Denne byen er på en måte New York, nærmere bestemt Brooklyn. Frisøren forteller meg om da hun var i dyreparken for (kanskje) ti år siden, hun har en sønn på over tyve, det er nok en stund siden hun sist var i dyreparken i Kristiansand. Hun forteller at hun vokste opp med Julius, jeg sier at jeg tror han lever og at han har blitt pappa, hvorpå hun svarer at han må få lov til å kose seg han også, og det er da han bryter inn, Rune, han som sitter og venter, han mener de har byttet ut Julius med en annen ape, de er jo alle helt like, og frisøren ler og jeg ler og en tåre renner ned fra det venstre øyet mitt og jeg kan ikke fjerne det på grunn av korona, på grunn av engangsfrakken, hendene mine er fanget, og det blir verdens lengste setning rett før frisøren spør om det er greit at hun lar det gå over i ingenting bak, og jeg forstår ikke, men hun forklarer at hun noen ganger sier null, andre ganger kant eller ikke kant og at alle forstår sitt eget språk, dessuten er det tidlig på morgenen, og jeg tenker på hun jeg bor sammen med, hun jeg faktisk er gift med, og hvordan vi diskuterte at vår eldste sønn skriver for lange setninger med alt for mange konjunksjoner, særlig “og” og det er vel greit, for da blir han vel som Hemingway og det vil vi jo.
Han vil ikke det. Han vil ikke bli forfatter eller lege eller noe av det jeg ber ham om å bli. Han skal bli Youtuber eller fotballspiller eller begge deler.
Jeg bestiller min andre enkle cappucino, men på et annet sted i byen, der solen nå skinner, og jeg får servert en enkel espresso fordi hun sier det var det jeg sa, og så lager hun en enkel cappucino likevel.
Det sitter noen nordlendinger her og snakker høyt, men ikke høyere enn han som sitter på do og gjør sitt fornødne. Nordlendingene snakker om å feile seg inn i det grønne skiftet, noe som de mener ikke er redaksjonelt fordi politikerne aldri mener noe redaksjonelt, hva nå enn det betyr.
Jeg har skrudd på mikrofonen, jeg tar opp lyden, men jeg har glemt å sprite hendene selv om det ikke henger sammen med noen ting.
Hvis du ga meg nok tid – helt alene – kan jeg nesten garantere at jeg hadde klart å skrive noe som både ga mening og som var lesbart og som dessuten ga mersmak.
Jeg er nesten helt sikker.
Som det sto på russekortet mitt: Gi meg litt tid. En annen.
Det er pinlig lenge siden.
Nordlendingen forteller en historie om Microsoft som “basically ga Apple kontanstøtte for å sleppe regulering”.
Det er stor trafikk av biler utenfor vinduet. Utskiftningen av klientellet på innsiden er heller ikke lavfrekvent. Jeg orker snart ikke mer kaffe, jeg trenger vann, jeg trenger en pose M til filmen. Jeg sjekker billetten og ser at den varer i nesten 3 timer, herregud, hvordan skal jeg holde ut, jeg kjenner rastløsheten melde seg, solen skinner, jeg skal inn i mørket, det er noe jeg vanligvis savner, og akkurat nå skal jeg gjøre det jeg savner mest, og så vil jeg plutselig noe helt annet.
“Det e trist med sjølskading,” sier nordlendingen.
I en artikkel jeg skumleser i et litterært tidsskrift leser jeg at Chekhov pleide å ta vekk begynnelsen og slutten av alle historier han skrev, for det var der han løy mest. Jeg tenker det er en god idé, men jeg venter med å implementere den.
De spiller Magnet, Lay lady lay. Hvordan går det med Even Johansen egentlig? Hva driver han med for tiden?
En gammel artikkel i BA fra 2016 gir svaret. Årene går. Nå går jeg.