avsnitt 300

Jogger meg en tur i solen, med a-ha i ørene. Lifelines-albumet. Jeg husket det som muntrere, men det er et nedstemt album. Etter 10km vurderer jeg å sende kameraten min en melding om albumet, men så tenker jeg at jeg må skrive en hel bok om albumet. Det får bli en annen gang. Det raser idéer gjennom hodet mitt, rett som det er.

Leser The Paris Review, intervju med Rachel Cusk. Jeg fant en av bøkene hennes på en bokhandel på flyplassen en gang, tror jeg har skrevet noe om det et sted, men den gang visste jeg ikke hvem hun var, og ante ikke at boken jeg hadde kjøpt var den siste i en trilogi. Nå har jeg notert meg flere bøker av henne jeg må lese. Det er en eller annen rød tråd i Knausgård, Espedal, Aasvik, Cusk, et eller annet er det.

Her en kveld ble jeg spurt om jeg hadde klart å ikke lese bøker en hel uke. Jeg tolket det som et angrep, men vi har snakket om det, og det var ikke ment som et angrep.

Når Morten synger refrenget i Forever Not Yours, tenker jeg på dette stedet, og at jeg skal synge refrenget høyt mens jeg kjører flyttebilen ut av kommunen.

I'll soon be gone now Forever not yours It won't be long now Forever not yours

Jeg er ikke sikker, men jeg tror de beste dagene er de jeg rekker å skrive noe – et eller annet – før dagen virkelig starter. Det ble ikke sånn i dag, og dagen ble ikke tidenes beste heller, men solen skinte og jeg fikk brukt kroppen.

Tvilen, jeg tenker på tvilen til Marguerite Duras, hele tiden, fordi den nå er der hele tiden, tvilen over hvor meningsfullt dette egentlig er. Intetsigende, tenker jeg, får lyst til å slette et avsnitt, en tanke, fjerne en time av livet, eller dager, fjerne hele dager, være meg selv et annet sted, være en annen på samme sted, jeg vet ikke, det må ut, men det må ikke ut, om du skjønner hva jeg mener.

Hvem er du?

Det er et lite knippe mennesker jeg velger å kalle venner, og jeg vet det er dumt å være så kategorisk, men jeg skiller mellom venner, bekjente, nettverk, folk, kjipinger ogsåvidere. I dag hadde en bekjent bursdag. En annen bekjent, som først introduserte meg for han med bursdagen, sendte meldinger i hele går, ville gjøre noe ut av det, selv om det ikke var en rund dag. Og hallo, det er Korona-tid, og dessuten er vi ikke barn. Vi har alle familier. Jeg ble i dårlig humør av hele greia. Det verste er at han som har bursdag godt kunne ha vært en venn, hadde det ikke vært for den bekjente som introduserte oss. Han er slitsom, og jeg kommer meg ikke forbi ham, hvis jeg vil bli venn med bursdagsbarnet.

Jeg savner vennene mine. Som tidligere nevnt, jeg ringer de aldri.

You never say hi, you never say much You never make an effort to stay in touch I got this feeling something happened here

Det er virkelig sprøtt hvor bra det albumet er. Det er ikke mye tess å løpe til, men noen ganger er ikke farten det viktigste.

Kan jeg skrive meg ut av all elendigheten eller må jeg konfrontere den? Hva er egentlig det aller viktigste i livet? Hva er det viktigste for meg? Hvordan kan det ha seg at jeg ikke har svaret på de viktigste spørsmålene?

Dette er mer terapi enn noe annet jeg har vært borti, men jeg skulle ønske jeg snart tok fatt på den virkelige teksten. Teksten i form av Livet. Teksten i form av Romanen. Teksten i form av Svaret. Løsningen. You-name-it.

Du skulle ha sett lyset nå, det er vakkert, og jeg tør nesten ikke innrømme det, jeg er livredd for å innrømme at noe av det jeg ser rundt meg her er fint, men jeg prøver å si noe om naturen, ikke så mye om stedet. Hva er det med meg og steder? Som om steder betyr noe?

