avsnitt 300

Jeg gleder meg til å flytte herfra. Jeg gleder meg til jeg har 100 abonnenter på mitt fremtidige nyhetsbrev. Jeg gleder meg til jeg finner passordet til Bitcoin-kontoen min, så jeg får ut mine sekstitusenkroner. Jeg gleder meg til reaksjonene når jeg sier hadet farvel jeg sier opp jeg flytter. Jeg gleder meg til min roman blir antatt. Jeg gleder meg til ungene forteller meg at jeg har vært en god far. Jeg gleder meg til å bestemme meg for hva jeg skal bruke alle pengene på. Jeg gleder meg til tekstmeldingene den dagen boken min kommer ut, alle gratulasjonene og misunnelsen. Jeg gleder meg til jeg finner meg selv, puster rolig og avslappet, går sakte og bare er. Jeg gleder meg til å sende en e-post til Stig Aasvik med avokado i emnefeltet. Jeg gleder meg til å bli oppdaget – eller til jeg oppdager meg selv. Jeg gleder meg til mye,

men jeg gleder meg ikke til i morgen.

Kommer hjem. Laster opp bilder (mobilen gjør det automatisk). Åpner en øl (jeg gjør det automatisk). Setter på en podcast. Så et album jeg får anbefalt via en e-post. Finner et bilde av en tankbåt som heter Aasvik på Twitter. Vurderer å sende en e-post til Stig. Gjør ikke det. Tar av meg capsen. Bare skriver uten opphold for å se hvor jeg er på vei hen. Charlotte sier hun vil lese, men jeg kan ikke ha lesere, da trenger jeg filter, jeg vil ikke ha filter. Skriver plutselig Charlotte, i stedet for kona mi, i stedet for hun jeg bor sammen med, i stedet for å skrive at jeg er gift, og så tenker jeg at jeg må slette det, for hvis noen googler og finner ut av dette, så vet de plutselig hvem jeg er, og jeg vil ikke være noen, det vil si jeg vil ikke at noen skal tro de vet hvem jeg er, eller tro de vet noe om meg, og det har jeg sagt utallige ganger.

Det gjør vondt i pekefingeren på høyre hånd fordi jeg har klippet neglen for kort. Jeg trykker på punktum med den fingeren. Hvert punktum gjør vondt. Skjønner du? Helt bokstavelig!

Peroni. Det liker jo Aasvik også. Nå må han gi seg. Eller jeg må. Gi meg.

Det ligger tre bøker på bordet her som jeg må lese. Penge på lommen. Leiegården. How to be a stoic. Pluss den siste til Aasvik på Kindlen.

Og to til: Je Sus. Å skrive.

Gleder meg til den siste. Er ikke så tørst lenger nå. Avslutter. Punktum. AU!

Jeg kan ikke skylde på klesvask og oppvask eller husarbeid generelt for at jeg ikke skriver bøker. Registrerer at Stig Aasvik gjør mye husarbeid, men han har hjemmekontor når han har jobb, og ofte ikke jobb, annet enn å skrive. I den siste boken shopper han jævlig mye. Han tror han er deprimert. Jeg tror ikke han vet hva depresjon er. Han går til psykolog.

Jeg kan ikke gå til psykolog. Jeg kjenner for mange psykologer til å kunne ha respekt for de. Det viser seg nemlig at de bare er mennesker. Noen av dem synes det er slitsomt å møte mange pasienter på samme dag. Andre er veldig opptatt av selvivaretagelse. Lykke til.

Jeg kan ikke skrive, ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg ikke har noe å fortelle. Nå viser det seg at det ikke har mye å si at man ikke har noe å fortelle. Man kan skrive om ingenting, men jeg er livredd for at Jan Kjærstad skal hate meg.

Min nemesis er omtalt i den siste boken til Stig Aasvik. Det er for jævlig. Sender melding til Magnus. Han svarer: nemesiser er kjipeog: dagens visdom fra min side.

