Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det har vært vanskelig i hele dag. Det er det fremdeles. Noe i meg lengter etter å skrive, men helst ikke dette, helst et brev, gjerne et dikt, kanskje en sang, i hvert fall ord, i det minste et avsnitt, og et til og et til.
I stolen i den lille stuen sitter jeg og leser på morgenen, lørdag og søndag. De øvrige dagene står jeg opp lenge før resten av husholdningen og kjører dit jeg jobber. Det har vært en travel uke på jobb, full av irriterende overraskelser, men også noen gode.
De siste nettene har jeg drømt. Om katten som snakket til meg. Om advokaten som insisterte på å ta omkamper den ansatte ikke hadde bedt om. Mer enn det, men nå har jeg alt glemt de tidligere drømmene. Jeg er kvalm og vet ikke om det er på grunn av Kefir eller sjokoladekaken jeg bakte for å blidgjøre ungene.
Ungene. Jeg ser på ungene, først den ene, så den andre. Øyekontakt og hvilepuls. Vi klemmer. Jeg kysser de på kinnene. Så krangler vi. Jeg kjefter. Nå er det nok! De hører ikke etter. Jeg hører ikke etter. Vi er familie. Det er det vi er. Bokhyllene vokser ikke, men antall bøker vokser. Jeg selger unna litt på nettet.
I dag var det sånt vær som frister meg til å legge meg i sofaen og se en gammel film, gjerne noe av Nora Ephron. Apropos Ephron: jeg fikk en stor bok i postkassen her forleden. Den heter Nora Ephron at the Movies: A Visual Celebration of the Writer and Director Behind When Harry Met Sally, You've Got Mail, Sleepless in Seattle, and More og den er veldig, veldig fin (å se på).
Jeg forsøker å puste, å trekke pusten forbi brystkassen og helt ned i magen. Det er lettere nå, merkelig nok. Det er som magi. Jeg har bare latt fingrene taste og skrive disse ordene, som ikke er de vakreste ord, eller aj aj aj aj boff (boff), men det er ord. Mine ord. Mitt.
Det var noe mer, men nå er det glemt.