avsnitt 300

Lørdag. Filmfestival på YouTube. Litteraturfestival fra Lillehammer på NRK og nett. Misfornøyde unger griner fordi de får for få timer til Nintendo. Kone vil pusse opp huset, sier vi må finne på noe.

Solen skinner.

Når det regner har du to valg. Du kan kle godt på deg og gå ut, eller du kan bli inne.

Det er forsåvidt også mulig å gå ut uten å kle på seg særlig godt, eller til og med kle på seg godt og bli inne.

Når det regner har du flere valg.

Planen var å skrive noen setninger og se hvor det ledet meg, men det mangler en gnist, det mangler et eller annet. Jeg tok fri for å pleie meg selv, men har ikke en gang klart å sette på kaffe.

I stedet betaler jeg regninger, skriver e-post til banken, sjekker ut muligheten for ny bil, tenker på lange bilturer, helst alene, med musikk på full guffe.

Hørte (igjen) på Cezinando i dag. Og i går. Og dagen før. Han er så deilig Oslo. Noen av lydene i et par av låtene treffer meg på en sånn måte at jeg føler at lydene er uttrykk for mine egne følelser. Jeg kan ikke forklare det på annet vis.

Annet vis. Avis.

Morgenbladet ligger i postkassen hver fredag. Normalt sett leser jeg det på lørdag, men ettersom jeg sitter her alene og har fri, kan jeg vel lese det med det samme.

Jeg registrerer at det er stadig flere passasjerer i toget som kjører forbi. Jeg sier i toget, og ikke på toget, fordi jeg ser på toget fra utsiden, og de som sitter inni er inne i toget. Jeg skjønner at de er passasjerer på toget.

Det har ikke rablet selv om jeg babler.

De store planene for dagen ble borte. Løpe en tur, sykle en tur, lese ut en bok. Jeg må en eller annen gang begynne å anbefale bøker for folk, men jeg vet ikke om noen som vil høre.

Vurderte å ringe en kamerat på video, men jeg har ikke noe nytt å fortelle.

Lurer på hva vi skal gjøre i sommer. Spise is i solen, det er sikkert. Komme oss vekk herfra, det er et absolutt krav.

Det flagges i dag. Det er 8. mai. Husker du hvorfor?

Jeg vil ikke skrive om humøret mitt, selv om det føles at det nærmest er på topp. Jeg vil skrive at jeg har bestemt meg for å skrive, men at jeg først må lese ferdig en bok jeg holder på med. Det fascinerer meg at jeg finner meg selv i bøkene til Stig Aasvik, og nå også i bøkene til Terje Holtet Larsen. Er jeg en litterær karakter? På sett og vis er jeg jo det, men jeg er også (et sted der inne) et fullblods menneske. Sjel. Hjerte. Kropp.

I kveld vil jeg jogge med musikk i ørene.

Ikke mer Papirhuset på Netflix. Det er tilstrekkelig å se de to første sesongene, stol på meg.

Noe må man jo bestemme seg for.

Jeg savner sårt en horisont. Tolk det som du vil. I går så jeg for meg at boken kunne starte med noe så konkret som at jeg-personen har vært på do. I dag har jeg vært på do to ganger, kunne det stå. Det blir ikke mindre spennende enn det, og jeg tar meg i å tenke på Jon Øistein Flink. Het han Jon Øystein eller Jon Øistein? Jeg orker ikke å Google. Han googler seg selv. Det vet jeg.

Skulle ønske det var kommentarfelt her, selv om det blir for vulgært. Kanskje en gjestebok der jeg kunne meg selv oppmuntringer?

I dag har jeg drukket fire kopper kaffe.

