avsnitt 300

De døde. Som i: de som er døde. Bestefar, bestemor, F, OD, Diane Keaton, Robert Redford, og lillebroren til A og T.

Vi går tur. Ved en port som skal holde sauene inne på beite, kommer en bil. En ung kvinne kommer ut av bilen for å åpne porten. – Er det du som er portåpner i dag, sier jeg. Det er I. Hun er niesen til F. Vi utveksler noen få ord og ønsker hverandre god tur. Jeg og resten av familien går videre ned på den svingete grusveien. Jeg tenker på F, at jeg ikke var i begravelsen hans, at jeg prioriterte et møte som når det kom til stykket var fullstendig meningsløst. For noen dager siden søkte jeg etter noe, var det et nummer eller en melding, på mobilen, og F kom opp i kontaktene mine. Han lever ikke lenger. Også da tenkte jeg på begravelsen, tror jeg. Jeg trakter kaffe en søndag morgen (i dag) og C kommer inn i stuen. Hun har åpnet skapet og tatt ut koppen med bilde av F på. Takk for alt, står det på koppen. Faen.

Diane Keaton dør og jeg vil se Baby Boom.

Den svingete grusveien går forbi gården til A og T. Det var deres lillebror som døde. Han som ville at vi skulle plukke opp søppel etter oss, gjøre planeten renere. Han var ikke gamle gutten. V og jeg var i begravelsen. Et barn som dør er det verste. Jeg ser på ungene mine som løper ned den svingete grusveien. De lever, de er friske. Det regner. Det er ok.

Robert Redford dør og jeg vil se Spy Game.

I bestefars begravelse holdt jeg en tale. Jeg ble påminnet dette ganske nylig, i gullbryllupet til mine foreldre. Det var selvfølgelig onkel N som hadde noe å si på det. Jeg husker ikke hva. Det var bare en påminnelse.

Jeg står opp. Solen skinner. Det var ikke meningen at den skulle det. Skulle det ikke regne (igjen). Det kommer formaninger til meg (fra meg selv): du bør gå ut. Du bør ditt og du bør datt. Livet er en tung bør, men jeg lever.

Aslak Nore dukker opp “overalt”. Jeg skrev et notat på mobilen for et par dager siden, det handlet om sammenhenger, om hvordan ting har en tendens til å dukke opp i klynger, jeg noterte noen stikkord, formulerte en idé, til en tekst, kanskje, eller bare en påminnelse, jeg vet ikke. Innholdet vil jeg ikke dele, men jeg leser en roman av Aslak Nore for tiden. Han var gjest i Åpen Bok på NRK. Hva har forresten skjedd med Åpen Bok? De produserer mindre innhold, egentlig bare forfattersamtaler nå. Jeg har måttet ty til gamle episoder av Bokprogrammet på NRK Nett-TV. Uansett, Aslak Nore var gjest i Åpen Bok. Jeg lyttet. Fikk lyst til å lese en av romanene hans. Den første i en trilogi. Jeg leser. Så dukker han opp i en kronikk i VG, om kunstig intelligens og skrivekunsten. Lesekunsten. Jeg legger merke til at han skriver mye om kirkegårder. I romanen. I kronikken.

Kirkegårder. Det er der de døde ligger. I hvert fall mange av de. Finnes det egentlig en kobling mellom de døde og de levende – eller er dette mellomrommet (la oss kalle det det) mellom jorden (la oss kalle det jorden) og himmelen (la oss kalle det himmelen) helt uten kobling?

Michael Jackson døde i 2009. Det er allerede veldig lenge siden. På Reddit ser jeg yngre mennesker, slike som er født rundt den tiden han døde, spørre om noen var fan da han døde. Folk som er mellom 16 og 20. Nå er jeg 44. Ja, jeg levde når han døde, svarer jeg. Jeg husker dagen. Jeg forsøkte å gråte, men fikk det ikke til. B ringte. MJ er død, sa han. En stund var han levende igjen, sa de på nyhetene, men så var han virkelig død. Det var sommer og solen skinte. Jeg var ung og relativt fri.

Michael Jackson døde og jeg ville høre på Another Part of Me.

Når det gjelder det som skal skrives, er det ikke et savn etter en genial idé som er hovedproblemet. Hovedproblemet er rutine, utholdenhet, motivasjon eller vilje (faktisk vilje) og selvsagt fullstendig mangel på selvtillit.

Når det gjelder jobben forholder det seg annerledes. Der savner jeg en genial idé (gjerne flere) som kan bidra til å løse oppdraget på en unik måte, både for egen del (karrieremuligheter, oppmerksomhet) og for virksomhetens del (overlevelse, rekruttering, finansiering). Det er per tiden tre hovedutfordringer. Ett omhandler rammefinansiering. Et annet gjelder logistikk og kapasitet, eller drift/organisering av en særskilt enhet. Det siste dreier seg om juridiske avtaler og løsninger for å avslutte en langvarig og komplisert prosess, som involverer enkeltindivider, økonomiske forpliktelser og mulig negativ oppmerksomhet fra omgivelsene ved dårlig sluttresultat.

