avsnitt 300

På YouTube ser jeg et klipp av Michael J. Fox som gjester Letterman tilbake på 90-tallet. Han hadde vel allerede fått Parkinson-diagnosen, men han holdt det for seg selv, og symptomene var ikke uttalte. I intervjuet forteller han om babyen sin, Sam, på fjorten måneder. På dette tidspunktet har ikke Letterman barn, selv om han allerede må være nærmere femti år. Fox er akkurat ferdig med innspillingen av den siste filmen i trilogien om tidsreiser. Han er i gang med en ny film i New York. Letterman spør om han har fått noe å drikke i koppen. Fox svarer at han har en “diet soda, guess which one”. På den tiden figurerte Fox i reklamer for Diet Pepsi, blant annet en reklame der Fox er hjemme alene i leiligheten sin da det ringer på. Det er naboen – en pen blondine – som spør om han har en Diet Pepsi. Fox sjekker kjøleskapet. Det er tomt. Han løper ut av vinduet, ut i regnet, over noen biler, finner en brusautomat, får ut en boks, og løper tilbake til leiligheten. Gjennomvåt overleverer han brusen til naboen. Hun smiler. Det ringer på igjen. Det er naboens venninne. Hun er også tørst.

Mens jeg ser disse klippene på YouTube, tenker jeg at det hadde vært morsomt å lage en YouTube-spilleliste som gjenspeiler sendeplanen til en TV-kanal, for eksempel NBC eller NRK, en vilkårlig dag i 1993.

Jeg spinner videre, ser for meg en historie om en fyr som lager spillelister av sendeplanen fra ulike kanaler på tilfeldige dager på 80- og 90-tallet. Han lever i en evig fortid, aldri her og nå, han idoliserer de unge heltene fra egen barndom.

Så blir det meta. Han som har skrevet historien blir intervjuet. Han blir spurt om han gjorde research før han skrev. Laget han selv slike spillelister, fikk han det til, hvordan valgte han datoene? Han som har skrevet historien, gjorde ingen slik research. Han svarer: nei, jeg brukte fantasi.

Den scenen i Askildsens novelle, Carl Lange, fra samlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten, der hovedpersonen blir spurt av politiet om hvorfor han har fjernet skjegget og klippet seg, hvorpå han svarer: Fordi jeg har fantasi.

I går så jeg en dokumentar på NRK om Leonard Cohen og hans muse, Marianne Ihlen. Etterpå søkte jeg opp et klipp på YouTube av en scene fra Nanni Morettis Caro Diario der han kjører rundt på en Vespa i Romas gater og Cohens I'm Your Man spiller i bakgrunnen. De bildene fra Roma og Nanni Morettis voice-over vekket noen litt vonde, men deilige følelser i meg. Kall det nostalgi, kall det hva du vil.

Memories they keep coming through The good ones hurt more Than the bad ones do

I dag tenkte jeg at jeg forstår den følelsen de som har bestemt seg for å ta sitt liv har. Ikke at jeg ønsker å ta mitt liv, men det er noe med den følelsen av å vite noe de andre ikke vet og mene at det er rett at de andre ikke vet det. Jeg tenker nå, når jeg skriver dette, at jeg selvfølgelig ikke forstår den følelsen de som har bestemt seg for å ta sitt liv har. Jeg tenker også at det er en tung setning, og at den fortjener å være det.

I dag sa jeg høyt til meg selv at jeg hater dette livet, og så sa jeg høyt til meg selv at jeg selvfølgelig ikke hater det.

Det hender at jeg føler at jeg smelter på gulvet. Som oftest er dette i etterkant av møter med andre mennesker, interaksjoner av ulikt slag.

Flere ganger om dagen tenker jeg at jeg vil flytte herfra. Like mange ganger tenker jeg at det ikke vil hjelpe. Minst like mange ganger tenker jeg at jeg er feig som ikke forsøker å leve ut drømmen.

Hvis jeg skulle tegne opp en graf som beskrev mitt indre følelesliv i dag, ville det sett ut som en M med to bindestreker og en lang tankestrek bak.

Det er rart å hevde at jeg ikke har skrevet på en uke fordi jeg har hatt ferie, når det egentlig skulle vært slik at jeg skrev mer som en følge av ferien. Når det er sagt, hørte jeg Peder Kjøs snakke om å blande inn realisme i forventningene til ferie, særlig når man har familie.

Skulle ønske jeg hadde en maskin med direkte kobling til hjernen, som skrev ned alt jeg tenkte i løpet av en dag. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg ikke har en sånn maskin.

