Fredag ettermiddag skinner solen over hovedstaden. På uteserveringen rett utenfor Stortinget får jeg en stol med utsikt. Drikkelisten: 0,33 San Miguel; 0,33 Brooklyn Lager; 0,6 Frydenlund. De to første på flaske, den siste i glass. Servitrisen spør om jeg skal ha null seks eller null fire. Jeg hører null sex, sender en melding til M. Én melding blir til nitten blir til seksti, nærmest en chat, jeg kunne ha plukket opp telefonen og ført en samtale, men jeg begynner snart å snøvle. Servitrisen kommer tilbake og spør på nytt: null seks eller null fire? Hun hadde blitt satt ut av at noen trodde hun var norsk (hun er svensk) og derfor glemt hva jeg ville ha. Null sex, svarer jeg. Mens solen forsvinner bak bygningsnummer 81092877 tømmer jeg ølglasset.
På hotellet spiser jeg en heller dårlig frokost og drikker ikke opp kaffen som smaker piss. Jeg går ut i lørdagssolen og forelsker meg i byen på nytt. Jeg tenker at jeg savner byen min. Jeg tenker at jeg elsker alle bydelene jeg selv ikke har vokst opp i, så slår det meg at jeg har vokst opp i mange bydeler. På Frogner kjører jeg rundt på en el-sparkesykkel, det er nesten ingen folk i gatene, jeg er tidlig oppe, det kiler i magen, ikke som følge av høy fart, men fargene, lyset, lukten, byen. Jeg er så godt som lykkelig.
Der Bogstadveien blir til Hegdehaugsveien finner jeg et sted og bestiller en cappucino. Barristaen ser italiensk ut, men snakker arabisk. Kaffen smaker aske, jeg går videre til Stockfleths der Hegdehaugsveien møter Josefines gate i et kryss. Dagens kaffe med fruktig smak. Jeg drikker. Jeg leser Morgenbladet. Jeg sitter i solen. Jeg lever.
Tilbake på hotellet gjør jeg forberedelser til mandagens møter, jeg tenker jeg må jobbe litt for å gjøre meg fortjent til lønnen, men jeg tenker mye på hvordan jeg kan gjøre meg uavhengig av lønnen, jobbe mindre, tenke mer, lese mer, skrive mer, leve mer.
Jeg begynner å lese Knausgårds siste og skjønner at den er god, men også at den krever ro og oppmerksomhet. Jeg finner ikke roen, men er samtidig overrasket over hvor god formen er etter gårkveldens eskapader. Kan det ha sammenheng med romaskinen?
Bilen står parkert i et garasje-anlegg. Jeg gleder meg til å finne den, give løs på hjemreisen. Kjøre fort, kjøre sakte, lytte, tenke, leve.
I natt våknet jeg kvart over fire og måtte se Sleepless in Seattle på mobilen for å sovne. Det hadde jeg nesten glemt. Nå er det ikke lenger glemt.
Jeg irriterer meg over at jeg glemte fotoapparatet mitt hjemme. Har i stedet tatt mye bilder med mobilen. Det blir ikke helt det samme, men bilder blir det.
Nå har jeg ikke lyst til å skrive. Dette var alt for nå.