avsnitt 300

I pausen står vi i en lobby med sofaer og stoler. Sentralt plassert i rommet er en disk med kaffe, vann, frukt, makroner, vafler med syltetøy og smågodt. Jeg tar meg en vaffel med syltetøy og snakker med noen av de andre.

-Det er så fint at du tør å være så ærlig, sier en til meg. -Jeg må jo nesten det, hvis det skal være noen vits, svarer jeg og tenker at jeg sikkert har sagt noe dumt.

Denne dagen har jeg bestemt meg for å ta toget, og på veien hjem sitter jeg mot kjøreretningen og tenker. For hver tanke synker jeg dypere ned i stolen, det er fristende å si at jeg synker ned i skammen, men skam er et altfor sterkt ord.

Noen dager før har jeg sittet i terapirommet. På forhånd har jeg delt en tekst. Og overskriften på samtalen blir “å dele”. Hvordan er det å dele? Hvordan er det å ta plass? Vi snakker om å ta plass på den ene og den andre måten. Jeg kan ta plass med meg selv, uten å ta plass med det som er mitt, og jeg kan ta plass med hele meg selv, inkludert det som er mitt. Jeg kan dele noe sant, noe ekte, noe nært. Jeg kan velge å ikke dele noe som helst, men likevel ha noe å si.

Delt sorg er halv sorg og delt glede er dobbelt glede. Det er sånne utsagn som gir meg mindre lyst til å dele. Jeg kjøper ikke t-skjorten eller postkortet eller hvor det nå enn er budskapet befinner seg. Likevel er jeg enig i at det er noe godt med det å dele.

I ledergruppen reflekterer vi over et tema hver uke. Denne gangen har jeg ikke forberedt noen ting og jeg bestemmer meg for å bruke de andre, slik at vi kan reflektere sammen. Det blir noe annet enn det vanlige. Det popper opp tanker og assosiasjoner og vi får til en spontan samtale. Vi deler det som dukker opp. Det kan ikke planlegges.

Jeg sitter på toget i motsatt kjøreretning og er tømt for energi. Vi har snakket om verdier. Jeg har delt og åpnet meg. Det har også de andre. Likevel føler jeg meg dum og avkledd. På et tidspunkt tegner vi symboler. En av de andre tegner en hund, en border collie, den kan ligge stille og plutselig løpe fort. Litt som deg, sier vedkommende og ler. Der og da ler også jeg, og har en opplevelse av at det er et godt rom. I toget, nedsunket i stolen i motsatt kjøreretning, har opplevelsen blitt til noe annet, noe som nærmer seg en krenkelse. Riktignok en krenkelse av den milde sorten. En fornærmelse er kanskje et bedre ord. Jeg søker svarene på hvorfor.

Ved frokostbordet hjemme, dagen etterpå, snakker vi om eksistensialisme. Eldstemann må ta med seg et eksistensielt spørsmål til KRLE på torsdag. Eldstemann lurer på hva som skjer etter døden. Yngstemann lurer på hvorfor vi må dø. Jeg lurer på hva som er meningen med livet. Vi spør mammaen i huset om hva hun lurer på. Hun nøler. Yngstemann sier: Mamma har alle svarene. Så ler vi alle sammen.

En tekst kategorisert som essay i Morgenbladet får meg til å innse noe jeg ikke klarer å formulere. Innsikten handler om hvem jeg er og hvem jeg blir i møtet med Morgenbladet, men det er først når jeg leser essayet som Aksel Kielland skriver om Oasis at jeg forstår det, selv om jeg ikke klarer å skrive ut hva det er jeg forstår.

Det bringer tankene mine til filmen Unbreakable der Bruce Willis spiller en mann som er eneste overlevende etter en katastrofal togulykke. Det viser seg at han har en overmenneskelig egenskap. Han er uknuselig. Samuel L Jackson spiller Mr Glass som stadig blir utsatt for ulykker som fører til beinbrudd. Disse to personene er motpoler og det er først når Mr Glass oppdager sin motsetning at han begynner å forstå hvem han selv er.

Når jeg leser teksten om Oasis i Morgenbladet handler det ikke om at jeg oppdager polariteter. Derimot handler det om at jeg, etter konserten i Cardiff i juli, hadde tanker om at jeg burde sende inn en tekst til nettopp Morgenbladet om opplevelsen av å være mann som forsøker å håndtere store følelser sammen med andre menn (og kvinner og barn) i et fellesskap. Oasis' første konsert på nesten tjue år, 4. juli 2025 i Cardiff, var historisk.