Hvis jeg sitter ved bordet og skriver, holder jeg ut litt lenger enn hvis jeg ligger på magen og skriver. Det har noe med skuldrene å gjøre. Jeg må enten skrive meg tom, eller skrive til det gjør så vondt i skuldrene at jeg ikke orker mer. Slik var det også med norskstilene på skolen. Jeg skrev til jeg ikke klarte å holde pennen.

Jeg er veldig stiv i skuldrene, og det kan virke som at det er genetisk. Min yngste sønn har det samme problemet. Han er veldig anspent. Jeg er anspent. Har vel alltid vært det. Kalles det å ha høye skuldre? Kanskje har jeg det med god grunn.

Hvis man kjenner etter, gjør alt litt vondt. Verst er det egentlig når det gjør vondt uten at man kjenner etter.

Pink pedal-pushers, red blue jeans All the pretty maids, and all the old queens All the old queens from all my past lives I carry four pistols and two large knives I'm a man of contradictions, I'm a man of many moods I contain multitudes

1) Bob Dylan har sluppet nytt album, jeg vet ikke hvor gammel han er. Jeg så halvparten av Woody Allens siste film, jeg vet ikke hvor gammel han er. Jeg savner Leonard Cohen, jeg vet ikke hvor gammel han ble, som jeg savner Michael Jackson, jeg vet hvor gammel han ikke ble. Jeg vet og jeg vet ikke litt forskjellig. Jeg vet noe. Og det er noe jeg ikke vet. Dette er ikke et dikt. Ikke en gang litt.

2) I går leverte jeg en sko på døren til naboen. Døren var åpen, jeg ringte på, for jeg tenkte at jeg ikke kunne gå rett inn, man gjør liksom ikke det. Ringeklokkelyden var en av disse overdådige greiene med høyt volum, en lang melodi, de var midt i leggetiden, men de hadde mistet en sko, jeg hadde funnet den, og nå skulle den leveres. Vi må ha gjennomtrekk, sa hun, før hun sa takk, hun sa ikke mange takk, bare takk, og takk er godt nok. Gjennomtrekk, sa hun. Jeg tenkte på dørene som smeller i huset hver gang flere ytterdører er åpne samtidig. Gjennomtrekk, tenkte jeg, det er akkurat det vi trenger på varme dager som dette. Gjennomtrekk, tenkte jeg, er akkurat hva dette stedet trenger. Jeg kunne godt ha vært en av de som bidro til gjennomtrekk.

3) Noen ganger kan jeg være mann bare for å være mann. Andre ganger er jeg mann og menneske. En sjelden gang til og med et medmenneske. Er jeg først og fremst en jævel eller – sist, men ikke minst (og innerst inne) – et godt menneske?

4) Ser for meg geniale tekster, linjer, melodier, tror jeg skal kjøpe en Mac, må alltid ha noe nytt, skal lage beats med tilgjengelig programvare, publisere på Spotify, bare spy det ut. Jeg er sikker på at jeg kan få det til. Bare få ut all dritten.

5) Erik og Kris har sluppet en låt de kaller “Krenka”. Jeg liker beaten og jeg liker tittelen, men jeg liker ikke Erik og Kris. Bærumsrappere liksom. Jeg liker Oral Bee. Jeg liker Cezinando. Jeg liker Isah. Litt.

a) Jeg likte aller best avsnitt to.

Bitterhet kommer i flere former, som personlighetstrekk, som en følge av (bitre) erfaringer, eller som en kombinasjon av disse to. Det vil være galt av meg å gjøre et forsøk på å vurdere hvilken form som er verst, og hvem den i så fall er verst for: den berørte eller dennes omgivelser?

Som fenomen er det ingen objektivt verdimessig forskjell mellom det å grue seg til noe eller det å glede seg til noe. Begge deler forholder seg til noe som er utenfor her og nå. Man ser fremover, men opplevelsen av å se fremover er ulik for den som gruer seg og den som gleder seg.

I Karsten og Petra leste jeg en gang at en av de to grugledet seg til å begynne i barnehagen. Han eller hun (jeg husker ikke hvem) knyttet både vond og god spenning til det å skulle begynne i barnehagen (eller var det skolen)?

Jeg syklet rundt vannet. Selve syklingen er frigjørende, men ruten er begrensende, da den går i en sirkel, tilbake til utgangspunktet. Ut og så inn igjen. Det er selvfølgelig helt greit.