Før i dag så jeg ut av vinduet og tenkte at etterkrigs-arkitekturen er problemet, den er uinspirerende og deprimerende. Lave trehus, like firkanter, hvite, brunsvarte, men det er selvfølgelig tull – og jeg er ikke Gaute Brochmann.

Det er jeg som er problemet. Et eller annet sted i meg finnes løsningen. Jeg tror ikke noe på det, men jeg skriver det. Det første tror jeg på, men ikke det andre. Jeg vet at det er jeg som er problemet, men jeg vet ikke at det finnes en løsning. Jeg har ikke formulert problemstillingen tydelig nok.

Noen av tingene jeg liker: – å hente posten – å kaste ting – å drikke – å lese – å skrive

Før likte jeg også å se filmer og tv-serier, jeg ser fremdeles mye av det, men jeg liker det ikke på samme måten som jeg en gang likte det. Nå liker jeg bedre å lese, selv om jeg alltid har likt det, men nå liker jeg det enda bedre, akkurat som drikkingen. Jeg drikker ikke mye, aldri på søndag, aldri på hverdager, men nesten alltid på fredager og lørdager. Bare nesten. Jeg foretrekker smaken av øl fremfor smaken av vin. Jeg liker effekten av vin. Jeg kan drikke en gin & tonic hvis noen lager den til meg, men jeg må ikke ha sprit. Jeg liker Jägermeister. Mamma sin stemme er i hodet mitt, hun sier jeg kaster bort talentet mitt, onkelen min sin stemme er i hodet mitt, han sier det fragmentariske ikke er godt nok, han er en tilhenger av Kjærstad, men jeg bare skriver ord for faen, la meg være i fred – uten at du lar meg være i fred.

Det skal visst komme en film om a-ha. Kinoene er stengt. Alle snakker om at et av symptomene på Covid-19 er at du mister luktesansen. Det er en eller annen lukt som har festet seg i nesen min i dag, minner om steke-os. Jeg prøvde å kamuflere den ved å ta skjegg-olje under nesen, men det hjalp ikke.

Hvordan kan jeg reklamere for innholdet her og tjene penger på det? Jeg bør ikke det. De må ikke finne meg. Dette er ikke meg. Jeg er meg.

Hvorfor er jeg så redd for å bli avslørt? Og da mener jeg avslørt på så mange nivå at jeg kunne ha skrevet bok om det.

Jeg liker måten Morten nærmest rapper på Did Anyone Approach You? Og jeg liker refrenget.

Hopeless It's not hopeless Doubtful But not hopeless at all

Jeg er egentlig veldig takknemlig, men klarer ikke å si det. Jeg er egentlig veldig redd, men tør ikke si det. Jeg er noen ganger veldig glad, men har ikke ord til å uttrykke gleden. Jeg kan være veldig tungsinnet, men forteller aldri noe om det. Jeg har med meg mye fra barndommen, men jeg aner ikke hva det er, og jeg tror det er best å ikke røre det. Hvor ille kan det være? Det er sikkert ikke noe galt med meg, forteller jeg meg selv. Jeg har god funksjon og få symptomer. Noen vil nok påstå at jeg er velfungerende.

Ødelegger jeg for meg selv? Og hvis jeg gjør det, er det med vilje? Hvis det ikke er med vilje, hva sier det om meg? Og hvem sier noe om meg?

Finnes det noen som har det lett og trives med det? Kjenner jeg noen sånne? Kjenner jeg noen? Kjenner noen meg?

Jeg gruer meg til å legge meg. Jeg gruer meg til å stå opp. Jeg gleder meg til å lese en fin bok igjen. Jeg gleder meg til jeg har det litt bedre enn dette. Jeg avslutter her.

Først sjekker jeg på språkrådet hva jeg egentlig har der ute. Altan. Jeg gleder meg til å sitte på altanen å spise frokost, det bør være mulig om en måned eller to, når solen står litt nærmere og varmer nok til at morgentimene kan nytes ute. Selv om jeg gleder meg til dette, er det uvisst om det faktisk vil skje. For det første er det bare i helgene det er nok tid til å spise frokost, og for det andre har jeg andre ting jeg har mer lyst til enn å spise frokost. I helgene, altså. For eksempel å skrive. For eksempel å lese. Drikke kaffe. Tenke. Tenke på kaos. Tenke på orden. Tankekaos, få orden i tankene. Den typen ting.

