Sommeren er den perfekte tid til å utforske den svenske landsbygda, står det på skjermen når jeg starter opp maskinen. Microsoft har en algoritme som forsøker seg på en målrettet markedsføring. Kanskje har jeg lest noe om Svenska Akademien, og i tillegg har maskinen plukket opp at jeg bor på landet. Dessverre glemte den å spørre meg: where do you want to go today? slik som i gamle dager.
For meg er det en selvfølge at jeg ikke har tenkt meg til den svenske landsbygden. Sykle på grusveier, sniffe inn lukten av kumøkk, bli solbrent på nesen, føle meg fanget i en dårlig svorsk film fra 50-tallet. Nei, takk.
Jeg drikker min kaffe, leser mitt morgenblad, ser ut av mitt vindu, konstaterer at jeg fremdeles bor på landet, ser i avisen at eliten befinner seg i byen. Og jeg vet at det kan virke som en fastlåst vrangforestilling – og kanskje er det bare en illusjon, som alt annet.
Her forleden gruet jeg meg til en videosamtale med en venn. Hvorfor det? Hva var jeg redd for? Jo, det skal jeg si deg. Jeg var redd for at jeg skulle gå tom for ting å fortelle. Særlig kompliseres det av at det kan tenkes at min venn har ett tema han vil snakke om, og det er kanskje det eneste tema jeg ikke ønsker å berøre. Og når man ikke går på kino, er det ikke mye man kan si at man har sett, men man kan jo fortelle om hvilke filmer man gleder seg til. Jeg måtte forresten svare på en spørreundersøkelse, der det dukket opp som spørsmål: hvilken film gleder du deg til å se på kino? Jeg svarte Top Gun: Maverick. De spurte også om hva som var det viktigste egenskapen ved en film jeg ser på kino. Jeg svarte at jeg må ha lyst til å se den. Nå er det vel ikke helt riktig å si at jeg måtte svare på undersøkelsen, det var frivillig.
Tidligere i livet kunne det hende at jeg snek meg til å høre på litt klassisk musikk, men var gjerne litt nervøs for å bli oppdaget og avslørt. Liksom at noen skulle komme inn på rommet og legge merke til at jeg hørte på klassisk, kanskje spørre meg hvilket stykke av hvilken komponist, hvilken toneart, hvilken epoke ogsåvidere. Jeg har ikke svaret. NRK Klassisk på en lørdag morgen med solen som skinner over fjellene blir heller ikke feil, rent bortsett fra at utsikten er helt feil. Vakker, men feil. Vakker utsikt vil alltid være et problem, fordi ingen holder ut et postkort i lengden. Dette må jeg notere meg bak øret til neste gang jeg kjøper et hus.
Fastlegen min skal flytte tilbake til Danmark. Jeg har autoseponert metoprolol, men har glemt å gi beskjed. Han har mange pasienter han skal følge opp, han er ikke livlegen min, og jeg er ingen konge.
Jeg burde konsentrere meg om noe annet enn dette. Livet, for eksempel. Kan hende jeg ikke får det til. Er det jeg som vurderer det? Hvem ellers?
Nå må jeg slutte å se ut av vinduet, stirre inn i den vakre stillheten. Det klør på den høyre foten, jeg bruker den venstre hælen til å klø med, jeg vant ikke i Eurojackpot i går, det er vanskelig å vinne, men krever ikke annet enn et økonomisk innskudd. Jeg roter det til, jeg kommer ingen vei, selv om jeg allerede er et sted. Hit, men ikke lenger?
Hit.