I BT skriver Josefin Winter om hvordan korona og hjemmekontor hjalp henne inn i nye vaner, et nytt liv. Good for you, tenker jeg, og står opp, setter på oppvaskmaskinen, setter på en vask, setter på kaffetrakteren, leter etter en podcast, men finner ingenting, sjekker mail, går gjennom ulike nyhetsbrev med lenker til spennende lesestoff, jeg klikker, åpner i ny fane, lar fanene stå åpne, hopper litt frem og tilbake, finner ikke helt konsentrasjonen. Leste en artikkel i The Guardian der ulike kreative personer fortalte om hvordan du kan bruke koronakrisen til å komme i gang. Skrive? Sett av 2 timer hver dag. Cirka 1000 ord om dagen. Takk for tipset!

To timer, du liksom.

It's work, sier hun ene. Hard work.

Javisst. Det er mye hardt arbeid på gang for tiden, både her og der. Andres lykke er ikke noe for meg, like lite som andres problemer er det.

Vi kom oss ut av kommunen i går, til en by. Gikk tur der det er ment at man skal gå tur. Ungene imponerte. De er aldri sure på tur, så da er det vel sant det de sier. Ikke en eneste krangel. Med en gang vi var tilbake i bilen, begynte det å ulme. Vi spiste på McDonald's. Min eldste lurer på hvorfor jeg sier Maccern. Si det.

På en bokhandel kjøpte jeg den siste til Terje Holtet Larsen. Ser frem til å lese den. Skal sette av 30 minutter hver dag.

Ungene har sett på skjerm igjen. De blir ikke lykkelige av det. Og nå er de ferdige. Og da er det ikke mer tid.

2 timer du liksom!

Vi sykler i samlet tropp, i sekken har jeg seks pils og en ullgenser. Vi er tre menn på hjul. Den fjerde venter på oss i sitt nye grindbygg. Det er en kjølig, men lys 1. mai kveld. Utgangspunktet mitt er dårlig, jeg har vært sur gammel gubbe hele dagen, ikke særlig feststemt, men er motvillig med.

Tre av oss kjenner hverandre godt nok til å kunne slappe av, men jeg vil ikke kalle oss for venner, selv om en av de sikkert hadde blitt fornærmet om de hadde lest dette. Den fjerde er et ubeskrevet blad. Singel, barnløs mann i 40-årene, forsker av virke, selvopptatt av person.

Han spør om hva vi synes om NRKs dekning av corona-krisen, mener vi de har vært kritiske nok mot myndighetenes håndtering? Jeg sier at jeg ikke mener noe som helst om det, først og fremst fordi jeg ikke har hatt tid til å reflektere over NRKs dekning og jeg følger den bare sporadisk.

Din single, urbane jævel, med for mye tid og ingenting å bruke den til, tenker jeg i mitt stille sinn.

Han forteller om forskningen på mediebruk blant innvandringskritiske og lavt utdannede menn, så går det over i en diskusjon om feminisme, jeg går inn i mine egne tanker. Hvor ble det av den gode samtalen?

På veien hjem sykler jeg fortere enn han. Rett før han dytter meg, sier han at jeg er flink til å sykle. Er vi på ungdomsskolen eller, tenker jeg, men sier ingenting, bare ler, jeg er full.

High five og farvel, håper jeg aldri ser deg igjen.

Vel hjemme sovner jeg på sofaen foran en HBO-serie om en politimann i Los Angeles, drømmer at jeg er i LA, at jeg er lett og ledig, glad og fornøyd, ikke sur gammel gubbe. Våkner i mitt eget liv, som er bedre enn å våkne i eget spy.

Hører på NRK Bok, om Terje Holtet Larsen sin siste roman. Tenker at jeg vil kjøpe den, særlig når programlederen sier at boken er “en intens flukt fra den sosialdemokratiserte snusfornuften”. Ja, takk.

Til kaffen setter jeg på et av mine nye yndlingsband, Konradsen. Saints and Sebastian Stories fra 2019. Ute ligger disen over vannet og fjellene er delvis skjult. Det er fint, for fjell har aldri interessert meg. I dag skal vi kjøre vekk herfra og selv om det bare er midlertidig er det deilig å vite at vi har en plan.

Jeg rekker en vaskemaskin før vi reiser.

