avsnitt 300

På en av mange podcaster jeg lytter til blir jeg anbefalt å lese en bok av Arthur Schopenhauer. Han siteres i en artikkel jeg leser i Morgenbladet. Jeg noterer meg navnet og setter en av bøkene hans på den stadig voksende listen over bøker jeg skal lese.

Kjøper en ny bok på Norli, En riktig stygg bok av Einar Stenseng (debutant). Det er ikke bare listen som vokser, men også bunken av bøker på nattbordet.

Jeg laster ned Ableton Live, et såkalt DAW, for å lage musikk. I to dager har jeg spilt inn vokaler på en låt en gammel kamerat har laget. Jeg vil for mye, men jeg må tåle det. Og jeg må tåle å ikke avslutte alt, eller at alt ikke blir perfekt.

Selv om det er søndag føles det som at det går helt greit. Jeg lever og har egentlig flaks (på så mange måter) og det kan jeg vel leve med?

Det er lørdag et sted på østlandet, vi har kjørt hele natten for å komme hit, og nå sitter jeg på en ladestasjon utenfor en bensinstasjon utenfor hovedstaden, men jeg er ikke utenfor meg selv, ikke helt, ikke ennå.

På kino i går, et sted på vestlandet, så jeg

TENET

Jeg savner å glede meg over enkle ting.

Denne byen er på en måte New York, nærmere bestemt Brooklyn. Frisøren forteller meg om da hun var i dyreparken for (kanskje) ti år siden, hun har en sønn på over tyve, det er nok en stund siden hun sist var i dyreparken i Kristiansand. Hun forteller at hun vokste opp med Julius, jeg sier at jeg tror han lever og at han har blitt pappa, hvorpå hun svarer at han må få lov til å kose seg han også, og det er da han bryter inn, Rune, han som sitter og venter, han mener de har byttet ut Julius med en annen ape, de er jo alle helt like, og frisøren ler og jeg ler og en tåre renner ned fra det venstre øyet mitt og jeg kan ikke fjerne det på grunn av korona, på grunn av engangsfrakken, hendene mine er fanget, og det blir verdens lengste setning rett før frisøren spør om det er greit at hun lar det gå over i ingenting bak, og jeg forstår ikke, men hun forklarer at hun noen ganger sier null, andre ganger kant eller ikke kant og at alle forstår sitt eget språk, dessuten er det tidlig på morgenen, og jeg tenker på hun jeg bor sammen med, hun jeg faktisk er gift med, og hvordan vi diskuterte at vår eldste sønn skriver for lange setninger med alt for mange konjunksjoner, særlig “og” og det er vel greit, for da blir han vel som Hemingway og det vil vi jo.

Han vil ikke det. Han vil ikke bli forfatter eller lege eller noe av det jeg ber ham om å bli. Han skal bli Youtuber eller fotballspiller eller begge deler.

Jeg bestiller min andre enkle cappucino, men på et annet sted i byen, der solen nå skinner, og jeg får servert en enkel espresso fordi hun sier det var det jeg sa, og så lager hun en enkel cappucino likevel.

Det sitter noen nordlendinger her og snakker høyt, men ikke høyere enn han som sitter på do og gjør sitt fornødne. Nordlendingene snakker om å feile seg inn i det grønne skiftet, noe som de mener ikke er redaksjonelt fordi politikerne aldri mener noe redaksjonelt, hva nå enn det betyr.

Jeg har skrudd på mikrofonen, jeg tar opp lyden, men jeg har glemt å sprite hendene selv om det ikke henger sammen med noen ting.

Hvis du ga meg nok tid – helt alene – kan jeg nesten garantere at jeg hadde klart å skrive noe som både ga mening og som var lesbart og som dessuten ga mersmak.

Jeg er nesten helt sikker.

Som det sto på russekortet mitt: Gi meg litt tid. En annen.

Det er pinlig lenge siden.

Nordlendingen forteller en historie om Microsoft som “basically ga Apple kontanstøtte for å sleppe regulering”.

Det er stor trafikk av biler utenfor vinduet. Utskiftningen av klientellet på innsiden er heller ikke lavfrekvent. Jeg orker snart ikke mer kaffe, jeg trenger vann, jeg trenger en pose M til filmen. Jeg sjekker billetten og ser at den varer i nesten 3 timer, herregud, hvordan skal jeg holde ut, jeg kjenner rastløsheten melde seg, solen skinner, jeg skal inn i mørket, det er noe jeg vanligvis savner, og akkurat nå skal jeg gjøre det jeg savner mest, og så vil jeg plutselig noe helt annet.

“Det e trist med sjølskading,” sier nordlendingen.

I en artikkel jeg skumleser i et litterært tidsskrift leser jeg at Chekhov pleide å ta vekk begynnelsen og slutten av alle historier han skrev, for det var der han løy mest. Jeg tenker det er en god idé, men jeg venter med å implementere den.

De spiller Magnet, Lay lady lay. Hvordan går det med Even Johansen egentlig? Hva driver han med for tiden?

En gammel artikkel i BA fra 2016 gir svaret. Årene går. Nå går jeg.

På en kaffebar i en liten norsk storby. John Carter fra E.R. er her, altså ikke egentlig, men han ligner. Husker du Noah Wyle sin karakter i E.R., eller Akutten (PÅ TV3), som det het i dette landet.

Lyden fra kasseapparatet er Windows' standard-bjelle. Hun som lager kaffe til alle menneskene kommer fra sørlandet, selv om dette vitterligen er vestlandet, og hun baksnakker en kollega med en annen kollega. Jeg ønsker ikke dette innblikket i hennes liv. Hun skal være en todimensjonal pappfigur, en sjablong. Det er det jeg betaler for.

I natt halvdrømte jeg at Trond Giske tok sitt eget liv.

Det er rart, men deilig, at det ikke regner her i denne byen i dag. Det hender så ofte at det regner her. Jeg har allerede tatt noen bilder med mitt nye kamera, som jeg kjøpte på avbetaling. Livet blir ikke stort bedre.