Aksel Kielland skriver at han er Oasis-fan. Han skriver Oasis og britpopen inn i britisk politikk og historie. Han skriver ikke om hvordan han hadde det på konserten og hva som skjedde med ham. Han skriver om hvor mye billetten kostet.

Jeg skriver til A på Discord. Han svarer at Morgenbladet er en avis han aldri vil betale for. Hvorfor var det nettopp Morgenbladet jeg ville skrive til? Er ikke det “min” avis?

Nei. Jeg tenker (udramatisk) at Morgenbladet ikke lenger er min avis. Jeg har ingen avis. Det jeg forstår, men ikke helt klarer å brette ut, er at jeg ikke forstår perspektivene i avisen. De gir ikke gjenklang. I alle år har jeg lest bokanmeldelsene (som er anmeldelser av de samme bøkene som i alle andre aviser: Klassekampen, DN, VG, Aftenposten, aldri noe nytt, aldri Stig Aasvik, det er det bare Aftenbladet som får til), jeg har lest om kultur og jeg har lest om politikk og arkitektur og såkalte analyser. Jeg har forsøkt å forstå. Forstå omverdenen. Og meg selv i forhold til den.

For første gang leser jeg en tekst som forsøker å levere en analyse av noe jeg selv har opplevd. Og analysen er generisk og uten følelser. Den er dessuten stjålet fra engelsk presse. I hvert fall er den kliss lik det jeg kan lese i The Guardian.

I bilen ringer jeg til pappa. Vi snakker ikke om mye, men jeg nevner Israel og Palestina. Jeg nevner det fordi jeg vet han er engasjert i saken, og jeg nevner det fordi jeg har kjøpt noen bøker om konflikten. Han sier jeg må passe på at det er bøker som tar innover seg begge siders perspektiver. Jeg kommer på den aktuelle nyhetssaken om journalistene som ble drept av Israel i et målrettet angrep for noen dager siden. Israel mente journalistene var Hamas, fordekt som journalister. Palestinerne og AlJazeera mener bestemt at journalistene var journalister. Jeg vet ikke hva som er sant. Jeg nevner for pappa at Putin og Trump avholdt et møte i Alaska om Ukraina-konflikten, og at jeg leser og hører at Putin “vant” duellen. Pappa sier at det er hva europeisk presse skriver. Jeg hører en undertone. Han viser til 80-tallet da Reagan avholdt et møte med Gorbatsjov. Alle sa det var et dårlig møte. Men ikke lenge etter falt Sovjet. Historie huskes best av de som var der da det skjedde.

Jeg vil lese noe jeg finner meg selv i. Jeg vil kjenne på gjenklang. Jeg vil egentlig fortsette å lese Morgenbladet, jeg vil ikke være reaktiv, men tilfeldighetene vil ha det til at abonnementet mitt har løpt ut, og jeg har egentlig lenge hatt en plan om å ikke lese så mye aviser. Jeg vil lese bøkene jeg har på vent.

På Norli kjøper jeg Finn Skårderuds siste bok, Mer Uro. Jeg begynner å lese på flytoget, og leser videre på flyet. Jeg leser videre hjemme, neste morgen med en kopp kaffe. Jeg er snart ferdig med første del, om hjernestormen. Jeg gleder meg til å lese delen om å bli seg selv. Det interesserer meg. Finn Skårderud deler forsiktig av sin situasjon. Det er vanskelig å skrive, ser jeg for meg, og det er vanskelig å lese. Nok en gang føles det som om man må mene noe om noe, selv om man (les: jeg) bare vil lese.

Når skal jeg åpne meg opp og brette meg ut for verden? Sånn helt på ekte? Skal jeg fortsette med skriving i det skjulte? Eller skal jeg dele mer av meg selv?

På samling gjør vi et arbeid. Vi gjør en fantasireise. Vi går tilbake til barndommen, til ungdommen, og så reiser vi inn i nåtid. Vi ser på inspirasjon og handlingsmønster. Vi prøver å identifisere menneskesyn. Jeg finner ut at jeg var mye alene som barn. Jeg var alene med meg selv og alene om mine tanker, drømmer, og – ikke minst – redselen. Det var så mye jeg ikke visste. Og jeg lurte på hvordan det skulle gå. Jeg delte det ikke så ofte med andre, verken venner eller familie. Det var lettere å smile og å være glad. Å spre godt humør er bedre enn å gå inn i alvoret. Slik fortsetter jeg min reise inn i voksenlivet, men det finnes flere handlingsalternativ. Jeg kan fortsette med det jeg allerede gjør. Alltid gå til tøys når alvoret slår innover meg. Såkalt defleksjon. Eller jeg kan stå i alvoret, gå inn i det. Det finnes dessuten flere nyanser mellom disse to motpolene. Spørsmålet er hva jeg vil.

