avsnitt 300

Det er på flyet jeg får idéen om å skrive en brevroman sammen med min onkel. Idéene jeg får på fly blir som oftest forkastet. Litt som idéene jeg får etter et par øl, og gjerne mens jeg står og ser på et rockeband som spiller foran 80,000 mennesker. Idéer som at jeg skal få til podcast-prosjektet mitt, jeg skal sette i gang med terapeut-tilværelsen, jeg skal få antatt en roman. Don't put your life in the hands of a Rock'n'Roll band. Ogsåvidere, uten sammenligning forøvrig.

I mange år trodde jeg at Blade Runner var basert på en novelle, men jeg må ha lest feil. Kanskje har det stått novella, som vel betyr kortroman. I alle tilfelle kjøpte jeg Philip K. Dicks bok Do Androids Dream of Electric Sheep, og begynte å lese på flyet. Det er overraskende mye som er tatt rett inn i filmen, med en del unntak, men jeg har hatt en fantasi om at boken bare var en kort fortelling som stilte spørsmål ved kunstig intelligens og om den kan ha egne tanker, nye tanker, drømmer. Spørsmålet viser seg egentlig å være om det har noe å si at noe er falskt. Eller: Hva er forskjellen på det falske og det ekte? I boken har de “mood machines”, en maskin du kan taste inn ulike koder for å få ulike humør, i ulike grader. De står opp og trykker en knapp for å få motivasjon til å gå på jobb, eller de trykker på knappen som gjør at de får en impuls om å se på TV uansett hva som er på. Boken er utgitt i 1968. Den ser for seg en nær fremtid i 1992. Filmen kom i 1982 og ser for seg en fremtid i 2019.

Vi er i 2025 nå. Bilene flyr ikke, men vi er ikke langt unna. En kompis, A., holder på å lage en kopi av sjelen sin på hjemmeserveren. En kopi som skal leve videre etter hans død.

Milan Kundera døde i 2023, men lever videre i bøkene. I stedet for å skrive brev til min onkel (som jeg jo ikke gjør) har jeg mest lyst å skrive brev til Milan Kundera, selv om han er død. Jeg vil spørre han om noe. Om hva han tenker om spesifikke bøker og filmer, og samfunnet. Det han skriver om verdier, om meningsløshet, om tema i forfatterskap, om skriving, det er ting jeg vil vite mer om, vil snakke om.

Uansett: i natt våknet jeg ikke, men jeg drømte at jeg våknet. Jeg våknet i morges og kom på at jeg hadde drømt at jeg våknet i natt. At jeg satt meg opp i sengen og smilte et digert og bredt smil. Eureka! Jeg visste plutselig nøyaktig hva jeg skulle skrive, og jeg løp bort til datamaskinen. Mer husker jeg ikke.

Dette eneste ene livet, fylt av øyeblikk og historier, som å reise til Cardiff med A. og se Gallagher-brødrene holde hender og klemme hverandre, og – ikke minst – høre Liam synge klokkerent i over to timer. Han trenger sin bror. Og broren trenger ham. Sammen er de mer enn summen av den enkelte.

På taxfree kjøper jeg tre flasker vin, sjokolade og tyggis. Jeg kommenterer at posene ikke har taxfree-pris, og fyren i kassen smiler og svarer høflig. Så privilegert jeg er, tenker jeg på veien ut av flyplassen på vei til bilen. Jeg har for tiden lånebil. Jeg ser den står noen hundre meter fra der jeg trodde den sto, og går bort til bilen. Jeg trykker på knappen for å åpne bagasjerommet, men ingenting skjer, bortsett fra at jeg kan se at Sentry-mode går på i displayet. Jeg setter bagasjen på bakken og fisker opp mobilen. Sjekker appen. Åpner bagasjerommet derfra. Hører en lyd noen meter unna og ser bagasjerommet på en annen bil åpne seg. En annen kliss lik hvit bil. Jeg står bak feil bil og har blitt filmet i et forsøk på åpne den. Vi er absolutt i 2025.

På flyplassen blir vi stående i en kø ned en trapp før vi slipper inn i flyet. Det er lysshow, ettersom alle nedover trappen står med hver sin mobil. Det er ingen som snakker sammen lenger. En kjører Formel 1, en annen sjekker værmeldingen, en tredje surfer Reddit, en fjerde leser gamle meldinger osv. Et gammelt ektepar humrer, men jeg vet ikke om det er av noe de ser eller fordi de er gamle.

Så kommer jeg på diktet om å bli gammel. Den unge som vil bli gammel og den gamle som vil være ung. Og det Milan Kundera skriver om at vi mennesker er erfaringsløse. Vi lever på “Erfaringsløshetens planet”.

