avsnitt 300

I BT skriver Josefin Winter om hvordan korona og hjemmekontor hjalp henne inn i nye vaner, et nytt liv. Good for you, tenker jeg, og står opp, setter på oppvaskmaskinen, setter på en vask, setter på kaffetrakteren, leter etter en podcast, men finner ingenting, sjekker mail, går gjennom ulike nyhetsbrev med lenker til spennende lesestoff, jeg klikker, åpner i ny fane, lar fanene stå åpne, hopper litt frem og tilbake, finner ikke helt konsentrasjonen. Leste en artikkel i The Guardian der ulike kreative personer fortalte om hvordan du kan bruke koronakrisen til å komme i gang. Skrive? Sett av 2 timer hver dag. Cirka 1000 ord om dagen. Takk for tipset!

To timer, du liksom.

It's work, sier hun ene. Hard work.

Javisst. Det er mye hardt arbeid på gang for tiden, både her og der. Andres lykke er ikke noe for meg, like lite som andres problemer er det.

Vi kom oss ut av kommunen i går, til en by. Gikk tur der det er ment at man skal gå tur. Ungene imponerte. De er aldri sure på tur, så da er det vel sant det de sier. Ikke en eneste krangel. Med en gang vi var tilbake i bilen, begynte det å ulme. Vi spiste på McDonald's. Min eldste lurer på hvorfor jeg sier Maccern. Si det.

På en bokhandel kjøpte jeg den siste til Terje Holtet Larsen. Ser frem til å lese den. Skal sette av 30 minutter hver dag.

Ungene har sett på skjerm igjen. De blir ikke lykkelige av det. Og nå er de ferdige. Og da er det ikke mer tid.

2 timer du liksom!

Vi sykler i samlet tropp, i sekken har jeg seks pils og en ullgenser. Vi er tre menn på hjul. Den fjerde venter på oss i sitt nye grindbygg. Det er en kjølig, men lys 1. mai kveld. Utgangspunktet mitt er dårlig, jeg har vært sur gammel gubbe hele dagen, ikke særlig feststemt, men er motvillig med.

Tre av oss kjenner hverandre godt nok til å kunne slappe av, men jeg vil ikke kalle oss for venner, selv om en av de sikkert hadde blitt fornærmet om de hadde lest dette. Den fjerde er et ubeskrevet blad. Singel, barnløs mann i 40-årene, forsker av virke, selvopptatt av person.

Han spør om hva vi synes om NRKs dekning av corona-krisen, mener vi de har vært kritiske nok mot myndighetenes håndtering? Jeg sier at jeg ikke mener noe som helst om det, først og fremst fordi jeg ikke har hatt tid til å reflektere over NRKs dekning og jeg følger den bare sporadisk.

Din single, urbane jævel, med for mye tid og ingenting å bruke den til, tenker jeg i mitt stille sinn.

Han forteller om forskningen på mediebruk blant innvandringskritiske og lavt utdannede menn, så går det over i en diskusjon om feminisme, jeg går inn i mine egne tanker. Hvor ble det av den gode samtalen?

På veien hjem sykler jeg fortere enn han. Rett før han dytter meg, sier han at jeg er flink til å sykle. Er vi på ungdomsskolen eller, tenker jeg, men sier ingenting, bare ler, jeg er full.

High five og farvel, håper jeg aldri ser deg igjen.

Vel hjemme sovner jeg på sofaen foran en HBO-serie om en politimann i Los Angeles, drømmer at jeg er i LA, at jeg er lett og ledig, glad og fornøyd, ikke sur gammel gubbe. Våkner i mitt eget liv, som er bedre enn å våkne i eget spy.

Hører på NRK Bok, om Terje Holtet Larsen sin siste roman. Tenker at jeg vil kjøpe den, særlig når programlederen sier at boken er “en intens flukt fra den sosialdemokratiserte snusfornuften”. Ja, takk.

