En joggetur på morgenen, solen er på vei opp bak et fjell, hjertet pumper, hjernen jubler, jeg tenker at det ikke er noe galt med dette stedet, det er menneskene jeg har problemer med. Å flytte fra stedet er ikke løsningen. Å flytte fra menneskene er løsningen. Å bruke mer tid på de som betyr noe er løsningen. Mindre tid på de som ikke betyr så mye.
I bilen på vei til jobb tar jeg en liten omvei, jeg skal postlegge noen brev, jeg er med på et eksperiment, det høres spennende ut, det er til og med i tysk regi. Jeg humrer litt for meg selv når jeg tenker på min litterære stemme, hvor dyster den kan være. Så sent som i går sa jeg til hun jeg er gift med at jeg er en lett og munter fyr. Da lo hun.
Det har vært perioder der jeg har bestemt meg for å multitaske mindre. Hva er det bedre norske ordet for multitasking egentlig? Det er de samme periodene jeg har bestemt meg for å gå rolig, enten fordi Kagge skriver det i en av bøkene sine, eller fordi jeg bare føler at jeg blir et mer avbalansert menneske av å gå roligere. Jeg kan – tror jeg – fremstå som hektisk, energisk, stresset, og kanskje er jeg alle disse, men ikke av åpenbare grunner, mer som en genetisk greie.
Det kiler i magen hvis jeg tenker på at jeg skal reise vekk et sted. På samme måte kiler det i magen hver gang jeg får en idé til en historie (jeg tør ikke si roman). Gode idéer er flyktige. Noen ganger er det ikke en gang gode.
I dag er en god dag.
Endelig.