Vi forlater ungdommen uten å vite hva ungdommen er, vi gifter oss uten å vite hva det er å være gift; og ikke engang når vi går inn i alderdommen, vet vi hvor vi går: De gamle er barn som er uskyldige i sin alderdom. – Milan Kundera, Romankunsten (s. 109)

Først må du trykke på en knapp. Så må du vente (veldig) lenge. Du venter (veldig) lenge mens du hører på det nye albumet til Neil Young (kanskje) og det slår deg at han er minst like fri som Milan Kundera var en gang på 80-tallet, og nå som du har kommet mot slutten i boken du leser, har du spørsmål om kitsch og hva som er greia med det, og – ikke minst – hva Odd Nerdrum egentlig holder på med. Har det noe som helst med kommunisme å gjøre? Hvorfor er op-5.no et kulere nettsted (og et slags fellesskap mellom to ildsjeler) enn det du selv klarer å skru sammen. Det skrur seg til. Sommeren har kommet snikende, men likevel overraskende, og det innser jeg når vi er halvveis i juni, og så begynner jeg å grue meg til den mørke, kalde vinteren. Jeg ler høyt på badet og når var det du ble jeg? Hun spør meg i bilen om jeg noen ganger snakker høyt med meg selv i bilen. Jeg tror ikke det, svarer jeg, men du gjør jo det, tenker jeg, og sier det til meg selv, at du, du gjør det, gjør du ikke, og så endrer jeg svaret til at det kanskje har skjedd og at jeg uansett ikke kan huske det fordi jeg ikke har vitner, jeg har ikke publikum, og så tenker jeg på Sabina som ikke vil ha publikum fordi hun vil leve i sannhet. I dag hadde du lyst på ny caps, helst blå, kanskje grå, men du kjøpte det ikke, du går bare rundt i den gamle capsen og så får du melding fra M. Du tenkte på han her forleden og nå sender han melding. Han har laget en spilleliste om triste strandgutter. Hva skjer, kjære deg. Hva skjer, kjære meg. Jeg vet ikke. Det er lov å si: jeg vet ikke. Og nå skal jeg si det oftere: jeg vet ikke, jeg vet ikke. Dessverre, jeg vet ikke.

Feber og noen engelske piller for å dempe det hele og solen som skinner og til helvete med komma og punktum og feberen og de engelske pillene som skal dempe en og solen som skinner og komma og punktum og du og jeg og vi to som seilte i en tresko i innsjøen som senere ble en elv og så havnet vi vel der vi hører hjemme og ble til de vi er

Jeg vet ikke hvorfor jeg setter meg ned for å skrive, men jeg vet jeg skulle ønske jeg var like fri som Milan Kundera var når han skrev Tilværelsens uutholdelige letthet. Fri i formen. Fri i tankene.

De intellektuelle, kloke, flinke skribentene, som Ivo de Figueiredo, Audun Lindholm og Bernhard Ellefsen, som kan analysere og som skamløst kan skrive seg frem i verden, ta plass.

Jeg tror jeg tørr å ta litt plass igjen, som Cezinando synger. Ja, det skulle jeg ønske, det skal jeg tørre.

Skjønt, jeg liker ikke det Bernhard Ellefsen skriver. Han er en bedreviter med en irriterende stemme. Jeg likte det Ivo de Figueiredo skrev om minoritetsbøkene, og det Audun Lindholm skrev om virkelighetslitteraturen som har inntatt poesien. Jeg vil ikke lese poesi. Jeg vil ikke skrive poesi.

Her jeg sitter er det gulvkaldt. Jeg er hjemme hos mine foreldre i en mindre dramatisk 70års-feiring. Altså ikke like dramatisk som den danske dogme-filmen, Festen. Ingen skandaler, ikke den store dramatikken. En far som forsøker å holde en tale. En femåring som lager støy. En annen far som ikke leer på en muskel. En tredje far som forholder seg taus. Mange fedre, men også brødre, og sønner. Og en mor som fyller sytti. En annen mor som er på min egen alder. En tredje mor som ikke er mor, men stemor. En moderne familie. Voksne og barn. Sodd (!), sjokoladekake og marsipankake. En far som forsøker å holde en tale, men som avbrytes av en femåring som ingen har kontroll på. En hund som vil leke med femåringen. En far som skriker på hunden fordi hunden ikke har oppdragelse, men hva med barnefaren? Ikke Festen, men et selskap der ingen forventninger innfris og alt er skuffelse, i hvert fall etterpå under kontemplasjonen.

Jeg drikker ikke noe annet enn vann og Farris. De andre hiver i seg øl og champagne. Jeg har bestemt meg, som jeg noen ganger gjør. Jeg bestemte meg en gang for å slutte å røyke. Jeg bestemte meg en gang for å slutte med snus. En stund spiste jeg ikke sjokolade, jeg drakk ikke kaffe. Nå er det alkoholen jeg vil til livs. En gang løp jeg ti kilometer hver dag i hundre dager. Nå løper jeg bare. Før likte jeg Ole Paus.