Til kaffen setter jeg på et av mine nye yndlingsband, Konradsen. Saints and Sebastian Stories fra 2019. Ute ligger disen over vannet og fjellene er delvis skjult. Det er fint, for fjell har aldri interessert meg. I dag skal vi kjøre vekk herfra og selv om det bare er midlertidig er det deilig å vite at vi har en plan.

Jeg rekker en vaskemaskin før vi reiser.

Jeg må snart begynne å skrive dagbok, Stoiker som jeg er.

Det var mens jeg lå ved siden av min yngste, i går kveld, at jeg tenkte på alt jeg skulle skrive. Først var det lydene fra oppvaskmaskinen, vann som ble pumpet inn i maskinen, kapselen som ble utløst med en liten eksplosjon der inne og kastet ut i universet på innsiden av maskinen, og den stadige duringen. Dette var noen av lydene. Utenfor vinduet kunne jeg høre fugler som kvitret. Min eldste mener at det er bokfink vi hører der ute, han forsøker å plystre den samme lyden, men sliter med teknikken. Det er mest sannsynlig kjøttmeis vi hører. Uansett, jeg lå der og tenkte på alt jeg skulle skrive, jeg ville finne min indre stemme, bruke den for alt den er verdt, og skrive det ut.

Det ble ikke tid. Ungene sovnet og vi så på TV. Det finnes tv-serier for alt nå om dagen, det er kanskje ikke så nytt.

På jobb fant jeg tid til å skrive ned noen raske tanker, og det som er litt rart er at jeg bare får lyst til å skrive mer.

Nå gleder jeg meg til fortsettelsen.

Sommeren er den perfekte tid til å utforske den svenske landsbygda, står det på skjermen når jeg starter opp maskinen. Microsoft har en algoritme som forsøker seg på en målrettet markedsføring. Kanskje har jeg lest noe om Svenska Akademien, og i tillegg har maskinen plukket opp at jeg bor på landet. Dessverre glemte den å spørre meg: where do you want to go today? slik som i gamle dager.

For meg er det en selvfølge at jeg ikke har tenkt meg til den svenske landsbygden. Sykle på grusveier, sniffe inn lukten av kumøkk, bli solbrent på nesen, føle meg fanget i en dårlig svorsk film fra 50-tallet. Nei, takk.

Jeg drikker min kaffe, leser mitt morgenblad, ser ut av mitt vindu, konstaterer at jeg fremdeles bor på landet, ser i avisen at eliten befinner seg i byen. Og jeg vet at det kan virke som en fastlåst vrangforestilling – og kanskje er det bare en illusjon, som alt annet.

Her forleden gruet jeg meg til en videosamtale med en venn. Hvorfor det? Hva var jeg redd for? Jo, det skal jeg si deg. Jeg var redd for at jeg skulle gå tom for ting å fortelle. Særlig kompliseres det av at det kan tenkes at min venn har ett tema han vil snakke om, og det er kanskje det eneste tema jeg ikke ønsker å berøre. Og når man ikke går på kino, er det ikke mye man kan si at man har sett, men man kan jo fortelle om hvilke filmer man gleder seg til. Jeg måtte forresten svare på en spørreundersøkelse, der det dukket opp som spørsmål: hvilken film gleder du deg til å se på kino? Jeg svarte Top Gun: Maverick. De spurte også om hva som var det viktigste egenskapen ved en film jeg ser på kino. Jeg svarte at jeg må ha lyst til å se den. Nå er det vel ikke helt riktig å si at jeg måtte svare på undersøkelsen, det var frivillig.

Tidligere i livet kunne det hende at jeg snek meg til å høre på litt klassisk musikk, men var gjerne litt nervøs for å bli oppdaget og avslørt. Liksom at noen skulle komme inn på rommet og legge merke til at jeg hørte på klassisk, kanskje spørre meg hvilket stykke av hvilken komponist, hvilken toneart, hvilken epoke ogsåvidere. Jeg har ikke svaret. NRK Klassisk på en lørdag morgen med solen som skinner over fjellene blir heller ikke feil, rent bortsett fra at utsikten er helt feil. Vakker, men feil. Vakker utsikt vil alltid være et problem, fordi ingen holder ut et postkort i lengden. Dette må jeg notere meg bak øret til neste gang jeg kjøper et hus.

