avsnitt 300

Jeg skal skrive en samling tekster der hver tekst starter med en kort beskrivelse av været.

Solen skinner. Jeg blir kvalt.

Det regner. Klokken fem skal jeg på et møte jeg godt kunne ha klart meg foruten.

Det snør. Telefonen ringer. Jeg svarer ikke.

Jeg skal ikke skrive den samlingen. Jeg skal ikke skrive.

Jeg skal kjøpe en Tesla, jeg skal kjøpe en hytte, jeg skal bygge et museum, jeg skal eie mitt eget tog, jeg skal ha, skal ha, men først skal jeg vinne i lotto.

Når jeg en dag slutter å jobbe skal jeg gråte over spilt melk, over det tapte, over tid jeg aldri får tilbake, jeg skal gråte overalt, på trikken, i bilen, i sengen, på flyet, opp trappene, gjennom en tunell, over et fjell, før og etter et hardt fall, under en foss, i New York, i London, på landet, på sykkel, til fots.

Hver dag drømmer jeg om noe annet. Hver dag er jeg også litt nærmere akkurat det.

Jeg ser en mann i bar overkropp på et longboard som må være batteridrevet. Han kjører om kapp med en gul Golf. Jeg får ikke med meg hvem som vinner. En campingbil kjører forbi. Jeg er på vei. I tankene er jeg på vei. Hvor som helst er jeg på vei.

Nå er jeg kvalm. For mye kaffe, for mye fisk til lunsj, for mange tanker. Et møte det var knyttet store forventninger til, innfridde ikke, som ventet. Jeg kan holde to tanker i hodet på en gang. Det er helt sant, jeg lover.

Hvis jeg fikk lov hadde jeg aldri avsluttet dette innlegget. Hvis tiden tillot meg å bare fortsette inn i det uendelige. Kanskje hadde jeg stoppet for å gå på do, spise, drikke, kanskje ta en telefon, løpe en tur.

Jeg løp en tur på fredag. Jeg løp en tur på lørdag. Jeg løp en tur på søndag. I dag ringte alarmen klokken 6. Jeg orket ikke å stå opp. Etter en av løpeturene gikk jeg et langt stykke. Det var som om tankene jeg fikk da jeg gikk var roligere tanker enn de jeg fikk av å løpe. Uansett tenkte jeg mye på tekst. Og på livet.

Hvis livet er tekst eller tekst er livet, betyr det ikke noe fra eller til, om det var tekst eller livet jeg tenkte på der jeg gikk for meg selv.

Jeg elsker å bo i by. Jeg bor ikke i en by.

Det er noen unger som skriker utenfor. Solen steker. De har vannkrig. Disse ungene bråker så intenst at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Det viser seg at det er mine egne unger. Jeg tror – eller vet – at jeg var verre da jeg var barn.

Jeg kunne ha vært et mye bedre menneske. Jeg kunne ha vært veldig mange ting.

Jeg er dette.

Når det kommer til stykket vil jeg bare skrive. Hva betyr det å bare ville skrive? Betyr det at man gjør det? Det finnes sikkert belegg for å si at en gitt andel av populasjonen ikke gjør det de vil. De må rett og slett gjøre noe annet enn det de vil. Må jeg? Hva må jeg sånn helt egentlig?

Jeg tror jeg vet hva jeg må, men det handler – som alt annet – om perspektiv. Med hvilke øyne ser jeg plikten? Ulike øyne ser ulike plikter.

I går begynte jeg på den (foreløpig) siste boken om Arvid Jansen. Per Petterson har funnet en fin stemme. Jeg liker det jeg leser, uten at jeg kan sette helt fingeren på hva det er jeg liker. Det er ikke handlingen, det er ikke persongalleriet, det er mer stemningen, tankene, hvordan ting flyter, en rytme kanskje.

Det er sikkert lettere å skrive når man ikke må.

Alle som skriver må skrive. Ellers hadde de ikke gjort det.

Hvorfor skrive, hvis du ikke må?