Hun spør: Hva vil du? Jeg svarer: Jeg vet ikke hva jeg vil. Hun sier: I call bullshit.

F1. Brad Pitt. Jeg er på kino. Jeg skriver på kino, men ikke på noe tastatur, ikke på en mobil, jeg skriver i hodet. Jeg skriver en anmeldelse i tagline-form. Jeg skriver:

Brad Pitt is cool. Cars are cool. Javier Bardem is cool. Kosinski is cool (he made Top Gun: Maverick ffs!) Formula 1 is cool. They got Hans Zimmer. Cool. They got Brad Pitt. Cool.

Det skulle være kortere. Kulere. Brad Pitt. Fy faen. Musikken. Fy faen. Jeg får tanker om å hoppe ut av livet. Jeg får tanker og følelser. Jeg må trekke pusten. Jeg er bare på kino. Alene på kino. Holder på å falle av, inn og ut av meg selv.

Jeg vil sende melding til M. Jeg begynner. Jeg skriver noe om Brad Pitt. Så sletter jeg meldingen. Han svarte ikke på min forrige melding. Det var i juli. Nå er det august. Jeg tenker på Prince. Now he's doing horse. It's June.

Ensomhet. Tidligere på dagen snakker vi om ensomhet. Jeg tenker også på asynkronitet. Jeg er her alene. Familien er der. Det er bare midlertidig. Det er bare her og nå. Jeg var alene som barn. Både med og uten andre. Med lego. Med musikken. Med leken. Med dansen. Med plakatene. Med samlingen. Jeg hadde det bra. Hvorfor er tanken trist i dag?

På bussen holder jeg på å spy. Jeg går ombord og spør om bussen går til IT Fornebu. Fornebu, ja, svarer han. Jeg spør om jeg har kjøpt riktig billett. Jeg tror det, svarer han. Bussen stopper et sted og noen spør om han stopper på Nationaltheatret eller Ullevål Stadion. 270, svarer han. Det er bussruten. Jeg skal til Nationaltheatret, sier mannen på gaten. Bussen kjører videre. Jeg er kvalm. Det regner. Jeg savner sol og el-sparkesykkel.

Bare rot.

Kanskje jeg bare skal kaste inn håndkleet. Er det ikke det man sier?

De beste feriene er de du ikke vil skal ta slutt. Sommerferien 2025 er en slik ferie. Nå teller jeg bare ned. Skjønt, det er ikke jeg som teller ned, det er magen min som teller, det er noe i bakhodet som teller, det er noe i ryggmargen, det er ikke jeg, det er ikke mitt verk, nei, det er noe fra ungdommen, fra barndommen, dette noe i meg som får meg til å tro at jeg teller ned. Det jeg prøver er å ikke telle ned. Ved å løpe, ved å lese, ved å se film, invitere svigers på middag, sikre øyekontakt med ungene under hvert måltid, drømme, paradoksalt nok sove for lenge, se ut av vinduet, forbanne regnet, få assosiasjoner til sanger om regn, i tittelen eller i teksten.

Tomas Espedal skriver Vi gjør de feile valgene. Vi bor de feile stedene. Vi får ikke uttrykt det beste i oss. (...) Vi bor ikke der vi skulle bo.

Dette skriver han i “Mens det ennå er for sent”, noe som angivelig er en novellesamling, men jeg vet ikke hva det er. Det er i hvert fall en tekst jeg får lyst til å lese.

Tomas Espedal skriver Leseren konsumerer bøker, uten at det får noen konsekvenser for den som leser, for livet hennes, for livet hans, bøkene blafrer og blader i noen timer og dager og blir plassert i en bokhylle, bok etter bok. En god bok skal leses minst 4 ganger, vi leser om og om igjen i de viktige bøkene, fra begynnelse til slutt (...) skriver Karel til Asger.

Bokhyllene mine er fulle av bøker (og dvder og bluray). De bøkene jeg har lest om og om igjen er Koloss (Finn Alnæs), Victoria (Hamsun), Tatt av Kvinnen (Erlend Loe), The Great Gatsby (Fitzgerald), The Catcher in The Rye (Salinger), og bøkene jeg tenker jeg skal lese igjen er The Beach (Alex Garland), American Psycho (Bret Easton Ellis), og jeg vil lese alle Knausgård-bøkene om igjen.