Jo, det blir det. Jeg skal på kino.

Jeg drikker en enkel cappucino. Jeg forsøkte å lese mens jeg drakk, men jeg begynte bare å tenke, ble distrahert, det er folk overalt her i byen, utenfor vinduet, inne i kafeen, jeg blir bare sittende og lytte og stirre.

Jeg må finne en frisør.

Jeg tok bussen i dag. Det var mennesker der med munnbind. Jeg følte meg som en bygutt fra landet på byen, eller noe sånt. Det var i hvert fall det jeg skrev i en tekstmelding til en venn.

Lurer på hvor alle disse menneskene skal. Er de på jobb? Har de fri? Hva med meg? Er jeg på jobb eller har jeg fri? Hvor fri kan jeg bli?

Æsj, det ble ikke som jeg tenkte, men det er helt typisk og helt vanlig og duene utenfor vinduet nikker i takt – de er helt enige.

En joggetur på morgenen, solen er på vei opp bak et fjell, hjertet pumper, hjernen jubler, jeg tenker at det ikke er noe galt med dette stedet, det er menneskene jeg har problemer med. Å flytte fra stedet er ikke løsningen. Å flytte fra menneskene er løsningen. Å bruke mer tid på de som betyr noe er løsningen. Mindre tid på de som ikke betyr så mye.

I bilen på vei til jobb tar jeg en liten omvei, jeg skal postlegge noen brev, jeg er med på et eksperiment, det høres spennende ut, det er til og med i tysk regi. Jeg humrer litt for meg selv når jeg tenker på min litterære stemme, hvor dyster den kan være. Så sent som i går sa jeg til hun jeg er gift med at jeg er en lett og munter fyr. Da lo hun.

Det har vært perioder der jeg har bestemt meg for å multitaske mindre. Hva er det bedre norske ordet for multitasking egentlig? Det er de samme periodene jeg har bestemt meg for å gå rolig, enten fordi Kagge skriver det i en av bøkene sine, eller fordi jeg bare føler at jeg blir et mer avbalansert menneske av å gå roligere. Jeg kan – tror jeg – fremstå som hektisk, energisk, stresset, og kanskje er jeg alle disse, men ikke av åpenbare grunner, mer som en genetisk greie.

Det kiler i magen hvis jeg tenker på at jeg skal reise vekk et sted. På samme måte kiler det i magen hver gang jeg får en idé til en historie (jeg tør ikke si roman). Gode idéer er flyktige. Noen ganger er det ikke en gang gode.

I dag er en god dag.

Endelig.

En morgen i hovedstaden sitter jeg alene ved kjøkkenbordet hos mine foreldre. En sterk kopp kaffe ved min høyre side. Foran meg en bærbar Windows-maskin av merket Dell. Jeg ser på YouTube-videoer av Oscar-takketaler. Dustin Hoffman som nekter å tro at han er bedre enn noen andre, men som tar imot prisen på vegne av alle som er involvert i skaperprosessen (og det er visst mange). Robert DeNiro som takker sine foreldre for at de fikk ham og at deres foreldre fikk dem igjen (ogsåvidere). Al Pacino som drukner i en (sannsynligvis) tidsriktig dress. Han vil være et forbilde for alle de som kommer fra (south) Bronx. Jeg ser flere av disse talene fordi jeg fikk et innfall og følger det opp – på direkten, så og si.

Noen uker senere sitter jeg på jobb, jeg finner ikke roen, det er denne vanskelige overgangen fra ansvarsløs ferie til ansvarsfullt arbeid, fra ustrukturert mening til strukturert meningsløshet. Det er et eller annet som ikke stemmer, tenker jeg, føler jeg, kjenner jeg, tror jeg, mener jeg.

På en ladestasjon lader jeg min nye elbil mens jeg hører på en podcast. Det er Hugh Jackman i samtale med Tim Ferriss. Jeg har aldri hørt om sistnevnte, men det viser seg at han er kjendis og millionær (minst) i Statene, skriver selvhjelpsbøker og driver populær podcast (og greier). Det fascinerer meg at man ikke lenger intervjuer kjendiser, men fører samtaler med de. Det er sånn det er nå. Hugh fremstår som en jordnær og velreflektert type. Alt er på stell. Han elsker sin kone, sine barn, seg selv, livet, verden, alle mennesker, det er ikke måte på. Han har strenge rutiner knyttet til meditasjon og trening. Han er oppdratt av en religiøs far, men mistet religionen på veien, og likevel ser han opp til Jesus. Det er ting man har hørt andre si før ham, men Hugh fremstår så ærlig og god. Det er nesten pinlig, men jeg lar tvilen komme ham til gode. Han forteller at han har lært mer av podcasten til Tim Ferriss enn noe annet sted. Det er imponerende, tenker jeg, men sikkert sant, han lyver ikke.

Hele sommeren har jeg hørt på Bjørn Afzelius' Tusen bitar.

Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker Och tron är ofta den som ger oss styrka Ja, man säger mycket men man vet så lite om sig själv När ångesten och ensamheten kommer

Min eldste sønn spør meg hva det betyr at noe kan gå itu, og jeg svarer at jeg tror det betyr at noe kan bli ødelagt. Så sier han at alt kan bli ødelagt, men hjertet kan både bli ødelagt (gå itu) og gå i tusen bitar. Han har helt rett.

Allting kan gå itu Men ett hjärta kan gå i tusen bitar

Har jeg egentlig lyst til å forstå mer av meg selv? Har jeg egentlig lyst til å bli en bedre utgave av meg selv? Jeg forteller meg selv (og andre) at jeg vil forandre meg, at jeg ønsker å ha det bra, men – som Afzelius sier – man sier mye, men man vet så lite om seg selv.