Dette er viktig. Jeg har ofte skrevet fordi jeg har lyst, fordi det er morsomt, fordi jeg har fått en idé, men alle disse tingene (lysten, morsomheten, idéen) gjør ikke handlingen – å skrive – tvingende nødvendig. Og likevel skriver jeg.

Fordi jeg må.

Dette handler ikke om noe annet enn å skrive, litt som livet. Livet handler om å skrive. Om det er i blekk eller fotspor spiller ingen rolle. Jeg vil ikke ha ulevde dager, aldri mer. Alle mine dager må være levde dager. Hvor setter jeg listen?

Hvordan er de andres dager?

De andres liv?

Her sitter jeg liksom, på kontoret, og skriver. Om ingenting egentlig. Taksameteret går, både livets taksameter og arbeidstimene. Hva er jeg verdt? Hva er dette verdt? I hvilken enhet måles min verdi?

Hva er kvalitetsindikatorene for godt vennskap, godt ekteskap, godt liv, godt foreldreskap og så videre.

Er jeg en god venn? Er jeg en god far? Er jeg en god ektemann?

Mann. Hvem var det som sa det. At han er mann. Fordi jeg er mann, sa han. Ha-ha, lo jeg inni meg, slem som jeg var. En mann kan være så mangt. Jan Teigen var – ifølge Skorgan – en fin mann, men ikke særlig handy og heller ingen god ektemann. Så ble de venner. Gode venner. Han var et godt menneske, visstnok.

Er jeg et godt menneske?

Jeg tviler. Jeg mistenker at jeg er en egoist. Jeg mistenker at jeg er en kald fisk. Jeg mistenker at noe er galt, noen ganger kan jeg også føle det. Når det er sagt: jeg ønsker noe godt – for meg selv og andre. Men jeg vet ikke alltid hvor mange det er av de andre.

Herregud. Jeg må stoppe her.

Stopp.

Hva er egentlig å skrive? Jeg mener, når er det egentlig det skjer. Er det i øyeblikket fingrene treffer tastene og bokstaver blir til ord blir til setninger på skjermen, eller er det tankeprosessen som er skrivingen? Kan man diktere en roman og likevel si at man har skrevet den?

Noen ganger skriver jeg lenge før fingrene treffer tastaturet. Jeg ser for meg hvordan setningene skal bli, men jeg tror aldri de blir akkurat som jeg hadde tenkt.

I morges løp jeg en mil. Den første kilometeren var som vanlig tung, men de siste ni gikk fint. Det er rart hvordan løping slipper tankene fri. Jeg så for meg minst fire kapittel-overskrifter (jeg må huske å skrive det ned) og et par noveller. Jeg tenkte til og med på hva jeg ville skrive her, men jeg rakk det ikke, for jeg hadde andre planer.

Jeg tenkte at jeg kunne løpe en mil hver morgen og så gå rett hjem og skrive. Jeg tenkte at jeg sluttet å jobbe. Å løpe og skrive skal bli mitt virke.

Hva er det som er viktig her i livet?

Ungene elsker FlippKlipp, to unge menn som spiller tv-spill og skriker hver gang de taper. Det fremstår svært lite matnyttig, men ungene elsker det. Jeg tror ikke programmene vil bli husket om 100 år.

Det er kanskje det som er viktig: å bli husket.

Ute er det fremdeles lyst, himmelen delvis skyet og blå. Jeg kjenner en søndagsfølelse komme snikende. Den illevarslende følelsen som hvisker meg i øret at snart er det mandag, igjen er det mandag. Dagene som flyter inn i hverandre, uker som forlater mitt liv, måneder og år, tid som går til spille, ubenyttede muligheter – og likevel: her er jeg, spill levende.