Fastlegen min skal flytte tilbake til Danmark. Jeg har autoseponert metoprolol, men har glemt å gi beskjed. Han har mange pasienter han skal følge opp, han er ikke livlegen min, og jeg er ingen konge.

Jeg burde konsentrere meg om noe annet enn dette. Livet, for eksempel. Kan hende jeg ikke får det til. Er det jeg som vurderer det? Hvem ellers?

Nå må jeg slutte å se ut av vinduet, stirre inn i den vakre stillheten. Det klør på den høyre foten, jeg bruker den venstre hælen til å klø med, jeg vant ikke i Eurojackpot i går, det er vanskelig å vinne, men krever ikke annet enn et økonomisk innskudd. Jeg roter det til, jeg kommer ingen vei, selv om jeg allerede er et sted. Hit, men ikke lenger?

Hit.

Kanskje jeg kan skrive et nyhetsbrev hver uke om artistene jeg oppdager? Nei, jeg oppdager ikke nok artister.

I dag oppdaget jeg Dermot Kennedy, men det viste seg at han allerede er oppdaget.

The smell of rain and streetlight thrown A love, a lantern in the snow

Ser folk jogger nede ved vannkanten, og synes de løper fortere enn meg, lurer på hvordan det ser ut når jeg løper der nede, sikkert tregere, sikkert tyngre. Solen skinner mer enn varslet.

Birds of Tokyo har sluppet nytt album i dag, det må jeg sjekke ut når jeg får tid.

Tid.

Når jeg får tid.

Skulle ønske jeg hadde noe på hjertet akkurat nå, det hadde passet så fint, ettersom jeg først sitter her og er klar for å notere ned det jeg har å si.

Skulle ønske jeg hadde mer å gi.

God helg!

Kom hjem. Bra dag. Solen skinner. To ord. I slengen.

Ingen jogging. To øl. Med opphold.

Barna ute. Hopper trampoline.

Først middag. Så parterapi. Pusse tenner. Legge unger. Videosamtale Ben.

Fire rundstykker. To hver. Papirhuset, Netflix.

Beastie Boys. I bilen. Full guffe.

Stoiker, jeg? På vei.

Håper jeg.

I en nettavis leser jeg at oljeprisen på amerikansk lett-olje har stupt, og fått en negativ verdi, som visstnok skal bety at man i praksis må betale for å bli kvitt oljen. Nå vet ikke jeg hva lett-olje egentlig er, og oljeprisen interesserer meg egentlig ikke. Hvorfor skriver jeg da dette?

Jo, nå skal du høre.

Grafen som går rett i dass, er en diametral motsetning av grafen som beskriver mitt humør. I dag skjøt det rett til topps. Toppet det med en løpetur. Mestring er nøkkelen – og sikkert noen andre ingredienser.

Mens jeg ventet på at ungene skulle sovne, leste jeg ferdig Paolo Giordano sin bok I smittens tid, som han skrev på rekordfart, og som er oversatt til minst 40 språk i samme rekordfart. Han sier blant annet noe om at oljeprisen bør interessere oss, fordi den har direkte innvirkning på miljøet, og dette har igjen konsekvenser for nåværende og fremtidige pandemier. Svært forenklet fra min side, men jeg ble imponert over hvor lettlest den boken er.

Jeg vet med ett hundre prosent sikkerhet at det jeg sitter her og skriver akkurat nå er helt dødt. Det er tomt. Det er ikke matnyttig. Skjønt, jeg tviler litt på det jeg nettopp var helt sikker på. Det kan jo gi noe mening, noe verdi. Først og fremst er det bare ord som må ut for at jeg på den ene siden skal kunne kvittere det ut på min indre liste over ting som må gjøres, og på den andre siden er det ord som kommer fra et sted inni meg, og når jeg befinner meg der jeg er nå, liksom litt “der oppe”, så blir det lett. Svært lett.

