Jeg vet ikke hvor mange begynnelser det har blitt; begynnelser uten fortsettelse, uten slutt. Jeg snakker ikke om livet, selv om det fort kunne ha blitt en fin analogi. Jeg kjenner bare til alle begynnelsene. Forsåvidt har det vel vært noen endepunkter også. Ikke vendepunkter, men endepunkter. Slutt. Punktum. En ny begynnelse eller to.
Jeg skulle ikke snakke om livet, jeg snakker om teksten, jeg skriver om tekstene, om begynnelsene som jeg aldri kommer videre med. Jeg vet ikke hva det er som hemmer meg – er det mamma sin stemme i hodet? Du må ikke kaste bort talentet ditt. Er det onkelen min? Du må passe deg for fragmentene!
Jeg tenker på onkelen min som blamerer seg på Facebook. Jeg tenker på meg selv, som blamerer meg for ingen i hele verden, for jeg må være så forbannet privat, så hemmelig, ikke åpne meg opp for noen, ikke en gang meg selv.
I bilen hører jeg på musikk og tenker at jeg skal starte min egen radiokanal. Får sånne idéer på impuls. Hvem var det som sa ADHD? Flere. Hysj!
På kontoret: svarer på e-post, tar en telefon. Noen kommer innom. Hei og hallo og hadet. Det er lunsj og jeg tenker: det er ikke mer her for meg i dag. Jeg går hjem. På veien hjem tenker jeg at jeg skal hjem og skrive romanen.
I stedet blir det musikk på full guffe, klesvask, oppvask, det vanlige. Kanskje en film jeg har sett før, som A Few Good Men. Alltid den. Når folk spør om min yndlingsfilm er svaret gjerne Heat eller Good Will Hunting. Det er likevel A Few Good Men jeg ser oftest.
Nå bare skriver jeg.
Jeg tror jeg hadde passet best til å ha et radioprogram på tidlig ettermiddag, kanskje i rushtrafikken. Neste låt ut er Thunder Jackson med Find Yourself.
I got no direction, no I'm lost without you Oh, I'm lost without you
If you can't find yourself I will be looking for you
Programmet avsluttes med ha en fin ettermiddag og Post Malone med Circles.
I'll be the bad guy now, but know I ain't too proud