avsnitt 300

På Burger King på Gol spiser jeg en burger. Det er en meny, det følger med noe mer, men ingenting smaker godt, jeg spiser ikke opp hele burgeren, men tar med meg Bonaquaen. Posen med mat kaster jeg i et søppelspann. Jeg rister på hodet og sier lavt, men høyt nok til at noen kan høre hvis de vil: – offameg.

Det er bare flaks at jeg har rodd seks tusen meter på romaskinen i dag, ellers hadde samvittigheten kvalt meg når det kommer til inntak av usunn mat.

På ladestasjonen, her jeg sitter og skriver, leker en liten gutt på en sparkesykkel. Han har hjelm, men HALLO det er midt i trafikken!

Jeg ble døpt i trafikken Pappa tok meg med ned på Gunerius

Ed Harcourt har sluppet nytt album og jeg presterer å sitere Karpe (Diem).

På veien har jeg hørt på musikk og podcast-episoder. Geir Gulliksen har snakket om å skrive. Jeg elsker å høre forfattere snakke om å skrive, det gir mening og inspirasjon. Geir høres veldig feminin ut og det passer med tanke på tematikken i hans siste roman.

Apropos roman, jeg har bestemt meg for å kjøpe den siste til Knausgård, den får strålende anmeldelser, jeg må lese den på én dag ellers blir det ikke noe av.

Hvis jeg skal klare å skrive den romanen jeg lengter etter må jeg slutte å tro at jeg vet hva slags forfatter jeg vil være, jeg må samtidig begynne å tro på at det er mulig, og så må jeg kanskje tenke at jeg skal skrive om noe som er nært og som gjør vondt, for at det skal føles ekte (for alle) og for at det skal bli noe av verdi. Jeg vil skrive ut skammen. Jeg vil skrive den ut på papiret og ut av kroppen.

Snart er jeg i hovedstaden. Der skal jeg drikke en iskald øl. Det er i hovedsak hele planen. Og kanskje finne en frisør.

Dette er ikke en dagbok. Dette er ikke promotion. Bare hodet mitt.

Gulliksen sier at han bestemte seg for å skrive det han hadde lyst til. Hell, yeah! som de sier i nord.

Stopper her.

I bilen på vei fra barnehagen til jobb: I'm still standing (yeah, yeah, yeah) I'm still standing (yeah, yeah, yeah)

Jeg løfter venstre langfinger og sikter en fuck you mot en av de andre foreldrene, men hun ser det ikke, jeg vet hvem du er, tenker jeg, du tror du vet hvem jeg er, tenker jeg, men du vet ikke, du vet ingenting, tenker jeg. Fuck you.

I'm still standing!

Alt som ligger mellom linjene, alt som er mellom oss, alle vi folk og røvere.

Kvelden før har jeg lest om the wounding and healing of men, hva nå enn det skal hete på norsk. Menn må innrømme sine svakheter, forstå viktigheten av rollen mor spilte på deres utvikling, fraværet av far, alle disse kompleksene, være særlig bevisst hvis man selv oppfostrer sønner, så ikke de tar med seg de samme skavankene. Det er ikke lett å være mann, like lite lett som det er å være kvinne, for ikke å nevne alle andre kjønn man nå kan velge seg. Det er roller, samfunn, kultur. Fraværet av gode rollemodeller. Fraværet av noe å strekke seg etter. Fraværet av fasiten!

Jeg prøver å få med meg alle tankene, knote de ned på papiret, selv om det er misvisende all den tid jeg taster dette direkte inn på skjermen via tastaturet.

Tidligere i dag hadde vi et møte om prioriteringer. Jeg fortalte en yrkesgruppe hvordan de skal prioritere egne oppgaver. Akkurat nå har jeg andre ting å gjøre enn å skrive akkurat dette, men jeg gir (litt) faen og: Fuck you! Til de som måtte tro at de vet hva jeg burde ha gjort, hva jeg egentlig skal gjøre ogsåvidereiettjævlaordiettjævlakjør.

I'm still standing!

En blemme jeg fikk på tungen her forleden er snart på vei bort. Den gir meg en plagsom talefeil og jeg mister motivasjonen til å ytre et eneste ord. Jeg tenker på romaskinen, jeg tenker på trening, jeg tenker på romanen, jeg tenker på Roma.

I helgen kjører jeg til Oslo, jeg har ingen steder å gjøre av meg, jeg tror det er fornuftig. Hovedstaden venter. Der er alt mulig. Resultatet behøver ikke være mye å skryte av. Her snakker vi prosess!