Neste morgen våkner jeg og løper ti kilometer, ned til vannet. De første minuttene løper jeg full av tanker. Jeg kommer på at jeg skal innlede et møte til uken, der jeg skal dele en refleksjon. Jeg kommer på forhandlingen jeg skal inn i, jeg får vondt i magen. Jeg vil være fri, som Milan Kundera. Jeg løper videre. Etter fem kilometer kommer idéene til meg. Jeg tenker at jeg kan reflektere rundt litteraturen og dens betydning på empati og det å forstå andre mennesker. Så kommer jeg på noe vi snakket om, det å romme andres perspektiver, at det ikke alltid er én sannhet. Flere opplevelser kan være sanne samtidig. Jeg løper og tenker på et parti i boken jeg leser, Tilværelsens uutholdelige letthet, der vi får innsikt i Franz og Sabinas ulike perspektiver på å leve i sannhet. Når jeg leste det tenkte jeg på Nik som vil leve autentisk og jeg sendte ham en melding, men nå løper jeg og tenker på dette partiet i boken, og tenker at det er dette jeg vil reflektere over: det å innta ulike perspektiver. Det er som et Eureka(!)-øyeblikk, og jeg vil holde på det. Jeg ser for meg hvordan jeg legger det frem. Jeg skal si at jeg vil ta plass, og at jeg vil starte med å fortelle om joggeturen og hvordan jeg kom på at jeg skal reflektere om akkurat dette. Og så reflekterer jeg. Men hva sier jeg? Jeg må lese partiet på nytt. Mye kan være sant på én gang. Det er poenget. Jeg vil være fri. Fri i formen. Formfri!

Jeg drikker kaffe og får ikke være alene, jeg må skrive mer, men jeg kan ikke, og det er deilig å bare skrive det ut, noe ut, hva som helst, som å skrike i skogen. Få utløp for noe, dette et eller annet som er i meg, som bor i meg og som vil og vil ikke ut. Jeg drikker kaffe og får ikke være alene og derfor må jeg slutte akkurat her, akkurat nå. Og det var så mye mer jeg skulle si!

Den sjette juni tjuetjuefem reiste et følge på to til Sverige med bil. Ettersom det var fredag hadde de sett for seg en Harryhandel. Lite visste de at datoen sammenfalt med svenskenes nasjonaldag og at følgelige var systembolaget stengt. De måtte reise hjem med uforrettet sak.

Samme dag, men lenger vest i landet, stjeler to nordmenn en sykkel fra en gjeng iranere. Dette skjer i en vei oppkalt etter de russiske slavene som bygget den samme veien under andre verdenskrig. Det er en kvinne og en tenåringsgutt. Sykkelen er parkert (slengt) rett ved iranernes bolighus. Kvinnen løfter opp sykkelen og bærer den med seg og hiver den oppi bilen hun har parkert rett ved. Tenåringsgutten holder utkikk. Han er nervøs og hjertet slår hardt i brystet på ham. Når de kommer hjem og forteller mannen i familien om handlingen, jubler han. Han forfatter en e-post til politiet der han viser til saksnummeret, dato for henleggelse, og forklarer at saken er oppklart, at de selv har funnet sykkelen og returnert den til sin rettmessige eier. Han forklarer også videre at det lå flere sykler parkert (slengt) rett ved iranernes bolighus, men at de ikke tok disse med seg.

På østlandet samme dag sitter en kvinne på snart 70 år og lurer på hvor tiden ble av. Hennes sønn ringer og spør hva hun gjør og om hun ikke skal skrive en bok snart, hvorpå hun svarer at hun ikke har det i seg. Hun går på trening, hun ser på TV, det virker ikke lenger som hun leser bøker, og tiden har, som hun sier, forduftet, blitt borte, forløpt. Sønnen prøver å regne seg frem til hvor gammel han var da hun var på hans alder, altså den alderen han har i dag.

På forlagets hjemmeside annonseres en ny Dag Solstad bok, som skal publiseres posthumt i høst. Det står ikke noe om Knausgård, og det er samme forlag. Norge vinner over Italia 3-0, og det skulle Solstad ha sett, men han danser vel av glede i graven, gjør han ikke?

Det var en utkikkspost med en benk et sted Nord i Oslo for flere år siden der de satt sammen, etter å ha kjøpt noe å drikke på en nærliggende Bunnpris eller kanskje Joker. På den tiden gjorde de mye gøy sammen. De så filmer, med og uten klær på. De spilte minigolf på Torshov, der hun hadde miniskjørt med og uten truse, og han var godt trent og viril, både fordi han var ung og fordi han trente. De drakk øl på Aker Brygge, med og uten venner. De smilte og lo. De gråt aldri sammen. Det er vanskelig å tegne opp tidslinjen, det er vanskelig å se hvor det begynte og hvor det endte. Alt som var i midten kan de huske begge to, men de husker det kanskje ulikt fordi tiden både leger alle sår og kødder med hukommelsen.

I hotellbransjen, men også i sykehusbransjen, i alle bransjer egentlig, snakkes det om turn-over. Det finnes turn-over blant ansatte i alle bransjer. Det finnes turn-over blant hotellgjester og pasienter. Turn-over. Utskifting. Ønsket og uønsket utskifting. Også i livet er det turn-over. Vennskap forbrukes, forbrennes, ødelegges, repareres. Kollegaer kommer i konflikt og sakte, men sikkert begynner de å hate hverandre. Kanskje holder de begge ut fordi ingen vil tape, eller kanskje slutter den ene og begge føler de har vunnet. Den som sluttet vant fordi han eller hun fant en bedre jobb. Den som ble igjen vant fordi han eller hun slapp å slutte. De slutter dog likevel til slutt. Alt tar slutt. Det er selve eksistensialismen i blomstring.