Jeg må snart begynne å skrive dagbok, Stoiker som jeg er.

Det var mens jeg lå ved siden av min yngste, i går kveld, at jeg tenkte på alt jeg skulle skrive. Først var det lydene fra oppvaskmaskinen, vann som ble pumpet inn i maskinen, kapselen som ble utløst med en liten eksplosjon der inne og kastet ut i universet på innsiden av maskinen, og den stadige duringen. Dette var noen av lydene. Utenfor vinduet kunne jeg høre fugler som kvitret. Min eldste mener at det er bokfink vi hører der ute, han forsøker å plystre den samme lyden, men sliter med teknikken. Det er mest sannsynlig kjøttmeis vi hører. Uansett, jeg lå der og tenkte på alt jeg skulle skrive, jeg ville finne min indre stemme, bruke den for alt den er verdt, og skrive det ut.

Det ble ikke tid. Ungene sovnet og vi så på TV. Det finnes tv-serier for alt nå om dagen, det er kanskje ikke så nytt.

På jobb fant jeg tid til å skrive ned noen raske tanker, og det som er litt rart er at jeg bare får lyst til å skrive mer.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen.

Sommeren er den perfekte tid til å utforske den svenske landsbygda, står det på skjermen når jeg starter opp maskinen. Microsoft har en algoritme som forsøker seg på en målrettet markedsføring. Kanskje har jeg lest noe om Svenska Akademien, og i tillegg har maskinen plukket opp at jeg bor på landet. Dessverre glemte den å spørre meg: where do you want to go today? slik som i gamle dager.

For meg er det en selvfølge at jeg ikke har tenkt meg til den svenske landsbygden. Sykle på grusveier, sniffe inn lukten av kumøkk, bli solbrent på nesen, føle meg fanget i en dårlig svorsk film fra 50-tallet. Nei, takk.

Jeg drikker min kaffe, leser mitt morgenblad, ser ut av mitt vindu, konstaterer at jeg fremdeles bor på landet, ser i avisen at eliten befinner seg i byen. Og jeg vet at det kan virke som en fastlåst vrangforestilling – og kanskje er det bare en illusjon, som alt annet.

Her forleden gruet jeg meg til en videosamtale med en venn. Hvorfor det? Hva var jeg redd for? Jo, det skal jeg si deg. Jeg var redd for at jeg skulle gå tom for ting å fortelle. Særlig kompliseres det av at det kan tenkes at min venn har ett tema han vil snakke om, og det er kanskje det eneste tema jeg ikke ønsker å berøre. Og når man ikke går på kino, er det ikke mye man kan si at man har sett, men man kan jo fortelle om hvilke filmer man gleder seg til. Jeg måtte forresten svare på en spørreundersøkelse, der det dukket opp som spørsmål: hvilken film gleder du deg til å se på kino? Jeg svarte Top Gun: Maverick. De spurte også om hva som var det viktigste egenskapen ved en film jeg ser på kino. Jeg svarte at jeg må ha lyst til å se den. Nå er det vel ikke helt riktig å si at jeg måtte svare på undersøkelsen, det var frivillig.

Tidligere i livet kunne det hende at jeg snek meg til å høre på litt klassisk musikk, men var gjerne litt nervøs for å bli oppdaget og avslørt. Liksom at noen skulle komme inn på rommet og legge merke til at jeg hørte på klassisk, kanskje spørre meg hvilket stykke av hvilken komponist, hvilken toneart, hvilken epoke ogsåvidere. Jeg har ikke svaret. NRK Klassisk på en lørdag morgen med solen som skinner over fjellene blir heller ikke feil, rent bortsett fra at utsikten er helt feil. Vakker, men feil. Vakker utsikt vil alltid være et problem, fordi ingen holder ut et postkort i lengden. Dette må jeg notere meg bak øret til neste gang jeg kjøper et hus.

