Jeg skal skrive en samling tekster der hver tekst starter med en kort beskrivelse av været.
Solen skinner. Jeg blir kvalt.
Det regner. Klokken fem skal jeg på et møte jeg godt kunne ha klart meg foruten.
Det snør. Telefonen ringer. Jeg svarer ikke.
Jeg skal ikke skrive den samlingen. Jeg skal ikke skrive.
Jeg skal kjøpe en Tesla, jeg skal kjøpe en hytte, jeg skal bygge et museum, jeg skal eie mitt eget tog, jeg skal ha, skal ha, men først skal jeg vinne i lotto.
Når jeg en dag slutter å jobbe skal jeg gråte over spilt melk, over det tapte, over tid jeg aldri får tilbake, jeg skal gråte overalt, på trikken, i bilen, i sengen, på flyet, opp trappene, gjennom en tunell, over et fjell, før og etter et hardt fall, under en foss, i New York, i London, på landet, på sykkel, til fots.
Hver dag drømmer jeg om noe annet. Hver dag er jeg også litt nærmere akkurat det.
Jeg ser en mann i bar overkropp på et longboard som må være batteridrevet. Han kjører om kapp med en gul Golf. Jeg får ikke med meg hvem som vinner. En campingbil kjører forbi. Jeg er på vei. I tankene er jeg på vei. Hvor som helst er jeg på vei.
Nå er jeg kvalm. For mye kaffe, for mye fisk til lunsj, for mange tanker. Et møte det var knyttet store forventninger til, innfridde ikke, som ventet. Jeg kan holde to tanker i hodet på en gang. Det er helt sant, jeg lover.
Hvis jeg fikk lov hadde jeg aldri avsluttet dette innlegget. Hvis tiden tillot meg å bare fortsette inn i det uendelige. Kanskje hadde jeg stoppet for å gå på do, spise, drikke, kanskje ta en telefon, løpe en tur.
Jeg løp en tur på fredag. Jeg løp en tur på lørdag. Jeg løp en tur på søndag. I dag ringte alarmen klokken 6. Jeg orket ikke å stå opp. Etter en av løpeturene gikk jeg et langt stykke. Det var som om tankene jeg fikk da jeg gikk var roligere tanker enn de jeg fikk av å løpe. Uansett tenkte jeg mye på tekst. Og på livet.
Hvis livet er tekst eller tekst er livet, betyr det ikke noe fra eller til, om det var tekst eller livet jeg tenkte på der jeg gikk for meg selv.
Jeg elsker å bo i by. Jeg bor ikke i en by.
Det er noen unger som skriker utenfor. Solen steker. De har vannkrig. Disse ungene bråker så intenst at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Det viser seg at det er mine egne unger. Jeg tror – eller vet – at jeg var verre da jeg var barn.
Jeg kunne ha vært et mye bedre menneske. Jeg kunne ha vært veldig mange ting.
Jeg er dette.