avsnitt 300

Det er fortsatt mørkt når jeg våkner, men det er ikke tidlig, og heller ikke veldig sent. Jeg våkner før klokken ringer. Det er mandag, men ikke arbeid. Ikke i dag. Det vil si; jeg tenker på jobben, jeg må legge en plan, en plan for året, en plan for dagen. Jeg står opp, slipper inn katten som mjauer et hallo og forventer at jeg skal åpne en boks med våtfor (det tørre står urørt en stund til). Jeg gjør som katten vil, før jeg setter på kaffe, skrur på NRK. Politisk kvarter. Nyhetsmorgen.

Ugo Fermariello er programleder. Antagelig på grunn av romjulen er han i dag programleder alene. Jeg stoler på Ugo. Stemmen er tydelig, trygg og god. Kontrollen på tekst, teknikk og tid er upåklagelig. Hva er planen hans?

Jeg leser på Wikipedia at Ugo er født i 1969, at han begynte i NRK i 1996. Han er utdannet ved London Schoool of Economics. Hva drømmer han om? Hva er hans ambisjoner? Sånne ting lurer jeg på. Hva tenker han om Wolfgang Wee? Hvordan er det å ha mange tanker og meninger, men ingen anledning til å dele de? Han må vel være mest mulig nøytral.

Jeg sjekker aksjepostene mine. Det er bare fordi jeg prøver å øke verdien av noen av de kronene vi skal bruke på oppussing. Aksjeinvesteringene er svært midlertidige. Det går ikke superbra, men heller ikke dårlig.

Å se på Nyhetsmorgen en mandag i romjulen får meg til å tenke på moren til en jeg gikk i klasse med i Bodø. Jeg er sikker på at jeg har skrevet noen linjer om det før. Hun lå på sofaen og røyket og så på alle såpeseriene på nyopprettede TV2. Naboer var en av seriene.

Når Fredrik hopper av NRK og Debatten, åpner det seg nye muligheter. Espen Aas og Åsa Vartdal skal ta over. Espen har vært imponerende i mange år allerede. Ifølge dem selv (Espen og Åsa, altså) kjenner de hverandre “svært godt” og har vært nære venner i mange år. Jeg får tanker om at de en gang også har vært kjærester, men det er bare fantasi basert på lesing mellom linjene. Uansett, Espen har fortjent en plass i Debatten. Da åpner det seg en fast plass i Dagsnytt 18, eller? Noe for Ugo? Han er jo innom der rett som det er.

Jeg er usikker på om Dagsnytt 18 er noe å trakte etter, selv om programmet stort sett er av god kvalitet. Men er det Ugo sin drøm?

Ifølge NRK er Dagsnytt 18 sine programledere Sigrid Sollund og Espen Aas. Det gjelder frem til nyttår. Blir programlederne for Dagsnytt 18, Sigrid Sollund og Ugo Fermariello? Ugo Michele Fermariello. Sigrid Elise Sollund.

Anders Borgen Werring er også en karakter. Men nå er Nyhetsmorgen ferdig. De takker for seg. Jeg takker for meg.

Det er mye uforløst. I verden. I mennesker. I meg. Sikkert også i deg. Og som seg hør og bør kan det være greit å understreke at det ikke er en menneskerett å forløse det uforløste. Likevel er det fristende å spørre om det kan ha seg slik at når selv ikke menneskerettighetene lar seg forløse for alle mennesker på vår jord, så kan det tenkes at for noen mennesker er det nesten gitt at de får forløst det uforløste, som om det var en naturgitt menneskerett?

Jeg leser setningen en gang til og er ikke fornøyd med formuleringen, men jeg får ikke til å omformulere. Det blir et symbol på det uforløste i meg. Alle tankene jeg ikke får ut slik jeg ønsker å dele de. Jeg plasserer ordene etter hverandre i setningene mine og hater hver eneste sammensetning. Jeg tenker på B og hvordan han skriver, at jeg har kjøpt det han skriver, men ikke lest det, at jeg sikkert er misunnelig og at det er en skamfull greie, og at når han snakker på radio så hører jeg egentlig ikke etter, og at det i tillegg til å handle om misunnelse, også handler om polariteter. At vi er så grunnleggende forskjellige, og dermed kanskje også grunnleggende uenige om hva livet er, kan være, skal være og så videre.

Men denne B skriver og publiseres. Jeg skriver. Jeg skriver ikke. Jeg publiseres ikke. Jeg tenker uansett mer på å skrive enn jeg faktisk skriver.