Det er solen. Det er fysisk aktivitet. Det er søvn. Det er mestring. Det er livet.

I morgen er det tirsdag. Kryss fingrene, den som tør!

Jogger meg en tur i solen, med a-ha i ørene. Lifelines-albumet. Jeg husket det som muntrere, men det er et nedstemt album. Etter 10km vurderer jeg å sende kameraten min en melding om albumet, men så tenker jeg at jeg må skrive en hel bok om albumet. Det får bli en annen gang. Det raser idéer gjennom hodet mitt, rett som det er.

Leser The Paris Review, intervju med Rachel Cusk. Jeg fant en av bøkene hennes på en bokhandel på flyplassen en gang, tror jeg har skrevet noe om det et sted, men den gang visste jeg ikke hvem hun var, og ante ikke at boken jeg hadde kjøpt var den siste i en trilogi. Nå har jeg notert meg flere bøker av henne jeg må lese. Det er en eller annen rød tråd i Knausgård, Espedal, Aasvik, Cusk, et eller annet er det.

Her en kveld ble jeg spurt om jeg hadde klart å ikke lese bøker en hel uke. Jeg tolket det som et angrep, men vi har snakket om det, og det var ikke ment som et angrep.

Når Morten synger refrenget i Forever Not Yours, tenker jeg på dette stedet, og at jeg skal synge refrenget høyt mens jeg kjører flyttebilen ut av kommunen.

I'll soon be gone now Forever not yours It won't be long now Forever not yours

Jeg er ikke sikker, men jeg tror de beste dagene er de jeg rekker å skrive noe – et eller annet – før dagen virkelig starter. Det ble ikke sånn i dag, og dagen ble ikke tidenes beste heller, men solen skinte og jeg fikk brukt kroppen.

Tvilen, jeg tenker på tvilen til Marguerite Duras, hele tiden, fordi den nå er der hele tiden, tvilen over hvor meningsfullt dette egentlig er. Intetsigende, tenker jeg, får lyst til å slette et avsnitt, en tanke, fjerne en time av livet, eller dager, fjerne hele dager, være meg selv et annet sted, være en annen på samme sted, jeg vet ikke, det må ut, men det må ikke ut, om du skjønner hva jeg mener.

Hvem er du?

Det er et lite knippe mennesker jeg velger å kalle venner, og jeg vet det er dumt å være så kategorisk, men jeg skiller mellom venner, bekjente, nettverk, folk, kjipinger ogsåvidere. I dag hadde en bekjent bursdag. En annen bekjent, som først introduserte meg for han med bursdagen, sendte meldinger i hele går, ville gjøre noe ut av det, selv om det ikke var en rund dag. Og hallo, det er Korona-tid, og dessuten er vi ikke barn. Vi har alle familier. Jeg ble i dårlig humør av hele greia. Det verste er at han som har bursdag godt kunne ha vært en venn, hadde det ikke vært for den bekjente som introduserte oss. Han er slitsom, og jeg kommer meg ikke forbi ham, hvis jeg vil bli venn med bursdagsbarnet.

Jeg savner vennene mine. Som tidligere nevnt, jeg ringer de aldri.

You never say hi, you never say much You never make an effort to stay in touch I got this feeling something happened here

Det er virkelig sprøtt hvor bra det albumet er. Det er ikke mye tess å løpe til, men noen ganger er ikke farten det viktigste.

Kan jeg skrive meg ut av all elendigheten eller må jeg konfrontere den? Hva er egentlig det aller viktigste i livet? Hva er det viktigste for meg? Hvordan kan det ha seg at jeg ikke har svaret på de viktigste spørsmålene?

Dette er mer terapi enn noe annet jeg har vært borti, men jeg skulle ønske jeg snart tok fatt på den virkelige teksten. Teksten i form av Livet. Teksten i form av Romanen. Teksten i form av Svaret. Løsningen. You-name-it.

