avsnitt 300

Whenever I got depressed I just cleaned my condo

Tankekjør. Tømmer tørketrommelen for varmt sengetøy. Bretter dynetrekk, putetrekk, krøller sammen noen laken, sorterer de etter størrelse, bærer de opp (i kurven) til loftet, legger de på riktig hylle i klesboden. Tenker på forfatteren Modiano som skriver bøker om de samme temaene om og om igjen. Jeg trodde mitt tema var tid, men kanskje er det klesvask.

So this is the new year, and I don't feel any different

Da jeg var barn leste jeg om 2020 i Donald Duck. Flygende biler og til og med biler laget av gummi, sånn at de bare spratt opp i trær når de kræsjet. Nullvisjon for trafikkskader oppnådd. Naboen min har en Tesla X. Dørene åpner seg som vinger, men bilen kan ikke fly, selv om den angivelig kan kjøre helt av seg selv. 2020 er et Donald-år og jeg lever midt i det, eller i begynnelsen av det. Trump starter etter sigende tredje verdenskrig, oljeprisen skyter fart, jeg eier ingen aksjer og forstår meg heller ikke på det. Så leser jeg i Morgenbladet om Stoisk filosofi og tenker at her er det noe jeg må fordype meg i.

We are the world, we are the children

Ungene ser på Tarzan – 6 års aldersgrense. Hver søndag klokken 16 hører jeg på NRK Alltid Klassisk. Wolfgang Z spiller filmmusikk. Hver episode er en “spesial”. Jule-spesial. Disney-spesial. Spesial-spesial. Ogsåvidere. Sist søndag fortalte Wolfgang om filmen Big Hero 6. Han anbefalte den på det sterkeste. Vi så den sammen, ungene, C og jeg. 6 års aldersgrense. En del vold. I Tarzan er det også en del vold. Scenen der Tarzan overvinner tigeren, skremmer femåringen min. Han som forteller meg at han elsker meg og at han ikke vil at jeg skal bli gammel og dø. 8-åringen synger We Are The World mens han ser på en fotballkamp der Manchester United vinner fortjent.

Time is my everything

Tankekjør. Tiden jobber mot oss alle, men det er utenfor vår kontroll og hvis jeg skal ta Stoisismen på alvor må jeg la tiden gå. Den gjør jo det uansett. Jeg tenker på Torshov, jeg tenker på Sinsen, jeg tenker på Løren, jeg tenker på Gaustad, jeg tenker på Majorstuen (jeg sier Majorstuen), jeg tenker på Don Martin (jeg er så Oslo du kan kalle meg Nilsen), jeg tenker på Skittles (Karpe-låten) og at jeg faktisk var der (jeg var der, jeg var der), på Deli DeLuca første dagen det åpnet (“åpna”). Ja, jeg var der, jeg kjøpte kanskje ikke Skittles, men jeg kjøpte kaneltyggegummi. Jeg var ung. Jeg tenker på Oslo.

... bring an Umbrella

The Weather Man er en av mine favorittfilmer med Nicolas Cage. Jeg drømmer om å skrive et filmmanus der Nicolas Cage spiller hovedrollen. Han våkner halvnaken i snøen her i distriktsnorge.

Og så må det vel skje noe.

Det snør. For et par dager siden var det varmegrader. Og nå er det snø. Jeg forstår meg ikke på været og ærlig talt bryr jeg meg fint lite om det, men jeg bryr meg litt mer om været enn jeg bryr meg om vinteridretten man kan lese så mye om i avisene. Alle disse idrettsutøverne som tidvis har det vondt og vanskelig, på grunn av skader eller utilsiktet doping. Skriv mer om hverdagsheltene, vær så snill, og pek dem gjerne ut for meg.

STFU

Gi meg stillhet. Gi meg fred. Gi meg tid for meg selv. Jeg er omringet av (u)lyder. Varmepumpen blåser ut deilig varmluft, men det kommer med en kostnad: dB. Ungene roper, de kan aldri komme bort til meg og spørre, nei, de må rope, fra alle mulige steder. På badet er det verst. Når de roper inne på badet mens du selv står der og lyden smeller i hodet. Eller når du dusjer og de roper fra utsiden, men du hører ikke hva de roper på grunn av dusjen og derfor roper de desto høyere.

