Henter V i barnehagen. Mandag forteller han at korona aldri vil ta slutt. Tirsdag sier han at korona bare blir sterkere og sterkere. Onsdag har han fått en god idé: han skal bli oppfinner når han blir voksen og lage en beskyttelse mot korona som passer til hus og mobiltelefoner, den må være av plastikk, sier han mens han med fingeren tegner omrisset av oppfinnelsen i luften.
På kvelden sovner han aldri. Det må leses to bøker, én om Emma, én om Thomas, det må synges fra sangkortene, ord må forklares, Kokosbananas på Spotify, og så noen sovesanger.
Jeg har ennå til gode å drømme om at jeg dreper Kokosbananas, men det er like før.
Det går saktere med Knausgård disse kveldene. Det er travelt på jobb. Jeg er inne i en drømmeperiode. Jeg husker hva jeg drømmer og jeg skriver det ned når jeg våkner. Noen av drømmene er mareritt-lignende, men jeg våkner ikke, er ikke kaldsvett, sover egentlig ganske godt, som alltid. Sovner fort gjør jeg også.
På dagen tenker jeg – og føler – mye. Også som vanlig. Alt er som vanlig.
Hun jeg er gift med er sikkert glad i meg. For å parafrasere Afzelius: Sier du at du elsker meg så gjør du sikkert det.
Jeg ringer nesten aldri til mine foreldre, nesten aldri til mine brødre, nesten aldri til mine venner. Jeg tekster en del. Innimellom snakker jeg med mamma, som gjentar seg selv til det kjedsommelige – det bekymrer meg litt. Pappa sier ikke noe av det han har på hjertet, men jeg leser tankene hans og det han har å si mellom linjene.
V sier at jeg kan dø av korona, fordi jeg snart er 40. Alle som er 40 er gamle, sier han. Etter 49 kommer 50. Etter 59 kommer 60. J sier tiden går fort, han er snart 18, bare 10 år igjen. Etter 18 kommer 19, så kommer 20. Etter 69 kommer 70. Etter 79 kommer 80. Etter 89 kommer 90. Etter 99 kommer 100. Da er jeg død.
Jeg håper jeg ikke dør av korona. Jeg håper jeg våkner i morgen tidlig, selv om man noen ganger skulle tro jeg ikke håpet det.