avsnitt 300

Jeg er i hvert fall glad jeg skrev innlegget mitt den 12. juli.

Jens Stoltenberg er gjest på BBCs radioprogram Desert Island Discs (...) Jeg hører på programmet mens jeg kjører en av bilturene mine og en av tankene som slår meg flere ganger i løpet av programmet er at jeg må formidle til verden at Stoltenberg er gjest i Desert Island Discs før Morgenbladet kommer ut neste fredag, for da kan jeg banne på at det dukker opp i en av de små notisene (...)

(Faksimilie: Morgenbladet, 17. juli 2020)

Og det var alt.

Det er et ord jeg leter etter, et ord som er mer dekkende enn reaktiv. Jeg begynner å assosiere, tenker på ord som reaksjonær, kontrær, autrert, generisk, og så har vi det gående. Bakgrunnen for at jeg leter etter et ord er blant annet at jeg har kjørt bil to ganger i dag, tenkt tusen tanker gjennom helgen, sett et og annet tv-program, lest en og annen artikkel, hørt et og annet radioprogram, lekt med lego (med ungene), tenkt én million tanker, gått fra katastrofetanker til utopiske tankerekker. New York dukker ofte opp i bildene. Madonna og Sean Penn også. Noe om tid, noe om å skrive, noe om egoet, noe om livet.

Som vanlig blir det ikke som jeg hadde tenkt, verken teksten, følelsen eller dagen(e).

For tiden leser jeg en bok som jeg har satt meg fore at jeg skal lese. Jeg hørte et intervju med forfatteren på radio. Han virket sympatisk nok. Historien helt ok, tittelen rimelig fantastisk, men lesningen går sakte fremover. Enten er jeg ikke i lesemodus for tiden, eller så er bare boken ikke helt som ventet.

Mens jeg skriver dette hører jeg på Kings of Convenience for å holde lyden av barne-tv utenfor, men det fungerer ikke, jeg blir forstyrret av gamle følelser som følge av disse gamle ordene de synger.

Skifter spor.

Jens Stoltenberg er gjest på BBCs radioprogram Desert Island Discs, som jeg tror må være et av verdens eldste gjenlevende radioprogram. Konseptet er at de inviterer en kjendis, som oftest kulturelle personligheter, som forteller litt om seg selv og har med seg sanger de har vokst opp med, eller som de vil ha med seg på en øde øy. Stoltenberg snakker den type engelsk med aksent som alle nordmenn håper at de ikke gjør, men som Stoltenberg gjør helt uten skam, og det er ingenting å si på ordforrådet. Jeg hører på programmet mens jeg kjører en av bilturene mine og en av tankene som slår meg flere ganger i løpet av programmet er at jeg må formidle til verden at Stoltenberg er gjest i Desert Island Discs før Morgenbladet kommer ut neste fredag, for da kan jeg banne på at det dukker opp i en av de små notisene de har på enkelte sider.

Den kinesiske blogger-tjenesten Weibo har, ifølge en artikkel jeg leser i ovennevnte avis, en funksjon som lar brukeren tro at han har publisert et innlegg, når det egentlig er skjult for hele verden. Det kalles sensur. Noen ganger lurer jeg på om systemet jeg bruker har den samme funksjonen. Når blir bildet av treet som faller i skogen for gammelt og utslitt?

Tenker på Bondevik en eller annen gang på 2000-tallet: Something for me to write in my daybook. På fredag testet jeg meg for Covid-19.

På NRK Nett-Tv har de en dokumentar om Lance Armstrong i to (lange) deler. Jeg så begge episodene før helgen. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke at Lance og jeg deler noen personlighetstrekk, dessverre de minst attraktive. Etter å ha fortært begge episodene, slo jeg av TV'n og gjorde hagearbeid. Jeg tok ansvar for min egen eiendom, ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg innså at jeg måtte ta ansvar. Jeg innså at jeg må ta mer ansvar. Jeg må ta mer ansvar for meg selv, de som er “mine”, livet, handlingene, og så videre.