Jeg vet altfor lite om meg selv, til tross for at jeg har brukt de siste tiårene på å fortelle meg selv (og andre) at jeg har store doser selvinnsikt. Jeg tror jeg er redd for selvinnsikt. Jeg er nødt til å ta noen grep, dersom jeg skal få det bedre med meg selv – og med andre.

Hugh Jackman sier noe om at folk dusjer hver dag uten å stille spørsmål ved det. Tilsvarende kan man gjøre med meditasjon eller andre selvivaretagende øvelser. Sier han. Mener han.

Hvorfor finner jeg ikke flyten? Det føles oppstykket, som om jeg stammer. I hodet mitt dukker det opp noen raske assosiasjoner. Jeg tenker på Knut Faldbakken. Han stammer. Jeg tenker på Stammeren, han som var med på Munch-ranet, en gang etter Nokas-ranet. Han stammet så voldsomt at stammingen var det som avslørte ham.

Kan jeg bare skrive ut disse ordene og få det bedre, som en slags form for containing? I min jobb tar jeg imot mye. Jeg 'container' det. Et eller annet sted må det vel ut, før eller siden?

Jeg tenker ofte at jeg skal skrive sakprosa. Oftere tenker jeg at jeg skal skrive en roman.

Knausgård kommer med ny roman i høst. Jeg har bestemt meg for å lese den. Jeg bestiller vanvittige mengder bøker på nettet. Noen ganger lurer jeg på om det er for å få noe i postkassen, ha noe å se frem til, mer enn det knytter seg til behovet for å lese.

Likevel; jeg leser relativt sett mer enn mange andre jeg kjenner.

Å si at jeg skriver er sikkert å dra det langt. Hvem skal jeg egentlig si det til? Som jeg har sagt (skrevet) før: jeg skriver også når jeg ikke skriver. Det er setninger som flyter på kryss og tvers inni meg. Før jeg sovner, på do, i dusjen, i bilen.

Jeg elsker å kjøre bil forresten.

Jeg elsket en gang å lukeparkere. Jeg skrøt til og med av det. Nå kan bilen nærmest lukeparkere seg selv.

Jeg er flink i jobben min, forteller jeg meg selv. Hvem andre skal gjøre det?

Jeg er ikke alltid et godt menneske. Hvem er det (trøster jeg meg selv med).

Jeg har venner jeg ikke snakker med noen ting om. Jeg har bekjente jeg snakker med noe om. Jeg har ingen jeg snakker med alt om, bare nesten. Kanskje er det godt nok?

Jeg er ikke flau, men full av skam.

En jævel i meg forteller meg at det er skammelig å starte alle avsnitt med personlig pronomen 1. person entall: Jeg.

Jeg, jeg, jeg, var det vel en tidligere blogger som kalte boken sin? Eller var det Meg, meg, meg? Husker ikke. Hun er litt søt, synes jeg.

Herregud.

Noen ringer meg. Jeg hører hva de sier. Det er en kvinne. Etterpå tenker jeg at hun også er litt søt.

Det er noe alvorlig galt med meg.

Moren min sier alltid at folk er søte. Det høres alltid veldig devaluerende ut. Jeg burde skrive en bok om min mor, det er jo særlig originalt!

Jeg er nesten helt sikker på at jeg har en eller annen form for angst, men akkurat nå – i varmen – er det umulig å skille mellom hva som er naturlige reaksjoner på temperatur (svette) eller hva som kan være angst (klam i hendene).

Det finnes personer jeg ikke har kjemi med. Det er særlig når jeg snakker med disse at jeg kjenner på kroppslige reaksjoner – og tankekjøret. Jeg går ut av meg selv og lurer på om jeg stirrer for hardt på den andre, eller om den jeg snakker med kan se tvers gjennom meg. Ingen har noensinne gitt meg tilbakemelding på det. Jeg ser ut som en god lytter, det vet jeg. Tidvis er jeg også det.

Jeg er helt sikkert en egoist, så mye som jeg tenker på meg selv. Det hender at jeg tenker på andre, og det hender oftere enn jeg tør innrømme, men denne teksten avslører utvilsomt en som tenker for mye på seg selv.

I går så jeg The Trip to Italy. Jeg liker den filmserien. Hun jeg er gift med mener filmen er for menn. To gutter (menn) på tur. Begge er forpliktet på hver sin kant, og likevel havner de i beklemte situasjoner med det motsatte kjønn, gjør ting de ikke bør gjøre. Det er sånt hun jeg er gift med ikke liker å se. Jeg liker filmene likevel, jeg gjør det. Jeg vil også reise til Italia. Akkurat nå reiser jeg ingen steder, selv om jeg i hemmelighet planlegger en tur til rød sone i en rød bil, uten at jeg har planer om å fortelle det til noen.

For sikkerhets skyld: husk at all tekst er fiksjon.

Hva kan jeg skrive om hvis ikke jeg skriver om meg selv? Jeg hadde da fantasi en gang? Det er sikkert noe igjen av den, et sted. Eller er den kvalt, spist opp?

Jeg har bestilt bøker, selvfølgelig har jeg det, men særlig én gleder jeg meg til (og da gleder jeg meg utover det faktum at noe skal komme i postkassen min): Under Saturn's Shadow (STUDIES IN JUNGIAN PSYCHOLOGY BY JUNGIAN ANALYSTS) av James Hollis.

Jeg håper jeg kan finne noen svar i den boken. Også denne ble jeg tipset om gjennom podcasten til mitt nye bekjentskap, Tim Ferriss.

Nå bare skriver jeg etter innfallsmetoden. En annen metode jeg har bestemt meg for å bruke er filterløs/skamløs metode. Jeg skriver og trykker publisér. Lar det stå til.

Ingen er perfekte, aller minst meg selv og mine ord.

Jeg savner den yngre utgaven av meg selv, han som var full av håp og pågangsmot. Han som innimellom virkelig trodde at alt var mulig.

