avsnitt 300

Hva er egentlig å skrive? Jeg mener, når er det egentlig det skjer. Er det i øyeblikket fingrene treffer tastene og bokstaver blir til ord blir til setninger på skjermen, eller er det tankeprosessen som er skrivingen? Kan man diktere en roman og likevel si at man har skrevet den?

Noen ganger skriver jeg lenge før fingrene treffer tastaturet. Jeg ser for meg hvordan setningene skal bli, men jeg tror aldri de blir akkurat som jeg hadde tenkt.

I morges løp jeg en mil. Den første kilometeren var som vanlig tung, men de siste ni gikk fint. Det er rart hvordan løping slipper tankene fri. Jeg så for meg minst fire kapittel-overskrifter (jeg må huske å skrive det ned) og et par noveller. Jeg tenkte til og med på hva jeg ville skrive her, men jeg rakk det ikke, for jeg hadde andre planer.

Jeg tenkte at jeg kunne løpe en mil hver morgen og så gå rett hjem og skrive. Jeg tenkte at jeg sluttet å jobbe. Å løpe og skrive skal bli mitt virke.

Hva er det som er viktig her i livet?

Ungene elsker FlippKlipp, to unge menn som spiller tv-spill og skriker hver gang de taper. Det fremstår svært lite matnyttig, men ungene elsker det. Jeg tror ikke programmene vil bli husket om 100 år.

Det er kanskje det som er viktig: å bli husket.

Ute er det fremdeles lyst, himmelen delvis skyet og blå. Jeg kjenner en søndagsfølelse komme snikende. Den illevarslende følelsen som hvisker meg i øret at snart er det mandag, igjen er det mandag. Dagene som flyter inn i hverandre, uker som forlater mitt liv, måneder og år, tid som går til spille, ubenyttede muligheter – og likevel: her er jeg, spill levende.

You keep telling me I've got everything You say I've got everything I want You keep telling me you're gonna help me You're gonna help me, but you don't But now I'm in too deep You see it's got me so that I just can't sleep Oh get me out of here Please get me out of here Just help me, I'll do anything, anything If you'll just help, get me out of here

Vet ikke om det var det spørsmålet (formulert som en retorisk kommentar, kanskje) om jeg kunne klare meg uten én bok én uke, eller om det var Bernhard Ellefsens anmeldelse i Morgenbladet, men jeg kommer ikke til å lese ut Terje Holtet Larsens “Oppskrittingen av et indre landskap”, selv om tittelen er fantastisk og noen av setningene også er det. Jeg har ikke konsentrasjon, jeg føler ikke glede, jeg holder ikke ut, det er annet som skal gjøres, annet som må ut.

Utdrag fra mitt yndlingsavsnitt fra boken, på side 57 (jeg kom bare til side 90):

Noe i stemmen hans, det kan ha vært klangen av en viss tilbakeholdenhet, fikk meg til å tenke at han fant det plagsomt å høre seg selv forklare hvem han var, hva han gjorde, hvor han kom fra, og så videre.

Har i stedet begynt på Asta Olivia Nordenhofs “Penge på lommen”.

Jeg købte en øl på et pizzaria og satte mig på en plads overfor slottet og drak den.

Ja, takk.

I går tok jeg på meg en skjorte og et slips og kjørte gjennom sentrum. Det tok 25 sekunder. Jeg er øltørst, jeg er by-tørst.

I dag har jeg hørt på Sondre Lerche sitt nye album, “Patience”, og det er godkjent.

Jeg skulle ha vært rockestjerne, foredragsholder, forfatter, skuespiller, radiostjerne, filmstjerne, kronikkskribent, samfunnsengasjert, moteløve, latte-elskende urbanist, selvopptatt og i hvert fall ikke helsepersonell.

I dag har jeg, i tillegg til disse ordene du her leser, skrevet 1600 ord, fordelt på to noveller det ikke blir noe av.

Skulle ønske jeg fant ut av alt, eller i det minste noe.

Han står halvnaken foran speilet. Med skjeggtrimmeren på innstillingen som gir “tre-dagers skjegg på null komma niks” innvilger han seg et mer ungdommelig utseende enn ellers.

Tanntråd, tannkrem, tannpuss. Smil til speilet. Han er deg.

Fremdeles halvnaken stryker han en av de blå-stripete skjortene sine. Puster rolig, gjør en grundig jobb.

Skjorten sitter slik den skal, selv om det kan late til at han har gått marginalt opp i vekt. Han knyter en enkel windsor knute på slipset. Sånn. Fornøyd.

Han ringer Peppes Pizza.

Peppes Pizza ringer ham. Han ber budet om å sette pizzaen utenfor.

Med skjorte og slips er alt mulig. Alle drømmer kan bli til virkelighet. Han setter på det beste Van Morrison albumet (Days Like This).

Tidligere på dagen har noen spurt ham hvordan det går. Midt på treet, har han svart.