Hun holdt en tale for sin etterfølger. Dette var i en kristen sammenheng, det var sågar i en liten kirke. Hun holdt et gullkors i hånden og trykket det til sitt bryst mens hun ønsket sin etterfølger velkommen og fortalte henne om ansvaret og tradisjonen som tilligger stillingen. Hun gråt fordi det var over, de fine årene, de gode årene, de aktive årene, og alt tar slutt, sa hun, og gråt og ønsket sin etterfølger velkommen. Etterfølgeren kom på scenen og tok imot gullkorset og takket sin Gud og smilte av noe som må ha vært lykke, eller i det minste glede i øyeblikket. Kirkerommet skulle romme begge følelser. Sorgen over at det var over. Gleden over at det hele skulle til å begynne. Menneskekroppen må også romme flere følelser, enten suksessivt eller parallelt. Sånn er det bare. Vi trenger ikke å krangle om det.

Han flyr tur-retur hovedstaden for å hilse på folk som har greie på kunstig intelligens. De er godt utdannet og han har tatt på seg skjorte og blazer. Han tar flytoget til Oslo S, og Taxi derfra. Det viser seg at kontoret deres ligger på gamle trakter. En gang jobbet han selv i samme bygning, han hadde sommerjobb som fiskeselger (uten å måtte røre en eneste fisk), altså fiske-eksportør. I tillegg måtte han kjøpe Travbladet fordi eieren av virksomheten spilte på hester. Mange år senere spilte han selv på hest, men bare en femtilapp. Noen år etter det igjen, den sjette juni tjuetjuefem, satset han tjuefem kroner på at Sørloth ville sette et mål innen femten minutter spilt, noe Sørloth faktisk gjorde (rett før det fjortende minuttet), som resulterte i at de tjuefem kronene ble til femhundreogfemti. På kontoret blir han møtt med to menn med caps og vest og kule sko. De har med andre ord en annen klesstil enn ham selv. De møter ham med en form for respekt og ønsker å vise frem det de har å vise av utstyr og innhold. Det er først på veien hjem at han innser at alderen har innhentet også ham. Rett nok er han ikke 70, men å være i førti-årene og ikke forstå at andre kan være i tretti-årene føles skamfullt. Dog lider han ikke av flyskam, der han flyr tur-retur Oslo rett som det er.

Gleden over å stjele sykkelen sin tilbake, kombinert med Norges seier over Italia, gjør kvelden fullkommen. Det er syv dager siden han sluttet å drikke. Sjokolade har han stort sett holdt seg unna. Det er kaffe og vann det går i, i tillegg til enkle lunsjer og middagsmåltider. Han løper ni kilometer denne ettermiddagen. Sist han løp var det ti kilometer. Og noen uker før det var det en halvmaraton. Det løpes i rykk og napp, ikke systematisk som tidligere, men han planlegger en endring. Sakte, men sikkert planlegger han en endring.

Han vil si opp jobben og gjøre noe annet, sier han når han kommer hjem. Det er alle disse menneskene og hvordan han lar seg påvirke som får det til å koke. I tillegg til en komplisert sak om rettigheter til et produkt utviklet med krefter fra hans egen virksomhet, men midler fra eksterne parter. Det har vært flere møter og han er trøtt av de samme diskusjonene uten fremdrift. Han tar kontakt med en person med makt, og de spiller på en måte sjakk nå. Trekket maktpersonen kommer med er å gi mer makt til de han allerede har snakket med. Nå må han ha flere møter med de samme personene, men nå har de samme personene fått fullmakter. Javel. Han blir kalt inn til et møte noen dager senere. Som forberedelse bruker han kunstig intelligens. Han ber språkmodellen om å late som den er motparten han skal forhandle med og får gode tips, og dessuten blir han avslørt som altfor diplomatisk. Det er nesten ikke til å tro denne magiske intelligensen. Såkalt intelligens. Generative språkmodeller som er trent på informasjon, stort sett fra internett. Ikke som de klassifiserende modellene som er trent på spesifikk data for spesifikt formål, men som ikke kan generere tekst.

Huttemegtu, fremtiden er allerede her. På nitti-tallet var det en NetCom-reklame, var det ikke? En fyr som reiser til Marokko og bruker mobilen til å simultanoversette til arabisk. Det kan du nå gjøre med din egen Samsung, uavhengig av mobilabonnement.

The soft rains of April are over. Solen skinte i mai. I juni regner det igjen. Morten Harket har fått Parkinson.

Here I stand and face the rain I know that nothing's going to be the same again I fear for what tomorrow brings

I morgen er allerede her.

Så, hva skjer? Jeg savner deg. Savner du meg? Jeg tør å tenke det, jeg tør å si det, jeg tør å ikke bry meg om hva du tenker hvis jeg sier at jeg savner deg og jeg driter i om du synes jeg er banal når jeg sier at du må huske å puste. Du ser ned i gulvet, du ser ikke på meg, men jeg ser din vei.

Jeg hører gjennom låtene fra The Voice. Rett før dette var jeg der ute, utenfor dette, og sammen med en venn eller en alkoholiker eller en fremmed som er nær, og jeg erkjenner at jeg er en som deler uten å dele. Jeg deler noe fra meg, men jeg deler ikke den jeg er. Jeg begynner, så stopper jeg. Det er en bevegelse i stakkato. Jeg begynner. Og stopper. Og begynner igjen. Jeg kommer aldri i mål.