Lyden av kjøttmeis som plystrer god morgen din jævel du må stå opp. Litt senere: lyden av vann som koker i en kjele. Så: lyden av en eldgammel ventilator som gir deg følelsen av å sitte i et maskinrom i dypet på en tankbåt. Nå: lyden av mine egne tanker som kverner, kverner, fjerner meg mer fra meg selv, eller tar meg nærmere, alt det jeg ikke vet.

I stuen ligger en bok på bordet. Det er en av de gamle Stig Aasvik-bøkene, Indre Anliggender. Han fortjener mer kred. Jeg finner frem Ordføreren i Oslo, den ligger et annet sted. Jeg tenker at jeg må ha komplett samling. Den siste har jeg som ebok, det er umulig å sette fra seg i en bokhylle. Irriterende. Jeg skriver ned hvilke bøker jeg mangler, og ser at de er vanskelige å oppdrive. Nå har jeg fått et bierverv.

Riksrevisjonen er opptatt av at helseforetakene må bli flinkere til å registrere bierverv. Hvordan registrerer man et slikt bierverv i kompetanseportalen egentlig? Ingen vits i å følge opp den tanken. Så lenge det er et ulønnet bierverv, er det vel innenfor.

Jeg skulle ønske jeg var en sånn som skrev innafor.

I bokhyllen ser jeg noen bøker av Johan Harstad, som jeg ikke kan huske å ha lest, men jeg vet hvem han er. Jeg skulle gjerne vært en del av et slikt miljø, men jeg hadde sikkert følt meg underdaning. Jeg gikk aldri på skole i Bø.

I går sendte jeg et bilde av stedet jeg bor på til noen jeg kjenner herfra, i Messenger, og skrev: dette stedet passer best på postkort. Jeg er usikker på hva jeg mente med det, men jeg ville egentlig vise de fingeren. Tror ikke de skjønte det, men det har virkelig ikke noe å si.

Sånn går syklusen: mandag til fredag rimelig greit. Lørdag til søndag, nesten umulig. Finner ikke ut av det. Skjønner ikke hva jeg gjør her. Kan ikke si det til noen. Kan skrive det, og håpe at det bare er litteratur. Kan drømme om at jeg sitter i en leilighet i Oslo og skriver, men hva drømmer jeg om da? At jeg er alene? Håper ikke det! Jeg vil absolutt være en god far, en god ektemann, det vil jeg, men jeg vil også være forfatter. Det jeg er nå, er greit nok det, og sikkert bedre enn mange andre ting, men det er jo ikke dette jeg vil holde på med, selv om jeg er ganske flink og noen ganger er det til og med litt gøy.

Hvordan har de andre det (hvem nå enn de er)? Hva sysselsetter de seg med? Hvordan får de tiden til å gå? Trives de i seg selv? Trives de i selskap med andre? Elsker de helg? Jeg har hørt folk som snakker om hvor deilig det skal bli med helg. Jeg var sånn selv en gang. Hvor ble jeg av i alt mylderet?

Den setningen er det mange som har brukt, du. Javisst, jeg vet, takk som byr!

Kaffe er i det minste fremdeles deilig. Det er forskjell på helge-kaffe og hverdags-kaffe. Vet ikke hvorfor. Bindestrek er ok, hvis du bruker det med måte. Husker en fyr som ikke brukte måte med måte, hvis du forstår hva jeg mener, og hvis du hadde forstått, hadde du ment jeg var frekk. Og det er jeg gjerne!

Her forleden startet jeg på en tekst, som jeg forlot. Hvorfor er det sånn? Jeg trenger et bierverv til, der jeg dedikerer meg til ett dokument. Fullfører det etter noen måneder. Sender det inn, kanskje til Flamme forlag? Og så får vi se hvordan det går.