Kanye West sier han vil bli president, står det plutselig i avisen. De to siste ukene har jeg hørt mye på Kanye West. Han er gal, men han er også et geni. Jeg trenger noe han har.

På riktig spor.

Etter å ha sett en Ken Loach film om en britisk arbeiderklasse-familie der alt går til helvete er det lett å føle på takknemlighet for hvor godt man har det. Man ser liksom huset, hagen, ungene, kona, jobben og livet generelt i et nytt og bedre lys. Det er som den følelsen du har når du løper i motvind og så snur vinden og du løper i medvind. Det kiler liksom fra skuldrene og ned til korsryggen. Det varer dessverre bare noen sekunder.

Dette er fremdeles for fragmentarisk. Jeg må slå opp et og annet ord. Jeg må gå gjennom alle tankene, legge inn de som gir mening, fjerne de som er overflødige eller fullstendig intetsigende. Jeg sensurerer det som blir for selvkritisk, som de tankene som kretser rundt poenget med å skrive ned det man tenker. Er det bare det jeg gjør? Skriver ned det jeg tenker? Håper ikke det. Tror ikke det.

Jeg tenkte jeg ville flytte til New York. Jeg tenkte det var mulig. Det var mens jeg kjørte en av bilturene. Det er mange år siden jeg var der sist. Jeg tror ikke at alt er mulig, men jeg tror ikke at noe er umulig heller.

En av de syv eller åtte bøkene jeg bestilte fra Book Depository for én måned siden har kommet i posten. Forøvrig kommer posten bare annen hver dag nå. Det har aldri blitt sendt så lite brev som nå. Derimot går antall pakker opp som følge av den økende netthandelen. Toppåret for brevpost var 1999. Det året var jeg selv postmann. Tenk det.

Jeg har lagt boken et sted den er synlig, slik at jeg skal huske at den venter på meg, sånn at jeg skal lese meg raskere gjennom den jeg holder på med nå. Jeg kommer på en av tankene jeg har hatt mens jeg leser den jeg leser nå:

Noen forfattere skriver så dårlig at du tenker du kan gjøre det mye bedre. Andre forfattere skriver så bra at du vet du aldri kan bli like god. Problemet med den første kategorien er at det er uinspirerende. Problemet med den siste kategorien er at du mister motet.

Ofte er jeg flau over meg selv. Snart er det ungene sin tur.

Jeg vet ikke hvor mange begynnelser det har blitt; begynnelser uten fortsettelse, uten slutt. Jeg snakker ikke om livet, selv om det fort kunne ha blitt en fin analogi. Jeg kjenner bare til alle begynnelsene. Forsåvidt har det vel vært noen endepunkter også. Ikke vendepunkter, men endepunkter. Slutt. Punktum. En ny begynnelse eller to.

Jeg skulle ikke snakke om livet, jeg snakker om teksten, jeg skriver om tekstene, om begynnelsene som jeg aldri kommer videre med. Jeg vet ikke hva det er som hemmer meg – er det mamma sin stemme i hodet? Du må ikke kaste bort talentet ditt. Er det onkelen min? Du må passe deg for fragmentene!

Jeg tenker på onkelen min som blamerer seg på Facebook. Jeg tenker på meg selv, som blamerer meg for ingen i hele verden, for jeg må være så forbannet privat, så hemmelig, ikke åpne meg opp for noen, ikke en gang meg selv.

I bilen hører jeg på musikk og tenker at jeg skal starte min egen radiokanal. Får sånne idéer på impuls. Hvem var det som sa ADHD? Flere. Hysj!

På kontoret: svarer på e-post, tar en telefon. Noen kommer innom. Hei og hallo og hadet. Det er lunsj og jeg tenker: det er ikke mer her for meg i dag. Jeg går hjem. På veien hjem tenker jeg at jeg skal hjem og skrive romanen.

I stedet blir det musikk på full guffe, klesvask, oppvask, det vanlige. Kanskje en film jeg har sett før, som A Few Good Men. Alltid den. Når folk spør om min yndlingsfilm er svaret gjerne Heat eller Good Will Hunting. Det er likevel A Few Good Men jeg ser oftest.