For i morgen har jeg laget en plan. Jeg forteller først om konteksten. Så forteller jeg om valget av “klient” og teori. Så deler jeg to utsnitt fra utdragene. Jeg skal drepe det, som Gabrielle sier. Deretter må jeg sette ord på noe av teorien og hvordan det henger sammen med utdragene. Så dreper jeg det. Og underveis, hele tiden underveis, er jeg i varhet. Rask varhet. God varhet. Riktig varhet. Varhet.

All denne vurderingen, sa jeg. Det er så mye vurdering i dag, sier jeg. Det er noe vi ikke driver med ellers, sa jeg. Ståpikk, sa hun. Hun sa det litt tidligere og ikke relatert til mine utsagn. Til det jeg sa, svarte hun, eller spurte hun: Har du noen spørsmål eller er det bare undringer? Det er bare undringer, svarte jeg.

I går leste jeg ferdig Stig Aasviks siste bok. Nå kjører jeg på med Knausgård. Nattskolen. Den har en fantastisk åpning. Jeg vil lese det på nytt. Det han skriver om døden. Om ensomhet. Fantastisk!

Hun sender meg melding og sier jeg må se Herman og Espen synge duett. Åjafaen, det må jeg se, svarer jeg. Espen er født 13 mai 1971, skriver jeg. Minn ungene på det, skriver jeg. They know, svarer hun, med tommelopp. Helsikke, skriver hun. Hør Herman Stay On These Roads. Sjukt fine greier, skriver hun. Elsker den sangen, svarer jeg.

Ved siden av meg tidligere på dagen sitter hun som er gift med en av disse. Noen nevner det såkalte ØYEBLIKKET. Jeg vet at jeg deler ingenting nå. Jeg deler noe, men langt fra alt. Assosiasjonene og koblingene er ikke gjenkjennbare.

Herman og Espen Lind synger en Coldplay-sang. Espen har fått langt hår. Han er 10 år eldre enn meg og har langt hår. Det er lov. Det går fint. Jeg lytter. Jeg liker Espen. Jeg liker stemmen hans. Og jeg tenker på årene som har gått. Og jeg tenker på årene som har gått siden Kings of Convenience debuterte. Jeg tenker på at jeg så de live i Molde, og forleden så jeg de sammen med kona. Live in concert. Årene er bortevekk. Og så får jeg e-post fra fortiden. Jeg har en ny tittel, en ny rolle, og nå skal jeg komme og hilse på. Og de gleder seg. De som kjente meg som en annen. Hvem er jeg nå? Hvem blir jeg?

Teorien om selv skal jeg fortelle om. Jeg-funksjonen. Impuls-funksjonen. Personlighets-funksjonen. Jeg skjønner mindre av det hele jo mer jeg leser. Og jeg er tørst og jeg drikker og spiser sjokolade. Bounty. Stratos. Espen klemmer Herman. They fly on.

Jeg skriver ned filmer jeg har lyst å se igjen. Fight Club. Matrix. Good Will Hunting. American Beauty. Av en eller annen grunn skriver jeg at jeg vil se alle filmene av Gerard Depardieu. Og så kommer jeg på Daniel Day Lewis og den filmen der han er skredder. Hva heter den? Jeg søker den opp. Phantom Thread. Den ja.

Jeg ser Espen biter seg i underleppen mens han opplever Yosef synge med Andrea på The Voice. Det er opplevelse av øyeblikket. Det er kreativitet. Musikken. Jeg blir til sammen med deg. Det liker jeg. Det tror jeg på.

På podcasten Ness ler Ness av kona til Støre som har skrevet en bok om å bli til sammen med den andre. Han ler av banalitetene. Han har selvsagt ikke skjønt det. Og jeg tror på det hele. Jeg ler ikke av det. Jeg er helt med.

Herman synger Stay on These Roads. Jeg får frysninger. Hårene i nakken reiser seg. Han synger den ut og sangen er over. Jeg smiler. Smiler. Smiler gjør jeg. Det er det jeg gjør. Og så tar jeg en slurk av vannet.

Men dette har jeg da vitterligen ikke tid til. Og tiden går. Jeg har snakket med den og den og den i løpet av dagen som gikk, og planen var å skrive det ned, men jeg har glemt det og nå må jeg gjøre noe annet, som å forberede meg til i morgen.

I morgen kommer. I morgen kommer og går. Og så får vi se da vel, hva som skjer. Hva som egentlig skjer.

Jeg er glad og jeg er trist. Jeg er full av savn og jeg er fullstendig tømt for håp, men det kommer vel tilbake, gjør det ikke. Vår så snill, si at håpet kommer tilbake. Håp kommer og håp går. Ikke sant?

Ikke. Sant.

A sender melding fra salmekveld. Du trenger ikke gå og ottast, skriver han.

Jeg svarer: Takk! Denne uroen jeg tidvis (oftere enn sjeldent) kjenner på, skal ifølge ekspertene gå over med alderen. Likevel blir jeg eldre (44 nå) og uroen vedvarer. Innimellom som frykt. Andre ganger som rastløshet. Det er godt å vite at jeg ikke trenger å gå og ottast. Det er mange svar i religionen, men jeg går ikke ofte dit med spørsmålene mine. Jeg finner mye trøst (eller er det noe annet, en flukt?) i litteraturen. Leser Morgenstjerne-serien til Knausgård. Mye åndelighet og henblikk til det hinsidige. Takk for at du tenkte på meg, A. Skal ta deg på ordet og forsøke å ikke gå og ottast. Beklager min umiddelbare ordrike respons.