I ferien drikker jeg kaffe og maner frem en mild depresjon. Jeg løper én tur og planlegger en til. Jeg sover. Jeg leser. Jeg ser TV. Jeg ser film. Med ungene tar jeg en tur til en by – i bil. De spiller dataspill. Det regner. Det blir senere lyst og raskere mørkt. Jeg har et ambivalent forhold til høsten.

Jeg får ikke tak i det jeg søker å nå. Faen.

I Sverige spiste jeg alltid ristet, firkantet loff med smør, hvitost og skinke, kanskje også en agurkskive eller en tomatskive, noen ganger begge deler. Jeg trykket to ristede loffskiver sammen oppå hverandre, med pålegget imellom. På TV var det tegnefilmer dubbet på Svensk. Om sommeren hadde de eget barne-TV fra skogen eller en sommerleir, der de viste litt tv-serier og tegnefilmer og avholdt konkurranser.

I Örnsköldsvik bodde vi i andre eller tredje etasje. På Visby bodde vi kanskje i fjerde. I Sundsvall bodde vi i et rekkehus. Jeg husker ikke om det var flere steder. Jeg husker golfballer til ti kroner. Jeg husker VM i Fotball. Faktisk husker jeg VM i Fotball i 1990 og i 1994.

Sommeren 1990 kjørte vi Mazda 929 fra Marseille til Monaco, og fra Monaco til Bodø. Til Monaco hadde vi med oss Steinar. Han hadde videokamera med magnetkassetter og en fastmontert mikrofon han hadde teipet igjen. Vi måtte være stille. Han ville ikke ha lyden av snakk på opptakene han gjorde. Vi kjøpte en offisiell VM-fotball på en bensinstasjon. Vi så ikke en eneste kamp, som jeg kan huske. Sommeren 1994 var Lillehammer-OL over for lengst. Vi kjørte til Sverige. Jeg så noen av fotballkampene på TV, fordi vi heiet på Sverige.

Bestemor besøkte oss i Örnsköldsvik. Fra der vi bodde var det en vei ned til hovedveien. De hadde et slags badeland og et lite kjøpesenter. De solgte cd'er og bøker. Det må ha vært i 1992. Jeg kjøpte Who Is It-singelen (Michael Jackson), og spiste is. Etterpå ble det ristede, firkantede loffskiver med hvitost og skinke. Det er sånt jeg husker, eller ikke husker, jeg vet ikke. Det er setninger basert på ting jeg kommer på.

Det er vanskelig å konsentrere seg.

For en uke siden feiret vi mamma og pappas gullbryllupsdag. Jeg holdt en tale, men husker egentlig bare min siste punchline

- Jeg kommer ikke fra et sted. Jeg kommer fra et hjem.

En av gjestene forsøkte å forklare hvor sjelden vare et gullbryllup er, ved å si at han i løpet av sitt liv bare har vært i to gullbryllup: ett i 2025, og ett i 1966.

Det er vanskelig å konsentrere seg. Vinden blåser. Jeg våknet til en melding fra A. Han hadde limt inn en chat fra i natt. En gammel ekskjæreste som skriver usammenhengende, inkludert noe om å savne meg. Den siste meldingen jeg fikk fra vedkommende var for fem år siden, et screenshot av en svensk sang. Thåström. Fanfanfan.

Fast jag inte sett dig på så länge Tänker jag på dig ibland Det var nånting som fastna på mig Nåt som aldrig helt försvann

Fan, fan, fan, det skulle vart du Fan, fan, fan, det skulle vart du

Det er vanskelig å konsentrere seg, men det handler nok mest om jobb. Jeg leser Morgenbladet (som jeg har sagt opp for tredje eller fjerde gang på kort tid). Jeg begynner å lese en artikkel om en ung stortingspolitiker fra MDG, men etter noen linjer har jeg allerede begynt å tenke på noe annet enn det jeg leser. Så leser jeg om Manshaus. Jeg klarer å lese alle sidene uten å forsvinne inn i egne tanker. Jeg begynner på noe om Israel, men blar videre. Så er det noe om de nevrodivergente, og jeg begynner å tenke noe jeg hørte på radioen forleden, om “ulike funksjonsvariasjoner”. Alt heter noe annet enn før.

På jobb forsøker jeg å komme meg videre i en fastlåst konflikt. Når jeg ser yngstemann gjøre en fotballfinte før han scorer mål, tenker jeg at jeg må gjøre en tilsvarende finte i situasjonen jeg står i. Når noen sier “strategi” eller “taktikk”, tenker jeg på situasjonen jeg står i. Tenk strategi. Tenk strategi. Synger Kaizers i “Prosessen”.

I gullbryllupet snakker jeg med onkelen min, han som skriver, han som drømmer, min anti-autoritære onkel, min nevrotiske onkel, min onkel punktum. Han sier han vil skrive til meg. Han ber om lov. Han sier han savner samtalene med meg. Jeg er enig. Det er noe jeg savner. Hva er det med nervene i vår familie?

