Chuck Palahniuk forteller i en samtale med Tim Ferriss om hvordan han slenger ut uriktige påstander på fester for å få de andre til å føle seg bedre. Han beskriver hvordan disse personene ser ut når de korrigerer ham. Jeg tenker plutselig på en av yndlingsscenene mine i Good Will Hunting, tenker at jeg må skrive noe om det – et annet sted – der jeg skriver om film, hvis jeg bare husker passordet. Chuck forteller om konsekvensen av å ikke oppfylle egen skjebne, han kjenner flere grunnleggende kreative personer som av ulike grunner ikke forfølger sin lidenskap og i stedet havner i alkoholens favn.
Jeg gulper.
Ungene roper fra et annet sted i huset. De vil ha godteri, de vil se på YouTube, det er søndag, jeg sier ja til ungene, nei til den rigide forestillingen om hvordan ting egentlig bør være på en søndag i en gjennomsnittlig norsk familie.
Ute har det sluttet å regne og menneskene begynner så smått å bevege seg ut, noen på sykler, andre til fots. Det er meningen at vi skal være der ute i den friske luften, i denne vakre naturen, puste, bevege oss, men jeg vil bare skrive noe, hva som helst, vil bare lese noen av de bøkene som står stablet på skrivebordet mitt, vil si opp jobben, følge min skjebne.
Det jeg tenker på er at jeg savner å være den unge, selvsikre utgaven av meg selv. Han som trodde han visste alt og som eide den eneste sannheten. Nå vet jeg ingenting og det kan virke som det er mer enn nok.
Geir Gulliksen har gitt ut enda en roman, denne gangen om en mann som oppsøker relasjoner med det samme kjønn, fordi han er lei av kvinner. Jeg er akkurat nå lei av Geir Gulliksen, men å lese anmeldelsen i Morgenbladet fremprovoserer en tanke om at også jeg kan skrive, det er jo bare å sette i gang. Det er alt som skal til. Å sette i gang.
En anmeldelse av en norsk film er som vanlig så negativ at jeg nok aldri kommer til å gjøre en innsats for å få med meg filmen, verken på kino eller på noen strømmetjeneste. Jeg tenker at det er unødvendig å anmelde norske filmer i en avis hvis du likevel skal slakte den, særlig siden et fåtall mennesker hadde tenkt seg på kino for å se den i utgangspunktet. Det er bortkastet trykksverte, for ikke å snakke om alle de digitale meterne med film som er gått til spille.
I dag har jeg en slags behagelig hvilepuls, søndagen til tross, men den ble enda bedre av å skrive absolutt ingenting her og det sier litt om hvordan jeg har det, tror jeg. Eller det sier ingenting.
Chuck snakker om minimalisme. Gjentagelsene i minimalismen, han snakker om å gi leseren følelsen av å være smartere enn deg. Det bør ikke være veldig vanskelig, tenker jeg.
Den italienske ambassaden i Oslo ligger i Inkognitogaten. Jeg liker den adressen, jeg liker ordet, jeg savner Oslo, jeg savner Majorstuen. Av en eller annen grunn kobler jeg adressen først til Descartes' utsagn Cogito, ergo sum, men det er ikke riktig. Cognitus er latin for det kjente. Prefix in- er negasjonen. Inkognito er ukjent.
Forhåpentligvis er også jeg det.