Det kan hende du sitter der og leser, men det er ikke særlig sannsynlig, og lurer på hvem jeg er. Da skal du vite at jeg stiller meg det samme spørsmålet, og det er en langt verre nysgjerrighet å temme.

Moren min ringer i tide og utide. Hun har sett på fire sesonger av en prisbelønt tv-serie siden søndag morgen klokken 5. Det er onsdag. Hun bedriver eskapisme, sier hun. På jobben har hun fortalt kollegaene sine at hun ønsker seg en arbeidsplass med mer dramatikk, som i tv-serien hun ser. Min største frykt er at det skal komme en bekymringsmelding fra en av min mors ansatte. Kanskje tenker de hun drikker for mye? At hun er gal? Hvis hun mister jobben, dør hun.

Så sent som i går tenkte jeg på en roman om en alkoholisert kvinne som (selvfølgelig) ikke erkjenner et alkoholproblem. Alle i familien hennes (ektefelle, barn, svigerdøtre, barnebarn) og venner og kjente (kollegaer) ser at hun sliter. Ingen sier noe. Innerst inne ønsker hun bare å bli sett. at noen skal være den faren hun aldri hadde – at noen skal redde henne.

Jeg blir svimmel av tanken. Hva om jeg skrev den romanen? Hva om mamma leste den? Hva om mamma hadde lest dette?

En ting er sikkert: jeg er ikke 14 år. Jeg må slutte å være så redd for min mor.

Når jeg sitter utenfor huset i husmannssommerværet og hører mopedmotorer dure nede fra veien og kjenner lukten av varm luft som kjøles ned, får jeg hvilepuls. Det er som å være et helt annet sted. Jeg får selvfølgelig lyst på en kald øl, men jeg står over, puster i stedet, kjenner på følelsen av å være et helt annet sted. Gjerne i et sør-europeisk land, gjerne det.

Hjerne.

Visste du at en hjerne veier ca 1,5 kilo – og ikke 3,5 kilo, som brillegutten påstår i Jerry Maguire?

Noen spurte meg her forleden om jeg hadde sett den ene og den andre filmen. For hver tittel han nevnte, svarte jeg nei, men at jeg hadde lest mye om den. Du er så meta, sa han. Og han skulle bare ha visst.

Jeg er så meta at du kunne ha skrevet bok om det. Eller jeg kan gjøre det. Meta beta theta.

Ettersom ferien er over og hverdagen er her, har jeg begynt å spise Activia igjen. En yoghurt til frokost hver morgen (for å passe på figuren). Her jeg bor finner jeg bare blåbær-utgaven, full av små, ekle klumper. Klumpene er visst blåbær. Jeg hater boller med rosiner, lasagne, syltetøy med bær, yoghurt med klumper, alt som har litt for ujevn konsistens. Min favoritt Activia er naturell uten tilsatt sukker, men den finner jeg ikke her i Norge. Spiser den alltid i Spania.

Selv om himmelen over stedet jeg bor akkurat i dag ser ut til å love nærmere tredve varmegrader, savner jeg å være i Spania. Å svømme i bassenget, ta en kald øl tidlig på ettermiddagen, lese bøkene mine, kanskje ta en tur på kjøpesenteret, handle noen klær (skjorter, en bukse, og ikke minst en jakke). Dette er første sommeren min uten at jeg har kjøpt en jakke.

Hver morgen drikker jeg en halvliter vann for å sette i gang de peristaltiske bevegelsene. Det var en barnelege som lærte meg det en gang for mange år siden.

Jeg tenker på interseksjonalitet, at jeg liker ordet, at jeg liker hvordan det slår sammen alt. Jeg tenker på Jan Grue og hvordan han lever et liv som ligner mitt, jeg tenker på noe jeg leste i avisen, om en utleier som ikke ville leie ut til indere fordi de lager mat som ødelegger leiligheten, jeg tenker på en telefonen jeg fikk fra Santander, de ville stille meg noen spørsmål om mitt forhold til bil, hun som ringte kalte seg Nelly Larsen, men jeg er overbevist om at hun er mann, og der avslører jeg min alder eller min holdning, for i dag kan du velge kjønn, i det minste hvilket kjønn du føler deg som. Jeg tenker på diskriminering, rasisme, hets, mobbing, alle disse ordene, alle disse tingene man kan bli utsatt for. Jeg tenker på nyhetsankeret på NRK som formidlet at en svart kvinne er valgt som Joe Biden's visepresidentkandidat, de intervjuet en svart kvinne av samme generasjon, som har flyttet til Norge. Hun var veldig glad. Det finnes ikke rase, leser jeg, det finnes bare farger og en hel del mennesker med dårlig selvtillit. Jeg leser om privilegiumet jeg har som er hvit, og jeg kan sikkert føle det et sted, men noe i meg nekter å anerkjenne det. Jeg tenker på en del ting, noe av det kan jeg ikke snakke høyt om, enten fordi det ikke er politisk korrekt, eller fordi det er direkte flaut. Jeg tenker på alt jeg har lyst til å kjøpe, som jeg ikke har råd til, men som likevel ikke gjør meg til dårligere stilt enn andre.

Jeg har lyst på en firehjulsdrevet automatisk gressklipper fra Husqvarna. Den koster femti tusen kroner. Det ville ha spart meg mye tid i den bratte hagen. Jeg har lyst å kjøpe et Ricoh GR III Street Edition, et kamera jeg kan ta kule bilder med, best egnet for by, og derfor særlig smart å kjøpe når man bor på landet. Det ser kult ut. Jeg har lyst på en ny manneveske, til jobb. Jeg har lyst å kjøpe en ny lommebok (igjen). Jeg har lyst på flere jakker. Jeg har lyst til å ta motorsykkellappen, kjøpe en grønn Ninja Kawasaki. Jeg har lyst å selge dette huset, kjøpet et nyere, helst et annet sted. Jeg har lyst på hytte ved sjøen. Ungene vil ha Lego Super Mario. Jeg kjøpte en pakke på Coop. Det var utsolgt på lekebutikken. Jeg vet ikke om jeg bør gi den til de nå, eller vente til jul. Barn som tåler behovsutsettelse blir bedre mennesker (eller noe sånt), har jeg lest. Jeg har aldri tålt behovsutsettelse.