På veien ut så jeg naboen, M, på sykkel. Hun hilser ikke og det gjør ikke jeg heller. Kanskje tror hun at jeg tenker noe nedsettende om henne, og kanskje tenker hun noe nedsettende om meg. Gode naboer.

På andre siden av vannet syklet jeg forbi en gammel nabo, la oss kalle ham Vegard. Det var samme fyren som i en ellers triviell samtale for noen år siden lurte på hvor mye vi håpet å selge huset for. Dette var rett før vi flyttet fra nabolaget. Jeg fortalte ham hvor mye jeg så for meg at jeg ville ha. Da jeg senere oppdaget at det var en slektning av ham som kjøpte huset, la jeg ham for hat. Etter det har alle smil vært av den falske sorten.

I dag har jeg latt meg provosere av en provosert talsperson for transpersoner. Jeg har sett for meg at noen vil utfordre meg på å ta offisielt stilling til den pågående “check your privileges”-kampanjen (det vil jeg ikke). Og jeg har funnet følgende, passende stempler for meg selv: ALLO, CIS, HET, MELANINFATTIG, NEUROTYPICAL osv.

Ikke lett å være rasist i kjellerleiligheten sin.

Jeg skal skrive en samling tekster der hver tekst starter med en kort beskrivelse av været.

Solen skinner. Jeg blir kvalt.

Det regner. Klokken fem skal jeg på et møte jeg godt kunne ha klart meg foruten.

Det snør. Telefonen ringer. Jeg svarer ikke.

Jeg skal ikke skrive den samlingen. Jeg skal ikke skrive.

Jeg skal kjøpe en Tesla, jeg skal kjøpe en hytte, jeg skal bygge et museum, jeg skal eie mitt eget tog, jeg skal ha, skal ha, men først skal jeg vinne i lotto.

Når jeg en dag slutter å jobbe skal jeg gråte over spilt melk, over det tapte, over tid jeg aldri får tilbake, jeg skal gråte overalt, på trikken, i bilen, i sengen, på flyet, opp trappene, gjennom en tunell, over et fjell, før og etter et hardt fall, under en foss, i New York, i London, på landet, på sykkel, til fots.

Hver dag drømmer jeg om noe annet. Hver dag er jeg også litt nærmere akkurat det.

Jeg ser en mann i bar overkropp på et longboard som må være batteridrevet. Han kjører om kapp med en gul Golf. Jeg får ikke med meg hvem som vinner. En campingbil kjører forbi. Jeg er på vei. I tankene er jeg på vei. Hvor som helst er jeg på vei.

Nå er jeg kvalm. For mye kaffe, for mye fisk til lunsj, for mange tanker. Et møte det var knyttet store forventninger til, innfridde ikke, som ventet. Jeg kan holde to tanker i hodet på en gang. Det er helt sant, jeg lover.

Hvis jeg fikk lov hadde jeg aldri avsluttet dette innlegget. Hvis tiden tillot meg å bare fortsette inn i det uendelige. Kanskje hadde jeg stoppet for å gå på do, spise, drikke, kanskje ta en telefon, løpe en tur.

Jeg løp en tur på fredag. Jeg løp en tur på lørdag. Jeg løp en tur på søndag. I dag ringte alarmen klokken 6. Jeg orket ikke å stå opp. Etter en av løpeturene gikk jeg et langt stykke. Det var som om tankene jeg fikk da jeg gikk var roligere tanker enn de jeg fikk av å løpe. Uansett tenkte jeg mye på tekst. Og på livet.

Hvis livet er tekst eller tekst er livet, betyr det ikke noe fra eller til, om det var tekst eller livet jeg tenkte på der jeg gikk for meg selv.

Jeg elsker å bo i by. Jeg bor ikke i en by.

Det er noen unger som skriker utenfor. Solen steker. De har vannkrig. Disse ungene bråker så intenst at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Det viser seg at det er mine egne unger. Jeg tror – eller vet – at jeg var verre da jeg var barn.

Jeg kunne ha vært et mye bedre menneske. Jeg kunne ha vært veldig mange ting.

Jeg er dette.

Når det kommer til stykket vil jeg bare skrive. Hva betyr det å bare ville skrive? Betyr det at man gjør det? Det finnes sikkert belegg for å si at en gitt andel av populasjonen ikke gjør det de vil. De må rett og slett gjøre noe annet enn det de vil. Må jeg? Hva må jeg sånn helt egentlig?

Jeg tror jeg vet hva jeg må, men det handler – som alt annet – om perspektiv. Med hvilke øyne ser jeg plikten? Ulike øyne ser ulike plikter.