Jeg gleder meg til jeg får min nye vekt fra Wyze, mitt nye wristband fra Wyze. Wyze! Dette er ikke reklame, dette er ikke promotion, jeg skriver om ting som har hendt meg, så navna må jeg jo ha med.

I går kveld spiste jeg 200gram melkesjokolade og drakk to øl. Satt på en ny serie på HBO, som jeg halvsov gjennom. Da jeg våknet, la jeg meg. Nå er det morgen og jeg burde jogge, gjerne 10km, gjerne mer. Sykkelen min er levert på service. Jeg gleder meg til å sykle, håper det skjer. Nå skinner solen over fjellene, det er sykt vakkert hvis man bryr seg om sånt. Jeg burde løpe. Men det er mye annet som må gjøre først. I det minste har jeg satt på en vask. Klapp på skulderen.

Snart er det frokost. Ungene har kledd på seg. Kona sover. Hun våkner når jeg vekker henne, vil jeg tro. Jeg har snart drukket min første kopp kaffe. Morgenbladet ligger og venter. Jeg både gleder meg og gruer meg til å lese det.

Jeg vet ikke hva dette er i det hele tatt. Ord som ingen leser.

Først en beskrivelse av været. Regn, vind. Regn som legger seg på vinduet, vind som først blåser regnet på tvers, så opp og ned og tilbake igjen. Regn som trommer mot vinduet. Regn som treffer takplater, komlokk og takrenner og lager lyder deretter. Vind som suser. Vind som bruser. Nei, det var toget.

Det går alltid et tog, selv om ingen tar toget.

Marguerite Duras sin bok om å skrive er både populær og god. Hva var det hun skrev et sted, om ensomhet, om huset hun sitter i, om skrivingen som er tvilen, den må være tilstede, herregud, jeg vet, jeg vet.

Regnet kunne ha vært en beskyttelse, var det ikke for at jeg er på innsiden – vil jeg ut? Jeg vet ikke det ene og det andre, men det betyr ikke at jeg ikke vet noe som helst. Likevel vet jeg ingenting.

Hvor mange tapte anrop har det vært hittil i år?

Hvor mange selvmotsigelser? Hvor mange selvinnsikter? Hvor stor mangel på sistnevnte? Hvordan skal det gå og hvor skal vi?

Jeg ser noen gå tur nede på stien. Langs innsjøen. Vinden blåser liv i innsjøen og får den til å se ut som et hav. Det er absolutt ikke et hav. Det er fullstendig blottet for muligheter.

All tid er ikke bortkastet, selv om du kaster den vekk.

Bare gull. Perler. Se på alle svina.

Her en dag hørte jeg Karpe (Diem, het de jo før) på radio. Mulla mulla mulla knulla knulla knulla. Skandinaver. Naver naver naver. Jeg husker ikke hvilken del det var, sikkert ingen av de jeg nettopp siterte, men det var en del eller flere som traff, det var kanskje mer følelsene enn det konkrete innholdet. Et sinne. Et berettiget sinne. Jeg elsker sinne med gode grunner.

Det er veldig vanskelig – noen ganger eller ofte – å gjøre de riktige tingene.

Jeg skulle ønske jeg var enda mer skamløs enn det jeg er.

Prøver bare å finne en kur. Har hodepine. Sinnssyk hodepine. Regnet kunne ha vært mye bedre, hvis det regnet et annet sted.

Jeg lever i et maleri. Det ser bra ut i riktig belysning, godt oppmålt og plassert på en vegg i galleriet. Alle er enige om at de ser på noe fint, men ingen skjønner hva det betyr.

God natt, sier noen et sted i verden. Jeg har vondt i hodet, sier den andre.