Knærne koker etter at jeg bestemte meg for å løpe en halvmaraton tidligere i dag. Pappa ringte og fortalte om halvmaraton i Gøteborg. Da bestemte jeg meg for å sjekke om jeg kunne gjennomføre. På veien tenkte jeg på så altfor mye. Ingen tanker landet. Noen av de unge kvinnene på rulleski fikk meg til å løpe fortere. De hadde tights og i sollyset som skinte gjennom skrittet på de, så jeg et nøkkelhull.

Etter Aasvik, og kanskje etter Knausgårds Nattskolen, tror jeg at jeg vil lese alle dagbøkene. Dagbøkene til Pater Pollestad. Og han svenske dramatikeren. Og hun jødiske legen. Og kanskje et par til.

Det er bare noe jeg tror.

Faen ta, Stig Aasvik. Gratulerer med dagen, Norge. Jeg bestilte boken, var det før eller etter nyttår, jeg husker ikke, men den lå uansett i postkassen i går, og i går var en dårlig dag, og Stig Aasvik saves the day, men egentlig ikke, for selv om han skriver at dette aldri tar slutt – og slik gir håp – er det for få sider i denne boken. Dessuten ødela han Knausgård-rekken. Jeg skulle til å begynne på Nattskolen, men takket være en slags kollega jeg måtte sitte ved siden av på toget, ble det ingen lesing på vei hjem i går, og flaks var jo det, ettersom det lå en Stig Aasvik-roman i postkassen. Men han ødelegger dagen min i dag. Jeg står opp. Det er stress. Det er nasjonaldag. Vi skal ut. Hun jeg er gift med tar ansvar, som alltid, hvert eneste år, hver høytid. Ungene følger etter, etter hvert, men ikke med en gang. Jeg drikker kaffe og leser før klokken er for mye og jeg må dusje og stryke skjorte og fikse slipset og lete etter penskoene. Det var egentlig ikke poenget. Overhodet ikke. Jeg ville rekke å taste ned noen ord før jeg løper ut i finværet og heier på landet vårt, eller gratulerer det, alt ettersom, jeg husker ikke hva man gjør, hva jeg gjør, eller hvem jeg blir på dager som dette.

I går var en DÅRLIG dag. Dårlig. Fra møte til møte, i stadig dårligere humør, og en snikende følelse av å bli lurt, av å være for naiv. I tillegg til scenen der jeg går av toget og i et lyskryss i byen som ikke er min blir stående ved siden av en jeg først tar for å være en ung kvinne, men som etter hvert viser seg å være en kvinne nærmere min alder. Jeg ser dette fordi jeg blir gående bak henne og legger merke til at hun har en moden bakende, noe jeg ikke kan nekte for at jeg liker. Hun går i hvite bukser og en hvit bluse og buksen er stram og opp i sprekken, og hun smiler og håret vaier i vinden, det blonde håret forresten, og jeg følger etter bort til Starbucks der hun går ut av livet mitt og jeg kjøper kaffe. Følelsen blir med meg en stund ut i dagen, før alvoret innhenter meg. Både alvoret av arbeidshverdagen, men også alvoret av den ekte følelsen som kan komme til meg fra et blaff.

Det er først i dusjen i dag at jeg kommer på en strategi, som – om ikke annet – redder dagen. Jeg tror jeg har en plan og jeg kan leve på den noen dager, og den endrer litt inntrykket som gårsdagen etterlot. Jeg reparerer på sett og vis gårsdagen. Jeg vet ikke om jeg kan stole på at det varer. Alt er flyktig. Jeg er redd for at ting går over, og det gjør de. Det er selve eksistensialismen i et nøtteskall. Alt går over. Det er snart slutt. Det som var, finnes ikke. Her og nå er allerede over.

Det er forresten mye livsvisdom i reels med Michael Jackson-sitater. Jeg tar meg selv i å sveipe meg forbi bilder og videoer på Facebook. Det er en fattig trøst at jeg ikke bruker appen, men kjører sveiping via nettleser. Litt mindre moderne, litt mindre avhengig, tross alt.

Jeg bretter noen klær før jeg må løpe ut av huset. Jeg drar opp rullegardinene på det store vinduet i stuen og ser nede på veien at en av naboene går med guttungen til toget. Hun ser meg. Hun vinker. Jeg kom på at jeg snakket med henne her forleden, i trappen, og at jeg nesten så brystene hennes, og jeg får en følelse jeg ikke trenger på nasjonaldagen. Jeg bretter klær litt til og får et umiddelbart behov for å taste inn noen ord her. Det er her jeg får utløp for . Jeg vet ikke hva her. Det har jeg aldri gjort. Det finner jeg aldri ut. Evighet, til det er over.

Gratulerer med dagen, Norge. Takk for at jeg får lov til å bo i mitt lille hull på denne flekken på ditt kart.

