Det er på flyet jeg får idéen om å skrive en brevroman sammen med min onkel. Idéene jeg får på fly blir som oftest forkastet. Litt som idéene jeg får etter et par øl, og gjerne mens jeg står og ser på et rockeband som spiller foran 80,000 mennesker. Idéer som at jeg skal få til podcast-prosjektet mitt, jeg skal sette i gang med terapeut-tilværelsen, jeg skal få antatt en roman. Don't put your life in the hands of a Rock'n'Roll band. Ogsåvidere, uten sammenligning forøvrig.
I mange år trodde jeg at Blade Runner var basert på en novelle, men jeg må ha lest feil. Kanskje har det stått novella, som vel betyr kortroman. I alle tilfelle kjøpte jeg Philip K. Dicks bok Do Androids Dream of Electric Sheep, og begynte å lese på flyet. Det er overraskende mye som er tatt rett inn i filmen, med en del unntak, men jeg har hatt en fantasi om at boken bare var en kort fortelling som stilte spørsmål ved kunstig intelligens og om den kan ha egne tanker, nye tanker, drømmer. Spørsmålet viser seg egentlig å være om det har noe å si at noe er falskt. Eller: Hva er forskjellen på det falske og det ekte? I boken har de “mood machines”, en maskin du kan taste inn ulike koder for å få ulike humør, i ulike grader. De står opp og trykker en knapp for å få motivasjon til å gå på jobb, eller de trykker på knappen som gjør at de får en impuls om å se på TV uansett hva som er på. Boken er utgitt i 1968. Den ser for seg en nær fremtid i 1992. Filmen kom i 1982 og ser for seg en fremtid i 2019.
Vi er i 2025 nå. Bilene flyr ikke, men vi er ikke langt unna. En kompis, A., holder på å lage en kopi av sjelen sin på hjemmeserveren. En kopi som skal leve videre etter hans død.
Milan Kundera døde i 2023, men lever videre i bøkene. I stedet for å skrive brev til min onkel (som jeg jo ikke gjør) har jeg mest lyst å skrive brev til Milan Kundera, selv om han er død. Jeg vil spørre han om noe. Om hva han tenker om spesifikke bøker og filmer, og samfunnet. Det han skriver om verdier, om meningsløshet, om tema i forfatterskap, om skriving, det er ting jeg vil vite mer om, vil snakke om.
Uansett: i natt våknet jeg ikke, men jeg drømte at jeg våknet. Jeg våknet i morges og kom på at jeg hadde drømt at jeg våknet i natt. At jeg satt meg opp i sengen og smilte et digert og bredt smil. Eureka! Jeg visste plutselig nøyaktig hva jeg skulle skrive, og jeg løp bort til datamaskinen. Mer husker jeg ikke.
Dette eneste ene livet, fylt av øyeblikk og historier, som å reise til Cardiff med A. og se Gallagher-brødrene holde hender og klemme hverandre, og – ikke minst – høre Liam synge klokkerent i over to timer. Han trenger sin bror. Og broren trenger ham. Sammen er de mer enn summen av den enkelte.
På taxfree kjøper jeg tre flasker vin, sjokolade og tyggis. Jeg kommenterer at posene ikke har taxfree-pris, og fyren i kassen smiler og svarer høflig. Så privilegert jeg er, tenker jeg på veien ut av flyplassen på vei til bilen. Jeg har for tiden lånebil. Jeg ser den står noen hundre meter fra der jeg trodde den sto, og går bort til bilen. Jeg trykker på knappen for å åpne bagasjerommet, men ingenting skjer, bortsett fra at jeg kan se at Sentry-mode går på i displayet. Jeg setter bagasjen på bakken og fisker opp mobilen. Sjekker appen. Åpner bagasjerommet derfra. Hører en lyd noen meter unna og ser bagasjerommet på en annen bil åpne seg. En annen kliss lik hvit bil. Jeg står bak feil bil og har blitt filmet i et forsøk på åpne den. Vi er absolutt i 2025.
På flyplassen blir vi stående i en kø ned en trapp før vi slipper inn i flyet. Det er lysshow, ettersom alle nedover trappen står med hver sin mobil. Det er ingen som snakker sammen lenger. En kjører Formel 1, en annen sjekker værmeldingen, en tredje surfer Reddit, en fjerde leser gamle meldinger osv. Et gammelt ektepar humrer, men jeg vet ikke om det er av noe de ser eller fordi de er gamle.
Så kommer jeg på diktet om å bli gammel. Den unge som vil bli gammel og den gamle som vil være ung. Og det Milan Kundera skriver om at vi mennesker er erfaringsløse. Vi lever på “Erfaringsløshetens planet”.
Vi forlater ungdommen uten å vite hva ungdommen er, vi gifter oss uten å vite hva det er å være gift; og ikke engang når vi går inn i alderdommen, vet vi hvor vi går: De gamle er barn som er uskyldige i sin alderdom. – Milan Kundera, Romankunsten (s. 109)