avsnitt 300

Onkelen min hadde et kontor i første etasje av en av de gamle lavblokkene på nedsiden av Rikshospitalet, altså det gamle Rikshospitalet ved Ullevålsveien. Pappa jobbet på Rikshospitalet, det gamle, og jeg husker en danske som solgte de beste rundstykker med ost og skinke. Jeg innbiller meg at han var en blanding av slakter og baker, men han var sikkert noe dansk noe. Han skar skinkeskiver fra skinken som hang i taket, og rundstykket var så ferskt og godt. Vi spiste lunsj sammen der, pappa og jeg.

Onkelen min hadde et kontor like ved. Hyllene var overfylte av bøker, og det lå regninger og ringpermer strødd utover både gulv og skrivebord. Det var en liten, ledig flekk på skrivebordet i midten, og der skrev han, noen ganger på en skrivemaskin, andre ganger på en tung og stor “bærbar” datamaskin, og andre ganger igjen på en skriveblokk eller løsrevne ark. Jeg vet ikke hva det var han skrev, men mange år senere skulle jeg få se noe av det han skrev, men det må ha vært en annen historie, for det handlet om ting som skjedde mye senere.

Sist jeg så onkelen min hadde jeg ikke sett ham på over tre år. Jeg tenker på deg, sa han. Jeg har tenkt på deg også, svarte jeg. Sånn er det, sa han, og så sa han: Vi er mennesker og vi lever livene våre og tenker på andre mennesker. Det var bursdagen til pappa, og onkelen min måtte gå tidlig. Jeg spiste to store sjokoladekakestykker som minnet meg om barndommen. Sjokoladekake fra Samson Bakeri.

Barndommen min. Den skjedde på 80-tallet og på 90-tallet. Barndom. En barndom uten ankemulighet. Mange år senere får jeg ansvar for to andre barndommer. De er ennå ikke over, og senere skal de også innse fraværet av ankemulighet. Hvilke minner er det de tar med seg? Om onkler, om meg, om andre?

Impulser jeg kan få på en søndag kan for eksempel være å søke etter cd-singler fra 90-tallet på Finn.no, eller å lete etter bilder av Hollywood-stjerner på eBay. Ikke de nye stjernene, for jeg vet ikke hvem de er, men de gode, gamle, som Nicolas Cage, Meg Ryan, Tom Hanks, ja, bare å skrive de navnene inn i et søkefelt gir meg en form for glede. Innimellom søker jeg etter filmer som er vanskelig å oppdrive. Mange av de gamle filmene er ikke tilgjengelig på strømmetjenestene og jeg får et behov for å eie de på fysisk format, som “Blodets bånd” (Blood In Blood Out) eller alle Michael J Fox sine filmer, eller de geniale Ben Stiller-filmene om den mannlige sykepleieren Focker.

Det er en sorg som oppstår i meg etter hvert som tiden går. Den manifesterer seg som en klump i magen, spesielt på søndagene, og jeg har lært meg å leve med den. Gamle bilder som dukker opp på mobilen av meg som en yngre versjon av meg selv, eller av barna som veldig små, eller av steder jeg har vært, det være seg London, Paris, Berlin, som oftest London, der har jeg vært mest, men også andre steder i Frankrike dukker opp, og København, men ikke så ofte. Jeg vet ikke hvorfor, men København er ikke min yndlingsby. Likevel drømmer jeg innimellom å reise dit, bare for å komme meg vekk herfra. Jeg foretrekker Amsterdam over København. Men London trumfer de fleste byer. Berlin kan jeg spe på med innimellom. Aller mest savner jeg New York, såpass mye at jeg innimellom dikter scener med meg selv og New York, eller får nostalgiske tanker tilbake til 2004, da jeg var der alene. Sist jeg var der, i 2012, besøkte jeg også Boston. Vi kjørte nordvest fra Boston, til Niagara Falls, via Buffalo. I Buffalo drakk vi øl i en ishockey-bar og spurte om det var ok å drikke og kjøre. Det var ok det, sa de.

