I bilen på vei fra barnehagen til jobb: I'm still standing (yeah, yeah, yeah) I'm still standing (yeah, yeah, yeah)
Jeg løfter venstre langfinger og sikter en fuck you mot en av de andre foreldrene, men hun ser det ikke, jeg vet hvem du er, tenker jeg, du tror du vet hvem jeg er, tenker jeg, men du vet ikke, du vet ingenting, tenker jeg. Fuck you.
I'm still standing!
Alt som ligger mellom linjene, alt som er mellom oss, alle vi folk og røvere.
Kvelden før har jeg lest om the wounding and healing of men, hva nå enn det skal hete på norsk. Menn må innrømme sine svakheter, forstå viktigheten av rollen mor spilte på deres utvikling, fraværet av far, alle disse kompleksene, være særlig bevisst hvis man selv oppfostrer sønner, så ikke de tar med seg de samme skavankene. Det er ikke lett å være mann, like lite lett som det er å være kvinne, for ikke å nevne alle andre kjønn man nå kan velge seg. Det er roller, samfunn, kultur. Fraværet av gode rollemodeller. Fraværet av noe å strekke seg etter. Fraværet av fasiten!
Jeg prøver å få med meg alle tankene, knote de ned på papiret, selv om det er misvisende all den tid jeg taster dette direkte inn på skjermen via tastaturet.
Tidligere i dag hadde vi et møte om prioriteringer. Jeg fortalte en yrkesgruppe hvordan de skal prioritere egne oppgaver. Akkurat nå har jeg andre ting å gjøre enn å skrive akkurat dette, men jeg gir (litt) faen og: Fuck you! Til de som måtte tro at de vet hva jeg burde ha gjort, hva jeg egentlig skal gjøre ogsåvidereiettjævlaordiettjævlakjør.
I'm still standing!
En blemme jeg fikk på tungen her forleden er snart på vei bort. Den gir meg en plagsom talefeil og jeg mister motivasjonen til å ytre et eneste ord. Jeg tenker på romaskinen, jeg tenker på trening, jeg tenker på romanen, jeg tenker på Roma.
I helgen kjører jeg til Oslo, jeg har ingen steder å gjøre av meg, jeg tror det er fornuftig. Hovedstaden venter. Der er alt mulig. Resultatet behøver ikke være mye å skryte av. Her snakker vi prosess!
Yeah, yeah, yeah!