avsnitt 300

En morgen i hovedstaden sitter jeg alene ved kjøkkenbordet hos mine foreldre. En sterk kopp kaffe ved min høyre side. Foran meg en bærbar Windows-maskin av merket Dell. Jeg ser på YouTube-videoer av Oscar-takketaler. Dustin Hoffman som nekter å tro at han er bedre enn noen andre, men som tar imot prisen på vegne av alle som er involvert i skaperprosessen (og det er visst mange). Robert DeNiro som takker sine foreldre for at de fikk ham og at deres foreldre fikk dem igjen (ogsåvidere). Al Pacino som drukner i en (sannsynligvis) tidsriktig dress. Han vil være et forbilde for alle de som kommer fra (south) Bronx. Jeg ser flere av disse talene fordi jeg fikk et innfall og følger det opp – på direkten, så og si.

Noen uker senere sitter jeg på jobb, jeg finner ikke roen, det er denne vanskelige overgangen fra ansvarsløs ferie til ansvarsfullt arbeid, fra ustrukturert mening til strukturert meningsløshet. Det er et eller annet som ikke stemmer, tenker jeg, føler jeg, kjenner jeg, tror jeg, mener jeg.

På en ladestasjon lader jeg min nye elbil mens jeg hører på en podcast. Det er Hugh Jackman i samtale med Tim Ferriss. Jeg har aldri hørt om sistnevnte, men det viser seg at han er kjendis og millionær (minst) i Statene, skriver selvhjelpsbøker og driver populær podcast (og greier). Det fascinerer meg at man ikke lenger intervjuer kjendiser, men fører samtaler med de. Det er sånn det er nå. Hugh fremstår som en jordnær og velreflektert type. Alt er på stell. Han elsker sin kone, sine barn, seg selv, livet, verden, alle mennesker, det er ikke måte på. Han har strenge rutiner knyttet til meditasjon og trening. Han er oppdratt av en religiøs far, men mistet religionen på veien, og likevel ser han opp til Jesus. Det er ting man har hørt andre si før ham, men Hugh fremstår så ærlig og god. Det er nesten pinlig, men jeg lar tvilen komme ham til gode. Han forteller at han har lært mer av podcasten til Tim Ferriss enn noe annet sted. Det er imponerende, tenker jeg, men sikkert sant, han lyver ikke.

Hele sommeren har jeg hørt på Bjørn Afzelius' Tusen bitar.

Det sägs att det finns alltid nånting bra i det som sker Och tron är ofta den som ger oss styrka Ja, man säger mycket men man vet så lite om sig själv När ångesten och ensamheten kommer

Min eldste sønn spør meg hva det betyr at noe kan gå itu, og jeg svarer at jeg tror det betyr at noe kan bli ødelagt. Så sier han at alt kan bli ødelagt, men hjertet kan både bli ødelagt (gå itu) og gå i tusen bitar. Han har helt rett.

Allting kan gå itu Men ett hjärta kan gå i tusen bitar

Har jeg egentlig lyst til å forstå mer av meg selv? Har jeg egentlig lyst til å bli en bedre utgave av meg selv? Jeg forteller meg selv (og andre) at jeg vil forandre meg, at jeg ønsker å ha det bra, men – som Afzelius sier – man sier mye, men man vet så lite om seg selv.

Jeg vet altfor lite om meg selv, til tross for at jeg har brukt de siste tiårene på å fortelle meg selv (og andre) at jeg har store doser selvinnsikt. Jeg tror jeg er redd for selvinnsikt. Jeg er nødt til å ta noen grep, dersom jeg skal få det bedre med meg selv – og med andre.

Hugh Jackman sier noe om at folk dusjer hver dag uten å stille spørsmål ved det. Tilsvarende kan man gjøre med meditasjon eller andre selvivaretagende øvelser. Sier han. Mener han.

Hvorfor finner jeg ikke flyten? Det føles oppstykket, som om jeg stammer. I hodet mitt dukker det opp noen raske assosiasjoner. Jeg tenker på Knut Faldbakken. Han stammer. Jeg tenker på Stammeren, han som var med på Munch-ranet, en gang etter Nokas-ranet. Han stammet så voldsomt at stammingen var det som avslørte ham.