Siste nummer av BLA (Bokvennen Litterær Avis) har ligget uåpnet (innpakket i plast) på skrivebordet mitt. Frem til i dag. Jeg river av plasten og åpner avisen. Det er korte avsnitt. Jeg kommer til avsnitt 46 før jeg må ta en pause, fordi jeg selv vil skrive. Det er avsnitt 5 jeg henger meg opp i:

5) Jeg tenker på Joan Didion, som har sagt at hun skriver for å finne ut hva hun tenker. Sånn kjennes det også for meg. Skrivingen er både selvomsorg og selvanalyse. Mest tydelig har dette blitt i perioder hvor jeg har skrevet mindre. Da er det som om jeg har mistet tilgangen til det innerste rommet mitt, som om jeg lever på overflaten av meg selv, men fordi jeg vet at det er enda et rom lenger inne, får den overflatefølelsen meg til å brenne, nei, til å slukne, og så må jeg skrive for å blåse opp glørne igjen (...)

Det har vært en lang periode nå uten at jeg har skrevet. Det er mest jobben som har stjålet tiden og tankene. Tankene og tiden. I bilen går tankene innimellom til lesing og skriving, at jeg skal lese, at jeg skal skrive. Så kommer innfall som at jeg må lese biografien om Frank Sinatra (The Voice og The Chairman), som jeg begynner på, men det er 1600 sider, og det tar tid, og det går utover andre leseprosjekter (som Knausgård), og jeg både håper og håper ikke at Stig Aasvik skal utgi en bok i 2026.

Nok en setning som rommer noe uforløst. Jeg er ikke fornøyd. Jeg gjør ingen forsøk på å omformulere. Poenget var den lange perioden uten å skrive. Uten tilgang til det innerste rommet. I bilen har jeg dog en slags tilgang til rommet, men det forblir uforløst. Riktignok har jeg en diktafon som jeg snakker inn i, blant annet et dikt om å være redd, som jeg tror er bra, men bare fordi jeg ikke har spilt det av etter å ha lest det inn. Aller mest fungerer diktafonen som et verktøy for å øve på samtaler jeg skal ha eller presentasjoner jeg skal holde, men det er på vei til jobb. På vei hjem bruker jeg diktafonen til å reflektere høyt for meg selv. Det uforløste handler sånnsett mer om at jeg ikke deler det. Noe forløses jo faktisk i øyeblikket jeg snakker høyt i bilen.

Tema jeg vil skrive mer om: tid (det er utømmelig), modenhet, religion, gestalt, ledelse, film på 90-tallet, 90-tallet, Michael Jackson, Finn Alnæs, endringer i tiden og så videre.

Der stoppet det litt opp for meg.

Tvil! Jeg må skrive om tvil. Men ikke nå. Senere.

Nå skal jeg lese videre fra avsnitt 46, før jeg fortsetter med Frank Sinatra, drikker kaffe, forbereder meg på frokost, familieliv og de få timene med lys som innvilges denne dagen på tampen av året 2025. Og jeg tar med meg videre alt det uforløste, og likevel er jeg et par gram lettere fordi noe, ja, faktisk noe, er forløst ved hjelp av klønete formuleringer jeg overhodet ikke er fornøyd med. Ut av det kom likevel noe ut. Jeg vet ikke hva, men det får holde.

Det er godt nok.