Du skulle ha sett lyset nå, det er vakkert, og jeg tør nesten ikke innrømme det, jeg er livredd for å innrømme at noe av det jeg ser rundt meg her er fint, men jeg prøver å si noe om naturen, ikke så mye om stedet. Hva er det med meg og steder? Som om steder betyr noe?

Før i dag så jeg ut av vinduet og tenkte at etterkrigs-arkitekturen er problemet, den er uinspirerende og deprimerende. Lave trehus, like firkanter, hvite, brunsvarte, men det er selvfølgelig tull – og jeg er ikke Gaute Brochmann.

Det er jeg som er problemet. Et eller annet sted i meg finnes løsningen. Jeg tror ikke noe på det, men jeg skriver det. Det første tror jeg på, men ikke det andre. Jeg vet at det er jeg som er problemet, men jeg vet ikke at det finnes en løsning. Jeg har ikke formulert problemstillingen tydelig nok.

Noen av tingene jeg liker: – å hente posten – å kaste ting – å drikke – å lese – å skrive

Før likte jeg også å se filmer og tv-serier, jeg ser fremdeles mye av det, men jeg liker det ikke på samme måten som jeg en gang likte det. Nå liker jeg bedre å lese, selv om jeg alltid har likt det, men nå liker jeg det enda bedre, akkurat som drikkingen. Jeg drikker ikke mye, aldri på søndag, aldri på hverdager, men nesten alltid på fredager og lørdager. Bare nesten. Jeg foretrekker smaken av øl fremfor smaken av vin. Jeg liker effekten av vin. Jeg kan drikke en gin & tonic hvis noen lager den til meg, men jeg må ikke ha sprit. Jeg liker Jägermeister. Mamma sin stemme er i hodet mitt, hun sier jeg kaster bort talentet mitt, onkelen min sin stemme er i hodet mitt, han sier det fragmentariske ikke er godt nok, han er en tilhenger av Kjærstad, men jeg bare skriver ord for faen, la meg være i fred – uten at du lar meg være i fred.

Det skal visst komme en film om a-ha. Kinoene er stengt. Alle snakker om at et av symptomene på Covid-19 er at du mister luktesansen. Det er en eller annen lukt som har festet seg i nesen min i dag, minner om steke-os. Jeg prøvde å kamuflere den ved å ta skjegg-olje under nesen, men det hjalp ikke.

Hvordan kan jeg reklamere for innholdet her og tjene penger på det? Jeg bør ikke det. De må ikke finne meg. Dette er ikke meg. Jeg er meg.

Hvorfor er jeg så redd for å bli avslørt? Og da mener jeg avslørt på så mange nivå at jeg kunne ha skrevet bok om det.

Jeg liker måten Morten nærmest rapper på Did Anyone Approach You? Og jeg liker refrenget.

Hopeless It's not hopeless Doubtful But not hopeless at all

Jeg er egentlig veldig takknemlig, men klarer ikke å si det. Jeg er egentlig veldig redd, men tør ikke si det. Jeg er noen ganger veldig glad, men har ikke ord til å uttrykke gleden. Jeg kan være veldig tungsinnet, men forteller aldri noe om det. Jeg har med meg mye fra barndommen, men jeg aner ikke hva det er, og jeg tror det er best å ikke røre det. Hvor ille kan det være? Det er sikkert ikke noe galt med meg, forteller jeg meg selv. Jeg har god funksjon og få symptomer. Noen vil nok påstå at jeg er velfungerende.

Ødelegger jeg for meg selv? Og hvis jeg gjør det, er det med vilje? Hvis det ikke er med vilje, hva sier det om meg? Og hvem sier noe om meg?

Finnes det noen som har det lett og trives med det? Kjenner jeg noen sånne? Kjenner jeg noen? Kjenner noen meg?

Jeg gruer meg til å legge meg. Jeg gruer meg til å stå opp. Jeg gleder meg til å lese en fin bok igjen. Jeg gleder meg til jeg har det litt bedre enn dette. Jeg avslutter her.