Kan jeg bare skrive ut disse ordene og få det bedre, som en slags form for containing? I min jobb tar jeg imot mye. Jeg 'container' det. Et eller annet sted må det vel ut, før eller siden?

Jeg tenker ofte at jeg skal skrive sakprosa. Oftere tenker jeg at jeg skal skrive en roman.

Knausgård kommer med ny roman i høst. Jeg har bestemt meg for å lese den. Jeg bestiller vanvittige mengder bøker på nettet. Noen ganger lurer jeg på om det er for å få noe i postkassen, ha noe å se frem til, mer enn det knytter seg til behovet for å lese.

Likevel; jeg leser relativt sett mer enn mange andre jeg kjenner.

Å si at jeg skriver er sikkert å dra det langt. Hvem skal jeg egentlig si det til? Som jeg har sagt (skrevet) før: jeg skriver også når jeg ikke skriver. Det er setninger som flyter på kryss og tvers inni meg. Før jeg sovner, på do, i dusjen, i bilen.

Jeg elsker å kjøre bil forresten.

Jeg elsket en gang å lukeparkere. Jeg skrøt til og med av det. Nå kan bilen nærmest lukeparkere seg selv.

Jeg er flink i jobben min, forteller jeg meg selv. Hvem andre skal gjøre det?

Jeg er ikke alltid et godt menneske. Hvem er det (trøster jeg meg selv med).

Jeg har venner jeg ikke snakker med noen ting om. Jeg har bekjente jeg snakker med noe om. Jeg har ingen jeg snakker med alt om, bare nesten. Kanskje er det godt nok?

Jeg er ikke flau, men full av skam.

En jævel i meg forteller meg at det er skammelig å starte alle avsnitt med personlig pronomen 1. person entall: Jeg.

Jeg, jeg, jeg, var det vel en tidligere blogger som kalte boken sin? Eller var det Meg, meg, meg? Husker ikke. Hun er litt søt, synes jeg.

Herregud.

Noen ringer meg. Jeg hører hva de sier. Det er en kvinne. Etterpå tenker jeg at hun også er litt søt.

Det er noe alvorlig galt med meg.

Moren min sier alltid at folk er søte. Det høres alltid veldig devaluerende ut. Jeg burde skrive en bok om min mor, det er jo særlig originalt!

Jeg er nesten helt sikker på at jeg har en eller annen form for angst, men akkurat nå – i varmen – er det umulig å skille mellom hva som er naturlige reaksjoner på temperatur (svette) eller hva som kan være angst (klam i hendene).

Det finnes personer jeg ikke har kjemi med. Det er særlig når jeg snakker med disse at jeg kjenner på kroppslige reaksjoner – og tankekjøret. Jeg går ut av meg selv og lurer på om jeg stirrer for hardt på den andre, eller om den jeg snakker med kan se tvers gjennom meg. Ingen har noensinne gitt meg tilbakemelding på det. Jeg ser ut som en god lytter, det vet jeg. Tidvis er jeg også det.

Jeg er helt sikkert en egoist, så mye som jeg tenker på meg selv. Det hender at jeg tenker på andre, og det hender oftere enn jeg tør innrømme, men denne teksten avslører utvilsomt en som tenker for mye på seg selv.

I går så jeg The Trip to Italy. Jeg liker den filmserien. Hun jeg er gift med mener filmen er for menn. To gutter (menn) på tur. Begge er forpliktet på hver sin kant, og likevel havner de i beklemte situasjoner med det motsatte kjønn, gjør ting de ikke bør gjøre. Det er sånt hun jeg er gift med ikke liker å se. Jeg liker filmene likevel, jeg gjør det. Jeg vil også reise til Italia. Akkurat nå reiser jeg ingen steder, selv om jeg i hemmelighet planlegger en tur til rød sone i en rød bil, uten at jeg har planer om å fortelle det til noen.

For sikkerhets skyld: husk at all tekst er fiksjon.

Hva kan jeg skrive om hvis ikke jeg skriver om meg selv? Jeg hadde da fantasi en gang? Det er sikkert noe igjen av den, et sted. Eller er den kvalt, spist opp?

Jeg har bestilt bøker, selvfølgelig har jeg det, men særlig én gleder jeg meg til (og da gleder jeg meg utover det faktum at noe skal komme i postkassen min): Under Saturn's Shadow (STUDIES IN JUNGIAN PSYCHOLOGY BY JUNGIAN ANALYSTS) av James Hollis.