Noen dager senere ringer mamma. Jeg tror hun drikker vin. Hun er takknemlig, sier hun. Hun er stolt, sier hun. Hun er glad, sier hun. Jeg tror det er en bra samtale og at jeg gir henne det hun trenger.

Broren min snakker på inn- og utpust. Om seg selv og sin situasjon. En stund slutter jeg å ringe ham, men han legger ikke merke til det. Jeg tenker ting som at han kanskje har en annen legning, men ikke kan innrømme det. Jeg tenker at det er noe han ikke får til i følelseslivet sitt. Alle setninger har forbehold, hele livet hans har et gedigent forbehold.

Den andre broren min snakker jeg nesten ikke med i det hele tatt. Han befinner seg et sted i Asia. En dag er det brann i boligkomplekset og han står på rommet og ser ned på brannbilene. Han er redd, for han vet ikke hvordan han skal komme seg ut. Det er ingen stige. Han legger ansiktet inntil vinduet og ser ned. Utenfor bygget er det røyk overalt. Han ser for seg at dette er hans siste dag på jorden. Det blir mørkt. Etter hvert blir han likevel reddet ut av brannmannskapet, og blir innlosjert på et hotell. Han ringer hjem til pappa og forteller hvor traumatisk det var. Dette videreformidles til meg og broren min. Det har vært så mange dramatiske hendelser i broren vår sitt liv at vi ikke tenker på dette som noe annet enn nok en hendelse i rekken. Jeg sitter i bilen med pappa. Broren min ringer fra Asia. Han spør om jeg har hørt hva som har skjedd. Jeg er avvisende. Jeg svarer at jeg har hørt det pappa har videreformidlet, noe om en brann. Vi må legge på, fordi vi er i gang med noe annet. Vi skal lempe ting ut av bilen. Forberedelser til gullbryllupet. Alle bruddene i disse relasjonene. Til og med brudd der det er kontakt, tenker jeg.

Jeg vil puste. Jeg vil lese alle bøkene jeg har stablet oppå hverandre på skrivebordet. Det er høstferie. Vi hadde planer, men uværet ødela for planene. Det blir ingen båt til Hirtshals. Det blir ingen biltur til Europa. Hva nå? Jeg er ikke redd for at dagene skal gå og bli borte. Jeg er redd for at det skal bli vanskelig å holde ut dag etter dag. Med støy, uro, tanker om at vi ikke kan være her vi er, at vi må dra. Men hvor?

Jeg skriver bare for å skrive, for å få det ut. Det har jeg skrevet før og jeg skriver det igjen. Skrivingen har ikke noe annet formål enn å få det ut.

Terapeuten utfordrer meg når jeg sier jeg er sint. Han spør: på hvem? På meg selv, svarer jeg. Nei, sier han. På hvem, spør han igjen. På meg selv, svarer jeg. Nei, sier han. Jeg klarer ikke å si hvem jeg er sint på, før jeg faktisk sier det, og er tilbake i den uløselige konflikten på jobb. Terapeuten sier at vedkommende jeg har konflikt med er god på det han er god på, nemlig å hale ut prosessen, å komme med nye løsninger, nye idéer, å la seg bli hørt, men han svarer aldri på spørsmålet mitt, og vi kommer derfor aldri videre. Jeg ser ned i bakken. Terapeuten sier jeg ser sliten ut. At han ikke har sett meg sånn før. På veien hjem hører jeg på Kent. Isola-albumet.

Jag räddar ditt liv Du är bländad & vit Jag bromsar på is Du har frusit mitt i Ge mig en chans att drömma om ibland någonstans i nästa liv…

Hva er det med det svenske? Jeg får bilder i hodet av Lukas Moodysson og Alexandra Dahlström. Fucking Åmål. Jeg tenker på bladet Okej. Visby i Gotland. Örnsköldsvik, Sundsvall, og hva de nå het de små stedene vi bodde på om sommeren på 90-tallet. VM i Usa i 1998. När vi gräver guld i USA.

Solen begynner å skinne i vinduet bak meg. For litt siden var det mørkt og grått og vinden ulte. Nå stiger solen frem. Det er først irriterende fordi jeg ikke kan se skjermen. Så blir det irriterende fordi solen forsøker å fortelle meg noe om at jeg må komme meg til helvete ut. Så blir det trist fordi jeg ikke vil noen ting. Ikke nå. Ikke i dag. Jeg vil sitte her med kaffekoppen min og skrive meg ut av ingenting, og inn i ingenting. Av ingenting er du kommet. Til ingenting skal du bli.

Som vanlig bare stopper jeg her.

Det er ikke nok tid i løpet av en dag. Det er ikke nok tid i løpet av et år. Det er for mange bøker å lese, for mange rom å rydde, for mange ting å kaste, for mange nettsteder å besøke, for mange filmer å se, for mange album jeg vil høre, for mange steder å kjøre.