Først sjekker jeg på språkrådet hva jeg egentlig har der ute. Altan. Jeg gleder meg til å sitte på altanen å spise frokost, det bør være mulig om en måned eller to, når solen står litt nærmere og varmer nok til at morgentimene kan nytes ute. Selv om jeg gleder meg til dette, er det uvisst om det faktisk vil skje. For det første er det bare i helgene det er nok tid til å spise frokost, og for det andre har jeg andre ting jeg har mer lyst til enn å spise frokost. I helgene, altså. For eksempel å skrive. For eksempel å lese. Drikke kaffe. Tenke. Tenke på kaos. Tenke på orden. Tankekaos, få orden i tankene. Den typen ting.

Lyden av kjøttmeis som plystrer god morgen din jævel du må stå opp. Litt senere: lyden av vann som koker i en kjele. Så: lyden av en eldgammel ventilator som gir deg følelsen av å sitte i et maskinrom i dypet på en tankbåt. Nå: lyden av mine egne tanker som kverner, kverner, fjerner meg mer fra meg selv, eller tar meg nærmere, alt det jeg ikke vet.

I stuen ligger en bok på bordet. Det er en av de gamle Stig Aasvik-bøkene, Indre Anliggender. Han fortjener mer kred. Jeg finner frem Ordføreren i Oslo, den ligger et annet sted. Jeg tenker at jeg må ha komplett samling. Den siste har jeg som ebok, det er umulig å sette fra seg i en bokhylle. Irriterende. Jeg skriver ned hvilke bøker jeg mangler, og ser at de er vanskelige å oppdrive. Nå har jeg fått et bierverv.

Riksrevisjonen er opptatt av at helseforetakene må bli flinkere til å registrere bierverv. Hvordan registrerer man et slikt bierverv i kompetanseportalen egentlig? Ingen vits i å følge opp den tanken. Så lenge det er et ulønnet bierverv, er det vel innenfor.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn som skrev innafor.

I bokhyllen ser jeg noen bøker av Johan Harstad, som jeg ikke kan huske å ha lest, men jeg vet hvem han er. Jeg skulle gjerne vært en del av et slikt miljø, men jeg hadde sikkert følt meg underdaning. Jeg gikk aldri på skole i Bø.

I går sendte jeg et bilde av stedet jeg bor på til noen jeg kjenner herfra, i Messenger, og skrev: dette stedet passer best på postkort. Jeg er usikker på hva jeg mente med det, men jeg ville egentlig vise de fingeren. Tror ikke de skjønte det, men det har virkelig ikke noe å si.

Sånn går syklusen: mandag til fredag rimelig greit. Lørdag til søndag, nesten umulig. Finner ikke ut av det. Skjønner ikke hva jeg gjør her. Kan ikke si det til noen. Kan skrive det, og håpe at det bare er litteratur. Kan drømme om at jeg sitter i en leilighet i Oslo og skriver, men hva drømmer jeg om da? At jeg er alene? Håper ikke det! Jeg vil absolutt være en god far, en god ektemann, det vil jeg, men jeg vil også være forfatter. Det jeg er nå, er greit nok det, og sikkert bedre enn mange andre ting, men det er jo ikke dette jeg vil holde på med, selv om jeg er ganske flink og noen ganger er det til og med litt gøy.

Hvordan har de andre det (hvem nå enn de er)? Hva sysselsetter de seg med? Hvordan får de tiden til å gå? Trives de i seg selv? Trives de i selskap med andre? Elsker de helg? Jeg har hørt folk som snakker om hvor deilig det skal bli med helg. Jeg var sånn selv en gang. Hvor ble jeg av i alt mylderet?

Den setningen er det mange som har brukt, du. Javisst, jeg vet, takk som byr!

Kaffe er i det minste fremdeles deilig. Det er forskjell på helge-kaffe og hverdags-kaffe. Vet ikke hvorfor. Bindestrek er ok, hvis du bruker det med måte. Husker en fyr som ikke brukte måte med måte, hvis du forstår hva jeg mener, og hvis du hadde forstått, hadde du ment jeg var frekk. Og det er jeg gjerne!

