Jeg vil spise lunsj på en utecafé, midt i et travelt sentrum, omringet av busser, turister, høye hus og eksos, gjerne en politiutrykning eller to. Det er vår eller sommer eller tidlig høst, samme det, bare det er passe varmt i luften og solen står der et sted på himmelen og gjør jobben sin.
Jeg vil skrive et julebrev som er ærlig og rett på sak, noe som familie og venner kan lese og etterpå tenke at de er glad i meg.
Jeg ville for et par uker siden kjøpe meg DJ-utstyr, men nå vil jeg kjøpe meg en synth og et nytt lydkort og en mikrofon.
Jeg vil spille inn en cover av Dermot Kennedy sin cover av Van Morrison sin Days Like This. Og så bare gi opp.
Jeg vil lese a process theory of organization, men kommer meg aldri gjennom. Jeg skal lese om sykefravær, hms og inkludering, jeg skal lese om mentalisering og jeg skal gjøre meg ferdig med artikkelen jeg såvidt begynte å skrive, den om ledelse og makt.
Jeg vil høre på albumet til Maria Mena uten å skamme meg.
Jeg vil se flere episoder av Wolfgang Wee Uncut, men det er noe der som ikke stemmer.
Jeg savner Flink som Googlet seg selv.
Jeg vil besøke min venn i Odense. Jeg vil ha denne vaksinen alle snakker om. Jeg vil ha frihet til å reise hvor jeg vil når jeg vil.
Snart er hele fordelen med å bo her jeg bor, borte. Jeg satt et komma der for at det ikke skulle bli “bor borte” som om jeg stammer. Når viruset tar over dette lille stedet er det nesten ingen vits å bo her. Det er barnslig, men sant.
Jeg vil spise den lunsjen på Manhattan. Der vil jeg først bestille en kaffe og så en øl.
En øl på Manhattan. Ja, takk.
Takk.