Hos tannlegen, som forøvrig har på seg visir (og munnbind, som alltid), står P1 på i bakgrunnen. Det er morgenandakten. Jeg hører ikke hva han sier, men han avslutter med Fader Vår. Noe i meg (ikke noen i meg) vil høre mer, vil finne ut hva han sier. Det spruter ut av munnen min mens tannlegen holder på. Visir er kanskje en god idé å fortsette med, også etter denne pandemien. Jeg får ny fylling og fjernet all tannsten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg sier stein, men ikke tannstein. Jeg sier tannsten.

Bergens Tidende (BT) har en journalist fra Oslo som sverger til nynorsk. Jeg er medlem i riksmålsforbundet, men jeg skriver ikke et utpreget riksmål, mer en form for radikalt bokmål, tror jeg.

Jeg har lyst til å høre på Pater Pollestad. Jeg tror han har mye fornuftig å si. Jeg har en av dagbøkene hans, Parabol, på lydbok, men det er ikke han som leser. Jeg tipper at jeg kan finne noe på NRK Radio hvis jeg søker.

For meg er det helt merkelig å snakke som de gjør i Oslo og samtidig skrive nynorsk. Merkelig er for svakt. Jeg mener det er uhørt.

Etter 30 minutter hos tannlegen, en prat om campingbiler, sommerferie, tenner og Covid-19/Corona/Korona/SARS-CoV-2, betaler jeg ni hundre og nitti kroner. Hun jeg er gift med er overbevist om at jeg får en eller annen rabatt. Hun sier hun betaler over tusen kroner for å åpne munnen.

Min eldste sønn våkner, han er ikke gammel, men snart tredjeklassing, og går ut i stuen. Jeg sier det ikke er TV, siden det er hverdag, han sier det er greit. Jeg forteller ham at jeg skal til tannlegen, men at jeg ikke finner lommeboken min. Han skjønner ikke hvorfor jeg trenger en lommebok. Jeg forklarer ham at voksne betaler for å gå til tannlegen. Det er gratis for barn, sier jeg. Han spør om jeg har sett et såååå stort gebiss noen gang, og gestikulerer og drar ut armene sine i et spenn på minst én meter. På skolen, han tror det var i andre klasse, kom helsesøster (helsesykepleier) med et digert falskt gebiss og en diger tannbørste for å lære ungene hvordan man skal pusse tenner. Viktig å ikke glemme bakerst og innerst i munnen. Jeg tenker på den scenen i bilen i Jerry Maguire med Ray og Jerry. Hjernen og kaninen, eller hvordan det var.

Jeg tenker på Donnie Darko, filmen. Den var mørk, men fin. Jake Gyllenhaal. Han kan være ganske tøff. I filmen Demolition går han rundt med Moscot Lemtosh solbriller og Harman Kardon SOHO Black Premium hodetelefoner. Jeg er kjent med begrepet product placement.

Dette er ikke reklame, dette er ikke promotion.

Jeg tenker på American Psycho, beskrivelsene av klær, visittkort, anmeldelsene, som visstnok er ironiske. Jeg leste dem på ramme alvor. Elsker Phil Collins, Genesis, Whitney Houston og Lionel Richie. Han skriver ikke om Lionel Richie. Han burde ha skrevet om Can't Slow Down, albumet fra 1983. Det er magisk. Fem av åtte låter på albumet ble sluppet som singler. Du har sikkert hørt Hello. Ja, det er dét albumet.

Jeg skal lage en Hello-playlist på Spotify med Hello av Lionel Richie, Hello av Adele, Hello – Turn Your Radio On av Shakespears Sister, Joyride av Roxette, med flere.

Rob Lowe var gjest hos Joe Rogan. De hadde en samtale, men jeg orket ikke høre hele. Joe Rogan's Experience varer enkelte ganger over 3 timer. Rob Lowe elsker biler og klokker, men han kan ingenting om noen av delene. Jeg skjønner ham godt. Jeg elsker min analoge Seiko. Jeg elsker min røde elbil. Men jeg kan ingenting om de.

De gangene jeg trosser telefonangsten, kjenner jeg på en banal følelse av mestring. Det er ikke vanskelig å ringe, jeg må bare være sikker på at jeg vet hvorfor jeg ringer.

Etter å ha bladd meg gjennom feeden på Facebook, noe jeg egentlig gjør svært sjeldent, føler jeg meg tom. Jeg lurer på når jeg skal finne konsentrasjonen, roen, tiden, stillheten, fantasien, til å sette meg ned og skrive min første roman. Hun jeg er gift med sier jeg må begynne med en novellesamling. Hun mener jeg har nok begynnelser til å raskt skrive ut ti noveller til en samling. Jeg tviler på at det er så enkelt. Jeg er ikke veldig glad i noveller. Jeg er snart førti. Hvordan skal det gå med meg?

Det knitrer i tennene etter å ha vært hos tannlegen. Hun bruker et blått produkt, en slags tannkrem for de profesjonelle, en form for tannpeeling eller noe. Å fjerne tannsten er fantastisk, både mens det pågår og etterpå. Mye foregår gjennom avansert utstyr, jeg tror det er ultralyd, men fremdeles må de avslutte med det gode gamle verktøyet, som jeg aldri tør å spørre om. Jeg vil vite hva det heter. Og jeg vil kjøpe et på eBay. Tipper det er langt bedre enn Oral B tanntråden jeg bruker, selv om Oral B har verdens beste tanntråd.

Oral Bee er – helt uten ironi – min yndlingsrapper. Jeg tror jeg kan kalle ham rapper. Han heter visst Anders, og er bare såvidt litt eldre enn meg. Over førti.