Jeg skulle ønske jeg visste hvor det bar hen.

Noen ganger er jeg usikker på hva jeg kan skrive her. Andre ganger er jeg usikker på hva jeg bør skrive. Det hender at jeg ikke klarer å se forskjellen på de to.

I dag skulle jeg sette meg ned og skrive en av novellene. Det var i hvert fall hva jeg hadde tenkt i går kveld, før jeg sovnet. I morgen, tenkte jeg, skal jeg skrive en av novellene. Hvor vanskelig kan det være, tenkte jeg.

Så skjedde jobb. Så skjedde fotballtrening. Så skjedde legging. Så skjedde zip nada rien ingenting.

Oppvaskmaskinen skjedde to ganger.

På jobb hadde jeg hendene i lommen hele dagen. Og øynene lukket.

Jeg klarer ikke å gi slipp på tanken om at jeg egentlig skulle ha vært detektiv. Heller ikke tanken på at jeg skulle ønske jeg var en annen, gjerne meg, men likevel en annen. Eller hva med tanken på at jeg en gang hadde sjansen til å være detektiv, men jeg engasjerte meg ikke nok.

Når man innser at man har hatt manglende selvinnsikt over flere år, blir denne nyervervede erkjennelsen – altså, selvinnsikten – vond å svelge.

I går var jeg sikker på at jeg hadde feber. Jeg skyldte på en 60km lang sykkeltur. Nå har jeg ikke feber. Jeg har liksom ingenting – og likevel mye.

Som vanlig konkluderer jeg med at det må feile meg noe, men ikke alvorlig nok til at jeg kan gjøre krav på hjelp.

I sommer skal jeg lese Infinite Jest, Mason & Dixon og Underworld. Kanskje jeg strekker det til American Trilogy.

Bare fordi det går en faen i meg.

Bookdepository neste.

Lørdag. Filmfestival på YouTube. Litteraturfestival fra Lillehammer på NRK og nett. Misfornøyde unger griner fordi de får for få timer til Nintendo. Kone vil pusse opp huset, sier vi må finne på noe.

Solen skinner.

Når det regner har du to valg. Du kan kle godt på deg og gå ut, eller du kan bli inne.

Det er forsåvidt også mulig å gå ut uten å kle på seg særlig godt, eller til og med kle på seg godt og bli inne.

Når det regner har du flere valg.

Planen var å skrive noen setninger og se hvor det ledet meg, men det mangler en gnist, det mangler et eller annet. Jeg tok fri for å pleie meg selv, men har ikke en gang klart å sette på kaffe.

I stedet betaler jeg regninger, skriver e-post til banken, sjekker ut muligheten for ny bil, tenker på lange bilturer, helst alene, med musikk på full guffe.

Hørte (igjen) på Cezinando i dag. Og i går. Og dagen før. Han er så deilig Oslo. Noen av lydene i et par av låtene treffer meg på en sånn måte at jeg føler at lydene er uttrykk for mine egne følelser. Jeg kan ikke forklare det på annet vis.

Annet vis. Avis.

Morgenbladet ligger i postkassen hver fredag. Normalt sett leser jeg det på lørdag, men ettersom jeg sitter her alene og har fri, kan jeg vel lese det med det samme.

Jeg registrerer at det er stadig flere passasjerer i toget som kjører forbi. Jeg sier i toget, og ikke på toget, fordi jeg ser på toget fra utsiden, og de som sitter inni er inne i toget. Jeg skjønner at de er passasjerer på toget.

Det har ikke rablet selv om jeg babler.

De store planene for dagen ble borte. Løpe en tur, sykle en tur, lese ut en bok. Jeg må en eller annen gang begynne å anbefale bøker for folk, men jeg vet ikke om noen som vil høre.

Vurderte å ringe en kamerat på video, men jeg har ikke noe nytt å fortelle.

Lurer på hva vi skal gjøre i sommer. Spise is i solen, det er sikkert. Komme oss vekk herfra, det er et absolutt krav.

Det flagges i dag. Det er 8. mai. Husker du hvorfor?

Jeg vil ikke skrive om humøret mitt, selv om det føles at det nærmest er på topp. Jeg vil skrive at jeg har bestemt meg for å skrive, men at jeg først må lese ferdig en bok jeg holder på med. Det fascinerer meg at jeg finner meg selv i bøkene til Stig Aasvik, og nå også i bøkene til Terje Holtet Larsen. Er jeg en litterær karakter? På sett og vis er jeg jo det, men jeg er også (et sted der inne) et fullblods menneske. Sjel. Hjerte. Kropp.

I kveld vil jeg jogge med musikk i ørene.

Ikke mer Papirhuset på Netflix. Det er tilstrekkelig å se de to første sesongene, stol på meg.

Noe må man jo bestemme seg for.

