På Burger King på Gol spiser jeg en burger. Det er en meny, det følger med noe mer, men ingenting smaker godt, jeg spiser ikke opp hele burgeren, men tar med meg Bonaquaen. Posen med mat kaster jeg i et søppelspann. Jeg rister på hodet og sier lavt, men høyt nok til at noen kan høre hvis de vil: – offameg.
Det er bare flaks at jeg har rodd seks tusen meter på romaskinen i dag, ellers hadde samvittigheten kvalt meg når det kommer til inntak av usunn mat.
På ladestasjonen, her jeg sitter og skriver, leker en liten gutt på en sparkesykkel. Han har hjelm, men HALLO det er midt i trafikken!
Jeg ble døpt i trafikken Pappa tok meg med ned på Gunerius
Ed Harcourt har sluppet nytt album og jeg presterer å sitere Karpe (Diem).
På veien har jeg hørt på musikk og podcast-episoder. Geir Gulliksen har snakket om å skrive. Jeg elsker å høre forfattere snakke om å skrive, det gir mening og inspirasjon. Geir høres veldig feminin ut og det passer med tanke på tematikken i hans siste roman.
Apropos roman, jeg har bestemt meg for å kjøpe den siste til Knausgård, den får strålende anmeldelser, jeg må lese den på én dag ellers blir det ikke noe av.
Hvis jeg skal klare å skrive den romanen jeg lengter etter må jeg slutte å tro at jeg vet hva slags forfatter jeg vil være, jeg må samtidig begynne å tro på at det er mulig, og så må jeg kanskje tenke at jeg skal skrive om noe som er nært og som gjør vondt, for at det skal føles ekte (for alle) og for at det skal bli noe av verdi. Jeg vil skrive ut skammen. Jeg vil skrive den ut på papiret og ut av kroppen.
Snart er jeg i hovedstaden. Der skal jeg drikke en iskald øl. Det er i hovedsak hele planen. Og kanskje finne en frisør.
Dette er ikke en dagbok. Dette er ikke promotion. Bare hodet mitt.
Gulliksen sier at han bestemte seg for å skrive det han hadde lyst til. Hell, yeah! som de sier i nord.
Stopper her.