Jeg fløy til Oslo i helgen. Vi så Book of Mormons og jeg sovnet og innså at jeg virkelig ikke liker Jacob Schøyen. Vi lo litt når de brukte stygge ord, men i sum fremsto det hele som en samling med sanger og mekaniske dansetrinn. Jeg ville sette meg ned på en kafé i Oslo og skrive, men jeg hadde ikke med meg noe å skrive med, og det var fullt overalt på grunn av Oslo Maraton, og jeg var egentlig på vei hjem til en venn, men jeg tok det rolig, gikk sakte. Flytoget stoppet på Oslo S. Jeg gikk til Nationaltheatret via Karl Johan. Fra Nationaltheatret til Solli Plass via Slottet. Fra Solli Plass til Majorstuen. Over Bogstadveien tilbake til Slottet via Grotten. Derfra videre til Grünerløkka via Youngstorvet. Jeg stakk innom de fleste bokhandlerne jeg fant på veien, dels fordi jeg vurderte å kjøpe en skrivebok å notere i, dels fordi jeg så etter Olga Tokarczuks “Jakobsbøkene”. Utsolgt overalt. Det regnet litt. Jeg ville sette meg ned på en kafé å skrive om hvorfor jeg er så glad i Oslo. Jeg ville skrive:

Jeg er så glad i Oslo fordi jeg kan gjemme meg bort og ingen kjenner meg igjen. Jeg er så glad i Oslo fordi det er så mange mennesker her. Jeg er så glad i Oslo fordi jeg kan gå og gå uten å kjede meg. Jeg er så glad i Oslo fordi jeg stadig finner nye steder jeg aldri før har sett. Jeg er så glad i Oslo fordi regnet ikke er som i Bergen. Jeg er så glad i Oslo fordi asfalt, fordi fortau. Jeg er så glad i Oslo, ikke fordi de narkomane er der, ikke fordi det er så mange innvandrere, ikke fordi det er så skittent, ikke fordi snøen er grå om vinteren. Men jeg er så glad i Oslo fordi jeg føler meg hjemme og jeg kjenner meg igjen, selv der jeg aldri har vært. Jeg er så glad i Oslo, ikke fordi de har klasseskille, ikke fordi vest er bedre enn øst, ikke fordi de har trikk og t-bane, men fordi jeg kan gå og gå og gå og gå. Og jeg går. I Oslo går jeg. Derfor er jeg så glad i Oslo.

Det var ikke akkurat det jeg ville skrive, men jeg skrev det nå, etter et par kopper kaffe, og siden jeg akkurat nå ikke lenger befinner meg i Oslo, men i stedet er på hjemmekontor på landet.

På vei hjem fra Oslo skrev jeg ned korte linjer på mobiltelefonen min. Noe om at jeg må koble på følelsene igjen, kvitte meg med det flate. Noe om at jeg elsker å ikke ta tog. Ja, jeg skrev: Jeg elsker å ikke ta tog. Det skulle bety noe, noe meget mer enn bare setningen i seg selv. Liksom et symbol.

På flyet avsluttet jeg enda en bok av Milan Kundera. Vel hjemme begynte jeg på en ny.

Faen. Det er ikke nok tid til noen ting.

I pausen står vi i en lobby med sofaer og stoler. Sentralt plassert i rommet er en disk med kaffe, vann, frukt, makroner, vafler med syltetøy og smågodt. Jeg tar meg en vaffel med syltetøy og snakker med noen av de andre.

-Det er så fint at du tør å være så ærlig, sier en til meg. -Jeg må jo nesten det, hvis det skal være noen vits, svarer jeg og tenker at jeg sikkert har sagt noe dumt.

Denne dagen har jeg bestemt meg for å ta toget, og på veien hjem sitter jeg mot kjøreretningen og tenker. For hver tanke synker jeg dypere ned i stolen, det er fristende å si at jeg synker ned i skammen, men skam er et altfor sterkt ord.

Noen dager før har jeg sittet i terapirommet. På forhånd har jeg delt en tekst. Og overskriften på samtalen blir “å dele”. Hvordan er det å dele? Hvordan er det å ta plass? Vi snakker om å ta plass på den ene og den andre måten. Jeg kan ta plass med meg selv, uten å ta plass med det som er mitt, og jeg kan ta plass med hele meg selv, inkludert det som er mitt. Jeg kan dele noe sant, noe ekte, noe nært. Jeg kan velge å ikke dele noe som helst, men likevel ha noe å si.

Delt sorg er halv sorg og delt glede er dobbelt glede. Det er sånne utsagn som gir meg mindre lyst til å dele. Jeg kjøper ikke t-skjorten eller postkortet eller hvor det nå enn er budskapet befinner seg. Likevel er jeg enig i at det er noe godt med det å dele.

I ledergruppen reflekterer vi over et tema hver uke. Denne gangen har jeg ikke forberedt noen ting og jeg bestemmer meg for å bruke de andre, slik at vi kan reflektere sammen. Det blir noe annet enn det vanlige. Det popper opp tanker og assosiasjoner og vi får til en spontan samtale. Vi deler det som dukker opp. Det kan ikke planlegges.