Nå bare skriver jeg.

Jeg tror jeg hadde passet best til å ha et radioprogram på tidlig ettermiddag, kanskje i rushtrafikken. Neste låt ut er Thunder Jackson med Find Yourself.

I got no direction, no I'm lost without you Oh, I'm lost without you

If you can't find yourself I will be looking for you

Programmet avsluttes med ha en fin ettermiddag og Post Malone med Circles.

I'll be the bad guy now, but know I ain't too proud

På YouTube ser jeg et klipp av Michael J. Fox som gjester Letterman tilbake på 90-tallet. Han hadde vel allerede fått Parkinson-diagnosen, men han holdt det for seg selv, og symptomene var ikke uttalte. I intervjuet forteller han om babyen sin, Sam, på fjorten måneder. På dette tidspunktet har ikke Letterman barn, selv om han allerede må være nærmere femti år. Fox er akkurat ferdig med innspillingen av den siste filmen i trilogien om tidsreiser. Han er i gang med en ny film i New York. Letterman spør om han har fått noe å drikke i koppen. Fox svarer at han har en “diet soda, guess which one”. På den tiden figurerte Fox i reklamer for Diet Pepsi, blant annet en reklame der Fox er hjemme alene i leiligheten sin da det ringer på. Det er naboen – en pen blondine – som spør om han har en Diet Pepsi. Fox sjekker kjøleskapet. Det er tomt. Han løper ut av vinduet, ut i regnet, over noen biler, finner en brusautomat, får ut en boks, og løper tilbake til leiligheten. Gjennomvåt overleverer han brusen til naboen. Hun smiler. Det ringer på igjen. Det er naboens venninne. Hun er også tørst.

Mens jeg ser disse klippene på YouTube, tenker jeg at det hadde vært morsomt å lage en YouTube-spilleliste som gjenspeiler sendeplanen til en TV-kanal, for eksempel NBC eller NRK, en vilkårlig dag i 1993.

Jeg spinner videre, ser for meg en historie om en fyr som lager spillelister av sendeplanen fra ulike kanaler på tilfeldige dager på 80- og 90-tallet. Han lever i en evig fortid, aldri her og nå, han idoliserer de unge heltene fra egen barndom.

Så blir det meta. Han som har skrevet historien blir intervjuet. Han blir spurt om han gjorde research før han skrev. Laget han selv slike spillelister, fikk han det til, hvordan valgte han datoene? Han som har skrevet historien, gjorde ingen slik research. Han svarer: nei, jeg brukte fantasi.

Den scenen i Askildsens novelle, Carl Lange, fra samlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten, der hovedpersonen blir spurt av politiet om hvorfor han har fjernet skjegget og klippet seg, hvorpå han svarer: Fordi jeg har fantasi.

I går så jeg en dokumentar på NRK om Leonard Cohen og hans muse, Marianne Ihlen. Etterpå søkte jeg opp et klipp på YouTube av en scene fra Nanni Morettis Caro Diario der han kjører rundt på en Vespa i Romas gater og Cohens I'm Your Man spiller i bakgrunnen. De bildene fra Roma og Nanni Morettis voice-over vekket noen litt vonde, men deilige følelser i meg. Kall det nostalgi, kall det hva du vil.

Memories they keep coming through The good ones hurt more Than the bad ones do

I dag tenkte jeg at jeg forstår den følelsen de som har bestemt seg for å ta sitt liv har. Ikke at jeg ønsker å ta mitt liv, men det er noe med den følelsen av å vite noe de andre ikke vet og mene at det er rett at de andre ikke vet det. Jeg tenker nå, når jeg skriver dette, at jeg selvfølgelig ikke forstår den følelsen de som har bestemt seg for å ta sitt liv har. Jeg tenker også at det er en tung setning, og at den fortjener å være det.

I dag sa jeg høyt til meg selv at jeg hater dette livet, og så sa jeg høyt til meg selv at jeg selvfølgelig ikke hater det.

Det hender at jeg føler at jeg smelter på gulvet. Som oftest er dette i etterkant av møter med andre mennesker, interaksjoner av ulikt slag.