Onkelen min hadde dette lille kontoret sitt på nedsiden av det gamle Rikshospitalet, men han har det ikke lenger, og jeg tar meg selv i å se for meg hvordan han flyttet ut derfra, med kasser fulle av bøker, papir og ringpermer. Og hva skjedde med alle ringpermene? Makulerte han det meste av innholdet? Måtte han overføre det digitalt til en datamaskin? Jeg husker han hadde registrert en form for kundeliste i Microsoft Access. Jeg tror ikke den programvaren finnes lenger. Nå kan du lage slike lister i SQL-databaser og lignende. Du kan til og med be ChatGPT om å lage et script for deg, som du kan publisere på nettet eller kjøre lokalt via en eller annen bash.

Jeg vil bare legge inn avsnittene i en kontinuerlig tekst, en uten begynnelse og uten slutt, som til sammen utgjør skriften om livet. Pompøst, I know, men jeg mottok forleden en e-post fra en kristen, som sa det er viktig å håpe. Håp er viktig, sa han, eller skrev han. Og så var det noe om påsken. Jeg blir oppgitt, kanskje litt sint. Det er som å høre på radio og alle bedreviterne som tilhører en høyere og rett moral og som er bastante i sine utsagn om alle verdens begivenheter. Jeg vet virkelig ingenting. Jeg bare føler veldig mye. Og så lever jeg, en stund til.

Hvil i fred, Dag Solstad, og jeg henter frem 16.07.41 fra bokhyllen. På radio spilles Jacques Brel, og i postkassen i går dumpet det et slags hjemmesnekret litterært tidsskrift og jeg vippset 200 kroner til det oppgitte nummeret, og Jacques Brel synger fortere og fortere i denne valsen med tusen tider, ja, La valse à mille temps, rett og slett.

Er det mulig å skrive en roman om et tettsted? Det er selvsagt mulig. Skal jeg snart slutte å lese? Det er selvsagt mulig. Når var det jeg sluttet å bry meg, sånn helt egentlig?

Det er en følelse jeg ikke klare å fange. Den minner om nostalgi, men er kanskje mer en opplevelse av å ikke nå opp til varene på øverste hylle i butikken, selv om du står på tå og strekker deg så lang du er. Eller som en tanke som nesten lander på tungen, men forsvinner igjen, rett før du får tak i den. For meg skjer det i form av små øyeblikksbilder som dukker opp på netthinnen. Internettkaféen ikke langt fra Virgin Megastore på Times Square. Stadig vekk den internettkaféen. Den avlange kinosalen ikke langt fra Ground Zero. Hvorfor New York? Hvorfor 2004? Hva med benken utenfor Samvirkelaget (eller het det allerede Coop) i 2001? Jeg innbiller meg at jeg sitter der og leser et bilagsmagasin i Dagbladet, men google-søk avslører at dette må ha vært et annet sted og i en annen tid, altså nærmere 2006, med Dagbladets kåring over de 25 beste romanene de siste 25 år. Jeg vil lese Knausgård igjen. Og igjen. Kanskje ikke de nyeste, men den første, den andre og Min Kamp-serien. Jeg vil lese trilogien til Jan Kjærstad, og jeg vil hoppe tilbake til 1990.

Dag Solstad skriver retrospektivt om en flyreise fra Fornebu til Frankfurt (via København) i 1990. Jeg innbilte meg at boken kom ut i 1999, men den utkom i 2002. Jeg har en pocket-utgave jeg må ha kjøpt i 2003 eller 2004. Jeg ser for meg at dette var i Kristiansund og at jeg gikk rundt i gatene der og lette etter benker å lese på. Jeg håper det var en fin sommerdag, for Kristiansund om vinteren er kaldt og surt.

En tanke slo meg: at jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilde, en type selfie, av meg og bokhandleren som solgte meg alle bøkene jeg har kjøpt. Hvert kjøp tilsvarer ett bilde. Tenk deg den instagram-feeden da.