Å kjenne seg igjen i det Stig Aasvik skriver er plagsomt. Det er også irriterende at han har stjålet det som kunne være min business-modell, nemlig å skrive om ingenting. Skjønt, han har vel stjålet den businessmodellen av noen andre igjen. Han liker Espedal og Knausgård. Jeg liker Espedal og Aasvik. Ikke Knausgård.

Gleder meg til å drikke kaffe før alle står opp. Problem: barna har allerede stått opp.

Langfredag. Skal prøve å ha det fint. Stå på ski. Like det. Fake it 'till you make it. Genialt å være gift, ha barn – og ikke mestre det. Tenk å ikke klare å ha påskeferie. Tviler på at jeg er helt alene om det, men likevel: tenk det!

Det vanskeligste i livet mitt er at jeg ikke med hånden på hjertet kan si at jeg trives i min egen kropp, min egen sjel, mine egne tanker. Jeg kan ikke hånden med hjertet si at jeg trives der jeg bor. Jeg kan ikke si det høyt heller. Jeg er redd for hva folk vil tro, både det verste de kan tro – og det beste.

Jeg er for god for dette stedet. Jeg må virkelig vekk. Til en by.

Tenk hvis jeg flytter til hovedstaden – og hater det.

Påsken er sikkert en god tid for tankevirksomhet, særlig den negative, destruktive typen. Hvert år må jeg google for å finne ut hva som egentlig skjedde i påsken. At det har med Jesus å gjøre er det ingen tvil om.

Jeg har kjøpt en bok av Geir Gulliksen. Den heter Je Sus. Jeg leser Stig Aasvik. Snart ferdig. Har kjøpt en bok av Thure Erik Lund. Leilighetsgården eller noe sånt, jeg husker ikke. Har nok lesestoff med meg. Samtidslitteratur.

Anders lager en nettside om åpne metoder (forskning). Vi kommuniserer over Messenger. Han leser ikke samtidslitteratur, men han liker Salman Rushdie. Han har introdusert meg for bøker som The Kite Runner, Mesteren og Margarita, og har anbefalt Rusdhie i mange år. Jeg har ikke kommet i gang med sistnevnte.

Med Magnus sender jeg tekstmeldinger. Med Anders går det på chat i Messenger. Innimellom får jeg en tekstmelding fra Ben. Jeg ringer ingen. Onkelen min ringte i går. Jeg svarte ikke. Han sendte en melding på Messenger. Han tror det ville ha vært interessant å snakke med meg. Mon det.

Kaffen er ferdig. Jeg drikker den. Ungene ser på Pingu. Ute er det mer snø enn på Pingu. Fy faen. Og solen skinner. Jeg fryser likevel.

Nok.

En halvliter øl, etterfulgt av et glass rød vin fra en flaske som jeg tror må være åpnet for lenge siden. Jeg er ingen vinkjenner. Det smaker først litt surt, men så tenker jeg at det er alkohol og det vil gjøre nytten. Gjøre susen. Noe i den dur. Aldri moll.

Jeg lager chili con carne og hører på et gammelt intervju med Thure Erik Lund. Kjøper en av bøkene hans på Finn. Har et par i bokhyllen fra før. Han sier noe om å skrive i isolasjon. Du må skrive alene, sier han. Full isolasjon.

Intervjuet er minst to år gammelt. Før korona.

Det blir ikke full isolasjon på meg, men jeg kan bli full. Hva er det som hindrer meg fra å skrive? Livet. Hva er det som hindrer meg fra full isolasjon? Jobb. Og livet.

Hvem er jeg egentlig?

Jeg er innimellom helt sikker på hva jeg må gjøre og hvem jeg må bli. Det varer aldri lenge. Jeg kan for eksempel være helt sikker i et kvarter, så går det ikke mange minuttene før jeg blir usikker igjen – og livredd for å miste det jeg har. Det er vanskelig å forklare hvor redd jeg kan bli for å miste det jeg har, og samtidig ikke glede meg over det i det hele tatt.

Jeg er virkelig ikke den beste utgaven av meg selv, men jeg jogger og holder meg i form, jeg gjør en utmerket jobb, og er etter en eller annen målestokk en ganske tilstedeværende og tilgjengelig far.

