Du er naken, men ikke avkledd, du er skitten, men ikke uren, du er eldre, men ikke gammel, du er tørst, du er sulten, du er redd, men likevel tøff, du er ikke deg selv, og det er fristende å tenke: hvem er vel det?
Noen er seg selv. Andre er seg selv nok. Og du befinner deg kanskje et sted midt imellom, og noen ganger utenfor begge ender av skalaen.
Hos frisøren får du en uventet god hodebunnsmassasje som stimulerer deg på ubeleilig vis. Du fører en form for samtale med frisøren mens hun friserer deg, men du er ikke tilstede, du drømmer. Etterpå skammer du deg – du ler litt og tenker at du ikke vil være hovedpersonen i en Saabye Christensen novelle. Du tør ikke si høyt hva du tenker, hvilke ord som kan beskrive noen av bildene du har i hodet. Du svømmer i et vann som veksler mellom varm sødme til iskald terror. Du er deilig, du er kåt, du er barnslig, du er dum. Skammen farger hele deg.
Du får lyst til å gjøre noe dumt, men du kan ikke gjøre det, du kan såvidt tenke det, og du kan i hvert fall ikke gi uttrykk for tankene dine. Du vet ikke hvor du skal gjøre av deg.
Hvordan ble du dette? Hvordan kom du hit? Går det bra, er det noen som spør, og du svarer at det går bra, for det gjør jo det.
For noen dager siden spurte du en annen om han hadde det bra. Dette var etter at han egentlig hadde gitt uttrykk for å ikke ha det bra, men med en million ord uten konkret innhold. Går det bra, spør du. Åja, svarer han.
Sanne løgner, hvite løgner, usannheter, hva slags kommunikasjon er det vi bedriver? Du lurer på om det er noe galt med deg. Du lurer på om det er noe galt med familien din. Du lurer på om det er noe galt med menneskeheten. Du vet at det ikke er det, ikke sånn i hvert fall.
Du gleder deg til å skrive, men det blir ikke like bra som du hadde sett for deg. Det blir ikke bra i det hele tatt.
En bok du leser, Biografi over ulevde dager, skuffer deg. Du liker tittelen, nei, du elsker tittelen og du skulle ønske den var din. Et intervju med forfatteren på radio der forfatteren gjør godt rede for seg, får deg til å tenke at dette må være sommerens roman. Etter to hundre sider har du lyst til å legge boken fra deg, men du har bestemt deg for å gjennomføre. Du synes den er for konstruert, tidvis pompøs. For eksempel, et avsnitt etter at en av karakterene er funnet død i det iskalde vannet: “Nakken var lodnefaks, hendene rødsvingel, ryggen gulaks, føttene sølvbunke. Et heliktoper fraktet henne ut av skogen, over tretoppene. Og slik fraktes også hun ut av denne romanen”.
Du hører om en annen bok. Gaute Heivoll, Drøm om de levende. Oppdraget blir å finne boken. Du er innom flere bokhandlere, først leter du i hyllene uten hjelp fra personalet. De spør om du trenger hjelp, og du bekrefter. De skulle bare ha visst!
I den fjerde bokhandelen finner du boken, de har ett eksemplar igjen. Du begynner å lure på hvor populær denne boken egentlig er. Sannsynligvis tar bokhandlerne inn for få eksemplarer. Du betaler, tar hånden under armen, trenger ikke pose, du er glad nå. Først må du lese ferdig den andre boken, komme deg gjennom. Det er fint å ha noe å se frem til.
Frisøren spør om du har alt du trenger. Du skal betale. Har du alt du trenger? Du er i skammen, i drømmene, du kan ikke si hva du tror du trenger. Du svarer ja, du smiler, det ser ikke ut som det skjer noe på innsiden, men det stormer på flere måter enn du tør innrømme overfor deg selv.
Du frakter deg selv ut av frisørsalongen, du er en slags glad, en slags trist, du kunne ha vært en slags forfatter, tenker du, men alt er mulig når du har fri og ikke kontakt med hverdagens bekymringer. De kommer snarlig.
Herregud, du vil egentlig bare leve, og du gjør det. Du gjør jo det!
Du vil inn og ut av teksten, du vil helst skrive om noe annet. Du mener helt bestemt at all tekst er fiksjon. Du liker at tekst kan gjøre alt til fiksjon. At selv en tekstmelding er fiksjon. Det fritar deg for ansvar. All tekst er fiksjon sier du som et mantra til deg selv. Er du fiksjon? Du spør deg selv – ut i luften. Du får ikke svar, verken her eller der.
Du drikker kaffe, alltid litt for mye, det gjør godt, men det gjør også alt verre. Rastløsheten, den ubegrunnede ulykken, de skamfulle bildene i hodet. Du er fristet til å skrive noe av det ut, for å liksom motarbeide selvsensuren, men noe i deg sier at det er galt.
Skal man være fornuftig eller ikke? Hva er en forfatter? Hva er en kunstner? Hva er ord? Hvem er du?
Du vil avslutte. Du vil avslutte før du blir forstyrret av omgivelsene, av livet, du må finne et punktum også denne gang. Du trenger å skrive teksten ut, publisere den, du trenger et publikum, men først og fremst trenger du bare å skrive det ut, publisere det. Da føles det som om noe har skjedd. Det er der ute, til spott og spe.
Ingen må vite hvem du er.
Du skriver ut setningene, du er ikke fornøyd, du er egentlig forbannet. Skuffet. Og likevel har du det litt bedre nå enn da du skrev at du er naken, men ikke avkledd.