Jeg håper jeg kan finne noen svar i den boken. Også denne ble jeg tipset om gjennom podcasten til mitt nye bekjentskap, Tim Ferriss.

Nå bare skriver jeg etter innfallsmetoden. En annen metode jeg har bestemt meg for å bruke er filterløs/skamløs metode. Jeg skriver og trykker publisér. Lar det stå til.

Ingen er perfekte, aller minst meg selv og mine ord.

Jeg savner den yngre utgaven av meg selv, han som var full av håp og pågangsmot. Han som innimellom virkelig trodde at alt var mulig.

Det kan hende du sitter der og leser, men det er ikke særlig sannsynlig, og lurer på hvem jeg er. Da skal du vite at jeg stiller meg det samme spørsmålet, og det er en langt verre nysgjerrighet å temme.

Moren min ringer i tide og utide. Hun har sett på fire sesonger av en prisbelønt tv-serie siden søndag morgen klokken 5. Det er onsdag. Hun bedriver eskapisme, sier hun. På jobben har hun fortalt kollegaene sine at hun ønsker seg en arbeidsplass med mer dramatikk, som i tv-serien hun ser. Min største frykt er at det skal komme en bekymringsmelding fra en av min mors ansatte. Kanskje tenker de hun drikker for mye? At hun er gal? Hvis hun mister jobben, dør hun.

Så sent som i går tenkte jeg på en roman om en alkoholisert kvinne som (selvfølgelig) ikke erkjenner et alkoholproblem. Alle i familien hennes (ektefelle, barn, svigerdøtre, barnebarn) og venner og kjente (kollegaer) ser at hun sliter. Ingen sier noe. Innerst inne ønsker hun bare å bli sett. at noen skal være den faren hun aldri hadde – at noen skal redde henne.

Jeg blir svimmel av tanken. Hva om jeg skrev den romanen? Hva om mamma leste den? Hva om mamma hadde lest dette?

En ting er sikkert: jeg er ikke 14 år. Jeg må slutte å være så redd for min mor.

Når jeg sitter utenfor huset i husmannssommerværet og hører mopedmotorer dure nede fra veien og kjenner lukten av varm luft som kjøles ned, får jeg hvilepuls. Det er som å være et helt annet sted. Jeg får selvfølgelig lyst på en kald øl, men jeg står over, puster i stedet, kjenner på følelsen av å være et helt annet sted. Gjerne i et sør-europeisk land, gjerne det.

Hjerne.

Visste du at en hjerne veier ca 1,5 kilo – og ikke 3,5 kilo, som brillegutten påstår i Jerry Maguire?

Noen spurte meg her forleden om jeg hadde sett den ene og den andre filmen. For hver tittel han nevnte, svarte jeg nei, men at jeg hadde lest mye om den. Du er så meta, sa han. Og han skulle bare ha visst.

Jeg er så meta at du kunne ha skrevet bok om det. Eller jeg kan gjøre det. Meta beta theta.

Ettersom ferien er over og hverdagen er her, har jeg begynt å spise Activia igjen. En yoghurt til frokost hver morgen (for å passe på figuren). Her jeg bor finner jeg bare blåbær-utgaven, full av små, ekle klumper. Klumpene er visst blåbær. Jeg hater boller med rosiner, lasagne, syltetøy med bær, yoghurt med klumper, alt som har litt for ujevn konsistens. Min favoritt Activia er naturell uten tilsatt sukker, men den finner jeg ikke her i Norge. Spiser den alltid i Spania.

Selv om himmelen over stedet jeg bor akkurat i dag ser ut til å love nærmere tredve varmegrader, savner jeg å være i Spania. Å svømme i bassenget, ta en kald øl tidlig på ettermiddagen, lese bøkene mine, kanskje ta en tur på kjøpesenteret, handle noen klær (skjorter, en bukse, og ikke minst en jakke). Dette er første sommeren min uten at jeg har kjøpt en jakke.

Hver morgen drikker jeg en halvliter vann for å sette i gang de peristaltiske bevegelsene. Det var en barnelege som lærte meg det en gang for mange år siden.