Noen bøker er slik at når jeg leser de på nytt oppdager jeg noe nytt, kanskje fordi jeg er eldre, rikere på erfaringer, det har vokst frem nye assosiasjoner, men andre bøker er slik at når jeg leser de på nytt blir jeg hensatt til en annen tid, en tapt tid, tapte følelser, det er gjensyn og ikke nye syn.

Mamma ringer og hun snakker mer enn meg. Setningene jeg får med meg handler om at biblioteket er fantastisk og at en som meg, som leser mye bøker, kan spare mye på å bruke biblioteket. Etterpå sitter jeg igjen med en dårlig følelse. Jeg har akkurat forhåndsbestilt noen av høstens nye bøker, og det dumpet tre bøker ned i postkassen min tidligere på dagen. Poenget hennes er ikke et dårlig poeng, men motivasjonen for å dele poenget med meg er hva som plager meg i etterdønningen av samtalen.

Avbrudd. (Noen skal ha mer kaffe. En må ha hjelp med noe på Playstation.)

Forlagssjef i Aschehoug Skjønnlitteratur, Nora Campbell, sier at den beste romanen hun har lest i år, står på Aschehougs høstliste. (Et lite hint: den kommer i oktober.) Den første høstlisten jeg sjekker er alltid Oktober sin. Det er tre bøker på listen jeg er nysgjerrig på, og to av de jeg har forhåndsbestilt.

• Mer uro. Om moderne sjeleliv. Finn Skårderud.
• Sjelesorg. Dag Johan Haugerud.
• Jeg var lenge død. Karl Ove Knausgård.

Dag Solstad og Per Petterson må også nevnes.

Den sannsynlige kandidaten Nora Campbell nevner er Carl Frode Tiller med Arbeidarhjerte 2. Aslak Nore kommer også med en ny roman, jeg vet forlaget er stolt av ham også. Og Simon Stranger som tar i bruk etternavnet sitt i annen betydning som tittel på boken: Stranger.

Gyldendal har Nikolai Frobenius, Levi Henriksen. Birger Emanuelsen kommer med ny roman på Bonnier Forlag. Tore Stavlund har skrevet en bok med tittelen “1996. En roman”. Jeg liker konseptet, det er noe jeg har tenkt på selv. Men akk, nå er det gjort. Tiden har også Gaute Heivoll. Jeg trenger ikke sjekke status på Stig Aasvik. Hans bøker kommer på våren, med mindre han har tenkt å overraske med en høstbok han også. Det hadde tatt seg ut!

Leselisten min er lang. Bøkene på nattbordet er montert i to tårn. Jeg saumfarer bokhyllen for å se om det er noe jeg kan gi slipp på (via Bookis), og innimellom finner jeg ting.

Så er det filmene! Jeg ser Crash (2004) om rasisme i Los Angeles. Den er intens. Den er forvirrende. Jeg sitter igjen med følelser etterpå. Jeg ser The Trip (2010) og tenker at sånn!, det er sånn en film skal være! Jeg leser at Heat 2 er på vei (2026? 2027?). En Tarantino/Fincher-film er på vei. En slags prequel. Interessant kombinasjon.

(Blablabla)

Jeg slår til på et Premier League-tilbud og vurderer å abonnere på et Premier League-blad for å holde meg oppdatert. Jeg som ikke bryr meg om fotball. Vi spiser Non-Stop til kvelds og M til frokost og det rabler for meg i forsøket på å hale ut ferien i det lengste. Tomas Espedals seneste “novellesamling” ligger åpen på side 85, og jeg har planer om å lese videre, drikke min kaffe, innimellom ta pauser for å sette på en vaskemaskin eller rydde noe.

Det er noe jeg vil. Det tør jeg ikke å si høyt. Jeg skulle ønske jeg fikk det til. Har du det også sånn (noen ganger, kanskje, vær så snill)?

Det er på flyet jeg får idéen om å skrive en brevroman sammen med min onkel. Idéene jeg får på fly blir som oftest forkastet. Litt som idéene jeg får etter et par øl, og gjerne mens jeg står og ser på et rockeband som spiller foran 80,000 mennesker. Idéer som at jeg skal få til podcast-prosjektet mitt, jeg skal sette i gang med terapeut-tilværelsen, jeg skal få antatt en roman. Don't put your life in the hands of a Rock'n'Roll band. Ogsåvidere, uten sammenligning forøvrig.