Det eneste jeg finner om Pater Pollestad på NRK Radio er et innslag fra Kulturnytt i 2012, og omhandler Snorresagaen. Kjell Arild er ikke like kult navn som Pater. Liker uansett stemmen hans.

Den følelsen jeg får av å tenke på The Beach (boken og filmen), Fight Club (boken og filmen), American Psycho (boken, bare boken) og Trainspotting(bare filmen) er vanskelig å beskrive, men det er en følelse som gir næring til noe, som nærmest gir meg vann i munnen, og som får meg til å tenke at jeg må skrive noe som fremprovoserer den følelsen hos noen andre. Først da har jeg rundet livet.

I går i bilen (der jeg tenker best) tenkte jeg at jeg helt sikkert kan starte med å skrive en kjærlighetsroman, ikke en sånn Hamsunsk/Hemingwaysk umulig kjærlighet, men en sånn mulig kjærlighet, kanskje som Tatt av kvinnen, blottet for ironi.

Jeg lurer på hvor mye jeg gjentar meg selv. Ofte.

En kjæreste jeg hadde en gang sa at jeg var stuck på 90-tallet. Hun mente i klesstilen. Eller var det hun jeg er gift med som sa det. Jeg tror jeg er stuck på 90-tallet i mer enn bare klesstilen. Og jeg som vokste opp og trodde at jeg elsket 80-tallet. Musikken, muligens, og mange av filmene, men ikke romanene, ikke klærne, ikke hårsveisene. Men 90-tallet kan jeg like. Det er sikkert sagt av noen: 90-tallet er det nye 80-tallet.

Jeg kan jo alltids sette på Debussy, Clair de Lune, og finne frem romantikeren i meg. Dessverre er det eneste som skjer at jeg tenker på Frankie & Johnny, filmen med Al Pacino og Michelle Pfeiffer, basert på et teaterstykke jeg aldri har sett, men gjerne kunne ha tenkt meg å se. Så tenker jeg på Terence Trent D'Arby, den deilige låten hans som åpner hele filmen, der Michelle Pfeiffer sitter i en Greyhound som kjører på de store amerikanske veiene. Al Pacino løslates fra fengsel og får seg jobb som kokk.

Al Pacino, for en mann. Han lever og ånder for skuespilleryrket. Jeg kunne tenke meg å leve og ånde for noe. I svake stunder mistenker jeg at jeg gjør det, men jeg vet ikke helt om det er sant. Jeg skulle så gjerne ønske meg litt bekreftelse, og mest sannsynlig handler det om hvordan jeg vokste opp med en mor som fortalte meg hver eneste dag at hun elsket meg og mente jeg var flink til både det ene og det andre. Det viser seg at jeg er på snittet flink til en god del ting, og i utgangspunktet ikke skiller meg ut i den ene eller andre retningen.

Jeg gjentar: jeg savner å være ung, full av håp.

Hopeless It's not hopeless Doubtful But not hopeless at all

Da jeg var yngre og trodde jeg kunne bli forfatter, brukte jeg mye tid på å finne gode sitater som skulle innlede romanene. Jeg tenkte også gjennom hvem jeg skulle dedisere boken til. Det heter dedisere, ikke dedikere. Akkurat som det heter promovere og ikke promotere.

Hva er refrenget igjen?

Jeg må se den nyeste The Trip filmen, The Trip to Greece, og bedrive den samme eskapismen som min mor bedriver. Det gir ikke nødvendigvis mening, og ikke gjør det godt heller, men det føles i hvert fall ikke vondt.

Er det bare jeg som kan redde meg selv? Lurer på om jeg har reddet noen andre noen gang. Jeg vet at jeg har hjulpet noen, det har jeg sikre bevis på, og jeg vet at jeg betyr noe for noen, det får jeg tidvis bekreftet. Det burde da virkelig holde.

Jeg trykker bestill på kameraet, men jeg tør ikke fortelle det til hun jeg er gift med. Jeg tenker på den vitsen (husker ikke hvem som fortalte den) om han fyren som ikke har kjæreste, men som vet om en som blir veldig sint hvis hun får høre det. Jeg vil omformulere den til å handle om diagnoser eller noe, men uansett hvordan jeg prøver å formulere det, virker det enten teit eller uforståelig. Morsom vits, uansett.

Jeg trykker bestill. Så trykker jeg Publish.

Du er naken, men ikke avkledd, du er skitten, men ikke uren, du er eldre, men ikke gammel, du er tørst, du er sulten, du er redd, men likevel tøff, du er ikke deg selv, og det er fristende å tenke: hvem er vel det?

Noen er seg selv. Andre er seg selv nok. Og du befinner deg kanskje et sted midt imellom, og noen ganger utenfor begge ender av skalaen.

Hos frisøren får du en uventet god hodebunnsmassasje som stimulerer deg på ubeleilig vis. Du fører en form for samtale med frisøren mens hun friserer deg, men du er ikke tilstede, du drømmer. Etterpå skammer du deg – du ler litt og tenker at du ikke vil være hovedpersonen i en Saabye Christensen novelle. Du tør ikke si høyt hva du tenker, hvilke ord som kan beskrive noen av bildene du har i hodet. Du svømmer i et vann som veksler mellom varm sødme til iskald terror. Du er deilig, du er kåt, du er barnslig, du er dum. Skammen farger hele deg.

Du får lyst til å gjøre noe dumt, men du kan ikke gjøre det, du kan såvidt tenke det, og du kan i hvert fall ikke gi uttrykk for tankene dine. Du vet ikke hvor du skal gjøre av deg.

Hvordan ble du dette? Hvordan kom du hit? Går det bra, er det noen som spør, og du svarer at det går bra, for det gjør jo det.

For noen dager siden spurte du en annen om han hadde det bra. Dette var etter at han egentlig hadde gitt uttrykk for å ikke ha det bra, men med en million ord uten konkret innhold. Går det bra, spør du. Åja, svarer han.