Jeg savner sårt en horisont. Tolk det som du vil. I går så jeg for meg at boken kunne starte med noe så konkret som at jeg-personen har vært på do. I dag har jeg vært på do to ganger, kunne det stå. Det blir ikke mindre spennende enn det, og jeg tar meg i å tenke på Jon Øistein Flink. Het han Jon Øystein eller Jon Øistein? Jeg orker ikke å Google. Han googler seg selv. Det vet jeg.

Skulle ønske det var kommentarfelt her, selv om det blir for vulgært. Kanskje en gjestebok der jeg kunne meg selv oppmuntringer?

I dag har jeg drukket fire kopper kaffe.

I BT skriver Josefin Winter om hvordan korona og hjemmekontor hjalp henne inn i nye vaner, et nytt liv. Good for you, tenker jeg, og står opp, setter på oppvaskmaskinen, setter på en vask, setter på kaffetrakteren, leter etter en podcast, men finner ingenting, sjekker mail, går gjennom ulike nyhetsbrev med lenker til spennende lesestoff, jeg klikker, åpner i ny fane, lar fanene stå åpne, hopper litt frem og tilbake, finner ikke helt konsentrasjonen. Leste en artikkel i The Guardian der ulike kreative personer fortalte om hvordan du kan bruke koronakrisen til å komme i gang. Skrive? Sett av 2 timer hver dag. Cirka 1000 ord om dagen. Takk for tipset!

To timer, du liksom.

It's work, sier hun ene. Hard work.

Javisst. Det er mye hardt arbeid på gang for tiden, både her og der. Andres lykke er ikke noe for meg, like lite som andres problemer er det.

Vi kom oss ut av kommunen i går, til en by. Gikk tur der det er ment at man skal gå tur. Ungene imponerte. De er aldri sure på tur, så da er det vel sant det de sier. Ikke en eneste krangel. Med en gang vi var tilbake i bilen, begynte det å ulme. Vi spiste på McDonald's. Min eldste lurer på hvorfor jeg sier Maccern. Si det.

På en bokhandel kjøpte jeg den siste til Terje Holtet Larsen. Ser frem til å lese den. Skal sette av 30 minutter hver dag.

Ungene har sett på skjerm igjen. De blir ikke lykkelige av det. Og nå er de ferdige. Og da er det ikke mer tid.

2 timer du liksom!

Vi sykler i samlet tropp, i sekken har jeg seks pils og en ullgenser. Vi er tre menn på hjul. Den fjerde venter på oss i sitt nye grindbygg. Det er en kjølig, men lys 1. mai kveld. Utgangspunktet mitt er dårlig, jeg har vært sur gammel gubbe hele dagen, ikke særlig feststemt, men er motvillig med.

Tre av oss kjenner hverandre godt nok til å kunne slappe av, men jeg vil ikke kalle oss for venner, selv om en av de sikkert hadde blitt fornærmet om de hadde lest dette. Den fjerde er et ubeskrevet blad. Singel, barnløs mann i 40-årene, forsker av virke, selvopptatt av person.

Han spør om hva vi synes om NRKs dekning av corona-krisen, mener vi de har vært kritiske nok mot myndighetenes håndtering? Jeg sier at jeg ikke mener noe som helst om det, først og fremst fordi jeg ikke har hatt tid til å reflektere over NRKs dekning og jeg følger den bare sporadisk.

Din single, urbane jævel, med for mye tid og ingenting å bruke den til, tenker jeg i mitt stille sinn.

Han forteller om forskningen på mediebruk blant innvandringskritiske og lavt utdannede menn, så går det over i en diskusjon om feminisme, jeg går inn i mine egne tanker. Hvor ble det av den gode samtalen?

På veien hjem sykler jeg fortere enn han. Rett før han dytter meg, sier han at jeg er flink til å sykle. Er vi på ungdomsskolen eller, tenker jeg, men sier ingenting, bare ler, jeg er full.

High five og farvel, håper jeg aldri ser deg igjen.

Vel hjemme sovner jeg på sofaen foran en HBO-serie om en politimann i Los Angeles, drømmer at jeg er i LA, at jeg er lett og ledig, glad og fornøyd, ikke sur gammel gubbe. Våkner i mitt eget liv, som er bedre enn å våkne i eget spy.

Hører på NRK Bok, om Terje Holtet Larsen sin siste roman. Tenker at jeg vil kjøpe den, særlig når programlederen sier at boken er “en intens flukt fra den sosialdemokratiserte snusfornuften”. Ja, takk.

Til kaffen setter jeg på et av mine nye yndlingsband, Konradsen. Saints and Sebastian Stories fra 2019. Ute ligger disen over vannet og fjellene er delvis skjult. Det er fint, for fjell har aldri interessert meg. I dag skal vi kjøre vekk herfra og selv om det bare er midlertidig er det deilig å vite at vi har en plan.

Jeg rekker en vaskemaskin før vi reiser.