Jeg tenker på interseksjonalitet, at jeg liker ordet, at jeg liker hvordan det slår sammen alt. Jeg tenker på Jan Grue og hvordan han lever et liv som ligner mitt, jeg tenker på noe jeg leste i avisen, om en utleier som ikke ville leie ut til indere fordi de lager mat som ødelegger leiligheten, jeg tenker på en telefonen jeg fikk fra Santander, de ville stille meg noen spørsmål om mitt forhold til bil, hun som ringte kalte seg Nelly Larsen, men jeg er overbevist om at hun er mann, og der avslører jeg min alder eller min holdning, for i dag kan du velge kjønn, i det minste hvilket kjønn du føler deg som. Jeg tenker på diskriminering, rasisme, hets, mobbing, alle disse ordene, alle disse tingene man kan bli utsatt for. Jeg tenker på nyhetsankeret på NRK som formidlet at en svart kvinne er valgt som Joe Biden's visepresidentkandidat, de intervjuet en svart kvinne av samme generasjon, som har flyttet til Norge. Hun var veldig glad. Det finnes ikke rase, leser jeg, det finnes bare farger og en hel del mennesker med dårlig selvtillit. Jeg leser om privilegiumet jeg har som er hvit, og jeg kan sikkert føle det et sted, men noe i meg nekter å anerkjenne det. Jeg tenker på en del ting, noe av det kan jeg ikke snakke høyt om, enten fordi det ikke er politisk korrekt, eller fordi det er direkte flaut. Jeg tenker på alt jeg har lyst til å kjøpe, som jeg ikke har råd til, men som likevel ikke gjør meg til dårligere stilt enn andre.

Jeg har lyst på en firehjulsdrevet automatisk gressklipper fra Husqvarna. Den koster femti tusen kroner. Det ville ha spart meg mye tid i den bratte hagen. Jeg har lyst å kjøpe et Ricoh GR III Street Edition, et kamera jeg kan ta kule bilder med, best egnet for by, og derfor særlig smart å kjøpe når man bor på landet. Det ser kult ut. Jeg har lyst på en ny manneveske, til jobb. Jeg har lyst å kjøpe en ny lommebok (igjen). Jeg har lyst på flere jakker. Jeg har lyst til å ta motorsykkellappen, kjøpe en grønn Ninja Kawasaki. Jeg har lyst å selge dette huset, kjøpet et nyere, helst et annet sted. Jeg har lyst på hytte ved sjøen. Ungene vil ha Lego Super Mario. Jeg kjøpte en pakke på Coop. Det var utsolgt på lekebutikken. Jeg vet ikke om jeg bør gi den til de nå, eller vente til jul. Barn som tåler behovsutsettelse blir bedre mennesker (eller noe sånt), har jeg lest. Jeg har aldri tålt behovsutsettelse.

Hos tannlegen, som forøvrig har på seg visir (og munnbind, som alltid), står P1 på i bakgrunnen. Det er morgenandakten. Jeg hører ikke hva han sier, men han avslutter med Fader Vår. Noe i meg (ikke noen i meg) vil høre mer, vil finne ut hva han sier. Det spruter ut av munnen min mens tannlegen holder på. Visir er kanskje en god idé å fortsette med, også etter denne pandemien. Jeg får ny fylling og fjernet all tannsten. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg sier stein, men ikke tannstein. Jeg sier tannsten.

Bergens Tidende (BT) har en journalist fra Oslo som sverger til nynorsk. Jeg er medlem i riksmålsforbundet, men jeg skriver ikke et utpreget riksmål, mer en form for radikalt bokmål, tror jeg.

Jeg har lyst til å høre på Pater Pollestad. Jeg tror han har mye fornuftig å si. Jeg har en av dagbøkene hans, Parabol, på lydbok, men det er ikke han som leser. Jeg tipper at jeg kan finne noe på NRK Radio hvis jeg søker.

For meg er det helt merkelig å snakke som de gjør i Oslo og samtidig skrive nynorsk. Merkelig er for svakt. Jeg mener det er uhørt.

Etter 30 minutter hos tannlegen, en prat om campingbiler, sommerferie, tenner og Covid-19/Corona/Korona/SARS-CoV-2, betaler jeg ni hundre og nitti kroner. Hun jeg er gift med er overbevist om at jeg får en eller annen rabatt. Hun sier hun betaler over tusen kroner for å åpne munnen.

