En tekst kategorisert som essay i Morgenbladet får meg til å innse noe jeg ikke klarer å formulere. Innsikten handler om hvem jeg er og hvem jeg blir i møtet med Morgenbladet, men det er først når jeg leser essayet som Aksel Kielland skriver om Oasis at jeg forstår det, selv om jeg ikke klarer å skrive ut hva det er jeg forstår.
Det bringer tankene mine til filmen Unbreakable der Bruce Willis spiller en mann som er eneste overlevende etter en katastrofal togulykke. Det viser seg at han har en overmenneskelig egenskap. Han er uknuselig. Samuel L Jackson spiller Mr Glass som stadig blir utsatt for ulykker som fører til beinbrudd. Disse to personene er motpoler og det er først når Mr Glass oppdager sin motsetning at han begynner å forstå hvem han selv er.
Når jeg leser teksten om Oasis i Morgenbladet handler det ikke om at jeg oppdager polariteter. Derimot handler det om at jeg, etter konserten i Cardiff i juli, hadde tanker om at jeg burde sende inn en tekst til nettopp Morgenbladet om opplevelsen av å være mann som forsøker å håndtere store følelser sammen med andre menn (og kvinner og barn) i et fellesskap. Oasis' første konsert på nesten tjue år, 4. juli 2025 i Cardiff, var historisk.
Aksel Kielland skriver at han er Oasis-fan. Han skriver Oasis og britpopen inn i britisk politikk og historie. Han skriver ikke om hvordan han hadde det på konserten og hva som skjedde med ham. Han skriver om hvor mye billetten kostet.
Jeg skriver til A på Discord. Han svarer at Morgenbladet er en avis han aldri vil betale for. Hvorfor var det nettopp Morgenbladet jeg ville skrive til? Er ikke det “min” avis?
Nei. Jeg tenker (udramatisk) at Morgenbladet ikke lenger er min avis. Jeg har ingen avis. Det jeg forstår, men ikke helt klarer å brette ut, er at jeg ikke forstår perspektivene i avisen. De gir ikke gjenklang. I alle år har jeg lest bokanmeldelsene (som er anmeldelser av de samme bøkene som i alle andre aviser: Klassekampen, DN, VG, Aftenposten, aldri noe nytt, aldri Stig Aasvik, det er det bare Aftenbladet som får til), jeg har lest om kultur og jeg har lest om politikk og arkitektur og såkalte analyser. Jeg har forsøkt å forstå. Forstå omverdenen. Og meg selv i forhold til den.
For første gang leser jeg en tekst som forsøker å levere en analyse av noe jeg selv har opplevd. Og analysen er generisk og uten følelser. Den er dessuten stjålet fra engelsk presse. I hvert fall er den kliss lik det jeg kan lese i The Guardian.
I bilen ringer jeg til pappa. Vi snakker ikke om mye, men jeg nevner Israel og Palestina. Jeg nevner det fordi jeg vet han er engasjert i saken, og jeg nevner det fordi jeg har kjøpt noen bøker om konflikten. Han sier jeg må passe på at det er bøker som tar innover seg begge siders perspektiver. Jeg kommer på den aktuelle nyhetssaken om journalistene som ble drept av Israel i et målrettet angrep for noen dager siden. Israel mente journalistene var Hamas, fordekt som journalister. Palestinerne og AlJazeera mener bestemt at journalistene var journalister. Jeg vet ikke hva som er sant. Jeg nevner for pappa at Putin og Trump avholdt et møte i Alaska om Ukraina-konflikten, og at jeg leser og hører at Putin “vant” duellen. Pappa sier at det er hva europeisk presse skriver. Jeg hører en undertone. Han viser til 80-tallet da Reagan avholdt et møte med Gorbatsjov. Alle sa det var et dårlig møte. Men ikke lenge etter falt Sovjet. Historie huskes best av de som var der da det skjedde.
Jeg vil lese noe jeg finner meg selv i. Jeg vil kjenne på gjenklang. Jeg vil egentlig fortsette å lese Morgenbladet, jeg vil ikke være reaktiv, men tilfeldighetene vil ha det til at abonnementet mitt har løpt ut, og jeg har egentlig lenge hatt en plan om å ikke lese så mye aviser. Jeg vil lese bøkene jeg har på vent.
På Norli kjøper jeg Finn Skårderuds siste bok, Mer Uro. Jeg begynner å lese på flytoget, og leser videre på flyet. Jeg leser videre hjemme, neste morgen med en kopp kaffe. Jeg er snart ferdig med første del, om hjernestormen. Jeg gleder meg til å lese delen om å bli seg selv. Det interesserer meg. Finn Skårderud deler forsiktig av sin situasjon. Det er vanskelig å skrive, ser jeg for meg, og det er vanskelig å lese. Nok en gang føles det som om man må mene noe om noe, selv om man (les: jeg) bare vil lese.
Når skal jeg åpne meg opp og brette meg ut for verden? Sånn helt på ekte? Skal jeg fortsette med skriving i det skjulte? Eller skal jeg dele mer av meg selv?
På samling gjør vi et arbeid. Vi gjør en fantasireise. Vi går tilbake til barndommen, til ungdommen, og så reiser vi inn i nåtid. Vi ser på inspirasjon og handlingsmønster. Vi prøver å identifisere menneskesyn. Jeg finner ut at jeg var mye alene som barn. Jeg var alene med meg selv og alene om mine tanker, drømmer, og – ikke minst – redselen. Det var så mye jeg ikke visste. Og jeg lurte på hvordan det skulle gå. Jeg delte det ikke så ofte med andre, verken venner eller familie. Det var lettere å smile og å være glad. Å spre godt humør er bedre enn å gå inn i alvoret. Slik fortsetter jeg min reise inn i voksenlivet, men det finnes flere handlingsalternativ. Jeg kan fortsette med det jeg allerede gjør. Alltid gå til tøys når alvoret slår innover meg. Såkalt defleksjon. Eller jeg kan stå i alvoret, gå inn i det. Det finnes dessuten flere nyanser mellom disse to motpolene. Spørsmålet er hva jeg vil.
Hun spør: Hva vil du? Jeg svarer: Jeg vet ikke hva jeg vil. Hun sier: I call bullshit.