Likevel: jeg er ikke særlig konsentrert om oppgaven. Uansett oppgave. Jeg glipper raskt.

Som nå...

Orker ikke skrive mer. Rekker det ikke heller. Det er like før isolasjonen er over.

Jeg får et godt tips fra en venn – per sms. Jeg tenker på det hele dagen og hele natten og litt til. Jeg tenker på det nå.

Så leser jeg litt i den siste romanen til Stig Aasvik.

Etter det skriver jeg litt her.

Sønnen min skriver dagbok hver kveld. Han starter med å fortelle at han står opp klokken [klokkeslett] og at han spiser frokost. Han starter deretter annen hver setning med “Så...” og “Etter det...” Han avslutter med “Nå er det kveld, god natt.”

Nå er det kveld, god natt, tenker jeg kan være en god tittel på en roman jeg ikke har skrevet.

Det snør. Hvordan skjedde det sånn plutselig? Det var vår da vi våknet. Et par timer senere snør det. Snart er det påske. Karantenepåske. Koronapåske.

Jeg har lyst til å bestille en ring fra Toni May, til meg selv. Jeg har lyst til å lese ferdig Stig Aasvik. Jeg har lyst til at det jeg skal gjøre i dag allerede er gjort, fordi jeg ikke har lyst til å gjøre det (jobbe for eksempel, forberede meg til i morgen). Jeg har lyst til å abonnere på The New York Times. Jeg har lyst til å abonnere på Washington Post. Jeg har lyst til å onanere. Jeg har lyst til å trene, men senteret er stengt. Jeg har ikke lyst, men jeg har lyst til å løpe en tur (men det snør) (jeg løp i går). Jeg hadde lyst til å ha to parentes etter hverandre (men det var ikke pent). Jeg har lyst til å få til noe som betyr noe for meg. Jeg har lyst på mer kaffe. Jeg har lyst til å skrive.

Jeg må følge opp tipset til vennen min. Jeg må sende ham en sms. Noe om snøen. Noe om livet.

Denne setningen: “Jeg sluttet å bry meg om andres problemer da jeg fikk mine egne.”

Han som ringer meg er ikke direkte en venn, men en bekjent, eller gift med en venninne av kona. Hvorfor skriver noen venninde? Jeg har en venn som skriver venninde. Han er min venn. Vi ringer ikke så mye til hverandre. Vi tekster.

Før chattet vi Nå tekster vi Før likte jeg Leonard Cohen Nå liker jeg Leonard Cohen

Han som ringer har en agenda, men legger inn noen ord om situasjonen vi er i. Korona. Han er så positiv til hjemmekontor (med barn) og at dette er det minste vi kan gjøre, han snakker om dugnad. Jeg hater ordet dugnad. Jeg ringer mamma og får støtte. Jeg snakker med kona. Hun synes jeg er slem som snakker stygt om han som ringte og hadde en agenda. Unnskyld, tenker jeg, men sier det ikke.

Det verste jeg vet er artikler i avisen om nye landsmenn som har organisert seg i et fagforbund og som forteller at det første ordet de lærte da de kom til Norge var ordet dugnad.

Jeg lærte aldri det ordet.

Er det gruff eller hva er det? Jeg tenker plutselig på Stig Aasvik, og får det for meg at jeg må finne e-post adressen hans, bli brevvennen hans og kanskje til og med skrive en bok sammen med ham. Jeg drømmer.

Herregud, jeg får så mange gnister i meg når jeg bare først setter meg ned og skriver noe. Jeg får tanker – gode og vonde. De kan jeg bruke til noe, jeg er helt sikker på det.

Men jeg får ikke ro. Jeg finner ikke ro. Jeg tar meg ikke tid. Jeg tar meg ikke bryet.

Og nok en gang bare stopper jeg midt i en

The Guardian har en spalte kalt “How we made”. David Gray forteller om innspillingen av 2001-albumet White Ladder. Det er lenge siden sist jeg tenkte på det, men jeg finner det fram på Spotify, setter på meg øreklokkene og lar musikken fylle hele meg. Noe skjer. Sannsynligvis er det bare at jeg blir hensatt til 2001. Umiddelbart husker jeg ikke mye fra det året, men det er åpenbart at jeg føler noe.

