F1. Brad Pitt. Jeg er på kino. Jeg skriver på kino, men ikke på noe tastatur, ikke på en mobil, jeg skriver i hodet. Jeg skriver en anmeldelse i tagline-form. Jeg skriver:
Brad Pitt is cool. Cars are cool. Javier Bardem is cool. Kosinski is cool (he made Top Gun: Maverick ffs!) Formula 1 is cool. They got Hans Zimmer. Cool. They got Brad Pitt. Cool.
Det skulle være kortere. Kulere. Brad Pitt. Fy faen. Musikken. Fy faen. Jeg får tanker om å hoppe ut av livet. Jeg får tanker og følelser. Jeg må trekke pusten. Jeg er bare på kino. Alene på kino. Holder på å falle av, inn og ut av meg selv.
Jeg vil sende melding til M. Jeg begynner. Jeg skriver noe om Brad Pitt. Så sletter jeg meldingen. Han svarte ikke på min forrige melding. Det var i juli. Nå er det august. Jeg tenker på Prince. Now he's doing horse. It's June.
Ensomhet. Tidligere på dagen snakker vi om ensomhet. Jeg tenker også på asynkronitet. Jeg er her alene. Familien er der. Det er bare midlertidig. Det er bare her og nå. Jeg var alene som barn. Både med og uten andre. Med lego. Med musikken. Med leken. Med dansen. Med plakatene. Med samlingen. Jeg hadde det bra. Hvorfor er tanken trist i dag?
På bussen holder jeg på å spy. Jeg går ombord og spør om bussen går til IT Fornebu. Fornebu, ja, svarer han. Jeg spør om jeg har kjøpt riktig billett. Jeg tror det, svarer han. Bussen stopper et sted og noen spør om han stopper på Nationaltheatret eller Ullevål Stadion. 270, svarer han. Det er bussruten. Jeg skal til Nationaltheatret, sier mannen på gaten. Bussen kjører videre. Jeg er kvalm. Det regner. Jeg savner sol og el-sparkesykkel.
Bare rot.
Kanskje jeg bare skal kaste inn håndkleet. Er det ikke det man sier?