Å dusje er forresten ikke lett. Det er da tankekjøret kommer som verst. Svogeren min viste meg en Instagram-konto som het noe sånt som showerthoughts. Der er alle mulige spørsmål uten svar. Men det er ikke spørsmål som plager meg. Jeg dusjer ikke og samtidig lurer på hva som er meningen med livet. Jeg dusjer og kommer på noe jeg har glemt, gjerne på jobb, og derfra assosieres det til ulike personer som har (eller ikke har) relevans for oppgaven som er glemt, og jeg kommer på episoder med disse menneskene, som vekker ulike følelser og så får jeg kanskje lyst til å knuse veggflisene på badet, men varmen som treffer meg på ryggen fra dusjhodet bedøver meg. Jeg dusjer altforlenge. Det finnes en grense for hvor ren man kan bli.

Hold kjeft, tenker jeg, noen ganger roper jeg det med et stort utropstegn eller flere. Shut the fuck up. Jeg sier det til de rundt meg. Til tankene. Til livet.

Don't ever tell anybody anything. If you do, you start missing everybody

Siste linje i Catcher in the Rye. Jeg lurer på om det er sant. Lenge tenkte jeg at det er så sant at jeg må slutte helt å snakke. Mannen som sluttet å snakke: jeg.

Så langt har det ikke kommet, men jeg tror det er en god idé.

Siste linje. Siste avsnitt i Tatt av kvinnen er yndlingssitatet mitt. Avsnitt 300. Mitt yndlingsavsnitt. Avsnitt.

Av snitt er du kommet. Til snitt skal du bli.

Avsnitt.

Lyden av vaskemaskinen og det økende turtallet mens jobbmailene tikker inn og jeg har ferie. Liksom ferie.

Med føttene godt plantet i vinduskarmen sitter jeg og ser ut. Jeg ser en islagt innsjø og noen fjell. Disse fjellene ruver ikke over landskapet, men kapsler det liksom inn, sperrer for håpet om en horisont. Det er noen hus, ikke voldsomt mange, men nok til at det kan bo noen tusen mennesker her. Jeg ser hovedveien, som akkurat nå i morgentimene mellom frokost og lunsj er lite trafikkert. Jeg har sett en buss, en varebil og et par personbiler. Jeg har tatt meg selv i å lure på hvor de forskjellige bilene er på vei og hva de som sitter inni bilene tenker på. Jeg tenker godt på do, men jeg tenker nok aller best i bil.

Jeg kan se togskinner. I løpet av dagen passerer det persontog i begge retninger, men de mest imponerende togene er godstogene. Jeg er rimelig sikker på at de togene kan bli inntil 1000 meter lange. Det jeg ofte lurer på er om innholdet i kontainerne samsvarer med logoen på utsiden. Det er mye øl som går mellom disse to byene toget trafikkerer. I tillegg er det særlig en kaffeprodusent og en lavpriskjede som går igjen. DS Schencker transporterer mye gods, men det er sannsynligvis fra mange ulike kunder.

Hvorfor har jeg ikke skrevet så mye før egentlig? Det har begynt å gå opp for meg nå. Noen har spurt om det er fordi jeg er redd for hva andre vil tenke, men det er feil. Jeg frykter heller hva som vil komme frem. Hvor vil teksten lede meg hen? Det er skummelt. Jeg har ikke våget og jeg vet ikke en gang om jeg våger det nå.

Jeg trakter en liter kaffe og drikker alt selv i løpet av to timer. En minibuss kjører på hovedveien og jeg lurer på hvor de skal og om det i det hele tatt er noe flertall å snakke om. Det islagte vannet forteller en historie om stillhet, men ikke stillstand, alt er i bevegelse, tiden går, det er sånn vi blir eldre. Jeg har blitt eldre. Du også.

Jeg har satt meg som mål å lese ut alle bøkene i bokhyllen jeg ennå ikke har lest, samt alle bøkene jeg finner på å kjøpe i løpet av året. Listen over bøker vil du finne her (oppdateres fortløpende).

Helt sånn ut av det blå lurer jeg nå litt på hvordan det går med Jon Øystein Flink. Jeg husker at han pleide å Google seg selv. For mange år siden, da jeg drev en blogg som noen faktisk leste, googlet han seg selv og fant bloggen min. Der hadde jeg skrevet noe om stilrunk. Those were the days.

Jeg håper ingen vet hvem jeg er.