Nærmest hver dag hele uken ringer de meg fra Vårt Land. Jeg svarer ikke, men jeg tror de vil at jeg skal abonnere på avisen. Det er noen uker siden jeg sa opp Morgenbladet. De har også ringt. Dag og Tid ringte også. Jeg tok telefonen. Jeg sa ja. Klassekampen ringer ikke, men jeg leser Bokmagasinet på lørdagene. Det snør ikke i desember i 2025. På vei hjem fra jobb på fredag hører jeg på Phil Collins og Whitney Houston (etter hverandre, ikke samtidig) for å finne tilbake til humøret, for å fylle på, ettersom jeg var gått tom. Det hjelper. Det hjalp. Jeg kjører og lytter til Phil og Whitney (etter hverandre, ikke samtidig) og kommer på noe som ble sagt tidligere på dagen, og setter det i sammenheng med en samtale jeg hadde på middag med en tidligere kollega kvelden før. Det handler om å løfte blikket, å vite hva man vil. En beskrivelse av en observasjon noen har gjort av meg, som jeg tar med meg, og bryter ned i bruddstykker som kan brukes til å planlegge fremover. Det handle om å være tydelig, om å vite hva man vil – og si det høyt. Jeg parkerer bilen i garasjen og sender melding til en tidligere kollega og spør om han kan ta et møte på onsdag. Han sier ja. Jeg har fått en idé jeg vil drøfte med ham. Grunnen til at jeg setter på Phil Collins i bilen er et radioprogram (Take Four Books) som i løpet av en knapp måned har hatt to norske gjester (Karl Ove Knausgård og Jo Nesbø). Jo Nesbø forteller om sin nye bok (nylig oversatt til engelsk) og kobler den til blant annet American Psycho av Bret Easton-Ellis, og jeg kommer på alle kapitlene om blant annet Phil Collins (eller var det Genesis) og Whitney Houston, og jeg setter på Phil Collins og Whitney Houston (etter hverandre, ikke samtidig) og ser for meg skyskrapere i New York og kjenner plutselig blodet bruse gjennom årene, det stikker litt i hårfestet, og jeg får en ilende følelse i magen og jeg smiler og jeg synger med og jeg får disse idéene og tankene om fremtiden. Det kalles kanskje håp eller noe teit som det. Teit er et ord jeg har brukt noen ganger. Jeg sa det sist forrige uke i et møte med noen kollegaer. Du er ikke teit, svarte en av de. Jeg tror jeg må ha sagt noe om at jeg følte meg teit når jeg delte noe. Fint å ikke være teit, tenker jeg, og kommer på at det er desember og snart jul. Det er mørkt, det er ikke kaldt, det snør ikke. Jeg liker ikke snø, bortsett fra når den kan bidra til å lyse opp den mørke hverdagen. Det er ikke hverdagen, per se, som er mørk. Det er fraværet av solen. Lyset. I midten av februar våkner jeg nok til liv igjen.

Det er en stund til februar.

November. Det er november. Jeg velger meg ikke november. J og jeg kjører fra V til O, for å hilse på mamma og pappa og hunden. De er alle tre like glade for å se oss. Mamma snakker på inn og utpust. Pappa irriterer seg over at hun ikke bruker apparatet bak øret. Du snakker så høyt, sier han. Hun klapser til ham på hodet. Det kalles vel kjærlighet. Jeg får ikke plass til å si det jeg skal si. Jeg vil si noe om julen, men kommer ikke til ordet. A sender melding. G sender melding. Vi skal ut. Vi skal spise. Det er kaldt, det er mørkt, men hovedstaden er spiselig. Jeg er med. Jeg tar en øl fra kjøleskapet. Mamma ser på Heartbeat på NRK. Det er tekstet på nynorsk. Jeg kjenner på en følelse som minner om en tristhet, men ikke tomhet, bare noe trist, noe med at jeg er trøtt, at det er november. Igjen, november. Alltid, november, men ikke den 18. november som i bøkene til Solvej Balle. Nei, jeg gir opp.

På senteret kjøper vi lodd av noen unge jenter på J sin alder. Vi vinner en pose Smash. J smiler ikke. Det er tenåringen i ham som ikke smiler. Det er om å gjøre å ikke smile. Vi kjøper en ny dunjakke og en lue. Det koster skjorta, så jeg kjøper meg en skjorte og en bukse i tillegg. Det koster mer enn skjorta jeg først snakket om, og klumpen i magen blir ikke mindre. Den blir altså større.

Vi går gjennom hele byen. Fra Oslo S til Majorstuen via Karl Johan og Hegdehaugsveien og Bogstadveien. J vil ikke ha noe. Alle butikkene er rare. Vi spiser hver vår bolle og drikker kakao (eller varm sjokolade?) og Cappucino på Åpent Bakeri bak Slottet mellom den franske skolen og Slottsparken.

Så må han på do og vi tar bussen hjem til mamma og pappa. Han sitter på mobilen. Vi kjører til kjøpesenteret for å få han vekk fra skjermen. Så er vi hjemme igjen. Så ser han på skjermen igjen. Så gjør vi så.

I morgen kjører vi hjem. Hjem. Hjem. Hjem.