Spotify anbefaler et album som er like gammelt som huset jeg bor i. Simon & Garfunkel, Wednesday Morning, 3 A.M. Jeg husker jeg leste et intervju med Paul Simon for noen år siden, sannsynligvis i Morgenbladet, om hverdagen hans. Han går til kontoret sitt på Manhattan og skriver låter. Det er jobben hans, vet du.

Min eldste sønn spør meg om hva drømmejobben min er. Jeg aner ikke. Jeg tenker. Jeg vet virkelig ikke. Jeg tror ikke jeg drømmer om jobb. Jeg tror jeg drømmer meg bort.

Bokhyllene er overfylte. Jeg har filmer i fysiske formater som jeg aldri rekker å se, flere er uåpnede. Jeg leser i avisen, på selveste kvinnedagen, om en lege som jobber i 60%. Hun sa en gang til mannen sin at han måtte love henne at de aldri måtte få et forbruk som forutsetter mye arbeid. Legen jobber i 60% for å få tid til barna sine. Jeg ser for meg kollegaene som må tilpasse hverdagen rundt hennes begrensede arbeidstid, men det står ingenting om det i avisen og jeg kjenner på et sinne.

Det skumleste med følelsen av sinne er at det samtidig er følelsen av at jeg blir mamma. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: jeg vil ikke være mamma. Jeg vil ikke være pappa heller. Jeg vil være meg. Og så vil jeg bli den jeg er, vet du, sånn man gjerne sier i gestaltens univers.

Jeg sier gestalt med ess, ikke esh. (For de innvidde).

Det er ingen vits, i 2025, å ønske at man var en norsk forfatter på 90-tallet. Da hadde jeg enten vært død eller veldig gammel nå. Gammel nå.

En femten år gammel fransk ungdom har flyttet inn hos oss i fire uker. Han er med andre ord født i 2010. Mine franske kulturreferanser er filmer fra 80- og 90-tallet og musikk fra 90- og 00-tallet. Jeg har sett La Haine (1995) fryktelig mange ganger, og jeg elsker Luc Besson-filmene, og hva med Betty Blue (1986)? Han har ikke sett eller hørt noe av det jeg snakker om, men gir meg i stedet tips om nyere referanser. Jeg skal se Le Compte de Monte Cristo og Docteur? og dessuten anbefaler han Schindlers List (1993). Den orket jeg aldri å se. Jeg vet ikke om jeg orker det nå heller.

Hamsun var nazist. Morgenbladet skriver om det, om og om igjen. Javel. Jeg har en slitt utgave av Victoria full av understrekinger fra en svunnen ungdomstid. Jeg er ikke nazist, men jeg liker Hamsun. Å lukte på Victoria-boken, kjenne på den, bla i den, i de litt gulnede sidene med blå, grønne og røde understrekinger, vekker minner. Mine minner. Minner om mitt liv, mine liv, livet.

Dag Solstad er død. Han skrev livet.

Du må finne din egen stemme. Jeg må finne min egen stemme. Jeg har en stemme. Jeg hører en stemme. Det er stemmen til en som min kone snakker med på høytaler. For en irriterende stemme, tenker jeg. Det var ikke mange minuttene siden jeg kom ned. Jeg har lest Sofies Verden for min yngste sønn. For tretti år siden hadde jeg bare negative tanker om Sofies Verden. Jeg mente at den var en lærebok i filosofi forkledd som en roman. Jeg var vel tretten eller fjorten, og jeg leste den ikke ferdig. Nå har vi kommet til side 100 av 470. Boken er fremdeles en lærebok i filosofi forkledd som roman, men det er spennende, og yngstemann lar seg fascinere. Og han lurer dessuten veldig på hvem det er som legger igjen brevene til Sofie.

Jeg kommer ned og hører stemmen på høytaleren. Jeg tenker på stemme. Jeg får lyst til å svare på en e-post jeg har fått fra en venn. En ekte e-post jeg har fått, som jeg har utsatt å svare på, fordi jeg vil skrive noe fint tilbake. Jeg har lyst til å skrive noe, men blir plutselig redd for at jeg har lyst til å skrive fordi jeg har lest i Sofies Verden. Filosofilærerens brevstemme. Jeg vil skrive e-post fordi jeg leser en roman om noen som skriver brev.