Flere ganger om dagen tenker jeg at jeg vil flytte herfra. Like mange ganger tenker jeg at det ikke vil hjelpe. Minst like mange ganger tenker jeg at jeg er feig som ikke forsøker å leve ut drømmen.

Hvis jeg skulle tegne opp en graf som beskrev mitt indre følelesliv i dag, ville det sett ut som en M med to bindestreker og en lang tankestrek bak.

Det er rart å hevde at jeg ikke har skrevet på en uke fordi jeg har hatt ferie, når det egentlig skulle vært slik at jeg skrev mer som en følge av ferien. Når det er sagt, hørte jeg Peder Kjøs snakke om å blande inn realisme i forventningene til ferie, særlig når man har familie.

Skulle ønske jeg hadde en maskin med direkte kobling til hjernen, som skrev ned alt jeg tenkte i løpet av en dag. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg ikke har en sånn maskin.

Hvis jeg sitter ved bordet og skriver, holder jeg ut litt lenger enn hvis jeg ligger på magen og skriver. Det har noe med skuldrene å gjøre. Jeg må enten skrive meg tom, eller skrive til det gjør så vondt i skuldrene at jeg ikke orker mer. Slik var det også med norskstilene på skolen. Jeg skrev til jeg ikke klarte å holde pennen.

Jeg er veldig stiv i skuldrene, og det kan virke som at det er genetisk. Min yngste sønn har det samme problemet. Han er veldig anspent. Jeg er anspent. Har vel alltid vært det. Kalles det å ha høye skuldre? Kanskje har jeg det med god grunn.

Hvis man kjenner etter, gjør alt litt vondt. Verst er det egentlig når det gjør vondt uten at man kjenner etter.

Pink pedal-pushers, red blue jeans All the pretty maids, and all the old queens All the old queens from all my past lives I carry four pistols and two large knives I'm a man of contradictions, I'm a man of many moods I contain multitudes

1) Bob Dylan har sluppet nytt album, jeg vet ikke hvor gammel han er. Jeg så halvparten av Woody Allens siste film, jeg vet ikke hvor gammel han er. Jeg savner Leonard Cohen, jeg vet ikke hvor gammel han ble, som jeg savner Michael Jackson, jeg vet hvor gammel han ikke ble. Jeg vet og jeg vet ikke litt forskjellig. Jeg vet noe. Og det er noe jeg ikke vet. Dette er ikke et dikt. Ikke en gang litt.

2) I går leverte jeg en sko på døren til naboen. Døren var åpen, jeg ringte på, for jeg tenkte at jeg ikke kunne gå rett inn, man gjør liksom ikke det. Ringeklokkelyden var en av disse overdådige greiene med høyt volum, en lang melodi, de var midt i leggetiden, men de hadde mistet en sko, jeg hadde funnet den, og nå skulle den leveres. Vi må ha gjennomtrekk, sa hun, før hun sa takk, hun sa ikke mange takk, bare takk, og takk er godt nok. Gjennomtrekk, sa hun. Jeg tenkte på dørene som smeller i huset hver gang flere ytterdører er åpne samtidig. Gjennomtrekk, tenkte jeg, det er akkurat det vi trenger på varme dager som dette. Gjennomtrekk, tenkte jeg, er akkurat hva dette stedet trenger. Jeg kunne godt ha vært en av de som bidro til gjennomtrekk.

3) Noen ganger kan jeg være mann bare for å være mann. Andre ganger er jeg mann og menneske. En sjelden gang til og med et medmenneske. Er jeg først og fremst en jævel eller – sist, men ikke minst (og innerst inne) – et godt menneske?

4) Ser for meg geniale tekster, linjer, melodier, tror jeg skal kjøpe en Mac, må alltid ha noe nytt, skal lage beats med tilgjengelig programvare, publisere på Spotify, bare spy det ut. Jeg er sikker på at jeg kan få det til. Bare få ut all dritten.