Det var ikke dette jeg skulle skrive. Ikke nå. Jeg har andre ting å skrive. Nå. Jeg har en jobb å gjøre. Men jeg kræsjer. Og jeg fryser. Vinteren kommer sent, men når den først kommer så biter den. Mørket har allerede bitt godt fra seg. Jeg hater mørket. Jeg hater mørket. Jeg hater mørket. Skriver jeg tre ganger. Det er sant ganger tre, og mer til. Jeg skriver dette og kanskje er det dette jeg skulle skrive likevel, kanskje dette jeg må skrive, kanskje dette som må skje akkurat nå. Den helvetes datamaskinen har nettopp startet og vinduene popper opp og ødelegger flyten. Jeg flyter ikke. Teksten flyter ikke. Ingenting flyter. Alt flyter. Inn og ut flyter det. Blodet strømmer. Hjertet slår. Dagene går. Jeg har ikke mer å gi. Jeg har gitt alt, og litt til, og fortsetter å gi, men til hva og til hvem og hvem blir igjen, av meg, av deg, av oss, deg og du og jeg og du og vi to og alle oss. Det er det jeg skriver. Naturligvis. Det ser du vel. Det er dette jeg skriver.

Møtet klokken 09:00 drepte all energi. En revisor og en advokat. Det er ikke mer som skal til. Bare å skrive: revisor. Bare å skrive: advokat. Dreper denne teksten.

Jeg vil pakke meg inn i en varm bukse og en varm genser, som en mann, ikke som en kvinne, og jeg vil organisere filmsamlingen min for å finne frem alle filmer jeg har med Jack Lemmon. Så vil jeg se alle filmene med Jack Lemmon, før jeg setter meg ned og skriver onelinere, én etter én. Jeg vil være varm og ikke fryse og slappe av med film, ikke ha så mye hengende over meg. Kanskje bare kutte ut jobben, leie et kontor, tilby en eller annen form for terapi og puste veldig mye. Ja, jeg vil puste veldig mye. Og jeg vil se alle Top of The Pops-sendingene fra 90- og 00-tallet på YouTube. Gamle live-sendinger med Oasis og Jamiroquai. Det er sånt jeg har lyst å bruke tiden på. Jeg kan godt vaske klær og ta oppvasken innimellom slagene. Det får briste eller bære.

Dette er ikke et skriftemål. Dette er ikke en bås. Dette er ikke en gang et sted. Det er, akkurat nå, en hvit skjerm som fylles med svart tekst. Og som vanlig, som alltid, er det aldri det jeg vil si som kommer ut.

Leonardo DiCaprio er så god at han får det til å se lett ut. Jeg får fantasier om at han sover dårlig når han ikke har prosjekter på gang, men så kommer jeg på at han har andre prosjekter enn bare film. Han er opptatt av klima og dyrevern og slikt. Men barn har han ikke.

La meg begynne på nytt.

Jeg står opp klokken 4. Dusjer. Stryker en skjorte. Kler på meg.

La meg ta det en gang til.

Kvelden før. Nei, om ettermiddagen. Jeg grubler i bilen på vei hjem. V har gjort noe dumt på skolen. J svarer ikke på mobilen. Det er bare noen dager siden høstferien var over. Jeg var sammen med ungene hver dag. Nå er ferien over og arbeidet i gang (igjen). Jeg skal reise vekk (igjen). Jeg vurderer å droppe det hele. Skulke (igjen). Så hører jeg en stemme, min stemme, si: “Skikkelige folk”. Det var noe jeg leste om i en avis. En omtale av en bok eller noe, om “skikkelige folk”. Jeg vil være skikkelige folk. I wanna do whatever skikkelig folk do. Ja. Frem og tilbake like langt. Jeg må velge. Enten reiser jeg som planlagt, eller så dropper jeg det. Hvis jeg dropper det, må jeg – eller bør jeg – eller kan jeg – eller vil jeg – finne på en historie. Jeg lander på at jeg drar. Jeg følger planen. Det er deilig å lande. Jeg legger meg tidlig, det vil si før midnatt. Sovner.

Jeg står opp klokken 4. Dusjer. Stryker en skjorte. Kler på meg. Går ut av huset. Åpner garasjen. Starter bilen. Rygger ut av garasjen. Retter opp bilen og kjører i retning flyplassen.

På flyplassen møter jeg en kollega fra moderorganisasjonen. Vi snakker litt. Boarding. Jeg boarder. Sete 5D. Jeg sovner. Jeg våkner av serveringen. Jeg spiser en baguette og drikker en kopp kaffe. Sovner. Våkner av at SAS-flyet lander før rutetid (igjen).