Jeg sitter på toget i motsatt kjøreretning og er tømt for energi. Vi har snakket om verdier. Jeg har delt og åpnet meg. Det har også de andre. Likevel føler jeg meg dum og avkledd. På et tidspunkt tegner vi symboler. En av de andre tegner en hund, en border collie, den kan ligge stille og plutselig løpe fort. Litt som deg, sier vedkommende og ler. Der og da ler også jeg, og har en opplevelse av at det er et godt rom. I toget, nedsunket i stolen i motsatt kjøreretning, har opplevelsen blitt til noe annet, noe som nærmer seg en krenkelse. Riktignok en krenkelse av den milde sorten. En fornærmelse er kanskje et bedre ord. Jeg søker svarene på hvorfor.

Ved frokostbordet hjemme, dagen etterpå, snakker vi om eksistensialisme. Eldstemann må ta med seg et eksistensielt spørsmål til KRLE på torsdag. Eldstemann lurer på hva som skjer etter døden. Yngstemann lurer på hvorfor vi må dø. Jeg lurer på hva som er meningen med livet. Vi spør mammaen i huset om hva hun lurer på. Hun nøler. Yngstemann sier: Mamma har alle svarene. Så ler vi alle sammen.

En tekst kategorisert som essay i Morgenbladet får meg til å innse noe jeg ikke klarer å formulere. Innsikten handler om hvem jeg er og hvem jeg blir i møtet med Morgenbladet, men det er først når jeg leser essayet som Aksel Kielland skriver om Oasis at jeg forstår det, selv om jeg ikke klarer å skrive ut hva det er jeg forstår.

Det bringer tankene mine til filmen Unbreakable der Bruce Willis spiller en mann som er eneste overlevende etter en katastrofal togulykke. Det viser seg at han har en overmenneskelig egenskap. Han er uknuselig. Samuel L Jackson spiller Mr Glass som stadig blir utsatt for ulykker som fører til beinbrudd. Disse to personene er motpoler og det er først når Mr Glass oppdager sin motsetning at han begynner å forstå hvem han selv er.

Når jeg leser teksten om Oasis i Morgenbladet handler det ikke om at jeg oppdager polariteter. Derimot handler det om at jeg, etter konserten i Cardiff i juli, hadde tanker om at jeg burde sende inn en tekst til nettopp Morgenbladet om opplevelsen av å være mann som forsøker å håndtere store følelser sammen med andre menn (og kvinner og barn) i et fellesskap. Oasis' første konsert på nesten tjue år, 4. juli 2025 i Cardiff, var historisk.

Aksel Kielland skriver at han er Oasis-fan. Han skriver Oasis og britpopen inn i britisk politikk og historie. Han skriver ikke om hvordan han hadde det på konserten og hva som skjedde med ham. Han skriver om hvor mye billetten kostet.

Jeg skriver til A på Discord. Han svarer at Morgenbladet er en avis han aldri vil betale for. Hvorfor var det nettopp Morgenbladet jeg ville skrive til? Er ikke det “min” avis?

Nei. Jeg tenker (udramatisk) at Morgenbladet ikke lenger er min avis. Jeg har ingen avis. Det jeg forstår, men ikke helt klarer å brette ut, er at jeg ikke forstår perspektivene i avisen. De gir ikke gjenklang. I alle år har jeg lest bokanmeldelsene (som er anmeldelser av de samme bøkene som i alle andre aviser: Klassekampen, DN, VG, Aftenposten, aldri noe nytt, aldri Stig Aasvik, det er det bare Aftenbladet som får til), jeg har lest om kultur og jeg har lest om politikk og arkitektur og såkalte analyser. Jeg har forsøkt å forstå. Forstå omverdenen. Og meg selv i forhold til den.

For første gang leser jeg en tekst som forsøker å levere en analyse av noe jeg selv har opplevd. Og analysen er generisk og uten følelser. Den er dessuten stjålet fra engelsk presse. I hvert fall er den kliss lik det jeg kan lese i The Guardian.

I bilen ringer jeg til pappa. Vi snakker ikke om mye, men jeg nevner Israel og Palestina. Jeg nevner det fordi jeg vet han er engasjert i saken, og jeg nevner det fordi jeg har kjøpt noen bøker om konflikten. Han sier jeg må passe på at det er bøker som tar innover seg begge siders perspektiver. Jeg kommer på den aktuelle nyhetssaken om journalistene som ble drept av Israel i et målrettet angrep for noen dager siden. Israel mente journalistene var Hamas, fordekt som journalister. Palestinerne og AlJazeera mener bestemt at journalistene var journalister. Jeg vet ikke hva som er sant. Jeg nevner for pappa at Putin og Trump avholdt et møte i Alaska om Ukraina-konflikten, og at jeg leser og hører at Putin “vant” duellen. Pappa sier at det er hva europeisk presse skriver. Jeg hører en undertone. Han viser til 80-tallet da Reagan avholdt et møte med Gorbatsjov. Alle sa det var et dårlig møte. Men ikke lenge etter falt Sovjet. Historie huskes best av de som var der da det skjedde.