5) Erik og Kris har sluppet en låt de kaller “Krenka”. Jeg liker beaten og jeg liker tittelen, men jeg liker ikke Erik og Kris. Bærumsrappere liksom. Jeg liker Oral Bee. Jeg liker Cezinando. Jeg liker Isah. Litt.

a) Jeg likte aller best avsnitt to.

Bitterhet kommer i flere former, som personlighetstrekk, som en følge av (bitre) erfaringer, eller som en kombinasjon av disse to. Det vil være galt av meg å gjøre et forsøk på å vurdere hvilken form som er verst, og hvem den i så fall er verst for: den berørte eller dennes omgivelser?

Som fenomen er det ingen objektivt verdimessig forskjell mellom det å grue seg til noe eller det å glede seg til noe. Begge deler forholder seg til noe som er utenfor her og nå. Man ser fremover, men opplevelsen av å se fremover er ulik for den som gruer seg og den som gleder seg.

I Karsten og Petra leste jeg en gang at en av de to grugledet seg til å begynne i barnehagen. Han eller hun (jeg husker ikke hvem) knyttet både vond og god spenning til det å skulle begynne i barnehagen (eller var det skolen)?

Jeg syklet rundt vannet. Selve syklingen er frigjørende, men ruten er begrensende, da den går i en sirkel, tilbake til utgangspunktet. Ut og så inn igjen. Det er selvfølgelig helt greit.

På veien ut så jeg naboen, M, på sykkel. Hun hilser ikke og det gjør ikke jeg heller. Kanskje tror hun at jeg tenker noe nedsettende om henne, og kanskje tenker hun noe nedsettende om meg. Gode naboer.

På andre siden av vannet syklet jeg forbi en gammel nabo, la oss kalle ham Vegard. Det var samme fyren som i en ellers triviell samtale for noen år siden lurte på hvor mye vi håpet å selge huset for. Dette var rett før vi flyttet fra nabolaget. Jeg fortalte ham hvor mye jeg så for meg at jeg ville ha. Da jeg senere oppdaget at det var en slektning av ham som kjøpte huset, la jeg ham for hat. Etter det har alle smil vært av den falske sorten.

I dag har jeg latt meg provosere av en provosert talsperson for transpersoner. Jeg har sett for meg at noen vil utfordre meg på å ta offisielt stilling til den pågående “check your privileges”-kampanjen (det vil jeg ikke). Og jeg har funnet følgende, passende stempler for meg selv: ALLO, CIS, HET, MELANINFATTIG, NEUROTYPICAL osv.

Ikke lett å være rasist i kjellerleiligheten sin.

Jeg skal skrive en samling tekster der hver tekst starter med en kort beskrivelse av været.

Solen skinner. Jeg blir kvalt.

Det regner. Klokken fem skal jeg på et møte jeg godt kunne ha klart meg foruten.

Det snør. Telefonen ringer. Jeg svarer ikke.

Jeg skal ikke skrive den samlingen. Jeg skal ikke skrive.

Jeg skal kjøpe en Tesla, jeg skal kjøpe en hytte, jeg skal bygge et museum, jeg skal eie mitt eget tog, jeg skal ha, skal ha, men først skal jeg vinne i lotto.

Når jeg en dag slutter å jobbe skal jeg gråte over spilt melk, over det tapte, over tid jeg aldri får tilbake, jeg skal gråte overalt, på trikken, i bilen, i sengen, på flyet, opp trappene, gjennom en tunell, over et fjell, før og etter et hardt fall, under en foss, i New York, i London, på landet, på sykkel, til fots.

Hver dag drømmer jeg om noe annet. Hver dag er jeg også litt nærmere akkurat det.

Jeg ser en mann i bar overkropp på et longboard som må være batteridrevet. Han kjører om kapp med en gul Golf. Jeg får ikke med meg hvem som vinner. En campingbil kjører forbi. Jeg er på vei. I tankene er jeg på vei. Hvor som helst er jeg på vei.

Nå er jeg kvalm. For mye kaffe, for mye fisk til lunsj, for mange tanker. Et møte det var knyttet store forventninger til, innfridde ikke, som ventet. Jeg kan holde to tanker i hodet på en gang. Det er helt sant, jeg lover.