Yeah, yeah, yeah!

Jeg bestemmer meg for å lese til side 100 i boken jeg nå leser. Og jeg gjør det.

I dag rodde jeg halvannet minutt raskere på mine fem tusen meter.

Det lukter ferskt brød i huset, det er en av disse posene (+ 1 pakke fersk gjær) fra butikken. Enkelt og greit. Til og med godt.

Ungene sovnet greit, jeg har bestilt matter til bilen, jeg tenker på Stig Aasvik, jeg tenker på Tomas Espedal, jeg tenker på å skrive når jeg leser. Det spiller ingen rolle (for meg) hva jeg skriver, bare jeg ser ord komme på skjermen som et resultat av at fingrene mine løper løpsk over tastaturet. Jeg kan innimellom være rimelig stolt over hvor raskt jeg kan skrive på dette qwerty-tastaturet.

Ferskt brød med brunost – eller makrell i tomat. Jeg har ikke bestemt meg. Programmet er fastlagt: Sporløs, 113, kanskje en episode av Killing Eve. Kanskje ikke.

På tirsdag får vi Disney+. Jeg skal se alle Star Wars filmene og alle Marvel-filmene. Det er det jeg tenker nå, men jeg tviler på at det skjer. Jeg har dessuten en haug med bøker jeg skal lese!

Etter roingen gikk jeg løs på vektene. Jeg følte meg sterk det gjorde godt. Etterpå tok jeg meg i å savne G og treningsøktene våre. Lurer på hvem han ligger med for tiden.

Om et par dager skal jeg bestille meg en romaskin til å ha i kjelleren. Den røde elektriske bilen har noen lakkskader som må fikses. Har bestilt dekkhotell også, orker ikke alt styret med å skifte til vinterdekk. Jeg skjønner ikke helt hvordan (eller når) jeg ser for meg at jeg skal kunne si opp jobben min når forbruket bare øker.

Sånn. Nå er jeg skikkelig sulten.

Chuck Palahniuk forteller i en samtale med Tim Ferriss om hvordan han slenger ut uriktige påstander på fester for å få de andre til å føle seg bedre. Han beskriver hvordan disse personene ser ut når de korrigerer ham. Jeg tenker plutselig på en av yndlingsscenene mine i Good Will Hunting, tenker at jeg må skrive noe om det – et annet sted – der jeg skriver om film, hvis jeg bare husker passordet. Chuck forteller om konsekvensen av å ikke oppfylle egen skjebne, han kjenner flere grunnleggende kreative personer som av ulike grunner ikke forfølger sin lidenskap og i stedet havner i alkoholens favn.

Jeg gulper.

Ungene roper fra et annet sted i huset. De vil ha godteri, de vil se på YouTube, det er søndag, jeg sier ja til ungene, nei til den rigide forestillingen om hvordan ting egentlig bør være på en søndag i en gjennomsnittlig norsk familie.

Ute har det sluttet å regne og menneskene begynner så smått å bevege seg ut, noen på sykler, andre til fots. Det er meningen at vi skal være der ute i den friske luften, i denne vakre naturen, puste, bevege oss, men jeg vil bare skrive noe, hva som helst, vil bare lese noen av de bøkene som står stablet på skrivebordet mitt, vil si opp jobben, følge min skjebne.

Det jeg tenker på er at jeg savner å være den unge, selvsikre utgaven av meg selv. Han som trodde han visste alt og som eide den eneste sannheten. Nå vet jeg ingenting og det kan virke som det er mer enn nok.

Geir Gulliksen har gitt ut enda en roman, denne gangen om en mann som oppsøker relasjoner med det samme kjønn, fordi han er lei av kvinner. Jeg er akkurat nå lei av Geir Gulliksen, men å lese anmeldelsen i Morgenbladet fremprovoserer en tanke om at også jeg kan skrive, det er jo bare å sette i gang. Det er alt som skal til. Å sette i gang.

En anmeldelse av en norsk film er som vanlig så negativ at jeg nok aldri kommer til å gjøre en innsats for å få med meg filmen, verken på kino eller på noen strømmetjeneste. Jeg tenker at det er unødvendig å anmelde norske filmer i en avis hvis du likevel skal slakte den, særlig siden et fåtall mennesker hadde tenkt seg på kino for å se den i utgangspunktet. Det er bortkastet trykksverte, for ikke å snakke om alle de digitale meterne med film som er gått til spille.

I dag har jeg en slags behagelig hvilepuls, søndagen til tross, men den ble enda bedre av å skrive absolutt ingenting her og det sier litt om hvordan jeg har det, tror jeg. Eller det sier ingenting.