Kanskje tar jeg feil. Kanskje bare føler jeg noe fordi David Gray spiller på de riktige strengene, bokstavelig talt. Det er også en mulighet.

Jeg leser Per Petterson for tiden. Bøkene om Arvid Jansen. Det hele starter med en artikkel jeg leser i Morgenbladet om Scandinavian Star og hvor en dansk forfatter omtales, Asta Olivia Nordenhofs, hun skal skrive en serie med 7 bøker, hvorav den første henter handlingen fra Scandinavian Star-ulykken og det handler om kapitalisme. De trekker frem Per Petterson fordi han mistet store deler av sin familie i Scandinavian Star-ulykken og han skrev om det i den tredje boken om Arvid Jansen. Bøkene er sannsynligvis en god blanding av selvbiografi og fiksjon.

Jeg leser de to første bøkene fort, fordi jeg vil komme meg til den tredje. Jeg leser forsåvidt også den fort. I løpet av bøkene blir Arvid Jansens søster borte, og erstattet av en bror. Dette er bare noe som skjer fordi Per Petterson ikke hadde bruk for en søster etter at Arvid Jansen var blitt eldre. Et litterært grep som ødelegger kontinuiteten i serien om Arvid Jansen, men som er tilgivelig fordi Per Petterson er Per Petterson (les: fordi Per Petterson skrev Ut og stjæle hester) eller fordi det er Per Petterson som skriver (les: det er han som bestemmer). Det er først veldig forvirrende, men det er kanskje fordi jeg leser bøkene rett etter hverandre. Hvis det går noen år mellom lesningene er det sikkert ikke like farlig.

Uansett: poenget. Poenget?

Jeg leser. Det er poenget. Jeg leser og jeg tenker og jeg tenker at jeg vil skrive, men jeg er livredd.

Hva er dette egentlig? En jævla dagbok?

Tekstmelding til en venn: leser intervju med cezinando i morgenbladet nytt album ligger ute på spotify har lyst til å høre på men er redd jeg vil føle meg gammel tror jeg setter på noe cohen fra 88

Han svarer: var det jeg gjorde på vei til jobb imorges everybody knows

Når man bor på landet (som meg) er Morgenbladet en viktig kilde til informasjon. Jeg kunne ha lest Aftenposten også, men jeg orker ikke den daglige påminnelsen om at det er i byen(e) det skjer. Det holder med den ukentlige påminnelsen.

Det er ingen tvil om at det jeg har mest lyst til å gjøre er å sitte og skrive. Det er ikke god økonomi og jeg har et relativt stort forbruk, særlig siden jeg har kone og barn.

Jeg hører på Cezinando sitt nye album og skriver følgende notat på mobilen: Hør her, bare fordi jeg er gift og har barn, og snart er 40, betyr det ikke at jeg ikke finnes her på innsiden og at jeg har noe som må sies og at jeg også vil si det hardt – som Cezinando

På flyet som tar oss fra vinterferie tilbake til hverdagen konfronteres jeg av mine egne fordommer. Tre arabare går ombord og starter først en diskusjon med flyvertinnen om hvor de skal sitte. Litt senere hevder de at de har bestilt halal-mat, men det sier flyvertinnen er umulig, ettersom det ikke er et tilbud på akkurat denne strekningen. Dessuten har de ikke bestilt noe som helst. Flere ganger i løpet av flyturen bytter de sete. Jeg blir stresset. På et tidspunkt ser jeg han ene holder på med mobilen. Han er inne i kalenderen og ser på noen avtaler. Da puster jeg først lettet ut fordi jeg tenker at han har planer for fremtiden. Han skal ikke sprenge flyet likevel. Litt senere er jeg redd for at det bare er et triks, for å berolige meg. Kalenderen er et triks terrorister bruker for at ikke andre skal tro de er terrorister. Flyet lander på en stor flyplass på vestlandet i mye vind og regn. Det er langt fra en myk landing, men en landing likevel.