Jeg skriver ikke e-post. Jeg må finne min stemme. Jeg må ha min egen stemme.

Joda, det stemmer det!

Der er det igjen. Lysten, frykten, kraften, energien, farten, innspurten, tankekjøret, ordene som vil ut, som vil ut før jeg rekker å starte maskinen, setningene, idéene.

Hvor kommer det fra? Jeg leser BLA, jeg husker ikke hva det er jeg leser i BLA, men jeg gjør meg noen tanker om å skrive i BLA. Skrive noe om Stig Aasvik (selvfølgelig). Noe om: Hvordan leser man et forfatterskap? Fra en lekmanns perspektiv.

En engelsklærer jeg hadde på videregående hadde en lignende effekt på meg som kaffe og aviser har i dag. Han inspirerte og satt i gang noe. Jeg skrev engelske noveller med lidenskap. Vi så American Beauty. Vi leste dikt av E.E. Cummings, jeg husker særlig det ene som tilsynelatende handlet om en fin bil, men egentlig var en metafor for sex. Er ikke skrivingens forløsende kraft også noe i den gaten?

Gaten? Gata? En av redaktørene (eller hva hun er) i Vårt Land, skriver nedsettende om Dag Solstad, i BLA. I mellomtiden skriver Morgenbladet og Klassekampen om hans nye travbok. Verden, livet, verden, tiden, universet, livet, de små jegene, det store viet, og utenforskapet.

Ord, ord, ord. Jeg har ikke ord. Jeg finner ikke ord.

Noe om innflytelse, påvirkning, hva som skjer med meg og mine når jeg sier det jeg sier, gjør som jeg gjør. Noe sånt kan jeg skrive, men solen står opp og skinner for sterkt gjennom de store vinduene, og jeg ser ikke lenger skjermen, jeg blendes og jeg skjemmes og jeg vil ikke avslutte, men har ikke noe å fortsette med heller.

Som vanlig var det ikke dette jeg ville si, dette jeg ville skrive.

Jeg tar en pustepause.

I går ringte A. Han snakket om seg og sitt. Jeg slapp ikke til. Han refererte til en reel han hadde sett, og jeg forsøkte å avbryte og si noe om fenomenet å referere til reels, men jeg slapp ikke til. De første minuttene kjente jeg på en glede. Det var fint at han ringte. Det var lenge siden sist. De siste minuttene kjente jeg på en oppgitthet, og jeg forsto hvorfor det var lenge siden sist.

For å sitere E.E. Cummings:

the internalexpanding & externalcontracting brakes Bothatonce and

brought allofher tremB -ling to a dead.

stand- ;Still)

Det er den beste tiden, mellom 7 og 10 på en søndag. Spesielt når det er klar himmel og luften ser kald ut, noen jogger på stien langs vannet, og ennå er det folk som sover i husene sine.

Før jeg la meg gjorde jeg noe jeg ofte gjør, men nå var det lenge siden sist. Året er reddet. Jeg googlet “Stig Aasvik” og fant frem til forlagets nettside som avslørte ny utgivelse allerede i mai. Sandefjord jentekor, skal den hete.

Forrige uke var først preget av manglende motivasjon før mestring tok overhånd. Mestring i kombinasjon med noen valg. Jeg bestemte meg for å gjennomføre. Tirsdag leverte jeg bilen på service og ble derfor nødt til å ta toget, som ga meg mulighet til å lese. På torsdag skulle jeg i et viktig møte og jeg tenkte et øyeblikk at jeg ikke hadde lyst, at det ikke gav mening, at det ikke var noen vits. Så ombestemte jeg meg. Bestemte meg. Fylte møtet med mening og lyst. Og følte etterpå på mestring.

Kaffekopp nummer fire, etter flere timers pause, fra samme kaffekanne, er lunken, men fortsatt god, på en annen måte, en ny måte. Lyset er svakere, men fremdeles er det et lys der ute.