Chuck snakker om minimalisme. Gjentagelsene i minimalismen, han snakker om å gi leseren følelsen av å være smartere enn deg. Det bør ikke være veldig vanskelig, tenker jeg.

Den italienske ambassaden i Oslo ligger i Inkognitogaten. Jeg liker den adressen, jeg liker ordet, jeg savner Oslo, jeg savner Majorstuen. Av en eller annen grunn kobler jeg adressen først til Descartes' utsagn Cogito, ergo sum, men det er ikke riktig. Cognitus er latin for det kjente. Prefix in- er negasjonen. Inkognito er ukjent.

Forhåpentligvis er også jeg det.

Fire herrer i forening rundt et bord, hver sin øl, noe potetgull, ingen sigarer, en playlist på Spotify spillende i bakgrunnen, tema for samtalen veksler, det er playboy-damen på Vinmonopolet, litt om vinen og spriten man får der, mer om puppene hennes, de er store, jeg må innrømme jeg ikke har vært på polet på lenge, jeg kjøper bare øl på Rema 1000, det gjør meg til en kjiping, men samtidig gjør det meg nysgjerrig på hvordan det (hun) ser ut på Vinmonopolet nå. Vi drikker mer, vi snakker om musikken, O forteller at låten Patti Smith akkurat nå synger er skrevet av Bruce Springsteen. A minner om regelen som sier at vi skal Google med omhu. B spør hva det betyr (han er engelsk). Jeg siterer The Streets, you won't find that on AltaVista, han har hørt om The Streets og Mike Skinner, men han kjenner ikke låten og han vet ikke hva AltaVista er. Jeg sier noe om Yahoo. Han tror jeg mener The Who og sier I don't know that much about bands og sånn holder vi det gående. O forteller en dramatisk historie om at han fant et lik i vannet, bare for noen uker siden, vi blir fullere.

På vei hjem sitter jeg bakpå el-sykkelen til O. Det føles som at bakdekket skal punktere, det kjennes som jeg er yngre enn jeg er, luften er kald, natten er svart, klokken er to.

Svogeren min bor alene med en katt. I en barnebursdag forteller han at han akkurat hadde sovnet en kveld da han kom på en god idé til en roman. Det skulle handle om en mann som bor alene med en katt (ikke han), men forfatteren skriver slik at leseren tror det er en mann som bor med en dame. Først på slutten av boken forstår du at det er en katt.

Jeg drikker vinen min. Først sammen med hun jeg er gift med. Så alene. Jeg hører på en Jazz-playlist på Spotify og kjenner blodet flyte gjennom kroppen, en kropp som er tung, men likevel lett. Jeg leste flere titalls dikt på fredag, mange av Håvard Rem, det er han jeg liker best, selv om han snakker voldsomt mye om Gud.

I morgen skal jeg ro. Jeg har lyst på en romaskin. Jeg har lyst til å skrive en roman.

Skulle ønske du kunne høre pianoet jeg hører akkurat nå.

i dag, et dikt

Min sønn på åtte sa 10 år går fort snart er jeg atten

Tiden går fort Tiden løper av sted

Hvor skal den Hva vil den med oss

Feil!

Det er vi som skal ville ønske drømme noe med den i tiden før tiden etter tiden

Før i tiden gikk tiden saktere

På Dagsnytt 18 hører jeg noe om noen samer som ønsker å jakte på ender på våren. Samen sier at ikke-samene ikke forstår hvor glade samene blir når de får seg et deilig ferskt andeslakt på våren. Det er forferdelig at de ikke får lov til å jakte på ender. En som har peiling på fugl sier noen kloke ord om fuglebestanden, den er nedadstigende, han har skrevet en forskningsrapport om det. De siste ukene har det fløyet (og skreket) kråker over huset mitt. Mange kråker! Det ligger fjær på hustaket og på bilen. Same, ta en kråke!

På en av mange podcaster jeg lytter til blir jeg anbefalt å lese en bok av Arthur Schopenhauer. Han siteres i en artikkel jeg leser i Morgenbladet. Jeg noterer meg navnet og setter en av bøkene hans på den stadig voksende listen over bøker jeg skal lese.

Kjøper en ny bok på Norli, En riktig stygg bok av Einar Stenseng (debutant). Det er ikke bare listen som vokser, men også bunken av bøker på nattbordet.