Jeg vil lese noe jeg finner meg selv i. Jeg vil kjenne på gjenklang. Jeg vil egentlig fortsette å lese Morgenbladet, jeg vil ikke være reaktiv, men tilfeldighetene vil ha det til at abonnementet mitt har løpt ut, og jeg har egentlig lenge hatt en plan om å ikke lese så mye aviser. Jeg vil lese bøkene jeg har på vent.

På Norli kjøper jeg Finn Skårderuds siste bok, Mer Uro. Jeg begynner å lese på flytoget, og leser videre på flyet. Jeg leser videre hjemme, neste morgen med en kopp kaffe. Jeg er snart ferdig med første del, om hjernestormen. Jeg gleder meg til å lese delen om å bli seg selv. Det interesserer meg. Finn Skårderud deler forsiktig av sin situasjon. Det er vanskelig å skrive, ser jeg for meg, og det er vanskelig å lese. Nok en gang føles det som om man må mene noe om noe, selv om man (les: jeg) bare vil lese.

Når skal jeg åpne meg opp og brette meg ut for verden? Sånn helt på ekte? Skal jeg fortsette med skriving i det skjulte? Eller skal jeg dele mer av meg selv?

På samling gjør vi et arbeid. Vi gjør en fantasireise. Vi går tilbake til barndommen, til ungdommen, og så reiser vi inn i nåtid. Vi ser på inspirasjon og handlingsmønster. Vi prøver å identifisere menneskesyn. Jeg finner ut at jeg var mye alene som barn. Jeg var alene med meg selv og alene om mine tanker, drømmer, og – ikke minst – redselen. Det var så mye jeg ikke visste. Og jeg lurte på hvordan det skulle gå. Jeg delte det ikke så ofte med andre, verken venner eller familie. Det var lettere å smile og å være glad. Å spre godt humør er bedre enn å gå inn i alvoret. Slik fortsetter jeg min reise inn i voksenlivet, men det finnes flere handlingsalternativ. Jeg kan fortsette med det jeg allerede gjør. Alltid gå til tøys når alvoret slår innover meg. Såkalt defleksjon. Eller jeg kan stå i alvoret, gå inn i det. Det finnes dessuten flere nyanser mellom disse to motpolene. Spørsmålet er hva jeg vil.

Hun spør: Hva vil du? Jeg svarer: Jeg vet ikke hva jeg vil. Hun sier: I call bullshit.

F1. Brad Pitt. Jeg er på kino. Jeg skriver på kino, men ikke på noe tastatur, ikke på en mobil, jeg skriver i hodet. Jeg skriver en anmeldelse i tagline-form. Jeg skriver:

Brad Pitt is cool. Cars are cool. Javier Bardem is cool. Kosinski is cool (he made Top Gun: Maverick ffs!) Formula 1 is cool. They got Hans Zimmer. Cool. They got Brad Pitt. Cool.

Det skulle være kortere. Kulere. Brad Pitt. Fy faen. Musikken. Fy faen. Jeg får tanker om å hoppe ut av livet. Jeg får tanker og følelser. Jeg må trekke pusten. Jeg er bare på kino. Alene på kino. Holder på å falle av, inn og ut av meg selv.

Jeg vil sende melding til M. Jeg begynner. Jeg skriver noe om Brad Pitt. Så sletter jeg meldingen. Han svarte ikke på min forrige melding. Det var i juli. Nå er det august. Jeg tenker på Prince. Now he's doing horse. It's June.

Ensomhet. Tidligere på dagen snakker vi om ensomhet. Jeg tenker også på asynkronitet. Jeg er her alene. Familien er der. Det er bare midlertidig. Det er bare her og nå. Jeg var alene som barn. Både med og uten andre. Med lego. Med musikken. Med leken. Med dansen. Med plakatene. Med samlingen. Jeg hadde det bra. Hvorfor er tanken trist i dag?

På bussen holder jeg på å spy. Jeg går ombord og spør om bussen går til IT Fornebu. Fornebu, ja, svarer han. Jeg spør om jeg har kjøpt riktig billett. Jeg tror det, svarer han. Bussen stopper et sted og noen spør om han stopper på Nationaltheatret eller Ullevål Stadion. 270, svarer han. Det er bussruten. Jeg skal til Nationaltheatret, sier mannen på gaten. Bussen kjører videre. Jeg er kvalm. Det regner. Jeg savner sol og el-sparkesykkel.

Bare rot.

Kanskje jeg bare skal kaste inn håndkleet. Er det ikke det man sier?

De beste feriene er de du ikke vil skal ta slutt. Sommerferien 2025 er en slik ferie. Nå teller jeg bare ned. Skjønt, det er ikke jeg som teller ned, det er magen min som teller, det er noe i bakhodet som teller, det er noe i ryggmargen, det er ikke jeg, det er ikke mitt verk, nei, det er noe fra ungdommen, fra barndommen, dette noe i meg som får meg til å tro at jeg teller ned. Det jeg prøver er å ikke telle ned. Ved å løpe, ved å lese, ved å se film, invitere svigers på middag, sikre øyekontakt med ungene under hvert måltid, drømme, paradoksalt nok sove for lenge, se ut av vinduet, forbanne regnet, få assosiasjoner til sanger om regn, i tittelen eller i teksten.

