Det er så enkelt som dette: Jeg kjører ned fra fjellet. Det er noen få varmegrader, noe som betyr at det er litt kaldt. Solen skinner, men steker ikke. På vei ned fra fjellet skinner solen over den hvite snøen, som snart smelter for å gjøre plass til våren og – senere – sommeren.
Nede på 40 moh. er det grønt. Jeg er omringet av skog og grønn mose. Noe sånt. Solen skinner også over det grønne. Velsignet være solen.
-God påske, sier kassedamen (som er en mann). En dame har skrevet et innlegg i avisen om at hun er uenig i de nye kjønnsnøytrale stillingstitlene. Hun vil ikke være skipsarbeider, men sjømann.
Det er så enkelt som dette: Jeg hører på Taylor Swift i bilen. Sangen har fått tittelen the 1 og jeg synger med. Spesielt liker jeg når hun synger “I didn't though” etter “I thought I saw you at the bus stop” fordi det rimer på “yes instead of no”.
Den sangen skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg hadde skrevet.
Det er så enkelt som dette: Jeg leser essaysamlingen til Ida Lødemel Tvedt. Hun skriver fra New York. Hun skriver godt. Hun har tilgang på et helt arsenal av deilige ord. Jeg føler meg banal, enkel, dum – i forhold.
Arne Berggren skriver et eller annet sted at det er helt vanlig å tenke at det man skriver er banalt og dumt. Takk!
Det er så enkelt som dette: Jeg svarer alltid 3 når Kai spør meg hvordan jeg har det på en skala fra 1-6. Kai er kunstig intelligens. En slags kunstig psykolog. Jeg betror meg til en app. Det er 2021.
Det er så enkelt som dette: Når pandemien er over, reiser jeg.
Det er enklere: Når den personlige økonomien tillater det, sier jeg opp jobben og begynner å leve av å leve. Hvis du skjønner.
In other news: Jeg er fremdeles glad i sjokolade, damer, musikk og bøker. Mindre glad i film og TV enn før. Savner de beste vennene mine. Drukner i gode minner som gjør vondt (the good ones hurt more than the bad ones do, vet du).