Min eldste sønn våkner, han er ikke gammel, men snart tredjeklassing, og går ut i stuen. Jeg sier det ikke er TV, siden det er hverdag, han sier det er greit. Jeg forteller ham at jeg skal til tannlegen, men at jeg ikke finner lommeboken min. Han skjønner ikke hvorfor jeg trenger en lommebok. Jeg forklarer ham at voksne betaler for å gå til tannlegen. Det er gratis for barn, sier jeg. Han spør om jeg har sett et såååå stort gebiss noen gang, og gestikulerer og drar ut armene sine i et spenn på minst én meter. På skolen, han tror det var i andre klasse, kom helsesøster (helsesykepleier) med et digert falskt gebiss og en diger tannbørste for å lære ungene hvordan man skal pusse tenner. Viktig å ikke glemme bakerst og innerst i munnen. Jeg tenker på den scenen i bilen i Jerry Maguire med Ray og Jerry. Hjernen og kaninen, eller hvordan det var.

Jeg tenker på Donnie Darko, filmen. Den var mørk, men fin. Jake Gyllenhaal. Han kan være ganske tøff. I filmen Demolition går han rundt med Moscot Lemtosh solbriller og Harman Kardon SOHO Black Premium hodetelefoner. Jeg er kjent med begrepet product placement.

Dette er ikke reklame, dette er ikke promotion.

Jeg tenker på American Psycho, beskrivelsene av klær, visittkort, anmeldelsene, som visstnok er ironiske. Jeg leste dem på ramme alvor. Elsker Phil Collins, Genesis, Whitney Houston og Lionel Richie. Han skriver ikke om Lionel Richie. Han burde ha skrevet om Can't Slow Down, albumet fra 1983. Det er magisk. Fem av åtte låter på albumet ble sluppet som singler. Du har sikkert hørt Hello. Ja, det er dét albumet.

Jeg skal lage en Hello-playlist på Spotify med Hello av Lionel Richie, Hello av Adele, Hello – Turn Your Radio On av Shakespears Sister, Joyride av Roxette, med flere.

Rob Lowe var gjest hos Joe Rogan. De hadde en samtale, men jeg orket ikke høre hele. Joe Rogan's Experience varer enkelte ganger over 3 timer. Rob Lowe elsker biler og klokker, men han kan ingenting om noen av delene. Jeg skjønner ham godt. Jeg elsker min analoge Seiko. Jeg elsker min røde elbil. Men jeg kan ingenting om de.

De gangene jeg trosser telefonangsten, kjenner jeg på en banal følelse av mestring. Det er ikke vanskelig å ringe, jeg må bare være sikker på at jeg vet hvorfor jeg ringer.

Etter å ha bladd meg gjennom feeden på Facebook, noe jeg egentlig gjør svært sjeldent, føler jeg meg tom. Jeg lurer på når jeg skal finne konsentrasjonen, roen, tiden, stillheten, fantasien, til å sette meg ned og skrive min første roman. Hun jeg er gift med sier jeg må begynne med en novellesamling. Hun mener jeg har nok begynnelser til å raskt skrive ut ti noveller til en samling. Jeg tviler på at det er så enkelt. Jeg er ikke veldig glad i noveller. Jeg er snart førti. Hvordan skal det gå med meg?

Det knitrer i tennene etter å ha vært hos tannlegen. Hun bruker et blått produkt, en slags tannkrem for de profesjonelle, en form for tannpeeling eller noe. Å fjerne tannsten er fantastisk, både mens det pågår og etterpå. Mye foregår gjennom avansert utstyr, jeg tror det er ultralyd, men fremdeles må de avslutte med det gode gamle verktøyet, som jeg aldri tør å spørre om. Jeg vil vite hva det heter. Og jeg vil kjøpe et på eBay. Tipper det er langt bedre enn Oral B tanntråden jeg bruker, selv om Oral B har verdens beste tanntråd.

Oral Bee er – helt uten ironi – min yndlingsrapper. Jeg tror jeg kan kalle ham rapper. Han heter visst Anders, og er bare såvidt litt eldre enn meg. Over førti.

