Bitterhet kommer i flere former, som personlighetstrekk, som en følge av (bitre) erfaringer, eller som en kombinasjon av disse to. Det vil være galt av meg å gjøre et forsøk på å vurdere hvilken form som er verst, og hvem den i så fall er verst for: den berørte eller dennes omgivelser?
Som fenomen er det ingen objektivt verdimessig forskjell mellom det å grue seg til noe eller det å glede seg til noe. Begge deler forholder seg til noe som er utenfor her og nå. Man ser fremover, men opplevelsen av å se fremover er ulik for den som gruer seg og den som gleder seg.
I Karsten og Petra leste jeg en gang at en av de to grugledet seg til å begynne i barnehagen. Han eller hun (jeg husker ikke hvem) knyttet både vond og god spenning til det å skulle begynne i barnehagen (eller var det skolen)?
Jeg syklet rundt vannet. Selve syklingen er frigjørende, men ruten er begrensende, da den går i en sirkel, tilbake til utgangspunktet. Ut og så inn igjen. Det er selvfølgelig helt greit.
På veien ut så jeg naboen, M, på sykkel. Hun hilser ikke og det gjør ikke jeg heller. Kanskje tror hun at jeg tenker noe nedsettende om henne, og kanskje tenker hun noe nedsettende om meg. Gode naboer.
På andre siden av vannet syklet jeg forbi en gammel nabo, la oss kalle ham Vegard. Det var samme fyren som i en ellers triviell samtale for noen år siden lurte på hvor mye vi håpet å selge huset for. Dette var rett før vi flyttet fra nabolaget. Jeg fortalte ham hvor mye jeg så for meg at jeg ville ha. Da jeg senere oppdaget at det var en slektning av ham som kjøpte huset, la jeg ham for hat. Etter det har alle smil vært av den falske sorten.
I dag har jeg latt meg provosere av en provosert talsperson for transpersoner. Jeg har sett for meg at noen vil utfordre meg på å ta offisielt stilling til den pågående “check your privileges”-kampanjen (det vil jeg ikke). Og jeg har funnet følgende, passende stempler for meg selv: ALLO, CIS, HET, MELANINFATTIG, NEUROTYPICAL osv.
Ikke lett å være rasist i kjellerleiligheten sin.