I går begynte jeg på den (foreløpig) siste boken om Arvid Jansen. Per Petterson har funnet en fin stemme. Jeg liker det jeg leser, uten at jeg kan sette helt fingeren på hva det er jeg liker. Det er ikke handlingen, det er ikke persongalleriet, det er mer stemningen, tankene, hvordan ting flyter, en rytme kanskje.

Det er sikkert lettere å skrive når man ikke må.

Alle som skriver må skrive. Ellers hadde de ikke gjort det.

Hvorfor skrive, hvis du ikke må?

Dette er viktig. Jeg har ofte skrevet fordi jeg har lyst, fordi det er morsomt, fordi jeg har fått en idé, men alle disse tingene (lysten, morsomheten, idéen) gjør ikke handlingen – å skrive – tvingende nødvendig. Og likevel skriver jeg.

Fordi jeg må.

Dette handler ikke om noe annet enn å skrive, litt som livet. Livet handler om å skrive. Om det er i blekk eller fotspor spiller ingen rolle. Jeg vil ikke ha ulevde dager, aldri mer. Alle mine dager må være levde dager. Hvor setter jeg listen?

Hvordan er de andres dager?

De andres liv?

Her sitter jeg liksom, på kontoret, og skriver. Om ingenting egentlig. Taksameteret går, både livets taksameter og arbeidstimene. Hva er jeg verdt? Hva er dette verdt? I hvilken enhet måles min verdi?

Hva er kvalitetsindikatorene for godt vennskap, godt ekteskap, godt liv, godt foreldreskap og så videre.

Er jeg en god venn? Er jeg en god far? Er jeg en god ektemann?

Mann. Hvem var det som sa det. At han er mann. Fordi jeg er mann, sa han. Ha-ha, lo jeg inni meg, slem som jeg var. En mann kan være så mangt. Jan Teigen var – ifølge Skorgan – en fin mann, men ikke særlig handy og heller ingen god ektemann. Så ble de venner. Gode venner. Han var et godt menneske, visstnok.

Er jeg et godt menneske?

Jeg tviler. Jeg mistenker at jeg er en egoist. Jeg mistenker at jeg er en kald fisk. Jeg mistenker at noe er galt, noen ganger kan jeg også føle det. Når det er sagt: jeg ønsker noe godt – for meg selv og andre. Men jeg vet ikke alltid hvor mange det er av de andre.

Herregud. Jeg må stoppe her.

Stopp.

Hva er egentlig å skrive? Jeg mener, når er det egentlig det skjer. Er det i øyeblikket fingrene treffer tastene og bokstaver blir til ord blir til setninger på skjermen, eller er det tankeprosessen som er skrivingen? Kan man diktere en roman og likevel si at man har skrevet den?

Noen ganger skriver jeg lenge før fingrene treffer tastaturet. Jeg ser for meg hvordan setningene skal bli, men jeg tror aldri de blir akkurat som jeg hadde tenkt.

I morges løp jeg en mil. Den første kilometeren var som vanlig tung, men de siste ni gikk fint. Det er rart hvordan løping slipper tankene fri. Jeg så for meg minst fire kapittel-overskrifter (jeg må huske å skrive det ned) og et par noveller. Jeg tenkte til og med på hva jeg ville skrive her, men jeg rakk det ikke, for jeg hadde andre planer.

Jeg tenkte at jeg kunne løpe en mil hver morgen og så gå rett hjem og skrive. Jeg tenkte at jeg sluttet å jobbe. Å løpe og skrive skal bli mitt virke.

Hva er det som er viktig her i livet?

Ungene elsker FlippKlipp, to unge menn som spiller tv-spill og skriker hver gang de taper. Det fremstår svært lite matnyttig, men ungene elsker det. Jeg tror ikke programmene vil bli husket om 100 år.

Det er kanskje det som er viktig: å bli husket.

Ute er det fremdeles lyst, himmelen delvis skyet og blå. Jeg kjenner en søndagsfølelse komme snikende. Den illevarslende følelsen som hvisker meg i øret at snart er det mandag, igjen er det mandag. Dagene som flyter inn i hverandre, uker som forlater mitt liv, måneder og år, tid som går til spille, ubenyttede muligheter – og likevel: her er jeg, spill levende.