Hvis jeg fikk lov hadde jeg aldri avsluttet dette innlegget. Hvis tiden tillot meg å bare fortsette inn i det uendelige. Kanskje hadde jeg stoppet for å gå på do, spise, drikke, kanskje ta en telefon, løpe en tur.

Jeg løp en tur på fredag. Jeg løp en tur på lørdag. Jeg løp en tur på søndag. I dag ringte alarmen klokken 6. Jeg orket ikke å stå opp. Etter en av løpeturene gikk jeg et langt stykke. Det var som om tankene jeg fikk da jeg gikk var roligere tanker enn de jeg fikk av å løpe. Uansett tenkte jeg mye på tekst. Og på livet.

Hvis livet er tekst eller tekst er livet, betyr det ikke noe fra eller til, om det var tekst eller livet jeg tenkte på der jeg gikk for meg selv.

Jeg elsker å bo i by. Jeg bor ikke i en by.

Det er noen unger som skriker utenfor. Solen steker. De har vannkrig. Disse ungene bråker så intenst at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Det viser seg at det er mine egne unger. Jeg tror – eller vet – at jeg var verre da jeg var barn.

Jeg kunne ha vært et mye bedre menneske. Jeg kunne ha vært veldig mange ting.

Jeg er dette.

Når det kommer til stykket vil jeg bare skrive. Hva betyr det å bare ville skrive? Betyr det at man gjør det? Det finnes sikkert belegg for å si at en gitt andel av populasjonen ikke gjør det de vil. De må rett og slett gjøre noe annet enn det de vil. Må jeg? Hva må jeg sånn helt egentlig?

Jeg tror jeg vet hva jeg må, men det handler – som alt annet – om perspektiv. Med hvilke øyne ser jeg plikten? Ulike øyne ser ulike plikter.

I går begynte jeg på den (foreløpig) siste boken om Arvid Jansen. Per Petterson har funnet en fin stemme. Jeg liker det jeg leser, uten at jeg kan sette helt fingeren på hva det er jeg liker. Det er ikke handlingen, det er ikke persongalleriet, det er mer stemningen, tankene, hvordan ting flyter, en rytme kanskje.

Det er sikkert lettere å skrive når man ikke må.

Alle som skriver må skrive. Ellers hadde de ikke gjort det.

Hvorfor skrive, hvis du ikke må?

Dette er viktig. Jeg har ofte skrevet fordi jeg har lyst, fordi det er morsomt, fordi jeg har fått en idé, men alle disse tingene (lysten, morsomheten, idéen) gjør ikke handlingen – å skrive – tvingende nødvendig. Og likevel skriver jeg.

Fordi jeg må.

Dette handler ikke om noe annet enn å skrive, litt som livet. Livet handler om å skrive. Om det er i blekk eller fotspor spiller ingen rolle. Jeg vil ikke ha ulevde dager, aldri mer. Alle mine dager må være levde dager. Hvor setter jeg listen?

Hvordan er de andres dager?

De andres liv?

Her sitter jeg liksom, på kontoret, og skriver. Om ingenting egentlig. Taksameteret går, både livets taksameter og arbeidstimene. Hva er jeg verdt? Hva er dette verdt? I hvilken enhet måles min verdi?

Hva er kvalitetsindikatorene for godt vennskap, godt ekteskap, godt liv, godt foreldreskap og så videre.

Er jeg en god venn? Er jeg en god far? Er jeg en god ektemann?

Mann. Hvem var det som sa det. At han er mann. Fordi jeg er mann, sa han. Ha-ha, lo jeg inni meg, slem som jeg var. En mann kan være så mangt. Jan Teigen var – ifølge Skorgan – en fin mann, men ikke særlig handy og heller ingen god ektemann. Så ble de venner. Gode venner. Han var et godt menneske, visstnok.

Er jeg et godt menneske?

Jeg tviler. Jeg mistenker at jeg er en egoist. Jeg mistenker at jeg er en kald fisk. Jeg mistenker at noe er galt, noen ganger kan jeg også føle det. Når det er sagt: jeg ønsker noe godt – for meg selv og andre. Men jeg vet ikke alltid hvor mange det er av de andre.