Sanne løgner, hvite løgner, usannheter, hva slags kommunikasjon er det vi bedriver? Du lurer på om det er noe galt med deg. Du lurer på om det er noe galt med familien din. Du lurer på om det er noe galt med menneskeheten. Du vet at det ikke er det, ikke sånn i hvert fall.

Du gleder deg til å skrive, men det blir ikke like bra som du hadde sett for deg. Det blir ikke bra i det hele tatt.

En bok du leser, Biografi over ulevde dager, skuffer deg. Du liker tittelen, nei, du elsker tittelen og du skulle ønske den var din. Et intervju med forfatteren på radio der forfatteren gjør godt rede for seg, får deg til å tenke at dette må være sommerens roman. Etter to hundre sider har du lyst til å legge boken fra deg, men du har bestemt deg for å gjennomføre. Du synes den er for konstruert, tidvis pompøs. For eksempel, et avsnitt etter at en av karakterene er funnet død i det iskalde vannet: “Nakken var lodnefaks, hendene rødsvingel, ryggen gulaks, føttene sølvbunke. Et heliktoper fraktet henne ut av skogen, over tretoppene. Og slik fraktes også hun ut av denne romanen”.

Du hører om en annen bok. Gaute Heivoll, Drøm om de levende. Oppdraget blir å finne boken. Du er innom flere bokhandlere, først leter du i hyllene uten hjelp fra personalet. De spør om du trenger hjelp, og du bekrefter. De skulle bare ha visst!

I den fjerde bokhandelen finner du boken, de har ett eksemplar igjen. Du begynner å lure på hvor populær denne boken egentlig er. Sannsynligvis tar bokhandlerne inn for få eksemplarer. Du betaler, tar hånden under armen, trenger ikke pose, du er glad nå. Først må du lese ferdig den andre boken, komme deg gjennom. Det er fint å ha noe å se frem til.

Frisøren spør om du har alt du trenger. Du skal betale. Har du alt du trenger? Du er i skammen, i drømmene, du kan ikke si hva du tror du trenger. Du svarer ja, du smiler, det ser ikke ut som det skjer noe på innsiden, men det stormer på flere måter enn du tør innrømme overfor deg selv.

Du frakter deg selv ut av frisørsalongen, du er en slags glad, en slags trist, du kunne ha vært en slags forfatter, tenker du, men alt er mulig når du har fri og ikke kontakt med hverdagens bekymringer. De kommer snarlig.

Herregud, du vil egentlig bare leve, og du gjør det. Du gjør jo det!

Du vil inn og ut av teksten, du vil helst skrive om noe annet. Du mener helt bestemt at all tekst er fiksjon. Du liker at tekst kan gjøre alt til fiksjon. At selv en tekstmelding er fiksjon. Det fritar deg for ansvar. All tekst er fiksjon sier du som et mantra til deg selv. Er du fiksjon? Du spør deg selv – ut i luften. Du får ikke svar, verken her eller der.

Du drikker kaffe, alltid litt for mye, det gjør godt, men det gjør også alt verre. Rastløsheten, den ubegrunnede ulykken, de skamfulle bildene i hodet. Du er fristet til å skrive noe av det ut, for å liksom motarbeide selvsensuren, men noe i deg sier at det er galt.

Skal man være fornuftig eller ikke? Hva er en forfatter? Hva er en kunstner? Hva er ord? Hvem er du?

Du vil avslutte. Du vil avslutte før du blir forstyrret av omgivelsene, av livet, du må finne et punktum også denne gang. Du trenger å skrive teksten ut, publisere den, du trenger et publikum, men først og fremst trenger du bare å skrive det ut, publisere det. Da føles det som om noe har skjedd. Det er der ute, til spott og spe.

Ingen må vite hvem du er.

Du skriver ut setningene, du er ikke fornøyd, du er egentlig forbannet. Skuffet. Og likevel har du det litt bedre nå enn da du skrev at du er naken, men ikke avkledd.

Jeg er i hvert fall glad jeg skrev innlegget mitt den 12. juli.

(Faksimilie: Morgenbladet, 17. juli 2020)

Og det var alt.

Det er et ord jeg leter etter, et ord som er mer dekkende enn reaktiv. Jeg begynner å assosiere, tenker på ord som reaksjonær, kontrær, autrert, generisk, og så har vi det gående. Bakgrunnen for at jeg leter etter et ord er blant annet at jeg har kjørt bil to ganger i dag, tenkt tusen tanker gjennom helgen, sett et og annet tv-program, lest en og annen artikkel, hørt et og annet radioprogram, lekt med lego (med ungene), tenkt én million tanker, gått fra katastrofetanker til utopiske tankerekker. New York dukker ofte opp i bildene. Madonna og Sean Penn også. Noe om tid, noe om å skrive, noe om egoet, noe om livet.

Som vanlig blir det ikke som jeg hadde tenkt, verken teksten, følelsen eller dagen(e).

For tiden leser jeg en bok som jeg har satt meg fore at jeg skal lese. Jeg hørte et intervju med forfatteren på radio. Han virket sympatisk nok. Historien helt ok, tittelen rimelig fantastisk, men lesningen går sakte fremover. Enten er jeg ikke i lesemodus for tiden, eller så er bare boken ikke helt som ventet.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Kings of Convenience for å holde lyden av barne-tv utenfor, men det fungerer ikke, jeg blir forstyrret av gamle følelser som følge av disse gamle ordene de synger.

Skifter spor.

