Noen ganger er det like vanskelig å begynne å skrive en setning som det er å åpne munnen for å si noe, men det er bare fordi jeg har for store forventninger. Som om jeg har noe å bevise. Som om noen bryr seg.
Nowadays everybody wanna talk like they got something to say But nothing comes out when they move their lips Just a bunch of gibberish And motherfuckers act like they forgot about Dre
Jeg liker å kvittere ut forskjellige ting, og jeg er nesten litt redd for at jeg bare sitter her og venter på å kvittere ut livet. Ta i dag for eksempel, jeg har fylt og tømt vaskemaskinen fem ganger, oppvaskmaskinen én gang, handlet det som sto på handlelisten, pantet flasker, kastet klær i en Fretex-container, kvittert ut den ene linjen etter den andre.
Forresten: moren min er en sånn som alltid blir syk etter å ha vært på reise. Her forleden dro hun og pappa til Paris, koste seg (tror jeg), drakk og spiste, var på teater, den typen ting, liksom levde pensjonist-livet, selv om ingen av de er pensjonister. Så kom de hjem og mamma følte en forkjølelse (eller verre) komme, og hun ble sittende hjemme og se TV i fire-fem dager. Jeg er livredd for å bli min egen mor, men hør: vi dro til Oslo i helgen – av familiære hensyn – og nå er det mandag og jeg dro ikke på jobb. Hvorfor? Jeg føler ikke jeg har fått nok fri, dessuten gjør det bittelitt vondt i hodet, som følge av et hjerte som løper løpsk og som derfor koker blodet i hodet litt (det føles slik!) og da kan jeg ikke gå på jobb, kan jeg vel?
Hun jeg bor – og er gift – med sier jeg må gå til legen. Fastlegen kan ikke hjelpe meg, med mindre han kan teleportere meg vekk herfra, sier jeg, og hun ler, og jeg tenker at der var jeg morsom – det er en stund siden sist. Jeg ser ut av vinduet og tenker at jeg ikke liker det jeg ser. Det er bare ren flaks at jeg ikke ser i speilet, hvis du skjønner hva jeg mener.
Det er noe med hodet, det er noe med hjertet, det er noe med hele meg, og jeg forsøker å nyte at jeg ikke er på jobb. Det er nok å gjøre der, og i dag var ikke den verste dagen å ikke være der. White man's problems. Kjipt, men sant. Jeg er godt betalt og har en helt ok jobb, men jeg klager. Mitt største problem er ikke at jeg ikke er forfatter. Mitt største problem er et annet, men det klarer jeg ikke å snakke om.
Lånte Apple-klokken til pappa i helgen, for å sjekke ut hjerterytmen. Fascinerende teknologi. Jamfør forrige innlegg har jeg en regel om at jeg skal ha analog klokke, men jeg må si jeg fikk litt lyst på ny teknologi inn i huset, på kroppen, som om det ikke er nok smarte ting i huset: jeg kan styre lysene, varmepumpen, høytalerne, panelovnene, inngangsdør, kamera, samt sjekke strømforbruket fra mobilen, med mer. Hva mangler? En Tesla! Litt finere panel på utsiden av huset? Eller: en penthouse leilighet på Manhattan. Gi meg litt New York, litt boblende liv og røre.
På vei hjem fra butikken spilte de Eminem på radioen og jeg tenkte at nå skulle jeg liksom hjem og skrive noe, men jeg vet ikke helt hva som skjedde. Dette skjedde, men hva det er, er ikke godt å si.
Jeg har en haug med bøker jeg må/vil/skal lese. Hva med tiden?
I 2020 blir jeg Stoiker. I 2020 leser jeg alle Arvid Jansen-bøkene til Per Petterson. I 2020 blir jeg en bedre ektemann, en bedre far – og alt det der. Ellers er jeg i fysisk god form, men vet ikke hva det skal bli meg.
Har bestilt meg nye sko. Snakkes!
Dette er slottet en dag i september.
Dette var en gang den amerikanske ambassaden og jeg gikk ofte forbi her på vei til skolen. Jeg vet ikke, jeg bare liker bildet.