Herregud. Jeg må stoppe her.

Stopp.

Hva er egentlig å skrive? Jeg mener, når er det egentlig det skjer. Er det i øyeblikket fingrene treffer tastene og bokstaver blir til ord blir til setninger på skjermen, eller er det tankeprosessen som er skrivingen? Kan man diktere en roman og likevel si at man har skrevet den?

Noen ganger skriver jeg lenge før fingrene treffer tastaturet. Jeg ser for meg hvordan setningene skal bli, men jeg tror aldri de blir akkurat som jeg hadde tenkt.

I morges løp jeg en mil. Den første kilometeren var som vanlig tung, men de siste ni gikk fint. Det er rart hvordan løping slipper tankene fri. Jeg så for meg minst fire kapittel-overskrifter (jeg må huske å skrive det ned) og et par noveller. Jeg tenkte til og med på hva jeg ville skrive her, men jeg rakk det ikke, for jeg hadde andre planer.

Jeg tenkte at jeg kunne løpe en mil hver morgen og så gå rett hjem og skrive. Jeg tenkte at jeg sluttet å jobbe. Å løpe og skrive skal bli mitt virke.

Hva er det som er viktig her i livet?

Ungene elsker FlippKlipp, to unge menn som spiller tv-spill og skriker hver gang de taper. Det fremstår svært lite matnyttig, men ungene elsker det. Jeg tror ikke programmene vil bli husket om 100 år.

Det er kanskje det som er viktig: å bli husket.

Ute er det fremdeles lyst, himmelen delvis skyet og blå. Jeg kjenner en søndagsfølelse komme snikende. Den illevarslende følelsen som hvisker meg i øret at snart er det mandag, igjen er det mandag. Dagene som flyter inn i hverandre, uker som forlater mitt liv, måneder og år, tid som går til spille, ubenyttede muligheter – og likevel: her er jeg, spill levende.

You keep telling me I've got everything You say I've got everything I want You keep telling me you're gonna help me You're gonna help me, but you don't But now I'm in too deep You see it's got me so that I just can't sleep Oh get me out of here Please get me out of here Just help me, I'll do anything, anything If you'll just help, get me out of here

Vet ikke om det var det spørsmålet (formulert som en retorisk kommentar, kanskje) om jeg kunne klare meg uten én bok én uke, eller om det var Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet, men jeg kommer ikke til å lese ut Terje Holtet Larsens “Oppskrittingen av et indre landskap”, selv om tittelen er fantastisk og noen av setningene også er det. Jeg har ikke konsentrasjon, jeg føler ikke glede, jeg holder ikke ut, det er annet som skal gjøres, annet som må ut.

Utdrag fra mitt yndlingsavsnitt fra boken, på side 57 (jeg kom bare til side 90):

Noe i stemmen hans, det kan ha vært klangen av en viss tilbakeholdenhet, fikk meg til å tenke at han fant det plagsomt å høre seg selv forklare hvem han var, hva han gjorde, hvor han kom fra, og så videre.

Har i stedet begynt på Asta Olivia Nordenhofs “Penge på lommen”.

Jeg købte en øl på et pizzaria og satte mig på en plads overfor slottet og drak den.

Ja, takk.

I går tok jeg på meg en skjorte og et slips og kjørte gjennom sentrum. Det tok 25 sekunder. Jeg er øltørst, jeg er by-tørst.

I dag har jeg hørt på Sondre Lerche sitt nye album, “Patience”, og det er godkjent.

Jeg skulle ha vært rockestjerne, foredragsholder, forfatter, skuespiller, radiostjerne, filmstjerne, kronikkskribent, samfunnsengasjert, moteløve, latte-elskende urbanist, selvopptatt og i hvert fall ikke helsepersonell.

I dag har jeg, i tillegg til disse ordene du her leser, skrevet 1600 ord, fordelt på to noveller det ikke blir noe av.

Skulle ønske jeg fant ut av alt, eller i det minste noe.