I mange år trodde jeg at Blade Runner var basert på en novelle, men jeg må ha lest feil. Kanskje har det stått novella, som vel betyr kortroman. I alle tilfelle kjøpte jeg Philip K. Dicks bok Do Androids Dream of Electric Sheep, og begynte å lese på flyet. Det er overraskende mye som er tatt rett inn i filmen, med en del unntak, men jeg har hatt en fantasi om at boken bare var en kort fortelling som stilte spørsmål ved kunstig intelligens og om den kan ha egne tanker, nye tanker, drømmer. Spørsmålet viser seg egentlig å være om det har noe å si at noe er falskt. Eller: Hva er forskjellen på det falske og det ekte? I boken har de “mood machines”, en maskin du kan taste inn ulike koder for å få ulike humør, i ulike grader. De står opp og trykker en knapp for å få motivasjon til å gå på jobb, eller de trykker på knappen som gjør at de får en impuls om å se på TV uansett hva som er på. Boken er utgitt i 1968. Den ser for seg en nær fremtid i 1992. Filmen kom i 1982 og ser for seg en fremtid i 2019.

Vi er i 2025 nå. Bilene flyr ikke, men vi er ikke langt unna. En kompis, A., holder på å lage en kopi av sjelen sin på hjemmeserveren. En kopi som skal leve videre etter hans død.

Milan Kundera døde i 2023, men lever videre i bøkene. I stedet for å skrive brev til min onkel (som jeg jo ikke gjør) har jeg mest lyst å skrive brev til Milan Kundera, selv om han er død. Jeg vil spørre han om noe. Om hva han tenker om spesifikke bøker og filmer, og samfunnet. Det han skriver om verdier, om meningsløshet, om tema i forfatterskap, om skriving, det er ting jeg vil vite mer om, vil snakke om.

Uansett: i natt våknet jeg ikke, men jeg drømte at jeg våknet. Jeg våknet i morges og kom på at jeg hadde drømt at jeg våknet i natt. At jeg satt meg opp i sengen og smilte et digert og bredt smil. Eureka! Jeg visste plutselig nøyaktig hva jeg skulle skrive, og jeg løp bort til datamaskinen. Mer husker jeg ikke.

Dette eneste ene livet, fylt av øyeblikk og historier, som å reise til Cardiff med A. og se Gallagher-brødrene holde hender og klemme hverandre, og – ikke minst – høre Liam synge klokkerent i over to timer. Han trenger sin bror. Og broren trenger ham. Sammen er de mer enn summen av den enkelte.

På taxfree kjøper jeg tre flasker vin, sjokolade og tyggis. Jeg kommenterer at posene ikke har taxfree-pris, og fyren i kassen smiler og svarer høflig. Så privilegert jeg er, tenker jeg på veien ut av flyplassen på vei til bilen. Jeg har for tiden lånebil. Jeg ser den står noen hundre meter fra der jeg trodde den sto, og går bort til bilen. Jeg trykker på knappen for å åpne bagasjerommet, men ingenting skjer, bortsett fra at jeg kan se at Sentry-mode går på i displayet. Jeg setter bagasjen på bakken og fisker opp mobilen. Sjekker appen. Åpner bagasjerommet derfra. Hører en lyd noen meter unna og ser bagasjerommet på en annen bil åpne seg. En annen kliss lik hvit bil. Jeg står bak feil bil og har blitt filmet i et forsøk på åpne den. Vi er absolutt i 2025.

På flyplassen blir vi stående i en kø ned en trapp før vi slipper inn i flyet. Det er lysshow, ettersom alle nedover trappen står med hver sin mobil. Det er ingen som snakker sammen lenger. En kjører Formel 1, en annen sjekker værmeldingen, en tredje surfer Reddit, en fjerde leser gamle meldinger osv. Et gammelt ektepar humrer, men jeg vet ikke om det er av noe de ser eller fordi de er gamle.

Så kommer jeg på diktet om å bli gammel. Den unge som vil bli gammel og den gamle som vil være ung. Og det Milan Kundera skriver om at vi mennesker er erfaringsløse. Vi lever på “Erfaringsløshetens planet”.

Vi forlater ungdommen uten å vite hva ungdommen er, vi gifter oss uten å vite hva det er å være gift; og ikke engang når vi går inn i alderdommen, vet vi hvor vi går: De gamle er barn som er uskyldige i sin alderdom. – Milan Kundera, Romankunsten (s. 109)

