Først må du trykke på en knapp. Så må du vente (veldig) lenge. Du venter (veldig) lenge mens du hører på det nye albumet til Neil Young (kanskje) og det slår deg at han er minst like fri som Milan Kundera var en gang på 80-tallet, og nå som du har kommet mot slutten i boken du leser, har du spørsmål om kitsch og hva som er greia med det, og – ikke minst – hva Odd Nerdrum egentlig holder på med. Har det noe som helst med kommunisme å gjøre? Hvorfor er op-5.no et kulere nettsted (og et slags fellesskap mellom to ildsjeler) enn det du selv klarer å skru sammen. Det skrur seg til. Sommeren har kommet snikende, men likevel overraskende, og det innser jeg når vi er halvveis i juni, og så begynner jeg å grue meg til den mørke, kalde vinteren. Jeg ler høyt på badet og når var det du ble jeg? Hun spør meg i bilen om jeg noen ganger snakker høyt med meg selv i bilen. Jeg tror ikke det, svarer jeg, men du gjør jo det, tenker jeg, og sier det til meg selv, at du, du gjør det, gjør du ikke, og så endrer jeg svaret til at det kanskje har skjedd og at jeg uansett ikke kan huske det fordi jeg ikke har vitner, jeg har ikke publikum, og så tenker jeg på Sabina som ikke vil ha publikum fordi hun vil leve i sannhet. I dag hadde du lyst på ny caps, helst blå, kanskje grå, men du kjøpte det ikke, du går bare rundt i den gamle capsen og så får du melding fra M. Du tenkte på han her forleden og nå sender han melding. Han har laget en spilleliste om triste strandgutter. Hva skjer, kjære deg. Hva skjer, kjære meg. Jeg vet ikke. Det er lov å si: jeg vet ikke. Og nå skal jeg si det oftere: jeg vet ikke, jeg vet ikke. Dessverre, jeg vet ikke.
Feber og noen engelske piller for å dempe det hele og solen som skinner og til helvete med komma og punktum og feberen og de engelske pillene som skal dempe en og solen som skinner og komma og punktum og du og jeg og vi to som seilte i en tresko i innsjøen som senere ble en elv og så havnet vi vel der vi hører hjemme og ble til de vi er