Flytoget. Et par telefoner. Et par e-post. Fremme i hovedstaden. Leter etter konferanselokalet som ligger et sted i nærheten av Rådhuset. Møter gamle kjente, blir kjent med noen nye.

Sånn. Gjennomført.

Senere på kvelden, etter en veiledningsøkt som krever et eget kapittel, ser jeg Leonardo DiCaprio på lerretet. Kino. Jeg har bestilt billetten for to uker siden. Jeg har PLANLAGT å gå på kino.

Sånn. Gjennomført.

Det er noe med alle disse forberedelsene. Det er noe med at jeg nå tenker at jeg må forberede meg til i morgen. Til møtene. Å møte mennesker. Menneskemøtene. Hei. Pust. Øyekontakt.

Hei. Øyekontakt. Penger. Pose. Adjø. HØPPA, sa de i gamle dager, i kiosken jeg jobbet. Alt har endret seg nå. Det er ingen penger, og pose må du uansett spørre om før betaling, for den koster minst seks kroner.

Jeg roter meg bort. Det var ikke hit jeg ville. Og jeg vet ikke om jeg ville noe sted. Egentlig ville jeg skrive noe om hastighet, fart, ingen spenning, mas, jag, og at det går an å

Stoppe

Opp

Det går an.

De døde. Som i: de som er døde. Bestefar, bestemor, F, OD, Diane Keaton, Robert Redford, og lillebroren til A og T.

Vi går tur. Ved en port som skal holde sauene inne på beite, kommer en bil. En ung kvinne kommer ut av bilen for å åpne porten. – Er det du som er portåpner i dag, sier jeg. Det er I. Hun er niesen til F. Vi utveksler noen få ord og ønsker hverandre god tur. Jeg og resten av familien går videre ned på den svingete grusveien. Jeg tenker på F, at jeg ikke var i begravelsen hans, at jeg prioriterte et møte som når det kom til stykket var fullstendig meningsløst. For noen dager siden søkte jeg etter noe, var det et nummer eller en melding, på mobilen, og F kom opp i kontaktene mine. Han lever ikke lenger. Også da tenkte jeg på begravelsen, tror jeg. Jeg trakter kaffe en søndag morgen (i dag) og C kommer inn i stuen. Hun har åpnet skapet og tatt ut koppen med bilde av F på. Takk for alt, står det på koppen. Faen.

Diane Keaton dør og jeg vil se Baby Boom.

Den svingete grusveien går forbi gården til A og T. Det var deres lillebror som døde. Han som ville at vi skulle plukke opp søppel etter oss, gjøre planeten renere. Han var ikke gamle gutten. V og jeg var i begravelsen. Et barn som dør er det verste. Jeg ser på ungene mine som løper ned den svingete grusveien. De lever, de er friske. Det regner. Det er ok.

Robert Redford dør og jeg vil se Spy Game.

I bestefars begravelse holdt jeg en tale. Jeg ble påminnet dette ganske nylig, i gullbryllupet til mine foreldre. Det var selvfølgelig onkel N som hadde noe å si på det. Jeg husker ikke hva. Det var bare en påminnelse.

Jeg står opp. Solen skinner. Det var ikke meningen at den skulle det. Skulle det ikke regne (igjen). Det kommer formaninger til meg (fra meg selv): du bør gå ut. Du bør ditt og du bør datt. Livet er en tung bør, men jeg lever.

Aslak Nore dukker opp “overalt”. Jeg skrev et notat på mobilen for et par dager siden, det handlet om sammenhenger, om hvordan ting har en tendens til å dukke opp i klynger, jeg noterte noen stikkord, formulerte en idé, til en tekst, kanskje, eller bare en påminnelse, jeg vet ikke. Innholdet vil jeg ikke dele, men jeg leser en roman av Aslak Nore for tiden. Han var gjest i Åpen Bok på NRK. Hva har forresten skjedd med Åpen Bok? De produserer mindre innhold, egentlig bare forfattersamtaler nå. Jeg har måttet ty til gamle episoder av Bokprogrammet på NRK Nett-TV. Uansett, Aslak Nore var gjest i Åpen Bok. Jeg lyttet. Fikk lyst til å lese en av romanene hans. Den første i en trilogi. Jeg leser. Så dukker han opp i en kronikk i VG, om kunstig intelligens og skrivekunsten. Lesekunsten. Jeg legger merke til at han skriver mye om kirkegårder. I romanen. I kronikken.