Jeg gleder meg til å flytte herfra. Jeg gleder meg til jeg har 100 abonnenter på mitt fremtidige nyhetsbrev. Jeg gleder meg til jeg finner passordet til Bitcoin-kontoen min, så jeg får ut mine sekstitusenkroner. Jeg gleder meg til reaksjonene når jeg sier hadet farvel jeg sier opp jeg flytter. Jeg gleder meg til min roman blir antatt. Jeg gleder meg til ungene forteller meg at jeg har vært en god far. Jeg gleder meg til å bestemme meg for hva jeg skal bruke alle pengene på. Jeg gleder meg til tekstmeldingene den dagen boken min kommer ut, alle gratulasjonene og misunnelsen. Jeg gleder meg til jeg finner meg selv, puster rolig og avslappet, går sakte og bare er. Jeg gleder meg til å sende en e-post til Stig Aasvik med avokado i emnefeltet. Jeg gleder meg til å bli oppdaget – eller til jeg oppdager meg selv. Jeg gleder meg til mye,

men jeg gleder meg ikke til i morgen.

Kommer hjem. Laster opp bilder (mobilen gjør det automatisk). Åpner en øl (jeg gjør det automatisk). Setter på en podcast. Så et album jeg får anbefalt via en e-post. Finner et bilde av en tankbåt som heter Aasvik på Twitter. Vurderer å sende en e-post til Stig. Gjør ikke det. Tar av meg capsen. Bare skriver uten opphold for å se hvor jeg er på vei hen. Charlotte sier hun vil lese, men jeg kan ikke ha lesere, da trenger jeg filter, jeg vil ikke ha filter. Skriver plutselig Charlotte, i stedet for kona mi, i stedet for hun jeg bor sammen med, i stedet for å skrive at jeg er gift, og så tenker jeg at jeg må slette det, for hvis noen googler og finner ut av dette, så vet de plutselig hvem jeg er, og jeg vil ikke være noen, det vil si jeg vil ikke at noen skal tro de vet hvem jeg er, eller tro de vet noe om meg, og det har jeg sagt utallige ganger.

Det gjør vondt i pekefingeren på høyre hånd fordi jeg har klippet neglen for kort. Jeg trykker på punktum med den fingeren. Hvert punktum gjør vondt. Skjønner du? Helt bokstavelig!

Peroni. Det liker jo Aasvik også. Nå må han gi seg. Eller jeg må. Gi meg.

Det ligger tre bøker på bordet her som jeg må lese. Penge på lommen. Leiegården. How to be a stoic. Pluss den siste til Aasvik på Kindlen.

Og to til: Je Sus. Å skrive.

Gleder meg til den siste. Er ikke så tørst lenger nå. Avslutter. Punktum. AU!

Jeg kan ikke skylde på klesvask og oppvask eller husarbeid generelt for at jeg ikke skriver bøker. Registrerer at Stig Aasvik gjør mye husarbeid, men han har hjemmekontor når han har jobb, og ofte ikke jobb, annet enn å skrive. I den siste boken shopper han jævlig mye. Han tror han er deprimert. Jeg tror ikke han vet hva depresjon er. Han går til psykolog.

Jeg kan ikke gå til psykolog. Jeg kjenner for mange psykologer til å kunne ha respekt for de. Det viser seg nemlig at de bare er mennesker. Noen av dem synes det er slitsomt å møte mange pasienter på samme dag. Andre er veldig opptatt av selvivaretagelse. Lykke til.

Jeg kan ikke skrive, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke har noe å fortelle. Nå viser det seg at det ikke har mye å si at man ikke har noe å fortelle. Man kan skrive om ingenting, men jeg er livredd for at Jan Kjærstad skal hate meg.

Min nemesis er omtalt i den siste boken til Stig Aasvik. Det er for jævlig. Sender melding til Magnus. Han svarer: nemesiser er kjipeog: dagens visdom fra min side.

Å kjenne seg igjen i det Stig Aasvik skriver er plagsomt. Det er også irriterende at han har stjålet det som kunne være min business-modell, nemlig å skrive om ingenting. Skjønt, han har vel stjålet den businessmodellen av noen andre igjen. Han liker Espedal og Knausgård. Jeg liker Espedal og Aasvik. Ikke Knausgård.

Gleder meg til å drikke kaffe før alle står opp. Problem: barna har allerede stått opp.

Langfredag. Skal prøve å ha det fint. Stå på ski. Like det. Fake it 'till you make it. Genialt å være gift, ha barn – og ikke mestre det. Tenk å ikke klare å ha påskeferie. Tviler på at jeg er helt alene om det, men likevel: tenk det!

