Han er fem år og både imponerende og irriterende. Han spør om slanger spiser eller sluker mus. Han spør om det er normalt å låne luen til en onkel. Han sier han har to mager: en middagsmage og en dessertmage. Han ler når han er i godt humør og griner og lager skrål når han er trøtt. Han vil ikke lese bøker uten bilder. Hvis han ikke klarer barne-Sudoku sier han at det ikke er noe problem, for de voksne kan jo bare forklare ham det. Han sier han ønsker seg en gitar til bursdagen sin, for det har han ikke. Han har heller ikke leke-stjerne og leke-fugl. Han vet ikke hvor mange dager det er i et år, men han har hørt om mandag og torsdag og søndag. Og tirsdag og onsdag og fredag. Rekkefølgen spiller ingen rolle. Han er kanskje mest imponerende for måten han spiser på. Han oppfører seg så altfor pent. Det er derfor jeg forsøker å lese Lillelord for ham, men vi kommer oss bare gjennom de to første sidene fordi boken mangler bilder. Han er kanskje irriterende fordi han ikke er min sønn, bare en nevø, og fordi jeg er ferdig med femåringer. Hvilken plass kommer han til å ta i verden? Alle disse menneskene (inkludert meg selv) som prøver å ta plassen de skulle ønske de fortjente.
Tåken har lagt seg over innsjøen igjen. Det går rykter om at når tåken legger seg er det for at sjelene skal kunne fly fra kirkegården usett.