Tomas Espedal skriver Vi gjør de feile valgene. Vi bor de feile stedene. Vi får ikke uttrykt det beste i oss. (...) Vi bor ikke der vi skulle bo.

Dette skriver han i “Mens det ennå er for sent”, noe som angivelig er en novellesamling, men jeg vet ikke hva det er. Det er i hvert fall en tekst jeg får lyst til å lese.

Tomas Espedal skriver Leseren konsumerer bøker, uten at det får noen konsekvenser for den som leser, for livet hennes, for livet hans, bøkene blafrer og blader i noen timer og dager og blir plassert i en bokhylle, bok etter bok. En god bok skal leses minst 4 ganger, vi leser om og om igjen i de viktige bøkene, fra begynnelse til slutt (...) skriver Karel til Asger.

Bokhyllene mine er fulle av bøker (og dvder og bluray). De bøkene jeg har lest om og om igjen er Koloss (Finn Alnæs), Victoria (Hamsun), Tatt av Kvinnen (Erlend Loe), The Great Gatsby (Fitzgerald), The Catcher in The Rye (Salinger), og bøkene jeg tenker jeg skal lese igjen er The Beach (Alex Garland), American Psycho (Bret Easton Ellis), og jeg vil lese alle Knausgård-bøkene om igjen.

Noen bøker er slik at når jeg leser de på nytt oppdager jeg noe nytt, kanskje fordi jeg er eldre, rikere på erfaringer, det har vokst frem nye assosiasjoner, men andre bøker er slik at når jeg leser de på nytt blir jeg hensatt til en annen tid, en tapt tid, tapte følelser, det er gjensyn og ikke nye syn.

Mamma ringer og hun snakker mer enn meg. Setningene jeg får med meg handler om at biblioteket er fantastisk og at en som meg, som leser mye bøker, kan spare mye på å bruke biblioteket. Etterpå sitter jeg igjen med en dårlig følelse. Jeg har akkurat forhåndsbestilt noen av høstens nye bøker, og det dumpet tre bøker ned i postkassen min tidligere på dagen. Poenget hennes er ikke et dårlig poeng, men motivasjonen for å dele poenget med meg er hva som plager meg i etterdønningen av samtalen.

Avbrudd. (Noen skal ha mer kaffe. En må ha hjelp med noe på Playstation.)

Forlagssjef i Aschehoug Skjønnlitteratur, Nora Campbell, sier at den beste romanen hun har lest i år, står på Aschehougs høstliste. (Et lite hint: den kommer i oktober.) Den første høstlisten jeg sjekker er alltid Oktober sin. Det er tre bøker på listen jeg er nysgjerrig på, og to av de jeg har forhåndsbestilt.

• Mer uro. Om moderne sjeleliv. Finn Skårderud.
• Sjelesorg. Dag Johan Haugerud.
• Jeg var lenge død. Karl Ove Knausgård.

Dag Solstad og Per Petterson må også nevnes.

Den sannsynlige kandidaten Nora Campbell nevner er Carl Frode Tiller med Arbeidarhjerte 2. Aslak Nore kommer også med en ny roman, jeg vet forlaget er stolt av ham også. Og Simon Stranger som tar i bruk etternavnet sitt i annen betydning som tittel på boken: Stranger.

Gyldendal har Nikolai Frobenius, Levi Henriksen. Birger Emanuelsen kommer med ny roman på Bonnier Forlag. Tore Stavlund har skrevet en bok med tittelen “1996. En roman”. Jeg liker konseptet, det er noe jeg har tenkt på selv. Men akk, nå er det gjort. Tiden har også Gaute Heivoll. Jeg trenger ikke sjekke status på Stig Aasvik. Hans bøker kommer på våren, med mindre han har tenkt å overraske med en høstbok han også. Det hadde tatt seg ut!

Leselisten min er lang. Bøkene på nattbordet er montert i to tårn. Jeg saumfarer bokhyllen for å se om det er noe jeg kan gi slipp på (via Bookis), og innimellom finner jeg ting.

Så er det filmene! Jeg ser Crash (2004) om rasisme i Los Angeles. Den er intens. Den er forvirrende. Jeg sitter igjen med følelser etterpå. Jeg ser The Trip (2010) og tenker at sånn!, det er sånn en film skal være! Jeg leser at Heat 2 er på vei (2026? 2027?). En Tarantino/Fincher-film er på vei. En slags prequel. Interessant kombinasjon.

(Blablabla)

Jeg slår til på et Premier League-tilbud og vurderer å abonnere på et Premier League-blad for å holde meg oppdatert. Jeg som ikke bryr meg om fotball. Vi spiser Non-Stop til kvelds og M til frokost og det rabler for meg i forsøket på å hale ut ferien i det lengste. Tomas Espedals seneste “novellesamling” ligger åpen på side 85, og jeg har planer om å lese videre, drikke min kaffe, innimellom ta pauser for å sette på en vaskemaskin eller rydde noe.