Det vanskeligste i livet mitt er at jeg ikke med hånden på hjertet kan si at jeg trives i min egen kropp, min egen sjel, mine egne tanker. Jeg kan ikke hånden med hjertet si at jeg trives der jeg bor. Jeg kan ikke si det høyt heller. Jeg er redd for hva folk vil tro, både det verste de kan tro – og det beste.

Jeg er for god for dette stedet. Jeg må virkelig vekk. Til en by.

Tenk hvis jeg flytter til hovedstaden – og hater det.

Påsken er sikkert en god tid for tankevirksomhet, særlig den negative, destruktive typen. Hvert år må jeg google for å finne ut hva som egentlig skjedde i påsken. At det har med Jesus å gjøre er det ingen tvil om.

Jeg har kjøpt en bok av Geir Gulliksen. Den heter Je Sus. Jeg leser Stig Aasvik. Snart ferdig. Har kjøpt en bok av Thure Erik Lund. Leilighetsgården eller noe sånt, jeg husker ikke. Har nok lesestoff med meg. Samtidslitteratur.

Anders lager en nettside om åpne metoder (forskning). Vi kommuniserer over Messenger. Han leser ikke samtidslitteratur, men han liker Salman Rushdie. Han har introdusert meg for bøker som The Kite Runner, Mesteren og Margarita, og har anbefalt Rusdhie i mange år. Jeg har ikke kommet i gang med sistnevnte.

Med Magnus sender jeg tekstmeldinger. Med Anders går det på chat i Messenger. Innimellom får jeg en tekstmelding fra Ben. Jeg ringer ingen. Onkelen min ringte i går. Jeg svarte ikke. Han sendte en melding på Messenger. Han tror det ville ha vært interessant å snakke med meg. Mon det.

Kaffen er ferdig. Jeg drikker den. Ungene ser på Pingu. Ute er det mer snø enn på Pingu. Fy faen. Og solen skinner. Jeg fryser likevel.

Nok.

En halvliter øl, etterfulgt av et glass rød vin fra en flaske som jeg tror må være åpnet for lenge siden. Jeg er ingen vinkjenner. Det smaker først litt surt, men så tenker jeg at det er alkohol og det vil gjøre nytten. Gjøre susen. Noe i den dur. Aldri moll.

Jeg lager chili con carne og hører på et gammelt intervju med Thure Erik Lund. Kjøper en av bøkene hans på Finn. Har et par i bokhyllen fra før. Han sier noe om å skrive i isolasjon. Du må skrive alene, sier han. Full isolasjon.

Intervjuet er minst to år gammelt. Før korona.

Det blir ikke full isolasjon på meg, men jeg kan bli full. Hva er det som hindrer meg fra å skrive? Livet. Hva er det som hindrer meg fra full isolasjon? Jobb. Og livet.

Hvem er jeg egentlig?

Jeg er innimellom helt sikker på hva jeg må gjøre og hvem jeg må bli. Det varer aldri lenge. Jeg kan for eksempel være helt sikker i et kvarter, så går det ikke mange minuttene før jeg blir usikker igjen – og livredd for å miste det jeg har. Det er vanskelig å forklare hvor redd jeg kan bli for å miste det jeg har, og samtidig ikke glede meg over det i det hele tatt.

Jeg er virkelig ikke den beste utgaven av meg selv, men jeg jogger og holder meg i form, jeg gjør en utmerket jobb, og er etter en eller annen målestokk en ganske tilstedeværende og tilgjengelig far.

Likevel: jeg er ikke særlig konsentrert om oppgaven. Uansett oppgave. Jeg glipper raskt.

Som nå...

Orker ikke skrive mer. Rekker det ikke heller. Det er like før isolasjonen er over.

Jeg får et godt tips fra en venn – per sms. Jeg tenker på det hele dagen og hele natten og litt til. Jeg tenker på det nå.

Så leser jeg litt i den siste romanen til Stig Aasvik.

Etter det skriver jeg litt her.