You keep telling me I've got everything You say I've got everything I want You keep telling me you're gonna help me You're gonna help me, but you don't But now I'm in too deep You see it's got me so that I just can't sleep Oh get me out of here Please get me out of here Just help me, I'll do anything, anything If you'll just help, get me out of here

Vet ikke om det var det spørsmålet (formulert som en retorisk kommentar, kanskje) om jeg kunne klare meg uten én bok én uke, eller om det var Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet, men jeg kommer ikke til å lese ut Terje Holtet Larsens “Oppskrittingen av et indre landskap”, selv om tittelen er fantastisk og noen av setningene også er det. Jeg har ikke konsentrasjon, jeg føler ikke glede, jeg holder ikke ut, det er annet som skal gjøres, annet som må ut.

Utdrag fra mitt yndlingsavsnitt fra boken, på side 57 (jeg kom bare til side 90):

Noe i stemmen hans, det kan ha vært klangen av en viss tilbakeholdenhet, fikk meg til å tenke at han fant det plagsomt å høre seg selv forklare hvem han var, hva han gjorde, hvor han kom fra, og så videre.

Har i stedet begynt på Asta Olivia Nordenhofs “Penge på lommen”.

Jeg købte en øl på et pizzaria og satte mig på en plads overfor slottet og drak den.

Ja, takk.

I går tok jeg på meg en skjorte og et slips og kjørte gjennom sentrum. Det tok 25 sekunder. Jeg er øltørst, jeg er by-tørst.

I dag har jeg hørt på Sondre Lerche sitt nye album, “Patience”, og det er godkjent.

Jeg skulle ha vært rockestjerne, foredragsholder, forfatter, skuespiller, radiostjerne, filmstjerne, kronikkskribent, samfunnsengasjert, moteløve, latte-elskende urbanist, selvopptatt og i hvert fall ikke helsepersonell.

I dag har jeg, i tillegg til disse ordene du her leser, skrevet 1600 ord, fordelt på to noveller det ikke blir noe av.

Skulle ønske jeg fant ut av alt, eller i det minste noe.

Han står halvnaken foran speilet. Med skjeggtrimmeren på innstillingen som gir “tre-dagers skjegg på null komma niks” innvilger han seg et mer ungdommelig utseende enn ellers.

Tanntråd, tannkrem, tannpuss. Smil til speilet. Han er deg.

Fremdeles halvnaken stryker han en av de blå-stripete skjortene sine. Puster rolig, gjør en grundig jobb.

Skjorten sitter slik den skal, selv om det kan late til at han har gått marginalt opp i vekt. Han knyter en enkel windsor knute på slipset. Sånn. Fornøyd.

Han ringer Peppes Pizza.

Peppes Pizza ringer ham. Han ber budet om å sette pizzaen utenfor.

Med skjorte og slips er alt mulig. Alle drømmer kan bli til virkelighet. Han setter på det beste Van Morrison albumet (Days Like This).

Tidligere på dagen har noen spurt ham hvordan det går. Midt på treet, har han svart.

Jeg skulle ønske jeg visste hvor det bar hen.

Noen ganger er jeg usikker på hva jeg kan skrive her. Andre ganger er jeg usikker på hva jeg bør skrive. Det hender at jeg ikke klarer å se forskjellen på de to.

I dag skulle jeg sette meg ned og skrive en av novellene. Det var i hvert fall hva jeg hadde tenkt i går kveld, før jeg sovnet. I morgen, tenkte jeg, skal jeg skrive en av novellene. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg.

Så skjedde jobb. Så skjedde fotballtrening. Så skjedde legging. Så skjedde zip nada rien ingenting.

Oppvaskmaskinen skjedde to ganger.

På jobb hadde jeg hendene i lommen hele dagen. Og øynene lukket.

Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om at jeg egentlig skulle ha vært detektiv. Heller ikke tanken på at jeg skulle ønske jeg var en annen, gjerne meg, men likevel en annen. Eller hva med tanken på at jeg en gang hadde sjansen til å være detektiv, men jeg engasjerte meg ikke nok.

Når man innser at man har hatt manglende selvinnsikt over flere år, blir denne nyervervede erkjennelsen – altså, selvinnsikten – vond å svelge.

I går var jeg sikker på at jeg hadde feber. Jeg skyldte på en 60km lang sykkeltur. Nå har jeg ikke feber. Jeg har liksom ingenting – og likevel mye.