Det føles som at jeg har det travelt. Jeg må rekke å skrive ned tankene før de forsvinner, jeg må skrive før jeg blir forstyrret, av en telefon, av at der ringer på døren, av at nye tanker melder seg, nye impulser, andre gjøremål. Oppvasken, klesvasken, eksamen, jobbgreier, familiegreier, nye idéer, lyster og begjær. Eller bare at jeg er tørst på kaffe.

Politisk kvarter. Du må høre på det før det er for sent. Etter 9 er det ikke lenger aktuelt. Det er 7.45 som gjelder.

Jeg endrer rutinen på grunn av røde dager og inneklemte dager og jeg går i stå. Uroen melder seg. Jeg bruker ikke ordet angst. Jeg brukte det nå, men jeg mente det ikke sånn. Det er rytmen som gjelder. Holde farten. Ikke senke tempo. Jeg har det travelt. Da må ting gjøres i riktig rekkefølge. Jeg hører ikke Dagsnytt 18 dagen etterpå. Hvis jeg gjør det, er det for å spole til det viktigste. Spole fremover, aldri tilbake.

Kaffe, en kopp, to kopper, så stopp. Må lese ferdig Knausgård før det er for sent. For sent for hva? Jeg vet ikke. Jeg vil føre romanen opp på leselisten. Samtidig kommer jeg på at jeg vil lese alle dagbøkene til Pater Pollestad. Ikke spør hvorfor. Jeg har bøkene stående i en bokhylle. En av mange. En av mange bøker i en av mange bokhyller. Hvem blir jeg, hvem er jeg?

Fortere kan det ikke gå. I hvert fall ikke med toget. Jeg tar aldri toget. Jeg kjører bil, forsøker så godt jeg kan å holde fartsgrensen. Hittil har det gått bra, i betydningen at jeg ikke har fått bot. Jeg kjører med få unntak 1000 kilometer i uken. Tusen. Det blir noen meter.

Tankene flyter. Eller flyr de? Hvordan var det? De spriker litt i alle retninger, i hvert fall nå, nei, nå. Akkurat nå. Og der var det borte. Aldri kommer det tilbake. Ser du? Det er jo nettopp derfor jeg har det travelt. Jeg tenker på det jeg skal gjøre, det jeg må gjøre, det jeg bør gjøre, det jeg vil gjøre, og alt er i konflikt. Og minuttene går. Øyeblikkene forsvinner under føttene på meg, foran øynene mine.

Pust.

Pust en gang til.

Reis deg opp. Løft overkroppen. Og pust.

I ett øyeblikk, det må være rundt frokostbordet, i god tid før politisk kvarter, blir jeg stående på kjøkkenet og se på min eldste sønn som spiser brødskiven. Han har store øyne og bustete hår. Han tygger og ser ned i bordflaten. Jeg vet ikke hva han tenker på. Han legger merke til at jeg ser på ham og løfter blikket. Han hever øyebrynene. Jeg smiler. Han smiler, og så fortsetter han å spise. Jeg ser på klokken. Det er fortsatt lenge igjen til politisk kvarter og dette øyeblikket varte lenger enn andre øyeblikk jeg har erfart. Var det pusten? Var det oppmerksomheten og tilstedeværelsen?

Svaret melder seg ikke, men det eneste jeg vet er at det var et øyeblikk der jeg ikke hadde det travelt.

Han hadde ikke ryddet og støvsuget så mye som den uken han egentlig skulle skrive på en hjemmeeksamen. Han solgte unna bøker og duppeditter på nettet, innimellom kjøpte han noe nytt, og hele tiden med en tilstedeværende uro, som om han visste at det var noe annet han egentlig burde gjøre.

Uroen kunne han kjenne overalt. I sengen, i bilen, på toget, på butikken, på scenen foran titalls mennesker, på scenen foran hundretalls mennesker, under foredrag, i debatter, i møter, på jobb, hjemme, på kjøkkenet, på badet. Kort sagt: overalt.

Han kunne kjenne uro i magen, stemmen som brast, tankene som raste forbi i et barka kjør. Han skrev egentlig ikke barka, men han likte ikke barket kjør heller. Kaffe hver morgen. Kaffe til lunsj. Så stopp. Men ikke full stopp som den gangen han ikke drakk kaffe på et halvt år for å sjekke om det påvirket personligheten. Det gjorde det ikke.

Impulsfunksjonen, Jeg-funksjonen og Personlighetsfunksjonen var det han skulle skrive om, som en del av Teorien om Selv. Han leste i stedet en av bøkene til Knausgård, der sto det plutselig noe om trær, at trær har selv, men at det ikke kan gi uttrykk for seg selv på en verbal og forståelig måte for oss mennesker. Han tok seg selv i å la seg imponere av Knausgårds åpenhet, nysgjerrighet, kreativitet eller fravær av hemninger. Han kom på at han hadde stoppet en undringsprosess for ikke lenge siden da noen åpnet munnen og sa at vi alle er individer. Da hadde han vist til Monty Python. I'm not. Han lo godt av det da. Nå skammet han seg bare.

Hvordan skulle han navigere i verden de neste dagene? Hoppe over en arbeidsdag for å komme i mål med noe annet. Kutte ut noen møter på jobben for å se på mulighetene for en annen jobb. Alle bruddene. Alle overgangene. Hvem ble han nå?