Først må du trykke på en knapp. Så må du vente (veldig) lenge. Du venter (veldig) lenge mens du hører på det nye albumet til Neil Young (kanskje) og det slår deg at han er minst like fri som Milan Kundera var en gang på 80-tallet, og nå som du har kommet mot slutten i boken du leser, har du spørsmål om kitsch og hva som er greia med det, og – ikke minst – hva Odd Nerdrum egentlig holder på med. Har det noe som helst med kommunisme å gjøre? Hvorfor er op-5.no et kulere nettsted (og et slags fellesskap mellom to ildsjeler) enn det du selv klarer å skru sammen. Det skrur seg til. Sommeren har kommet snikende, men likevel overraskende, og det innser jeg når vi er halvveis i juni, og så begynner jeg å grue meg til den mørke, kalde vinteren. Jeg ler høyt på badet og når var det du ble jeg? Hun spør meg i bilen om jeg noen ganger snakker høyt med meg selv i bilen. Jeg tror ikke det, svarer jeg, men du gjør jo det, tenker jeg, og sier det til meg selv, at du, du gjør det, gjør du ikke, og så endrer jeg svaret til at det kanskje har skjedd og at jeg uansett ikke kan huske det fordi jeg ikke har vitner, jeg har ikke publikum, og så tenker jeg på Sabina som ikke vil ha publikum fordi hun vil leve i sannhet. I dag hadde du lyst på ny caps, helst blå, kanskje grå, men du kjøpte det ikke, du går bare rundt i den gamle capsen og så får du melding fra M. Du tenkte på han her forleden og nå sender han melding. Han har laget en spilleliste om triste strandgutter. Hva skjer, kjære deg. Hva skjer, kjære meg. Jeg vet ikke. Det er lov å si: jeg vet ikke. Og nå skal jeg si det oftere: jeg vet ikke, jeg vet ikke. Dessverre, jeg vet ikke.

Feber og noen engelske piller for å dempe det hele og solen som skinner og til helvete med komma og punktum og feberen og de engelske pillene som skal dempe en og solen som skinner og komma og punktum og du og jeg og vi to som seilte i en tresko i innsjøen som senere ble en elv og så havnet vi vel der vi hører hjemme og ble til de vi er

Jeg vet ikke hvorfor jeg setter meg ned for å skrive, men jeg vet jeg skulle ønske jeg var like fri som Milan Kundera var når han skrev Tilværelsens uutholdelige letthet. Fri i formen. Fri i tankene.

De intellektuelle, kloke, flinke skribentene, som Ivo de Figueiredo, Audun Lindholm og Bernhard Ellefsen, som kan analysere og som skamløst kan skrive seg frem i verden, ta plass.

Jeg tror jeg tørr å ta litt plass igjen, som Cezinando synger. Ja, det skulle jeg ønske, det skal jeg tørre.

Skjønt, jeg liker ikke det Bernhard Ellefsen skriver. Han er en bedreviter med en irriterende stemme. Jeg likte det Ivo de Figueiredo skrev om minoritetsbøkene, og det Audun Lindholm skrev om virkelighetslitteraturen som har inntatt poesien. Jeg vil ikke lese poesi. Jeg vil ikke skrive poesi.

Her jeg sitter er det gulvkaldt. Jeg er hjemme hos mine foreldre i en mindre dramatisk 70års-feiring. Altså ikke like dramatisk som den danske dogme-filmen, Festen. Ingen skandaler, ikke den store dramatikken. En far som forsøker å holde en tale. En femåring som lager støy. En annen far som ikke leer på en muskel. En tredje far som forholder seg taus. Mange fedre, men også brødre, og sønner. Og en mor som fyller sytti. En annen mor som er på min egen alder. En tredje mor som ikke er mor, men stemor. En moderne familie. Voksne og barn. Sodd (!), sjokoladekake og marsipankake. En far som forsøker å holde en tale, men som avbrytes av en femåring som ingen har kontroll på. En hund som vil leke med femåringen. En far som skriker på hunden fordi hunden ikke har oppdragelse, men hva med barnefaren? Ikke Festen, men et selskap der ingen forventninger innfris og alt er skuffelse, i hvert fall etterpå under kontemplasjonen.

Jeg drikker ikke noe annet enn vann og Farris. De andre hiver i seg øl og champagne. Jeg har bestemt meg, som jeg noen ganger gjør. Jeg bestemte meg en gang for å slutte å røyke. Jeg bestemte meg en gang for å slutte med snus. En stund spiste jeg ikke sjokolade, jeg drakk ikke kaffe. Nå er det alkoholen jeg vil til livs. En gang løp jeg ti kilometer hver dag i hundre dager. Nå løper jeg bare. Før likte jeg Ole Paus.