Som vanlig konkluderer jeg med at det må feile meg noe, men ikke alvorlig nok til at jeg kan gjøre krav på hjelp.

I sommer skal jeg lese Infinite Jest, Mason & Dixon og Underworld. Kanskje jeg strekker det til American Trilogy.

Bare fordi det går en faen i meg.

Bookdepository neste.

Lørdag. Filmfestival på YouTube. Litteraturfestival fra Lillehammer på NRK og nett. Misfornøyde unger griner fordi de får for få timer til Nintendo. Kone vil pusse opp huset, sier vi må finne på noe.

Solen skinner.

Når det regner har du to valg. Du kan kle godt på deg og gå ut, eller du kan bli inne.

Det er forsåvidt også mulig å gå ut uten å kle på seg særlig godt, eller til og med kle på seg godt og bli inne.

Når det regner har du flere valg.

Planen var å skrive noen setninger og se hvor det ledet meg, men det mangler en gnist, det mangler et eller annet. Jeg tok fri for å pleie meg selv, men har ikke en gang klart å sette på kaffe.

I stedet betaler jeg regninger, skriver e-post til banken, sjekker ut muligheten for ny bil, tenker på lange bilturer, helst alene, med musikk på full guffe.

Hørte (igjen) på Cezinando i dag. Og i går. Og dagen før. Han er så deilig Oslo. Noen av lydene i et par av låtene treffer meg på en sånn måte at jeg føler at lydene er uttrykk for mine egne følelser. Jeg kan ikke forklare det på annet vis.

Annet vis. Avis.

Morgenbladet ligger i postkassen hver fredag. Normalt sett leser jeg det på lørdag, men ettersom jeg sitter her alene og har fri, kan jeg vel lese det med det samme.

Jeg registrerer at det er stadig flere passasjerer i toget som kjører forbi. Jeg sier i toget, og ikke på toget, fordi jeg ser på toget fra utsiden, og de som sitter inni er inne i toget. Jeg skjønner at de er passasjerer på toget.

Det har ikke rablet selv om jeg babler.

De store planene for dagen ble borte. Løpe en tur, sykle en tur, lese ut en bok. Jeg må en eller annen gang begynne å anbefale bøker for folk, men jeg vet ikke om noen som vil høre.

Vurderte å ringe en kamerat på video, men jeg har ikke noe nytt å fortelle.

Lurer på hva vi skal gjøre i sommer. Spise is i solen, det er sikkert. Komme oss vekk herfra, det er et absolutt krav.

Det flagges i dag. Det er 8. mai. Husker du hvorfor?

Jeg vil ikke skrive om humøret mitt, selv om det føles at det nærmest er på topp. Jeg vil skrive at jeg har bestemt meg for å skrive, men at jeg først må lese ferdig en bok jeg holder på med. Det fascinerer meg at jeg finner meg selv i bøkene til Stig Aasvik, og nå også i bøkene til Terje Holtet Larsen. Er jeg en litterær karakter? På sett og vis er jeg jo det, men jeg er også (et sted der inne) et fullblods menneske. Sjel. Hjerte. Kropp.

I kveld vil jeg jogge med musikk i ørene.

Ikke mer Papirhuset på Netflix. Det er tilstrekkelig å se de to første sesongene, stol på meg.

Noe må man jo bestemme seg for.

Jeg savner sårt en horisont. Tolk det som du vil. I går så jeg for meg at boken kunne starte med noe så konkret som at jeg-personen har vært på do. I dag har jeg vært på do to ganger, kunne det stå. Det blir ikke mindre spennende enn det, og jeg tar meg i å tenke på Jon Øistein Flink. Het han Jon Øystein eller Jon Øistein? Jeg orker ikke å Google. Han googler seg selv. Det vet jeg.

Skulle ønske det var kommentarfelt her, selv om det blir for vulgært. Kanskje en gjestebok der jeg kunne meg selv oppmuntringer?

I dag har jeg drukket fire kopper kaffe.