Sønnen min skriver dagbok hver kveld. Han starter med å fortelle at han står opp klokken [klokkeslett] og at han spiser frokost. Han starter deretter annen hver setning med “Så...” og “Etter det...” Han avslutter med “Nå er det kveld, god natt.”

Nå er det kveld, god natt, tenker jeg kan være en god tittel på en roman jeg ikke har skrevet.

Det snør. Hvordan skjedde det sånn plutselig? Det var vår da vi våknet. Et par timer senere snør det. Snart er det påske. Karantenepåske. Koronapåske.

Jeg har lyst til å bestille en ring fra Toni May, til meg selv. Jeg har lyst til å lese ferdig Stig Aasvik. Jeg har lyst til at det jeg skal gjøre i dag allerede er gjort, fordi jeg ikke har lyst til å gjøre det (jobbe for eksempel, forberede meg til i morgen). Jeg har lyst til å abonnere på The New York Times. Jeg har lyst til å abonnere på Washington Post. Jeg har lyst til å onanere. Jeg har lyst til å trene, men senteret er stengt. Jeg har ikke lyst, men jeg har lyst til å løpe en tur (men det snør) (jeg løp i går). Jeg hadde lyst til å ha to parentes etter hverandre (men det var ikke pent). Jeg har lyst til å få til noe som betyr noe for meg. Jeg har lyst på mer kaffe. Jeg har lyst til å skrive.

Jeg må følge opp tipset til vennen min. Jeg må sende ham en sms. Noe om snøen. Noe om livet.

Denne setningen: “Jeg sluttet å bry meg om andres problemer da jeg fikk mine egne.”

Han som ringer meg er ikke direkte en venn, men en bekjent, eller gift med en venninne av kona. Hvorfor skriver noen venninde? Jeg har en venn som skriver venninde. Han er min venn. Vi ringer ikke så mye til hverandre. Vi tekster.

Før chattet vi Nå tekster vi Før likte jeg Leonard Cohen Nå liker jeg Leonard Cohen

Han som ringer har en agenda, men legger inn noen ord om situasjonen vi er i. Korona. Han er så positiv til hjemmekontor (med barn) og at dette er det minste vi kan gjøre, han snakker om dugnad. Jeg hater ordet dugnad. Jeg ringer mamma og får støtte. Jeg snakker med kona. Hun synes jeg er slem som snakker stygt om han som ringte og hadde en agenda. Unnskyld, tenker jeg, men sier det ikke.

Det verste jeg vet er artikler i avisen om nye landsmenn som har organisert seg i et fagforbund og som forteller at det første ordet de lærte da de kom til Norge var ordet dugnad.

Jeg lærte aldri det ordet.

Er det gruff eller hva er det? Jeg tenker plutselig på Stig Aasvik, og får det for meg at jeg må finne e-post adressen hans, bli brevvennen hans og kanskje til og med skrive en bok sammen med ham. Jeg drømmer.

Herregud, jeg får så mange gnister i meg når jeg bare først setter meg ned og skriver noe. Jeg får tanker – gode og vonde. De kan jeg bruke til noe, jeg er helt sikker på det.

Men jeg får ikke ro. Jeg finner ikke ro. Jeg tar meg ikke tid. Jeg tar meg ikke bryet.

Og nok en gang bare stopper jeg midt i en

The Guardian har en spalte kalt “How we made”. David Gray forteller om innspillingen av 2001-albumet White Ladder. Det er lenge siden sist jeg tenkte på det, men jeg finner det fram på Spotify, setter på meg øreklokkene og lar musikken fylle hele meg. Noe skjer. Sannsynligvis er det bare at jeg blir hensatt til 2001. Umiddelbart husker jeg ikke mye fra det året, men det er åpenbart at jeg føler noe.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje bare føler jeg noe fordi David Gray spiller på de riktige strengene, bokstavelig talt. Det er også en mulighet.

Jeg leser Per Petterson for tiden. Bøkene om Arvid Jansen. Det hele starter med en artikkel jeg leser i Morgenbladet om Scandinavian Star og hvor en dansk forfatter omtales, Asta Olivia Nordenhofs, hun skal skrive en serie med 7 bøker, hvorav den første henter handlingen fra Scandinavian Star-ulykken og det handler om kapitalisme. De trekker frem Per Petterson fordi han mistet store deler av sin familie i Scandinavian Star-ulykken og han skrev om det i den tredje boken om Arvid Jansen. Bøkene er sannsynligvis en god blanding av selvbiografi og fiksjon.