Det er noe jeg vil. Det tør jeg ikke å si høyt. Jeg skulle ønske jeg fikk det til. Har du det også sånn (noen ganger, kanskje, vær så snill)?

Det er på flyet jeg får idéen om å skrive en brevroman sammen med min onkel. Idéene jeg får på fly blir som oftest forkastet. Litt som idéene jeg får etter et par øl, og gjerne mens jeg står og ser på et rockeband som spiller foran 80,000 mennesker. Idéer som at jeg skal få til podcast-prosjektet mitt, jeg skal sette i gang med terapeut-tilværelsen, jeg skal få antatt en roman. Don't put your life in the hands of a Rock'n'Roll band. Ogsåvidere, uten sammenligning forøvrig.

I mange år trodde jeg at Blade Runner var basert på en novelle, men jeg må ha lest feil. Kanskje har det stått novella, som vel betyr kortroman. I alle tilfelle kjøpte jeg Philip K. Dicks bok Do Androids Dream of Electric Sheep, og begynte å lese på flyet. Det er overraskende mye som er tatt rett inn i filmen, med en del unntak, men jeg har hatt en fantasi om at boken bare var en kort fortelling som stilte spørsmål ved kunstig intelligens og om den kan ha egne tanker, nye tanker, drømmer. Spørsmålet viser seg egentlig å være om det har noe å si at noe er falskt. Eller: Hva er forskjellen på det falske og det ekte? I boken har de “mood machines”, en maskin du kan taste inn ulike koder for å få ulike humør, i ulike grader. De står opp og trykker en knapp for å få motivasjon til å gå på jobb, eller de trykker på knappen som gjør at de får en impuls om å se på TV uansett hva som er på. Boken er utgitt i 1968. Den ser for seg en nær fremtid i 1992. Filmen kom i 1982 og ser for seg en fremtid i 2019.

Vi er i 2025 nå. Bilene flyr ikke, men vi er ikke langt unna. En kompis, A., holder på å lage en kopi av sjelen sin på hjemmeserveren. En kopi som skal leve videre etter hans død.

Milan Kundera døde i 2023, men lever videre i bøkene. I stedet for å skrive brev til min onkel (som jeg jo ikke gjør) har jeg mest lyst å skrive brev til Milan Kundera, selv om han er død. Jeg vil spørre han om noe. Om hva han tenker om spesifikke bøker og filmer, og samfunnet. Det han skriver om verdier, om meningsløshet, om tema i forfatterskap, om skriving, det er ting jeg vil vite mer om, vil snakke om.

Uansett: i natt våknet jeg ikke, men jeg drømte at jeg våknet. Jeg våknet i morges og kom på at jeg hadde drømt at jeg våknet i natt. At jeg satt meg opp i sengen og smilte et digert og bredt smil. Eureka! Jeg visste plutselig nøyaktig hva jeg skulle skrive, og jeg løp bort til datamaskinen. Mer husker jeg ikke.

Dette eneste ene livet, fylt av øyeblikk og historier, som å reise til Cardiff med A. og se Gallagher-brødrene holde hender og klemme hverandre, og – ikke minst – høre Liam synge klokkerent i over to timer. Han trenger sin bror. Og broren trenger ham. Sammen er de mer enn summen av den enkelte.

På taxfree kjøper jeg tre flasker vin, sjokolade og tyggis. Jeg kommenterer at posene ikke har taxfree-pris, og fyren i kassen smiler og svarer høflig. Så privilegert jeg er, tenker jeg på veien ut av flyplassen på vei til bilen. Jeg har for tiden lånebil. Jeg ser den står noen hundre meter fra der jeg trodde den sto, og går bort til bilen. Jeg trykker på knappen for å åpne bagasjerommet, men ingenting skjer, bortsett fra at jeg kan se at Sentry-mode går på i displayet. Jeg setter bagasjen på bakken og fisker opp mobilen. Sjekker appen. Åpner bagasjerommet derfra. Hører en lyd noen meter unna og ser bagasjerommet på en annen bil åpne seg. En annen kliss lik hvit bil. Jeg står bak feil bil og har blitt filmet i et forsøk på åpne den. Vi er absolutt i 2025.

På flyplassen blir vi stående i en kø ned en trapp før vi slipper inn i flyet. Det er lysshow, ettersom alle nedover trappen står med hver sin mobil. Det er ingen som snakker sammen lenger. En kjører Formel 1, en annen sjekker værmeldingen, en tredje surfer Reddit, en fjerde leser gamle meldinger osv. Et gammelt ektepar humrer, men jeg vet ikke om det er av noe de ser eller fordi de er gamle.

Så kommer jeg på diktet om å bli gammel. Den unge som vil bli gammel og den gamle som vil være ung. Og det Milan Kundera skriver om at vi mennesker er erfaringsløse. Vi lever på “Erfaringsløshetens planet”.

Vi forlater ungdommen uten å vite hva ungdommen er, vi gifter oss uten å vite hva det er å være gift; og ikke engang når vi går inn i alderdommen, vet vi hvor vi går: De gamle er barn som er uskyldige i sin alderdom. – Milan Kundera, Romankunsten (s. 109)