyggeforfattere ble skrevet en gang mellom 2012 og 2020, der Stig Aasvik hadde fått sin plass. Han har skyggeskrevet for Lasse Gustavson, Carl I Hagen, og Heidi Løke.
Hun spør ikke, men det er ikke rart. Hvordan stiller du dét spørsmålet?