Jeg leser de to første bøkene fort, fordi jeg vil komme meg til den tredje. Jeg leser forsåvidt også den fort. I løpet av bøkene blir Arvid Jansens søster borte, og erstattet av en bror. Dette er bare noe som skjer fordi Per Petterson ikke hadde bruk for en søster etter at Arvid Jansen var blitt eldre. Et litterært grep som ødelegger kontinuiteten i serien om Arvid Jansen, men som er tilgivelig fordi Per Petterson er Per Petterson (les: fordi Per Petterson skrev Ut og stjæle hester) eller fordi det er Per Petterson som skriver (les: det er han som bestemmer). Det er først veldig forvirrende, men det er kanskje fordi jeg leser bøkene rett etter hverandre. Hvis det går noen år mellom lesningene er det sikkert ikke like farlig.

Uansett: poenget. Poenget?

Jeg leser. Det er poenget. Jeg leser og jeg tenker og jeg tenker at jeg vil skrive, men jeg er livredd.

Hva er dette egentlig? En jævla dagbok?

Tekstmelding til en venn: leser intervju med cezinando i morgenbladet nytt album ligger ute på spotify har lyst til å høre på men er redd jeg vil føle meg gammel tror jeg setter på noe cohen fra 88

Han svarer: var det jeg gjorde på vei til jobb imorges everybody knows

Når man bor på landet (som meg) er Morgenbladet en viktig kilde til informasjon. Jeg kunne ha lest Aftenposten også, men jeg orker ikke den daglige påminnelsen om at det er i byen(e) det skjer. Det holder med den ukentlige påminnelsen.

Det er ingen tvil om at det jeg har mest lyst til å gjøre er å sitte og skrive. Det er ikke god økonomi og jeg har et relativt stort forbruk, særlig siden jeg har kone og barn.

Jeg hører på Cezinando sitt nye album og skriver følgende notat på mobilen: Hør her, bare fordi jeg er gift og har barn, og snart er 40, betyr det ikke at jeg ikke finnes her på innsiden og at jeg har noe som må sies og at jeg også vil si det hardt – som Cezinando

På flyet som tar oss fra vinterferie tilbake til hverdagen konfronteres jeg av mine egne fordommer. Tre arabare går ombord og starter først en diskusjon med flyvertinnen om hvor de skal sitte. Litt senere hevder de at de har bestilt halal-mat, men det sier flyvertinnen er umulig, ettersom det ikke er et tilbud på akkurat denne strekningen. Dessuten har de ikke bestilt noe som helst. Flere ganger i løpet av flyturen bytter de sete. Jeg blir stresset. På et tidspunkt ser jeg han ene holder på med mobilen. Han er inne i kalenderen og ser på noen avtaler. Da puster jeg først lettet ut fordi jeg tenker at han har planer for fremtiden. Han skal ikke sprenge flyet likevel. Litt senere er jeg redd for at det bare er et triks, for å berolige meg. Kalenderen er et triks terrorister bruker for at ikke andre skal tro de er terrorister. Flyet lander på en stor flyplass på vestlandet i mye vind og regn. Det er langt fra en myk landing, men en landing likevel.

Våkner til søndag i eget hus med den velkjente utsikten og tenker at fy faen så jævlig det er å være hjemme igjen. Jeg tenker på jobb, på alle de som berører meg og som berøres av meg. Tenker at jeg ikke vil berøre noen på den måten. Vil være i fred. La meg være. Holder jeg ut tredve år til?

Setter på en vask, så en til, og venter på at søndagen skal renne ut i sanden og at sandkornene skal tas av vinden og stenge alle flyplasser i hele verden, for å sikre at ingen kommer seg noe sted, så alle er stengt inne, ute, alt ettersom.

På veien ut av teksten gir jeg opp og trykker lagre.