På en kaffebar i en liten norsk storby. John Carter fra E.R. er her, altså ikke egentlig, men han ligner. Husker du Noah Wyle sin karakter i E.R., eller Akutten (PÅ TV3), som det het i dette landet.
Lyden fra kasseapparatet er Windows' standard-bjelle. Hun som lager kaffe til alle menneskene kommer fra sørlandet, selv om dette vitterligen er vestlandet, og hun baksnakker en kollega med en annen kollega. Jeg ønsker ikke dette innblikket i hennes liv. Hun skal være en todimensjonal pappfigur, en sjablong. Det er det jeg betaler for.
I natt halvdrømte jeg at Trond Giske tok sitt eget liv.
Det er rart, men deilig, at det ikke regner her i denne byen i dag. Det hender så ofte at det regner her. Jeg har allerede tatt noen bilder med mitt nye kamera, som jeg kjøpte på avbetaling. Livet blir ikke stort bedre.
Jo, det blir det. Jeg skal på kino.
Jeg drikker en enkel cappucino. Jeg forsøkte å lese mens jeg drakk, men jeg begynte bare å tenke, ble distrahert, det er folk overalt her i byen, utenfor vinduet, inne i kafeen, jeg blir bare sittende og lytte og stirre.
Jeg må finne en frisør.
Jeg tok bussen i dag. Det var mennesker der med munnbind. Jeg følte meg som en bygutt fra landet på byen, eller noe sånt. Det var i hvert fall det jeg skrev i en tekstmelding til en venn.
Lurer på hvor alle disse menneskene skal. Er de på jobb? Har de fri? Hva med meg? Er jeg på jobb eller har jeg fri? Hvor fri kan jeg bli?
Æsj, det ble ikke som jeg tenkte, men det er helt typisk og helt vanlig og duene utenfor vinduet nikker i takt – de er helt enige.