Våkner til søndag i eget hus med den velkjente utsikten og tenker at fy faen så jævlig det er å være hjemme igjen. Jeg tenker på jobb, på alle de som berører meg og som berøres av meg. Tenker at jeg ikke vil berøre noen på den måten. Vil være i fred. La meg være. Holder jeg ut tredve år til?

Setter på en vask, så en til, og venter på at søndagen skal renne ut i sanden og at sandkornene skal tas av vinden og stenge alle flyplasser i hele verden, for å sikre at ingen kommer seg noe sted, så alle er stengt inne, ute, alt ettersom.

På veien ut av teksten gir jeg opp og trykker lagre.

Noen ganger er det like vanskelig å begynne å skrive en setning som det er å åpne munnen for å si noe, men det er bare fordi jeg har for store forventninger. Som om jeg har noe å bevise. Som om noen bryr seg.

Nowadays everybody wanna talk like they got something to say But nothing comes out when they move their lips Just a bunch of gibberish And motherfuckers act like they forgot about Dre

Jeg liker å kvittere ut forskjellige ting, og jeg er nesten litt redd for at jeg bare sitter her og venter på å kvittere ut livet. Ta i dag for eksempel, jeg har fylt og tømt vaskemaskinen fem ganger, oppvaskmaskinen én gang, handlet det som sto på handlelisten, pantet flasker, kastet klær i en Fretex-container, kvittert ut den ene linjen etter den andre.

Forresten: moren min er en sånn som alltid blir syk etter å ha vært på reise. Her forleden dro hun og pappa til Paris, koste seg (tror jeg), drakk og spiste, var på teater, den typen ting, liksom levde pensjonist-livet, selv om ingen av de er pensjonister. Så kom de hjem og mamma følte en forkjølelse (eller verre) komme, og hun ble sittende hjemme og se TV i fire-fem dager. Jeg er livredd for å bli min egen mor, men hør: vi dro til Oslo i helgen – av familiære hensyn – og nå er det mandag og jeg dro ikke på jobb. Hvorfor? Jeg føler ikke jeg har fått nok fri, dessuten gjør det bittelitt vondt i hodet, som følge av et hjerte som løper løpsk og som derfor koker blodet i hodet litt (det føles slik!) og da kan jeg ikke gå på jobb, kan jeg vel?

Hun jeg bor – og er gift – med sier jeg må gå til legen. Fastlegen kan ikke hjelpe meg, med mindre han kan teleportere meg vekk herfra, sier jeg, og hun ler, og jeg tenker at der var jeg morsom – det er en stund siden sist. Jeg ser ut av vinduet og tenker at jeg ikke liker det jeg ser. Det er bare ren flaks at jeg ikke ser i speilet, hvis du skjønner hva jeg mener.

Det er noe med hodet, det er noe med hjertet, det er noe med hele meg, og jeg forsøker å nyte at jeg ikke er på jobb. Det er nok å gjøre der, og i dag var ikke den verste dagen å ikke være der. White man's problems. Kjipt, men sant. Jeg er godt betalt og har en helt ok jobb, men jeg klager. Mitt største problem er ikke at jeg ikke er forfatter. Mitt største problem er et annet, men det klarer jeg ikke å snakke om.

Lånte Apple-klokken til pappa i helgen, for å sjekke ut hjerterytmen. Fascinerende teknologi. Jamfør forrige innlegg har jeg en regel om at jeg skal ha analog klokke, men jeg må si jeg fikk litt lyst på ny teknologi inn i huset, på kroppen, som om det ikke er nok smarte ting i huset: jeg kan styre lysene, varmepumpen, høytalerne, panelovnene, inngangsdør, kamera, samt sjekke strømforbruket fra mobilen, med mer. Hva mangler? En Tesla! Litt finere panel på utsiden av huset? Eller: en penthouse leilighet på Manhattan. Gi meg litt New York, litt boblende liv og røre.

På vei hjem fra butikken spilte de Eminem på radioen og jeg tenkte at nå skulle jeg liksom hjem og skrive noe, men jeg vet ikke helt hva som skjedde. Dette skjedde, men hva det er, er ikke godt å si.