Fastlegen min skal flytte tilbake til Danmark. Jeg har autoseponert metoprolol, men har glemt å gi beskjed. Han har mange pasienter han skal følge opp, han er ikke livlegen min, og jeg er ingen konge.

Jeg burde konsentrere meg om noe annet enn dette. Livet, for eksempel. Kan hende jeg ikke får det til. Er det jeg som vurderer det? Hvem ellers?

Nå må jeg slutte å se ut av vinduet, stirre inn i den vakre stillheten. Det klør på den høyre foten, jeg bruker den venstre hælen til å klø med, jeg vant ikke i Eurojackpot i går, det er vanskelig å vinne, men krever ikke annet enn et økonomisk innskudd. Jeg roter det til, jeg kommer ingen vei, selv om jeg allerede er et sted. Hit, men ikke lenger?

Hit.

Kanskje jeg kan skrive et nyhetsbrev hver uke om artistene jeg oppdager? Nei, jeg oppdager ikke nok artister.

I dag oppdaget jeg Dermot Kennedy, men det viste seg at han allerede er oppdaget.

The smell of rain and streetlight thrown A love, a lantern in the snow

Ser folk jogger nede ved vannkanten, og synes de løper fortere enn meg, lurer på hvordan det ser ut når jeg løper der nede, sikkert tregere, sikkert tyngre. Solen skinner mer enn varslet.

Birds of Tokyo har sluppet nytt album i dag, det må jeg sjekke ut når jeg får tid.

Tid.

Når jeg får tid.

Skulle ønske jeg hadde noe på hjertet akkurat nå, det hadde passet så fint, ettersom jeg først sitter her og er klar for å notere ned det jeg har å si.

Skulle ønske jeg hadde mer å gi.

God helg!

Kom hjem. Bra dag. Solen skinner. To ord. I slengen.

Ingen jogging. To øl. Med opphold.

Barna ute. Hopper trampoline.

Først middag. Så parterapi. Pusse tenner. Legge unger. Videosamtale Ben.

Fire rundstykker. To hver. Papirhuset, Netflix.

Beastie Boys. I bilen. Full guffe.

Stoiker, jeg? På vei.

Håper jeg.

I en nettavis leser jeg at oljeprisen på amerikansk lett-olje har stupt, og fått en negativ verdi, som visstnok skal bety at man i praksis må betale for å bli kvitt oljen. Nå vet ikke jeg hva lett-olje egentlig er, og oljeprisen interesserer meg egentlig ikke. Hvorfor skriver jeg da dette?

Jo, nå skal du høre.

Grafen som går rett i dass, er en diametral motsetning av grafen som beskriver mitt humør. I dag skjøt det rett til topps. Toppet det med en løpetur. Mestring er nøkkelen – og sikkert noen andre ingredienser.

Mens jeg ventet på at ungene skulle sovne, leste jeg ferdig Paolo Giordano sin bok I smittens tid, som han skrev på rekordfart, og som er oversatt til minst 40 språk i samme rekordfart. Han sier blant annet noe om at oljeprisen bør interessere oss, fordi den har direkte innvirkning på miljøet, og dette har igjen konsekvenser for nåværende og fremtidige pandemier. Svært forenklet fra min side, men jeg ble imponert over hvor lettlest den boken er.

Jeg vet med ett hundre prosent sikkerhet at det jeg sitter her og skriver akkurat nå er helt dødt. Det er tomt. Det er ikke matnyttig. Skjønt, jeg tviler litt på det jeg nettopp var helt sikker på. Det kan jo gi noe mening, noe verdi. Først og fremst er det bare ord som må ut for at jeg på den ene siden skal kunne kvittere det ut på min indre liste over ting som må gjøres, og på den andre siden er det ord som kommer fra et sted inni meg, og når jeg befinner meg der jeg er nå, liksom litt “der oppe”, så blir det lett. Svært lett.

Det er solen. Det er fysisk aktivitet. Det er søvn. Det er mestring. Det er livet.

I morgen er det tirsdag. Kryss fingrene, den som tør!