Neste morgen våkner jeg og løper ti kilometer, ned til vannet. De første minuttene løper jeg full av tanker. Jeg kommer på at jeg skal innlede et møte til uken, der jeg skal dele en refleksjon. Jeg kommer på forhandlingen jeg skal inn i, jeg får vondt i magen. Jeg vil være fri, som Milan Kundera. Jeg løper videre. Etter fem kilometer kommer idéene til meg. Jeg tenker at jeg kan reflektere rundt litteraturen og dens betydning på empati og det å forstå andre mennesker. Så kommer jeg på noe vi snakket om, det å romme andres perspektiver, at det ikke alltid er én sannhet. Flere opplevelser kan være sanne samtidig. Jeg løper og tenker på et parti i boken jeg leser, Tilværelsens uutholdelige letthet, der vi får innsikt i Franz og Sabinas ulike perspektiver på å leve i sannhet. Når jeg leste det tenkte jeg på Nik som vil leve autentisk og jeg sendte ham en melding, men nå løper jeg og tenker på dette partiet i boken, og tenker at det er dette jeg vil reflektere over: det å innta ulike perspektiver. Det er som et Eureka(!)-øyeblikk, og jeg vil holde på det. Jeg ser for meg hvordan jeg legger det frem. Jeg skal si at jeg vil ta plass, og at jeg vil starte med å fortelle om joggeturen og hvordan jeg kom på at jeg skal reflektere om akkurat dette. Og så reflekterer jeg. Men hva sier jeg? Jeg må lese partiet på nytt. Mye kan være sant på én gang. Det er poenget. Jeg vil være fri. Fri i formen. Formfri!

Jeg drikker kaffe og får ikke være alene, jeg må skrive mer, men jeg kan ikke, og det er deilig å bare skrive det ut, noe ut, hva som helst, som å skrike i skogen. Få utløp for noe, dette et eller annet som er i meg, som bor i meg og som vil og vil ikke ut. Jeg drikker kaffe og får ikke være alene og derfor må jeg slutte akkurat her, akkurat nå. Og det var så mye mer jeg skulle si!

Den sjette juni tjuetjuefem reiste et følge på to til Sverige med bil. Ettersom det var fredag hadde de sett for seg en Harryhandel. Lite visste de at datoen sammenfalt med svenskenes nasjonaldag og at følgelige var systembolaget stengt. De måtte reise hjem med uforrettet sak.

Samme dag, men lenger vest i landet, stjeler to nordmenn en sykkel fra en gjeng iranere. Dette skjer i en vei oppkalt etter de russiske slavene som bygget den samme veien under andre verdenskrig. Det er en kvinne og en tenåringsgutt. Sykkelen er parkert (slengt) rett ved iranernes bolighus. Kvinnen løfter opp sykkelen og bærer den med seg og hiver den oppi bilen hun har parkert rett ved. Tenåringsgutten holder utkikk. Han er nervøs og hjertet slår hardt i brystet på ham. Når de kommer hjem og forteller mannen i familien om handlingen, jubler han. Han forfatter en e-post til politiet der han viser til saksnummeret, dato for henleggelse, og forklarer at saken er oppklart, at de selv har funnet sykkelen og returnert den til sin rettmessige eier. Han forklarer også videre at det lå flere sykler parkert (slengt) rett ved iranernes bolighus, men at de ikke tok disse med seg.

På østlandet samme dag sitter en kvinne på snart 70 år og lurer på hvor tiden ble av. Hennes sønn ringer og spør hva hun gjør og om hun ikke skal skrive en bok snart, hvorpå hun svarer at hun ikke har det i seg. Hun går på trening, hun ser på TV, det virker ikke lenger som hun leser bøker, og tiden har, som hun sier, forduftet, blitt borte, forløpt. Sønnen prøver å regne seg frem til hvor gammel han var da hun var på hans alder, altså den alderen han har i dag.

På forlagets hjemmeside annonseres en ny Dag Solstad bok, som skal publiseres posthumt i høst. Det står ikke noe om Knausgård, og det er samme forlag. Norge vinner over Italia 3-0, og det skulle Solstad ha sett, men han danser vel av glede i graven, gjør han ikke?

Det var en utkikkspost med en benk et sted Nord i Oslo for flere år siden der de satt sammen, etter å ha kjøpt noe å drikke på en nærliggende Bunnpris eller kanskje Joker. På den tiden gjorde de mye gøy sammen. De så filmer, med og uten klær på. De spilte minigolf på Torshov, der hun hadde miniskjørt med og uten truse, og han var godt trent og viril, både fordi han var ung og fordi han trente. De drakk øl på Aker Brygge, med og uten venner. De smilte og lo. De gråt aldri sammen. Det er vanskelig å tegne opp tidslinjen, det er vanskelig å se hvor det begynte og hvor det endte. Alt som var i midten kan de huske begge to, men de husker det kanskje ulikt fordi tiden både leger alle sår og kødder med hukommelsen.