Her forleden startet jeg på en tekst, som jeg forlot. Hvorfor er det sånn? Jeg trenger et bierverv til, der jeg dedikerer meg til ett dokument. Fullfører det etter noen måneder. Sender det inn, kanskje til Flamme forlag? Og så får vi se hvordan det går.

Jeg gleder meg til jeg får min nye vekt fra Wyze, mitt nye wristband fra Wyze. Wyze! Dette er ikke reklame, dette er ikke promotion, jeg skriver om ting som har hendt meg, så navna må jeg jo ha med.

I går kveld spiste jeg 200gram melkesjokolade og drakk to øl. Satt på en ny serie på HBO, som jeg halvsov gjennom. Da jeg våknet, la jeg meg. Nå er det morgen og jeg burde jogge, gjerne 10km, gjerne mer. Sykkelen min er levert på service. Jeg gleder meg til å sykle, håper det skjer. Nå skinner solen over fjellene, det er sykt vakkert hvis man bryr seg om sånt. Jeg burde løpe. Men det er mye annet som må gjøre først. I det minste har jeg satt på en vask. Klapp på skulderen.

Snart er det frokost. Ungene har kledd på seg. Kona sover. Hun våkner når jeg vekker henne, vil jeg tro. Jeg har snart drukket min første kopp kaffe. Morgenbladet ligger og venter. Jeg både gleder meg og gruer meg til å lese det.

Jeg vet ikke hva dette er i det hele tatt. Ord som ingen leser.

Først en beskrivelse av været. Regn, vind. Regn som legger seg på vinduet, vind som først blåser regnet på tvers, så opp og ned og tilbake igjen. Regn som trommer mot vinduet. Regn som treffer takplater, komlokk og takrenner og lager lyder deretter. Vind som suser. Vind som bruser. Nei, det var toget.

Det går alltid et tog, selv om ingen tar toget.

Marguerite Duras sin bok om å skrive er både populær og god. Hva var det hun skrev et sted, om ensomhet, om huset hun sitter i, om skrivingen som er tvilen, den må være tilstede, herregud, jeg vet, jeg vet.

Regnet kunne ha vært en beskyttelse, var det ikke for at jeg er på innsiden – vil jeg ut? Jeg vet ikke det ene og det andre, men det betyr ikke at jeg ikke vet noe som helst. Likevel vet jeg ingenting.

Hvor mange tapte anrop har det vært hittil i år?

Hvor mange selvmotsigelser? Hvor mange selvinnsikter? Hvor stor mangel på sistnevnte? Hvordan skal det gå og hvor skal vi?

Jeg ser noen gå tur nede på stien. Langs innsjøen. Vinden blåser liv i innsjøen og får den til å se ut som et hav. Det er absolutt ikke et hav. Det er fullstendig blottet for muligheter.

All tid er ikke bortkastet, selv om du kaster den vekk.

Bare gull. Perler. Se på alle svina.

Her en dag hørte jeg Karpe (Diem, het de jo før) på radio. Mulla mulla mulla knulla knulla knulla. Skandinaver. Naver naver naver. Jeg husker ikke hvilken del det var, sikkert ingen av de jeg nettopp siterte, men det var en del eller flere som traff, det var kanskje mer følelsene enn det konkrete innholdet. Et sinne. Et berettiget sinne. Jeg elsker sinne med gode grunner.

Det er veldig vanskelig – noen ganger eller ofte – å gjøre de riktige tingene.

Jeg skulle ønske jeg var enda mer skamløs enn det jeg er.

Prøver bare å finne en kur. Har hodepine. Sinnssyk hodepine. Regnet kunne ha vært mye bedre, hvis det regnet et annet sted.

Jeg lever i et maleri. Det ser bra ut i riktig belysning, godt oppmålt og plassert på en vegg i galleriet. Alle er enige om at de ser på noe fint, men ingen skjønner hva det betyr.

God natt, sier noen et sted i verden. Jeg har vondt i hodet, sier den andre.