Hvem hadde han vært? I de ulike situasjonene, de ulike kjærestene, de ulike jobbene, de ulike stedene. Hva tok han med seg og hva forkastet han? Alt dette ville han si noe om, ville han skrive noe om, ville han forstå, men det var ikke tid, eller det var ikke vilje, eller litt av begge.

Han gruet seg til så alt for mange ting. På søndagene gruet han seg til mandag. Mandag gruet han seg til onsdag, eller til tirsdag, for da måtte han forberede seg til onsdag, og når torsdag endelig kom var det jo straks helg, men helgen er ikke lang, og så ble det søndag, slik at han igjen kunne grue seg til mandag.

Hva var det egentlig han ville? Visste han det egentlig? Hva er det å ville? Hva er vilje? Finnes det vilje? Kommer den fra innsiden eller utsiden eller en kombinasjon? Han ville ikke undre seg mer over dette spørsmålet. Han ville spise sjokolade og drukne i fiksjonen, det være seg en roman eller en film på TV. Samme det. Bare noe som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd, men ikke med ham, alltid med noen andre, og gjerne noe han allerede kjente til, noe trygt og godt. En film han allerede hadde sett. Ikke noe av det nye tøyset.

Han la seg på sofaen og trykket på fjernkontrollen.

Noen har skrevet et leserinnlegg i avisen. Noen har rett og slett delt et pinlig øyeblikk. Jeg blir nysgjerrig på om noen har bedt henne om å gjøre det, men jeg blir også nysgjerrig på hennes manglende referanser, eller eventuelt utelatelse av relevante referanser. Hennes pinlige øyeblikk er relatert til en flyreise der noen venninner, etter en fest, har pakket håndbagasjen hennes uten hennes viten. I sikkerhetskontrollen blir hun stoppet. Kontrolløren hever øyenbrynene og drar opp håndjern fra vesken hennes. Er det til privat eller profesjonelt bruk, spør han. Hun rødmer, skriver hun. Jeg tenker på Fight Club, på samtalen om de vibrerende dildoene i koffertene som av sikkerhetsmessige hensyn blir kontrollert, før bagasjen må hentes i manuell skranke. Never YOUR dildo. Always A dildo. Jeg får lyst å dele referansen i kommentarfeltet, som allerede er overfylt av andre kommentarer, som “hallo agurk” og denslags, men jeg er ikke fri nok.

SMS fra en venn, som svar på en kortere versjon av forrige avsnitt: vet ikke egentlig om det er bare frihet å gjøre det

Min yngste sønn spør meg før han sovner om det stemmer at faren til en venn av storebroren tok livet sitt. Det er riktig, sier jeg. Hvofor, spør han. Jeg vet ikke, svarer jeg. Det er ingen som vet. Han er død. Jeg forteller litt mer og så sier jeg til han at det viktigste vi kan gjøre for å unngå flere selvmord er at vi snakker sammen. Jeg sier han må ringe meg eller mamma når han får det vanskelig i fremtiden. Nå, mens han fortsatt bor hjemme, må han fortelle oss om ting.

I påsken er det øyekontakten jeg kommer til å huske best. Måltidene med kone, barn og svigerforeldre på fjellet. Det fine været. Null skiføre og følgelig null skigåing. Halleluja! Jeg tenker på klemmene jeg gir til – og får av – ungene. Og hvor store de har blitt på få år. Tenk hvis de beste årene allerede er borte?

Jeg løper elleve kilometer og tenker tanker som: hvordan er det egentlig jeg navigerer i dette livet? Det skjer mer på innsiden enn utsiden, tenker jeg. Jeg løper elleve kilometer og etterpå tenker jeg med gru på at dette kanskje er noe jeg må gjøre hver dag for å overleve. Bare overleve.

Det er overgangene som er verst. Nå vil jeg bare sove. Påsken er over. Men jeg vil ikke stå opp. Men herregud: jeg er ikke et barn. Jeg er en voksen.

På fjellet leser jeg Knausgård. Arendal. Jeg vil tilbake i Morgenstjerne-universet. Det er Knausgård som er min samtidsforfatter. Og Stig Aasvik. Selvsagt. Han kommer snart med ny bok. Jeg har allerede bestilt.

Jeg løper elleve kilometer og glemmer hvem jeg er, men tenker på hvordan jeg navigerer i verden. Jeg leser Martin Buber om Jeg og Du og Jeg og Det og jeg eller Jeg skjønner ingenting, men jeg leser det likevel, og løper elleve kilometer og glemmer hvem jeg er og dermed slipper jeg å tenke så mye på hvem jeg løper forbi, hvem jeg ser og ikke ser på dette stedet jeg aldri kan forsone meg med. Hvem var det som sa voksen?

Jeg vil skrive noe om hvordan jeg navigerer i verden, men det får vente. Jeg lar det vente. Jeg har andre idéer. Det er ikke idéene som lar vente på seg, det er skrivingen.

Det er skrivingen jeg elsker og frykter og ikke tør vedkjenne meg. Det er så mye redsel, så altfor mye skam. Og derfor nok til å fylle et univers, men ikke nå. Aldri nå. Alltid senere. Kanskje til neste påske.

Kanskje.