Kirkegårder. Det er der de døde ligger. I hvert fall mange av de. Finnes det egentlig en kobling mellom de døde og de levende – eller er dette mellomrommet (la oss kalle det det) mellom jorden (la oss kalle det jorden) og himmelen (la oss kalle det himmelen) helt uten kobling?

Michael Jackson døde i 2009. Det er allerede veldig lenge siden. På Reddit ser jeg yngre mennesker, slike som er født rundt den tiden han døde, spørre om noen var fan da han døde. Folk som er mellom 16 og 20. Nå er jeg 44. Ja, jeg levde når han døde, svarer jeg. Jeg husker dagen. Jeg forsøkte å gråte, men fikk det ikke til. B ringte. MJ er død, sa han. En stund var han levende igjen, sa de på nyhetene, men så var han virkelig død. Det var sommer og solen skinte. Jeg var ung og relativt fri.

Michael Jackson døde og jeg ville høre på Another Part of Me.

Når det gjelder det som skal skrives, er det ikke et savn etter en genial idé som er hovedproblemet. Hovedproblemet er rutine, utholdenhet, motivasjon eller vilje (faktisk vilje) og selvsagt fullstendig mangel på selvtillit.

Når det gjelder jobben forholder det seg annerledes. Der savner jeg en genial idé (gjerne flere) som kan bidra til å løse oppdraget på en unik måte, både for egen del (karrieremuligheter, oppmerksomhet) og for virksomhetens del (overlevelse, rekruttering, finansiering). Det er per tiden tre hovedutfordringer. Ett omhandler rammefinansiering. Et annet gjelder logistikk og kapasitet, eller drift/organisering av en særskilt enhet. Det siste dreier seg om juridiske avtaler og løsninger for å avslutte en langvarig og komplisert prosess, som involverer enkeltindivider, økonomiske forpliktelser og mulig negativ oppmerksomhet fra omgivelsene ved dårlig sluttresultat.

I ferien drikker jeg kaffe og maner frem en mild depresjon. Jeg løper én tur og planlegger en til. Jeg sover. Jeg leser. Jeg ser TV. Jeg ser film. Med ungene tar jeg en tur til en by – i bil. De spiller dataspill. Det regner. Det blir senere lyst og raskere mørkt. Jeg har et ambivalent forhold til høsten.

Jeg får ikke tak i det jeg søker å nå. Faen.

I Sverige spiste jeg alltid ristet, firkantet loff med smør, hvitost og skinke, kanskje også en agurkskive eller en tomatskive, noen ganger begge deler. Jeg trykket to ristede loffskiver sammen oppå hverandre, med pålegget imellom. På TV var det tegnefilmer dubbet på Svensk. Om sommeren hadde de eget barne-TV fra skogen eller en sommerleir, der de viste litt tv-serier og tegnefilmer og avholdt konkurranser.

I Örnsköldsvik bodde vi i andre eller tredje etasje. På Visby bodde vi kanskje i fjerde. I Sundsvall bodde vi i et rekkehus. Jeg husker ikke om det var flere steder. Jeg husker golfballer til ti kroner. Jeg husker VM i Fotball. Faktisk husker jeg VM i Fotball i 1990 og i 1994.

Sommeren 1990 kjørte vi Mazda 929 fra Marseille til Monaco, og fra Monaco til Bodø. Til Monaco hadde vi med oss Steinar. Han hadde videokamera med magnetkassetter og en fastmontert mikrofon han hadde teipet igjen. Vi måtte være stille. Han ville ikke ha lyden av snakk på opptakene han gjorde. Vi kjøpte en offisiell VM-fotball på en bensinstasjon. Vi så ikke en eneste kamp, som jeg kan huske. Sommeren 1994 var Lillehammer-OL over for lengst. Vi kjørte til Sverige. Jeg så noen av fotballkampene på TV, fordi vi heiet på Sverige.

Bestemor besøkte oss i Örnsköldsvik. Fra der vi bodde var det en vei ned til hovedveien. De hadde et slags badeland og et lite kjøpesenter. De solgte cd'er og bøker. Det må ha vært i 1992. Jeg kjøpte Who Is It-singelen (Michael Jackson), og spiste is. Etterpå ble det ristede, firkantede loffskiver med hvitost og skinke. Det er sånt jeg husker, eller ikke husker, jeg vet ikke. Det er setninger basert på ting jeg kommer på.