Noen timer alene hjemme fordi de andre står på ski. Jeg har satt på stoppeklokken for å se hva jeg får til på den avmålte tiden. Jeg leser. Jeg skriver ned noen setninger. Jeg reiser meg opp og jeg setter meg ned. Jeg tenker. Jeg ser ut av vinduet. Jeg ser i gulvet. Jeg ser på tastaturet, på skjermen. Jeg lar minuttene gå.

På fredag tar jeg hjemmekontor, det har jeg bestemt meg for. Hva kan jeg bruke det til? Jeg kan skrive om livet, at jeg ble født, at jeg fikk mat, at jeg fikk kjærlighet, at jeg aldri har manglet noe, men likevel savnet så mye. At jeg fokuserer på fravær fremfor tilstedeværelse, og at jeg aldri er fornøyd. Jeg har bare opplevd fred. Terroren i september 2001 påvirket livet mitt til en viss grad, i den forstand at jeg avbrøt tidslinjen jeg hadde påbegynt. Jeg sto ikke askefast i forbindelse med vulkanutbruddet på Island. Terroren på Utøya og i Regjeringskvartalet påvirket meg ikke nevneverdig. Pandemien var selvsagt en plage, men jeg ungene fikk gå på skole og jeg var på jobb. På grunn av en livshendelse kom faktisk pandemien på et beleilig tidspunkt. Kanskje kunne jeg ha skrevet om det, men det tør jeg ikke.

Det blir gradvis mørkere. Jeg åpner vinduet for å trekke inn frisk luft. Det er deilig i noen minutter, før det blir for kaldt og jeg må lukke det igjen. Jeg leser på sofaen og det er fristende å lukke øynene, men jeg vil lese og jeg vil gjøre meg ferdig med boken. Jeg har andre bøker jeg må lese. Det er ikke nok tid. Jeg leser boken ferdig, reiser meg fra sofaen og går bort til en av bokhyllene for å se om jeg finner plass til boken jeg nettopp har lest. Jeg finner en plass og dytter den inn mellom to andre bøker. Så går jeg på badet og klipper neglene.

Det begynner å snø. I morges var gresset grønt (i januar!) og jeg tenkte på våren, at jeg gleder meg til den er her, men det er ikke nå, ikke i dag, det er fortsatt vinter. Det er kaldt, det er mørkt, men lysere, og det er kaldt, men ikke så kaldt som det kan være.

Hjertet slår. Jeg kjenner en svak smerte på venstre side av brystet. Er det all sjokoladen? Er det på grunn av øl på fredag, øl på lørdag? Er det potetgullet? Stillesittingen, tv-tittingen, bilkjøringen?

Og så videre.

Noen jeg følger legger ut et bilde av en robotstøvsuger med en tekst om at slik gjør fjortenåringer det når de skal jobbe i huset. Jeg har akkurat satt på en vaskemaskin, en tørketrommel og en oppvaskmaskin. Jeg er tretti år eldre enn vedkommende sikter til.

Klokken 7.30 våkner jeg. Klokken 08.00 ligger jeg fortsatt i sengen. Det har vært lange minutter. Klokken 09.30 har jeg allerede satt på de nevnte maskiner, traktet kaffe og drukket to kopper, i tillegg til å ha bladd gjennom Morgenbladet og lest litt i en bok. Ord surrer rundt i hodet, tanker kverner, klokken tikker, den er allerede 09.40.

Det er 2025 og jeg innser at det er 30 år siden jeg fikk modem og internett. I 1995 tok det 50 minutter å laste ned et bilde på størrelse med et passfoto. Det var billigst å være online etter klokken 17, men fortsatt dyrt. Det er tjue år siden Batman Begins. Jeg sender en melding til to venner. Den ene svarer at det er ti år til Indiana Jones er femti. Den andre svarer at det føles ut som det gikk mer enn ti år mellom 1995 og Batman Begins (2005). Sammen innser vi at de ti årene som forløp mellom 1995 og 2005 varte mye lengre enn de tjue årene mellom 2005 og 2025. Der har du det. Tiden og relativiteten.

