Noen ganger er jeg usikker på hva jeg kan skrive her. Andre ganger er jeg usikker på hva jeg bør skrive. Det hender at jeg ikke klarer å se forskjellen på de to.
I dag skulle jeg sette meg ned og skrive en av novellene. Det var i hvert fall hva jeg hadde tenkt i går kveld, før jeg sovnet. I morgen, tenkte jeg, skal jeg skrive en av novellene. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg.
Så skjedde jobb. Så skjedde fotballtrening. Så skjedde legging. Så skjedde zip nada rien ingenting.
Oppvaskmaskinen skjedde to ganger.
På jobb hadde jeg hendene i lommen hele dagen. Og øynene lukket.
Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om at jeg egentlig skulle ha vært detektiv. Heller ikke tanken på at jeg skulle ønske jeg var en annen, gjerne meg, men likevel en annen. Eller hva med tanken på at jeg en gang hadde sjansen til å være detektiv, men jeg engasjerte meg ikke nok.
Når man innser at man har hatt manglende selvinnsikt over flere år, blir denne nyervervede erkjennelsen – altså, selvinnsikten – vond å svelge.
I går var jeg sikker på at jeg hadde feber. Jeg skyldte på en 60km lang sykkeltur. Nå har jeg ikke feber. Jeg har liksom ingenting – og likevel mye.
Som vanlig konkluderer jeg med at det må feile meg noe, men ikke alvorlig nok til at jeg kan gjøre krav på hjelp.