Hva er egentlig å skrive? Jeg mener, når er det egentlig det skjer. Er det i øyeblikket fingrene treffer tastene og bokstaver blir til ord blir til setninger på skjermen, eller er det tankeprosessen som er skrivingen? Kan man diktere en roman og likevel si at man har skrevet den?
Noen ganger skriver jeg lenge før fingrene treffer tastaturet. Jeg ser for meg hvordan setningene skal bli, men jeg tror aldri de blir akkurat som jeg hadde tenkt.
I morges løp jeg en mil. Den første kilometeren var som vanlig tung, men de siste ni gikk fint. Det er rart hvordan løping slipper tankene fri. Jeg så for meg minst fire kapittel-overskrifter (jeg må huske å skrive det ned) og et par noveller. Jeg tenkte til og med på hva jeg ville skrive her, men jeg rakk det ikke, for jeg hadde andre planer.
Jeg tenkte at jeg kunne løpe en mil hver morgen og så gå rett hjem og skrive. Jeg tenkte at jeg sluttet å jobbe. Å løpe og skrive skal bli mitt virke.
Hva er det som er viktig her i livet?
Ungene elsker FlippKlipp, to unge menn som spiller tv-spill og skriker hver gang de taper. Det fremstår svært lite matnyttig, men ungene elsker det. Jeg tror ikke programmene vil bli husket om 100 år.
Det er kanskje det som er viktig: å bli husket.
Ute er det fremdeles lyst, himmelen delvis skyet og blå. Jeg kjenner en søndagsfølelse komme snikende. Den illevarslende følelsen som hvisker meg i øret at snart er det mandag, igjen er det mandag. Dagene som flyter inn i hverandre, uker som forlater mitt liv, måneder og år, tid som går til spille, ubenyttede muligheter – og likevel: her er jeg, spill levende.
You keep telling me I've got everything You say I've got everything I want You keep telling me you're gonna help me You're gonna help me, but you don't But now I'm in too deep You see it's got me so that I just can't sleep Oh get me out of here Please get me out of here Just help me, I'll do anything, anything If you'll just help, get me out of here