Min yngste sønn fyller ti år og føler seg gammel. Hvor ble barndommen av? Min eldste på snart tretten må skrive om livet sitt i en bok de lager på skolen. Han skal skrive om sin tid i barnehagen, men husker knapt at han gikk i fem forskjellige barnehager på seks år.

Vi får gjester klokken 13. Ingenting er handlet inn. Klokken er snart 10. Jeg tror det er derfor jeg blar gjennom Morgenbladet, leser to kapitler i boken, hiver innpå kaffekoppene, utsetter å reise meg fra stolen. Snart meg noen handle. En handling må finne sted.

Det er like før jeg begynner å skrive noe om været, men jeg orker det ikke.

Menneskenes ord drukner på nettet. Er det egentlig Internett det heter nå for tiden? Eller er det new public hvafornoe? The millenial pause er såvidt jeg forstår det ene sekundet (noen ganger to sekundet) de som er født mellom 1981 og 1996 bruker som pustepause før de begynner å snakke i et videoklipp i sosiale medier. Gen Z redigerer bort denne pausen. De har ikke tid.

Tid til hva? Å vente på distraksjonen?

Jeg går fra huset, i snøen, og ned til jernbanen. I dag skal jeg ta toget. På veien hører jeg tankene mine. Det er et par dilemma og noen enkeltstående ord og setninger, liksom løsrevet fra en hver sammenheng. Jeg vet ikke hvor jeg skal med disse tankene eller hva de vil med meg. Jeg puster, men peser ikke. Jeg liker ikke toget, jeg foretrekker bil, men nå har jeg bestemt meg for å lese Maja Lunde. Bienes historie. Det er da i det minste noe. Lesebrillene har jeg pakket ned i sekken sammen med boken.

Toget er forsinket. Jeg plukker opp mobilen og delvis tømmer meg for ord før toget begynner å rulle inn i tuneller og jeg er helt utenfor dekning.

Søk dekning!

Gruer du deg ikke til å begynne å jobbe igjen, spør han meg, min svoger. Han mener jeg burde grue meg. Han gruet seg etter jul og nyttår. Jo, jeg gruer meg, svarer jeg, men det bør gå bra. Det bør det. Det er bekmørkt og minusgrader. Jeg hater kulden. Vi er noen hundre høydemeter over havet for å feire en bursdag. Det begynner å snø. Alle ser ut. Ingen hjerter gleder seg. Det er fortsatt flere måneder igjen av vinteren.

Jeg har et bra dilemma, sier han, svogeren min. Hit me, svarer jeg. Han sier: Hva velger du? Å bytte ut alle vokalene med nye vokaler (f.eks. sammen blir simmun) eller plystre hver gang du sier S? Jeg velger plystringen, svarer jeg. Han understreker at plystringen er ekstrem – og høy! Fortsatt plystring, sier jeg. Hva ønsker du deg til 40-års dagen, spør jeg. Ingenting, svarer han. Dilemma, sier jeg: gave eller ikke gave. Han ler.

Det serveres kaffe og kaker. Jeg takker aldri nei til kaffe, selv om jeg har fått nok. Senere på kvelden løper jeg på tredemøllen og ser Seinfeld. Jeg svetter og føler meg dårlig. Hvert minutt er ett minutt nærmere leggetid. Klumpen i magen voksen.

Jeg gruer meg til å begynne å jobbe igjen.

DeLillos tør å være fra Oslo. Det er såpass befriende at jeg får lyst til å prøve det selv. Jeg vet ikke helt hvordan. Sånn kan jeg jo begynne.

Det er for mange mulige begynnelser. Det er for mange tanker. Odd Nerdrum trives når han jobber med motstand. Det skal være vanskelig. Knausgård sier han har sluttet å tenke på hva andre tenker om det han skriver. På det området er han ikke forfengelig. Verre er det med å snakke med andre gjester under en middag. Jeg kan kjenne meg igjen i både det ene og det andre.

