I natt drømte jeg at jeg plukket opp kattedrit med en diger tang, lik det verktøyet de bruker til å plukke opp store isblokker fra vannet i Frost. Jeg drømte også at jeg satt i fengsel, at jeg satt og telte dagene og ikke kunne fatte og begripe hvordan jeg hadde havnet i denne elendige situasjonen.
På vei ut av svømmehallen sier jeg hei til et av de kjente, trøtte trynene jeg ser overalt. Hun lot til å være engasjert i en særdeles spennende samtale med noen ungdommer, og nettopp derfor ropte jeg hei ekstra høyt for å understreke hvor synlig hun er og i hvor stor grad jeg anerkjenner henne. Hun sa hei tilbake. Akkurat idet jeg går ut skyvedørene hvisker jeg ordet “kjerring” halvhøyt for meg selv. Det slår meg i det øyeblikket jeg er ute i det fri at hun kanskje kan ha hørt det.
Jeg vet ikke om jeg overlever en høst til her, men jeg må jo det.
Noe av det som fyller meg er sinne. Jeg lar meg provosere av enkelte, men jeg er god til å late som ingenting.
Jeg vurderer å sende en melding til en herregruppe på Messenger, noe om høsten, noe om stedet her, men jeg tror ikke jeg har noen likesinnede der.
Knausgård er 51 år gammel og lykkelig i London. Etter alt å dømme må jeg bli 51 år før jeg kommer meg vekk herfra.
Det er vanskelig å leve her og nå når alt før og etter stadig dukker opp i tankene.