Det er et ord jeg leter etter, et ord som er mer dekkende enn reaktiv. Jeg begynner å assosiere, tenker på ord som reaksjonær, kontrær, autrert, generisk, og så har vi det gående. Bakgrunnen for at jeg leter etter et ord er blant annet at jeg har kjørt bil to ganger i dag, tenkt tusen tanker gjennom helgen, sett et og annet tv-program, lest en og annen artikkel, hørt et og annet radioprogram, lekt med lego (med ungene), tenkt én million tanker, gått fra katastrofetanker til utopiske tankerekker. New York dukker ofte opp i bildene. Madonna og Sean Penn også. Noe om tid, noe om å skrive, noe om egoet, noe om livet.
Som vanlig blir det ikke som jeg hadde tenkt, verken teksten, følelsen eller dagen(e).
For tiden leser jeg en bok som jeg har satt meg fore at jeg skal lese. Jeg hørte et intervju med forfatteren på radio. Han virket sympatisk nok. Historien helt ok, tittelen rimelig fantastisk, men lesningen går sakte fremover. Enten er jeg ikke i lesemodus for tiden, eller så er bare boken ikke helt som ventet.
Mens jeg skriver dette hører jeg på Kings of Convenience for å holde lyden av barne-tv utenfor, men det fungerer ikke, jeg blir forstyrret av gamle følelser som følge av disse gamle ordene de synger.
Skifter spor.
Jens Stoltenberg er gjest på BBCs radioprogram Desert Island Discs, som jeg tror må være et av verdens eldste gjenlevende radioprogram. Konseptet er at de inviterer en kjendis, som oftest kulturelle personligheter, som forteller litt om seg selv og har med seg sanger de har vokst opp med, eller som de vil ha med seg på en øde øy. Stoltenberg snakker den type engelsk med aksent som alle nordmenn håper at de ikke gjør, men som Stoltenberg gjør helt uten skam, og det er ingenting å si på ordforrådet. Jeg hører på programmet mens jeg kjører en av bilturene mine og en av tankene som slår meg flere ganger i løpet av programmet er at jeg må formidle til verden at Stoltenberg er gjest i Desert Island Discs før Morgenbladet kommer ut neste fredag, for da kan jeg banne på at det dukker opp i en av de små notisene de har på enkelte sider.
Den kinesiske blogger-tjenesten Weibo har, ifølge en artikkel jeg leser i ovennevnte avis, en funksjon som lar brukeren tro at han har publisert et innlegg, når det egentlig er skjult for hele verden. Det kalles sensur. Noen ganger lurer jeg på om systemet jeg bruker har den samme funksjonen. Når blir bildet av treet som faller i skogen for gammelt og utslitt?
Tenker på Bondevik en eller annen gang på 2000-tallet: Something for me to write in my daybook. På fredag testet jeg meg for Covid-19.
På NRK Nett-Tv har de en dokumentar om Lance Armstrong i to (lange) deler. Jeg så begge episodene før helgen. Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke at Lance og jeg deler noen personlighetstrekk, dessverre de minst attraktive. Etter å ha fortært begge episodene, slo jeg av TV'n og gjorde hagearbeid. Jeg tok ansvar for min egen eiendom, ikke fordi jeg hadde lyst, men fordi jeg innså at jeg måtte ta ansvar. Jeg innså at jeg må ta mer ansvar. Jeg må ta mer ansvar for meg selv, de som er “mine”, livet, handlingene, og så videre.
Kanye West sier han vil bli president, står det plutselig i avisen. De to siste ukene har jeg hørt mye på Kanye West. Han er gal, men han er også et geni. Jeg trenger noe han har.
På riktig spor.
Etter å ha sett en Ken Loach film om en britisk arbeiderklasse-familie der alt går til helvete er det lett å føle på takknemlighet for hvor godt man har det. Man ser liksom huset, hagen, ungene, kona, jobben og livet generelt i et nytt og bedre lys. Det er som den følelsen du har når du løper i motvind og så snur vinden og du løper i medvind. Det kiler liksom fra skuldrene og ned til korsryggen. Det varer dessverre bare noen sekunder.
Dette er fremdeles for fragmentarisk. Jeg må slå opp et og annet ord. Jeg må gå gjennom alle tankene, legge inn de som gir mening, fjerne de som er overflødige eller fullstendig intetsigende. Jeg sensurerer det som blir for selvkritisk, som de tankene som kretser rundt poenget med å skrive ned det man tenker. Er det bare det jeg gjør? Skriver ned det jeg tenker? Håper ikke det. Tror ikke det.
Jeg tenkte jeg ville flytte til New York. Jeg tenkte det var mulig. Det var mens jeg kjørte en av bilturene. Det er mange år siden jeg var der sist. Jeg tror ikke at alt er mulig, men jeg tror ikke at noe er umulig heller.
En av de syv eller åtte bøkene jeg bestilte fra Book Depository for én måned siden har kommet i posten. Forøvrig kommer posten bare annen hver dag nå. Det har aldri blitt sendt så lite brev som nå. Derimot går antall pakker opp som følge av den økende netthandelen. Toppåret for brevpost var 1999. Det året var jeg selv postmann. Tenk det.
Jeg har lagt boken et sted den er synlig, slik at jeg skal huske at den venter på meg, sånn at jeg skal lese meg raskere gjennom den jeg holder på med nå. Jeg kommer på en av tankene jeg har hatt mens jeg leser den jeg leser nå:
| Noen forfattere skriver så dårlig at du tenker du kan gjøre det mye bedre. Andre forfattere skriver så bra at du vet du aldri kan bli like god. Problemet med den første kategorien er at det er uinspirerende. Problemet med den siste kategorien er at du mister motet. |
Ofte er jeg flau over meg selv. Snart er det ungene sin tur.