Jeg laster ned Ableton Live, et såkalt DAW, for å lage musikk. I to dager har jeg spilt inn vokaler på en låt en gammel kamerat har laget. Jeg vil for mye, men jeg må tåle det. Og jeg må tåle å ikke avslutte alt, eller at alt ikke blir perfekt.

Selv om det er søndag føles det som at det går helt greit. Jeg lever og har egentlig flaks (på så mange måter) og det kan jeg vel leve med?

Det er lørdag et sted på østlandet, vi har kjørt hele natten for å komme hit, og nå sitter jeg på en ladestasjon utenfor en bensinstasjon utenfor hovedstaden, men jeg er ikke utenfor meg selv, ikke helt, ikke ennå.

På kino i går, et sted på vestlandet, så jeg

TENET

Jeg savner å glede meg over enkle ting.

Denne byen er på en måte New York, nærmere bestemt Brooklyn. Frisøren forteller meg om da hun var i dyreparken for (kanskje) ti år siden, hun har en sønn på over tyve, det er nok en stund siden hun sist var i dyreparken i Kristiansand. Hun forteller at hun vokste opp med Julius, jeg sier at jeg tror han lever og at han har blitt pappa, hvorpå hun svarer at han må få lov til å kose seg han også, og det er da han bryter inn, Rune, han som sitter og venter, han mener de har byttet ut Julius med en annen ape, de er jo alle helt like, og frisøren ler og jeg ler og en tåre renner ned fra det venstre øyet mitt og jeg kan ikke fjerne det på grunn av korona, på grunn av engangsfrakken, hendene mine er fanget, og det blir verdens lengste setning rett før frisøren spør om det er greit at hun lar det gå over i ingenting bak, og jeg forstår ikke, men hun forklarer at hun noen ganger sier null, andre ganger kant eller ikke kant og at alle forstår sitt eget språk, dessuten er det tidlig på morgenen, og jeg tenker på hun jeg bor sammen med, hun jeg faktisk er gift med, og hvordan vi diskuterte at vår eldste sønn skriver for lange setninger med alt for mange konjunksjoner, særlig “og” og det er vel greit, for da blir han vel som Hemingway og det vil vi jo.

Han vil ikke det. Han vil ikke bli forfatter eller lege eller noe av det jeg ber ham om å bli. Han skal bli Youtuber eller fotballspiller eller begge deler.

Jeg bestiller min andre enkle cappucino, men på et annet sted i byen, der solen nå skinner, og jeg får servert en enkel espresso fordi hun sier det var det jeg sa, og så lager hun en enkel cappucino likevel.

Det sitter noen nordlendinger her og snakker høyt, men ikke høyere enn han som sitter på do og gjør sitt fornødne. Nordlendingene snakker om å feile seg inn i det grønne skiftet, noe som de mener ikke er redaksjonelt fordi politikerne aldri mener noe redaksjonelt, hva nå enn det betyr.

Jeg har skrudd på mikrofonen, jeg tar opp lyden, men jeg har glemt å sprite hendene selv om det ikke henger sammen med noen ting.

Hvis du ga meg nok tid – helt alene – kan jeg nesten garantere at jeg hadde klart å skrive noe som både ga mening og som var lesbart og som dessuten ga mersmak.

Jeg er nesten helt sikker.

Som det sto på russekortet mitt: Gi meg litt tid. En annen.

Det er pinlig lenge siden.

Nordlendingen forteller en historie om Microsoft som “basically ga Apple kontanstøtte for å sleppe regulering”.

Det er stor trafikk av biler utenfor vinduet. Utskiftningen av klientellet på innsiden er heller ikke lavfrekvent. Jeg orker snart ikke mer kaffe, jeg trenger vann, jeg trenger en pose M til filmen. Jeg sjekker billetten og ser at den varer i nesten 3 timer, herregud, hvordan skal jeg holde ut, jeg kjenner rastløsheten melde seg, solen skinner, jeg skal inn i mørket, det er noe jeg vanligvis savner, og akkurat nå skal jeg gjøre det jeg savner mest, og så vil jeg plutselig noe helt annet.

“Det e trist med sjølskading,” sier nordlendingen.

I en artikkel jeg skumleser i et litterært tidsskrift leser jeg at Chekhov pleide å ta vekk begynnelsen og slutten av alle historier han skrev, for det var der han løy mest. Jeg tenker det er en god idé, men jeg venter med å implementere den.

De spiller Magnet, Lay lady lay. Hvordan går det med Even Johansen egentlig? Hva driver han med for tiden?

En gammel artikkel i BA fra 2016 gir svaret. Årene går. Nå går jeg.