På YouTube ser jeg et klipp av Michael J. Fox som gjester Letterman tilbake på 90-tallet. Han hadde vel allerede fått Parkinson-diagnosen, men han holdt det for seg selv, og symptomene var ikke uttalte. I intervjuet forteller han om babyen sin, Sam, på fjorten måneder. På dette tidspunktet har ikke Letterman barn, selv om han allerede må være nærmere femti år. Fox er akkurat ferdig med innspillingen av den siste filmen i trilogien om tidsreiser. Han er i gang med en ny film i New York. Letterman spør om han har fått noe å drikke i koppen. Fox svarer at han har en “diet soda, guess which one”. På den tiden figurerte Fox i reklamer for Diet Pepsi, blant annet en reklame der Fox er hjemme alene i leiligheten sin da det ringer på. Det er naboen – en pen blondine – som spør om han har en Diet Pepsi. Fox sjekker kjøleskapet. Det er tomt. Han løper ut av vinduet, ut i regnet, over noen biler, finner en brusautomat, får ut en boks, og løper tilbake til leiligheten. Gjennomvåt overleverer han brusen til naboen. Hun smiler. Det ringer på igjen. Det er naboens venninne. Hun er også tørst.
Mens jeg ser disse klippene på YouTube, tenker jeg at det hadde vært morsomt å lage en YouTube-spilleliste som gjenspeiler sendeplanen til en TV-kanal, for eksempel NBC eller NRK, en vilkårlig dag i 1993.
Jeg spinner videre, ser for meg en historie om en fyr som lager spillelister av sendeplanen fra ulike kanaler på tilfeldige dager på 80- og 90-tallet. Han lever i en evig fortid, aldri her og nå, han idoliserer de unge heltene fra egen barndom.
Så blir det meta. Han som har skrevet historien blir intervjuet. Han blir spurt om han gjorde research før han skrev. Laget han selv slike spillelister, fikk han det til, hvordan valgte han datoene? Han som har skrevet historien, gjorde ingen slik research. Han svarer: nei, jeg brukte fantasi.
Den scenen i Askildsens novelle, Carl Lange, fra samlingen Thomas F's siste nedtegnelser til almenheten, der hovedpersonen blir spurt av politiet om hvorfor han har fjernet skjegget og klippet seg, hvorpå han svarer: Fordi jeg har fantasi.
I går så jeg en dokumentar på NRK om Leonard Cohen og hans muse, Marianne Ihlen. Etterpå søkte jeg opp et klipp på YouTube av en scene fra Nanni Morettis Caro Diario der han kjører rundt på en Vespa i Romas gater og Cohens I'm Your Man spiller i bakgrunnen. De bildene fra Roma og Nanni Morettis voice-over vekket noen litt vonde, men deilige følelser i meg. Kall det nostalgi, kall det hva du vil.
Memories they keep coming through The good ones hurt more Than the bad ones do
I dag tenkte jeg at jeg forstår den følelsen de som har bestemt seg for å ta sitt liv har. Ikke at jeg ønsker å ta mitt liv, men det er noe med den følelsen av å vite noe de andre ikke vet og mene at det er rett at de andre ikke vet det. Jeg tenker nå, når jeg skriver dette, at jeg selvfølgelig ikke forstår den følelsen de som har bestemt seg for å ta sitt liv har. Jeg tenker også at det er en tung setning, og at den fortjener å være det.
I dag sa jeg høyt til meg selv at jeg hater dette livet, og så sa jeg høyt til meg selv at jeg selvfølgelig ikke hater det.
Det hender at jeg føler at jeg smelter på gulvet. Som oftest er dette i etterkant av møter med andre mennesker, interaksjoner av ulikt slag.
Flere ganger om dagen tenker jeg at jeg vil flytte herfra. Like mange ganger tenker jeg at det ikke vil hjelpe. Minst like mange ganger tenker jeg at jeg er feig som ikke forsøker å leve ut drømmen.
Hvis jeg skulle tegne opp en graf som beskrev mitt indre følelesliv i dag, ville det sett ut som en M med to bindestreker og en lang tankestrek bak.
Det er rart å hevde at jeg ikke har skrevet på en uke fordi jeg har hatt ferie, når det egentlig skulle vært slik at jeg skrev mer som en følge av ferien. Når det er sagt, hørte jeg Peder Kjøs snakke om å blande inn realisme i forventningene til ferie, særlig når man har familie.
Skulle ønske jeg hadde en maskin med direkte kobling til hjernen, som skrev ned alt jeg tenkte i løpet av en dag. Samtidig er jeg veldig glad for at jeg ikke har en sånn maskin.
Hvis jeg sitter ved bordet og skriver, holder jeg ut litt lenger enn hvis jeg ligger på magen og skriver. Det har noe med skuldrene å gjøre. Jeg må enten skrive meg tom, eller skrive til det gjør så vondt i skuldrene at jeg ikke orker mer. Slik var det også med norskstilene på skolen. Jeg skrev til jeg ikke klarte å holde pennen.
Jeg er veldig stiv i skuldrene, og det kan virke som at det er genetisk. Min yngste sønn har det samme problemet. Han er veldig anspent. Jeg er anspent. Har vel alltid vært det. Kalles det å ha høye skuldre? Kanskje har jeg det med god grunn.
Hvis man kjenner etter, gjør alt litt vondt. Verst er det egentlig når det gjør vondt uten at man kjenner etter.