Jeg har en haug med bøker jeg må/vil/skal lese. Hva med tiden?

I 2020 blir jeg Stoiker. I 2020 leser jeg alle Arvid Jansen-bøkene til Per Petterson. I 2020 blir jeg en bedre ektemann, en bedre far – og alt det der. Ellers er jeg i fysisk god form, men vet ikke hva det skal bli meg.

Har bestilt meg nye sko. Snakkes!

Ungene våkner altfor tidlig på en søndag og rett før jeg blir irritert kommer jeg på at jeg har noen regler. Det vil si, jeg kommer på at må ha noen regler.

1) Ikke vær så rigid!

Det var fristende å skrive Rydd rommet!, men jeg er ikke Jordan Peterson. Når det er sagt er det en god regel å ha det ryddig, men jeg må ikke være så rigid. Det er ingen som dør av å sove litt for lite. Det er ingen som dør av rot.

Her er det selvfølgelig viktig å være nyansert eller balansert om du vil. Det finnes jo de som dør i rotet sitt, og som aldri sover. De finnes.

Seriøst. Dette er reglene mine.

1) Ikke vær rigid. (Denne regelen trumfer de følgende reglene på den måten at jeg skal gjøre mitt beste for å følge reglene herunder, men hvis jeg ikke gjør det slavisk, er det ikke livsviktig, for jeg skal ikke være rigid. Den første regelen er den jeg alltid må følge – slavisk – rigid!)

2) Hold det ryddig rundt deg (du trenger det for å holde litt orden på tankekjøret, og for hvilepulsen sin skyld)

3) Gå alltid med klokke 3b) Klokken skal alltid være analog

4) Gå alltid med lommebok (ingen kort skal være klistret til mobilen)

5) Gå sakte

6) Vær snill

7) Pust og kjenn etter innimellom

8) Det er HJEM som er viktig – ingenting annet

At jeg som en gang hatet lister skulle være den som skriver alle disse listene er nesten ikke til å tro.

Jeg skriver disse reglene ned for å kjenne at jeg puster og for å trygge meg selv. Det er en uro som må temmes. Reglene må sikkert finpusses i løpet av året.

Her forleden tok jeg trikk i hovedstaden. Det var lenge siden sist. Jeg tok meg i å tenke på Saabye Christensen sin trilogi, Byens Spor. Jeg har ikke lest den, men tittelen er god. Jeg kom på den på grunn av trasé-endringen som var ukjent for meg. Fordi jeg hadde god tid før hjemreisen besluttet jeg å dra på kino. Derfor tok jeg 13-trikken fra jernbanen til Ringen Kino. Grunnet arbeid på skinnene har de laget en omvei rundt Lilletorget, og jeg har aldri i mitt liv tatt trikk over Grønland før. Det var liksom så nytt.

Bak meg kunne jeg høre følgende scene utspille seg (jeg våget ikke snu meg).

Ett par, kanskje i 40-årene. En enslig mann, kanskje i 50-årene. En fyllik, kanskje i 60-årene.

Paret snakker om trikken, han nevner noe om at det heter Bybane i Bergen. De snakker en stund og sitter åpenbart ikke ved siden av hverandre, men den ene foran den andre, slik at en av de antagelig må vende seg bak mot den andre.

Enslig mann: Vil dere sitte sammen? Altså, jeg er alene. Dere må gjerne sitte sammen.

Paret (han): Å! Nei, det er ikke nødvendig. Vi skal ikke langt. Vi sitter fint sånn.

Enslig mann: Slutt å tull, jeg er helt alene og det er virkelig ikke noe bry, og det spiller ingen rolle for meg hvor jeg sitter.

Han reiser seg.

Paret (begge): Tusen takk, så hyggelig, jo tusen takk skal du ha!

Hun reiser seg.

Den enslige mannen og kvinnen fra paret bytter plass.

Fylliken (roper) : SÅNN GJØR DE ALLTID I SPANIA!

Enslig mann (svak stemme) : Akkurat.

Stillhet.