Det eneste jeg finner om Pater Pollestad på NRK Radio er et innslag fra Kulturnytt i 2012, og omhandler Snorresagaen. Kjell Arild er ikke like kult navn som Pater. Liker uansett stemmen hans.

Den følelsen jeg får av å tenke på The Beach (boken og filmen), Fight Club (boken og filmen), American Psycho (boken, bare boken) og Trainspotting(bare filmen) er vanskelig å beskrive, men det er en følelse som gir næring til noe, som nærmest gir meg vann i munnen, og som får meg til å tenke at jeg må skrive noe som fremprovoserer den følelsen hos noen andre. Først da har jeg rundet livet.

I går i bilen (der jeg tenker best) tenkte jeg at jeg helt sikkert kan starte med å skrive en kjærlighetsroman, ikke en sånn Hamsunsk/Hemingwaysk umulig kjærlighet, men en sånn mulig kjærlighet, kanskje som Tatt av kvinnen, blottet for ironi.

Jeg lurer på hvor mye jeg gjentar meg selv. Ofte.

En kjæreste jeg hadde en gang sa at jeg var stuck på 90-tallet. Hun mente i klesstilen. Eller var det hun jeg er gift med som sa det. Jeg tror jeg er stuck på 90-tallet i mer enn bare klesstilen. Og jeg som vokste opp og trodde at jeg elsket 80-tallet. Musikken, muligens, og mange av filmene, men ikke romanene, ikke klærne, ikke hårsveisene. Men 90-tallet kan jeg like. Det er sikkert sagt av noen: 90-tallet er det nye 80-tallet.

Jeg kan jo alltids sette på Debussy, Clair de Lune, og finne frem romantikeren i meg. Dessverre er det eneste som skjer at jeg tenker på Frankie & Johnny, filmen med Al Pacino og Michelle Pfeiffer, basert på et teaterstykke jeg aldri har sett, men gjerne kunne ha tenkt meg å se. Så tenker jeg på Terence Trent D'Arby, den deilige låten hans som åpner hele filmen, der Michelle Pfeiffer sitter i en Greyhound som kjører på de store amerikanske veiene. Al Pacino løslates fra fengsel og får seg jobb som kokk.

Al Pacino, for en mann. Han lever og ånder for skuespilleryrket. Jeg kunne tenke meg å leve og ånde for noe. I svake stunder mistenker jeg at jeg gjør det, men jeg vet ikke helt om det er sant. Jeg skulle så gjerne ønske meg litt bekreftelse, og mest sannsynlig handler det om hvordan jeg vokste opp med en mor som fortalte meg hver eneste dag at hun elsket meg og mente jeg var flink til både det ene og det andre. Det viser seg at jeg er på snittet flink til en god del ting, og i utgangspunktet ikke skiller meg ut i den ene eller andre retningen.

Jeg gjentar: jeg savner å være ung, full av håp.

Hopeless It's not hopeless Doubtful But not hopeless at all

Da jeg var yngre og trodde jeg kunne bli forfatter, brukte jeg mye tid på å finne gode sitater som skulle innlede romanene. Jeg tenkte også gjennom hvem jeg skulle dedisere boken til. Det heter dedisere, ikke dedikere. Akkurat som det heter promovere og ikke promotere.

Hva er refrenget igjen?

Jeg må se den nyeste The Trip filmen, The Trip to Greece, og bedrive den samme eskapismen som min mor bedriver. Det gir ikke nødvendigvis mening, og ikke gjør det godt heller, men det føles i hvert fall ikke vondt.

Er det bare jeg som kan redde meg selv? Lurer på om jeg har reddet noen andre noen gang. Jeg vet at jeg har hjulpet noen, det har jeg sikre bevis på, og jeg vet at jeg betyr noe for noen, det får jeg tidvis bekreftet. Det burde da virkelig holde.

Jeg trykker bestill på kameraet, men jeg tør ikke fortelle det til hun jeg er gift med. Jeg tenker på den vitsen (husker ikke hvem som fortalte den) om han fyren som ikke har kjæreste, men som vet om en som blir veldig sint hvis hun får høre det. Jeg vil omformulere den til å handle om diagnoser eller noe, men uansett hvordan jeg prøver å formulere det, virker det enten teit eller uforståelig. Morsom vits, uansett.

Jeg trykker bestill. Så trykker jeg Publish.