Jens Stoltenberg er gjest på BBCs radioprogram Desert Island Discs, som jeg tror må være et av verdens eldste gjenlevende radioprogram. Konseptet er at de inviterer en kjendis, som oftest kulturelle personligheter, som forteller litt om seg selv og har med seg sanger de har vokst opp med, eller som de vil ha med seg på en øde øy. Stoltenberg snakker den type engelsk med aksent som alle nordmenn håper at de ikke gjør, men som Stoltenberg gjør helt uten skam, og det er ingenting å si på ordforrådet. Jeg hører på programmet mens jeg kjører en av bilturene mine og en av tankene som slår meg flere ganger i løpet av programmet er at jeg må formidle til verden at Stoltenberg er gjest i Desert Island Discs før Morgenbladet kommer ut neste fredag, for da kan jeg banne på at det dukker opp i en av de små notisene de har på enkelte sider.

Den kinesiske blogger-tjenesten Weibo har, ifølge en artikkel jeg leser i ovennevnte avis, en funksjon som lar brukeren tro at han har publisert et innlegg, når det egentlig er skjult for hele verden. Det kalles sensur. Noen ganger lurer jeg på om systemet jeg bruker har den samme funksjonen. Når blir bildet av treet som faller i skogen for gammelt og utslitt?

Tenker på Bondevik en eller annen gang på 2000-tallet: Something for me to write in my daybook. På fredag testet jeg meg for Covid-19.

På NRK Nett-Tv har de en dokumentar om Lance Armstrong i to (lange) deler. Jeg så begge episodene før helgen. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke at Lance og jeg deler noen personlighetstrekk, dessverre de minst attraktive. Etter å ha fortært begge episodene, slo jeg av TV'n og gjorde hagearbeid. Jeg tok ansvar for min egen eiendom, ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg innså at jeg måtte ta ansvar. Jeg innså at jeg må ta mer ansvar. Jeg må ta mer ansvar for meg selv, de som er “mine”, livet, handlingene, og så videre.

Kanye West sier han vil bli president, står det plutselig i avisen. De to siste ukene har jeg hørt mye på Kanye West. Han er gal, men han er også et geni. Jeg trenger noe han har.

På riktig spor.

Etter å ha sett en Ken Loach film om en britisk arbeiderklasse-familie der alt går til helvete er det lett å føle på takknemlighet for hvor godt man har det. Man ser liksom huset, hagen, ungene, kona, jobben og livet generelt i et nytt og bedre lys. Det er som den følelsen du har når du løper i motvind og så snur vinden og du løper i medvind. Det kiler liksom fra skuldrene og ned til korsryggen. Det varer dessverre bare noen sekunder.

Dette er fremdeles for fragmentarisk. Jeg må slå opp et og annet ord. Jeg må gå gjennom alle tankene, legge inn de som gir mening, fjerne de som er overflødige eller fullstendig intetsigende. Jeg sensurerer det som blir for selvkritisk, som de tankene som kretser rundt poenget med å skrive ned det man tenker. Er det bare det jeg gjør? Skriver ned det jeg tenker? Håper ikke det. Tror ikke det.

Jeg tenkte jeg ville flytte til New York. Jeg tenkte det var mulig. Det var mens jeg kjørte en av bilturene. Det er mange år siden jeg var der sist. Jeg tror ikke at alt er mulig, men jeg tror ikke at noe er umulig heller.

En av de syv eller åtte bøkene jeg bestilte fra Book Depository for én måned siden har kommet i posten. Forøvrig kommer posten bare annen hver dag nå. Det har aldri blitt sendt så lite brev som nå. Derimot går antall pakker opp som følge av den økende netthandelen. Toppåret for brevpost var 1999. Det året var jeg selv postmann. Tenk det.

Jeg har lagt boken et sted den er synlig, slik at jeg skal huske at den venter på meg, sånn at jeg skal lese meg raskere gjennom den jeg holder på med nå. Jeg kommer på en av tankene jeg har hatt mens jeg leser den jeg leser nå:

Ofte er jeg flau over meg selv. Snart er det ungene sin tur.

Jeg vet ikke hvor mange begynnelser det har blitt; begynnelser uten fortsettelse, uten slutt. Jeg snakker ikke om livet, selv om det fort kunne ha blitt en fin analogi. Jeg kjenner bare til alle begynnelsene. Forsåvidt har det vel vært noen endepunkter også. Ikke vendepunkter, men endepunkter. Slutt. Punktum. En ny begynnelse eller to.

Jeg skulle ikke snakke om livet, jeg snakker om teksten, jeg skriver om tekstene, om begynnelsene som jeg aldri kommer videre med. Jeg vet ikke hva det er som hemmer meg – er det mamma sin stemme i hodet? Du må ikke kaste bort talentet ditt. Er det onkelen min? Du må passe deg for fragmentene!

Jeg tenker på onkelen min som blamerer seg på Facebook. Jeg tenker på meg selv, som blamerer meg for ingen i hele verden, for jeg må være så forbannet privat, så hemmelig, ikke åpne meg opp for noen, ikke en gang meg selv.

I bilen hører jeg på musikk og tenker at jeg skal starte min egen radiokanal. Får sånne idéer på impuls. Hvem var det som sa ADHD? Flere. Hysj!

På kontoret: svarer på e-post, tar en telefon. Noen kommer innom. Hei og hallo og hadet. Det er lunsj og jeg tenker: det er ikke mer her for meg i dag. Jeg går hjem. På veien hjem tenker jeg at jeg skal hjem og skrive romanen.

I stedet blir det musikk på full guffe, klesvask, oppvask, det vanlige. Kanskje en film jeg har sett før, som A Few Good Men. Alltid den. Når folk spør om min yndlingsfilm er svaret gjerne Heat eller Good Will Hunting. Det er likevel A Few Good Men jeg ser oftest.

Nå bare skriver jeg.

Jeg tror jeg hadde passet best til å ha et radioprogram på tidlig ettermiddag, kanskje i rushtrafikken. Neste låt ut er Thunder Jackson med Find Yourself.

I got no direction, no I'm lost without you Oh, I'm lost without you

If you can't find yourself I will be looking for you

Programmet avsluttes med ha en fin ettermiddag og Post Malone med Circles.

I'll be the bad guy now, but know I ain't too proud