Ord som motivasjon og inspirasjon. De ordene finnes. De ordene betyr noe for noen. En danske jeg en gang jobbet med var svært påståelig hva gjaldt motivasjon og trening. Motivasjon er tull, sa han. Du må trene med og uten motivasjon. Det må bli rutine. Han var veldig rigid av seg, kanskje litt i overkant (eller helt sikkert i overkant), men akkurat på dette punktet hadde han rett. På samme måte kan ikke en forfatter sitte og vente på inspirasjon. Eller det er mulig, men skjer det noe som helst da?

Tenk å kunne kalle seg for forfatter. Knausgård sier i et intervju at han elsker det som skjer når han sitter og skriver og jeg kan kjenne meg igjen, men det er flaut å si det høyt. Jeg er ingen, ikke meg, ikke noen, når jeg setter meg ned og skriver. Jeg er fri. Helt fri!

Det snør på fjellet. Jeg er på vei til Oslo. Jeg er fri når jeg kjører til Oslo. Jeg er mindre fri når jeg kjører hjem. Det er paradoksalt at jeg er avhengig av tryggheten som min familie representerer og samtidig på søken etter en spenning jeg ikke vet hva er. Jeg våkner første nyttårsdag og tenker at jeg må skaffe meg en ny jobb, noe nytt. Det må skje noe, sier jeg. Alle de jeg sier det til nikker og skjønner hva jeg mener. Andre nyttårsdag våkner jeg og tenker at jeg ikke tør å prøve noe nytt, ikke nå, det passer ikke. Det er uansett ikke lenge siden jeg prøvde noe nytt, så det er ikke dét, men noe er det.

Ikke har jeg hørt på sangen heller. Sangen jeg alltid hører på etter nyttår. Sangen jeg hører på rett før jeg sender melding til M. Jeg skriver: so this is the new year and i don't feel any different. Men jeg har ikke hørt den i år, og jeg har ikke sendt den meldingen.

Jeg vil skrive noe om verdier og jeg vil mene noe om verdier, jeg vil mene noe om mye. Jeg skulle ønske jeg turte å mene mer. Dele det jeg mener, dele tankene, være åpen, være ærlig, være til – i livet – i verden.

En gammel venn skriver på Facebook at hans far er død. Han skriver flere avsnitt, om sin far, om en episode der han hadde vært på besøk hos sin far, han kjørte derfra med sin kone, og i bilen sier han til sin kone at han skulle ønske han turte å si til sin far at han er glad i ham. Jeg er glad i deg pappa, vil han si. Hans kone sier: snu bilen. Du må si det til ham, sier hun. Han snur bilen og kjenner på et ubehag. Han må ha en unnskyldning for å komme tilbake nå. De har jo nettopp dratt. Han banker på. Pappa åpner. Han går inn. Han sier: jeg er glad i deg, pappa. Faren hans begynner å gråte og gir sin sønn en klem. Nå er faren død.

Pappa. Jeg gjorde meg ferdig med uoppgjorte følelser i en form for terapi, men det vet jo ikke pappa. Jeg har ikke sagt det. I år blir mine foreldre sytti år. Jeg må fortelle de om hvor takknemlig jeg er, hvor glad jeg er i de, og hvor glad jeg var i de som barn, da jeg tok alt for gitt. Dette med å ta noe for gitt er på sett og vis et uttrykk for kjærlighet og tillit, men andre veien. Jeg tok kjærligheten fra mine foreldre for gitt nettopp fordi de viste meg kjærlighet og jeg hadde tillit til det. Jeg kan bare håpe mine egne barn har den samme tilliten til meg. Min yngste sønn sier: jeg er glad i deg også. Det er rett etter at jeg har sagt hadet fordi jeg skal kjøre til Oslo. Jeg ser på ham en stund. Og så er øyeblikket over.

Livet består av så mange øyeblikk. Nye øyeblikk kommer, og går, de blir gamle øyeblikk. Ting å tenke tilbake på.

