Når det kommer til stykket vil jeg bare skrive. Hva betyr det å bare ville skrive? Betyr det at man gjør det? Det finnes sikkert belegg for å si at en gitt andel av populasjonen ikke gjør det de vil. De må rett og slett gjøre noe annet enn det de vil. Må jeg? Hva må jeg sånn helt egentlig?
Jeg tror jeg vet hva jeg må, men det handler – som alt annet – om perspektiv. Med hvilke øyne ser jeg plikten? Ulike øyne ser ulike plikter.
I går begynte jeg på den (foreløpig) siste boken om Arvid Jansen. Per Petterson har funnet en fin stemme. Jeg liker det jeg leser, uten at jeg kan sette helt fingeren på hva det er jeg liker. Det er ikke handlingen, det er ikke persongalleriet, det er mer stemningen, tankene, hvordan ting flyter, en rytme kanskje.
Det er sikkert lettere å skrive når man ikke må.
Alle som skriver må skrive. Ellers hadde de ikke gjort det.
Hvorfor skrive, hvis du ikke må?
Dette er viktig. Jeg har ofte skrevet fordi jeg har lyst, fordi det er morsomt, fordi jeg har fått en idé, men alle disse tingene (lysten, morsomheten, idéen) gjør ikke handlingen – å skrive – tvingende nødvendig. Og likevel skriver jeg.
Fordi jeg må.
Dette handler ikke om noe annet enn å skrive, litt som livet. Livet handler om å skrive. Om det er i blekk eller fotspor spiller ingen rolle. Jeg vil ikke ha ulevde dager, aldri mer. Alle mine dager må være levde dager. Hvor setter jeg listen?
Hvordan er de andres dager?
De andres liv?
Her sitter jeg liksom, på kontoret, og skriver. Om ingenting egentlig. Taksameteret går, både livets taksameter og arbeidstimene. Hva er jeg verdt? Hva er dette verdt? I hvilken enhet måles min verdi?
Hva er kvalitetsindikatorene for godt vennskap, godt ekteskap, godt liv, godt foreldreskap og så videre.
Er jeg en god venn? Er jeg en god far? Er jeg en god ektemann?
Mann. Hvem var det som sa det. At han er mann. Fordi jeg er mann, sa han. Ha-ha, lo jeg inni meg, slem som jeg var. En mann kan være så mangt. Jan Teigen var – ifølge Skorgan – en fin mann, men ikke særlig handy og heller ingen god ektemann. Så ble de venner. Gode venner. Han var et godt menneske, visstnok.
Er jeg et godt menneske?
Jeg tviler. Jeg mistenker at jeg er en egoist. Jeg mistenker at jeg er en kald fisk. Jeg mistenker at noe er galt, noen ganger kan jeg også føle det. Når det er sagt: jeg ønsker noe godt – for meg selv og andre. Men jeg vet ikke alltid hvor mange det er av de andre.
Herregud. Jeg må stoppe her.
Stopp.