You keep telling me I've got everything You say I've got everything I want You keep telling me you're gonna help me You're gonna help me, but you don't But now I'm in too deep You see it's got me so that I just can't sleep Oh get me out of here Please get me out of here Just help me, I'll do anything, anything If you'll just help, get me out of here

Vet ikke om det var det spørsmålet (formulert som en retorisk kommentar, kanskje) om jeg kunne klare meg uten én bok én uke, eller om det var Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet, men jeg kommer ikke til å lese ut Terje Holtet Larsens “Oppskrittingen av et indre landskap”, selv om tittelen er fantastisk og noen av setningene også er det. Jeg har ikke konsentrasjon, jeg føler ikke glede, jeg holder ikke ut, det er annet som skal gjøres, annet som må ut.

Utdrag fra mitt yndlingsavsnitt fra boken, på side 57 (jeg kom bare til side 90):

Noe i stemmen hans, det kan ha vært klangen av en viss tilbakeholdenhet, fikk meg til å tenke at han fant det plagsomt å høre seg selv forklare hvem han var, hva han gjorde, hvor han kom fra, og så videre.

Har i stedet begynt på Asta Olivia Nordenhofs “Penge på lommen”.

Jeg købte en øl på et pizzaria og satte mig på en plads overfor slottet og drak den.

Ja, takk.

I går tok jeg på meg en skjorte og et slips og kjørte gjennom sentrum. Det tok 25 sekunder. Jeg er øltørst, jeg er by-tørst.

I dag har jeg hørt på Sondre Lerche sitt nye album, “Patience”, og det er godkjent.

Jeg skulle ha vært rockestjerne, foredragsholder, forfatter, skuespiller, radiostjerne, filmstjerne, kronikkskribent, samfunnsengasjert, moteløve, latte-elskende urbanist, selvopptatt og i hvert fall ikke helsepersonell.

I dag har jeg, i tillegg til disse ordene du her leser, skrevet 1600 ord, fordelt på to noveller det ikke blir noe av.

Skulle ønske jeg fant ut av alt, eller i det minste noe.

Han står halvnaken foran speilet. Med skjeggtrimmeren på innstillingen som gir “tre-dagers skjegg på null komma niks” innvilger han seg et mer ungdommelig utseende enn ellers.

Tanntråd, tannkrem, tannpuss. Smil til speilet. Han er deg.

Fremdeles halvnaken stryker han en av de blå-stripete skjortene sine. Puster rolig, gjør en grundig jobb.

Skjorten sitter slik den skal, selv om det kan late til at han har gått marginalt opp i vekt. Han knyter en enkel windsor knute på slipset. Sånn. Fornøyd.

Han ringer Peppes Pizza.

Peppes Pizza ringer ham. Han ber budet om å sette pizzaen utenfor.

Med skjorte og slips er alt mulig. Alle drømmer kan bli til virkelighet. Han setter på det beste Van Morrison albumet (Days Like This).

Tidligere på dagen har noen spurt ham hvordan det går. Midt på treet, har han svart.

Jeg skulle ønske jeg visste hvor det bar hen.

Noen ganger er jeg usikker på hva jeg kan skrive her. Andre ganger er jeg usikker på hva jeg bør skrive. Det hender at jeg ikke klarer å se forskjellen på de to.

I dag skulle jeg sette meg ned og skrive en av novellene. Det var i hvert fall hva jeg hadde tenkt i går kveld, før jeg sovnet. I morgen, tenkte jeg, skal jeg skrive en av novellene. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg.

Så skjedde jobb. Så skjedde fotballtrening. Så skjedde legging. Så skjedde zip nada rien ingenting.

Oppvaskmaskinen skjedde to ganger.

På jobb hadde jeg hendene i lommen hele dagen. Og øynene lukket.

Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om at jeg egentlig skulle ha vært detektiv. Heller ikke tanken på at jeg skulle ønske jeg var en annen, gjerne meg, men likevel en annen. Eller hva med tanken på at jeg en gang hadde sjansen til å være detektiv, men jeg engasjerte meg ikke nok.

Når man innser at man har hatt manglende selvinnsikt over flere år, blir denne nyervervede erkjennelsen – altså, selvinnsikten – vond å svelge.

I går var jeg sikker på at jeg hadde feber. Jeg skyldte på en 60km lang sykkeltur. Nå har jeg ikke feber. Jeg har liksom ingenting – og likevel mye.

Som vanlig konkluderer jeg med at det må feile meg noe, men ikke alvorlig nok til at jeg kan gjøre krav på hjelp.

I sommer skal jeg lese Infinite Jest, Mason & Dixon og Underworld. Kanskje jeg strekker det til American Trilogy.

Bare fordi det går en faen i meg.

Bookdepository neste.