Death Cab for Cutie heter bandet. The New Year, heter sangen. Og jeg tar en slurk av kaffen og ser ut av frontruten på bilen. Snøen lander på ruten og blir til vanndråper. Det er kritthvitt på fjellet og jeg er på vei til Oslo. Jeg skriver for å komme vekk fra meg selv og inn til meg selv, ikke fordi jeg skal bli en bedre versjon av meg selv, men fordi jeg skal være en versjon av meg selv, og jeg tror ikke på “bedre versjon” av noen ting.

So this is the new year. And I don't feel any different.

Det kan slutte på så mange måter og det kan slutte på denne måten og alt er ok og det blir ok og alt går bra og det blir bra og jeg kan koble sammen leddsetningene på denne måten og lever fint med det og jeg kan skifte tid fordi jeg bestemte alt selv da jeg skrev dette og i fjor er ikke lenger nå, og nå er nå og i morgen er i morgen og jeg skriver bare disse ordene for at livet skal flyte, for at blodet skal flyte, fordi jeg ikke klarer å stoppe og jeg stoppet og jeg kommer til å stoppe og nå stopper jeg og nå stoppet jeg.

Det kan ikke være meningen at jeg skal oppsummere året eller lage nye regler for det kommende året, formulere urealistiske forventninger, som at det kommende året skal være et alvorspreget år, no more bullshit og denslags. Jeg kunne ha skrevet noe om at jeg klarte det: jeg leste ferdig Johan Harstad-boken før nyttår. Yes! Det ligger nye bøker i bokhyllen, klare for å fortæres. Jeg elsker å holde bøkene, spesielt de tykke, mens jeg leser. Legge de fra meg på bordet, i sofaen, sammen med lesebrillene, for jeg har jo lesebriller nå, gammel som jeg er.

Drømmen om å skrive min egen bok lever videre.

Hvis jeg ikke tar helt feil var det i dag jeg gikk inn i stuen og sa til min kone at verden aldri er i linje med meg, det er alltid en ubalanse, hvorpå hun svarer at det aldri vil gå over. Det får meg til å tenke på terapeuten eller veilederen eller det mennesket som, da jeg fortalte jeg at jeg alltid gruer meg til å snakke først i rom, sa at hun hadde det på akkurat samme måten og at det aldri vil gå over. Som igjen får meg til å tenke på intervjuet jeg hørte med Jon Fosse der han forteller om Ivar Aasen som aldri åpnet munnen i en forsamling og at han selv har det på samme måten, som av en eller annen grunn for meg til å tenke på en Seinfeld-episode der George forteller Susan om Louis Pasteur og hvordan han og kona ikke hadde noe til felles, fordi han var opptatt med melken og hun var opptatt med å vaske kakerlakker vekk fra kjøkkendisken, som er så tilfeldig og arbitrært at jeg må tenke på scenen i Good Will Hunting der Will Hunting spør om Skylar vil være med og spise karameller.

Ungene leker og når de leker skriker de, bråker de, hyler de. Jeg har lyst til å rope: hold kjeft. Men det positive er at de ikke sitter foran en skjerm. Foran skjermen(e) er de svært stille, med unntak av øyeblikkene de enten vinner (skriker høyt) eller taper (banner høyt). Når de leker er det ofte pauser der en av de roper AU AU AU. Så er det stille en stund. Et par unnskyldninger blir delt ut, og så er vi på'an igjen.

Hvem var det som hatet måker igjen?

Nå merker jeg at jeg bare skriver for at det skal komme ord på skjermen. Som får meg til å tenke på hun ene datteren til Odd Nerdrum som skriver. Jeg tror tv-serien om Odd Nerdrum og familien hans på NRK er den beste TV-serien på NRK i 2024. For å liksom oppsummere det i én setning.

Jeg tenker på første kapittel i boken jeg ikke har skrevet, som begynner med at noen gutter (unge menn?) er på kino i 1999. De ser Kubrick-filmen Eyes Wide Shut. Filmen er ferdig. Foran dem sitter et par. En mann og en dame. Hun har rødt hår, og hun reiser seg og sier: DEN FILMEN VAR SPEKULATIV. Kapittelet heter SPEKULATIV. Og så følger en rekke hendelser. Og været skiftet og det ble sommer og så videre.