I hotellbransjen, men også i sykehusbransjen, i alle bransjer egentlig, snakkes det om turn-over. Det finnes turn-over blant ansatte i alle bransjer. Det finnes turn-over blant hotellgjester og pasienter. Turn-over. Utskifting. Ønsket og uønsket utskifting. Også i livet er det turn-over. Vennskap forbrukes, forbrennes, ødelegges, repareres. Kollegaer kommer i konflikt og sakte, men sikkert begynner de å hate hverandre. Kanskje holder de begge ut fordi ingen vil tape, eller kanskje slutter den ene og begge føler de har vunnet. Den som sluttet vant fordi han eller hun fant en bedre jobb. Den som ble igjen vant fordi han eller hun slapp å slutte. De slutter dog likevel til slutt. Alt tar slutt. Det er selve eksistensialismen i blomstring.

Hun holdt en tale for sin etterfølger. Dette var i en kristen sammenheng, det var sågar i en liten kirke. Hun holdt et gullkors i hånden og trykket det til sitt bryst mens hun ønsket sin etterfølger velkommen og fortalte henne om ansvaret og tradisjonen som tilligger stillingen. Hun gråt fordi det var over, de fine årene, de gode årene, de aktive årene, og alt tar slutt, sa hun, og gråt og ønsket sin etterfølger velkommen. Etterfølgeren kom på scenen og tok imot gullkorset og takket sin Gud og smilte av noe som må ha vært lykke, eller i det minste glede i øyeblikket. Kirkerommet skulle romme begge følelser. Sorgen over at det var over. Gleden over at det hele skulle til å begynne. Menneskekroppen må også romme flere følelser, enten suksessivt eller parallelt. Sånn er det bare. Vi trenger ikke å krangle om det.

Han flyr tur-retur hovedstaden for å hilse på folk som har greie på kunstig intelligens. De er godt utdannet og han har tatt på seg skjorte og blazer. Han tar flytoget til Oslo S, og Taxi derfra. Det viser seg at kontoret deres ligger på gamle trakter. En gang jobbet han selv i samme bygning, han hadde sommerjobb som fiskeselger (uten å måtte røre en eneste fisk), altså fiske-eksportør. I tillegg måtte han kjøpe Travbladet fordi eieren av virksomheten spilte på hester. Mange år senere spilte han selv på hest, men bare en femtilapp. Noen år etter det igjen, den sjette juni tjuetjuefem, satset han tjuefem kroner på at Sørloth ville sette et mål innen femten minutter spilt, noe Sørloth faktisk gjorde (rett før det fjortende minuttet), som resulterte i at de tjuefem kronene ble til femhundreogfemti. På kontoret blir han møtt med to menn med caps og vest og kule sko. De har med andre ord en annen klesstil enn ham selv. De møter ham med en form for respekt og ønsker å vise frem det de har å vise av utstyr og innhold. Det er først på veien hjem at han innser at alderen har innhentet også ham. Rett nok er han ikke 70, men å være i førti-årene og ikke forstå at andre kan være i tretti-årene føles skamfullt. Dog lider han ikke av flyskam, der han flyr tur-retur Oslo rett som det er.

Gleden over å stjele sykkelen sin tilbake, kombinert med Norges seier over Italia, gjør kvelden fullkommen. Det er syv dager siden han sluttet å drikke. Sjokolade har han stort sett holdt seg unna. Det er kaffe og vann det går i, i tillegg til enkle lunsjer og middagsmåltider. Han løper ni kilometer denne ettermiddagen. Sist han løp var det ti kilometer. Og noen uker før det var det en halvmaraton. Det løpes i rykk og napp, ikke systematisk som tidligere, men han planlegger en endring. Sakte, men sikkert planlegger han en endring.

Han vil si opp jobben og gjøre noe annet, sier han når han kommer hjem. Det er alle disse menneskene og hvordan han lar seg påvirke som får det til å koke. I tillegg til en komplisert sak om rettigheter til et produkt utviklet med krefter fra hans egen virksomhet, men midler fra eksterne parter. Det har vært flere møter og han er trøtt av de samme diskusjonene uten fremdrift. Han tar kontakt med en person med makt, og de spiller på en måte sjakk nå. Trekket maktpersonen kommer med er å gi mer makt til de han allerede har snakket med. Nå må han ha flere møter med de samme personene, men nå har de samme personene fått fullmakter. Javel. Han blir kalt inn til et møte noen dager senere. Som forberedelse bruker han kunstig intelligens. Han ber språkmodellen om å late som den er motparten han skal forhandle med og får gode tips, og dessuten blir han avslørt som altfor diplomatisk. Det er nesten ikke til å tro denne magiske intelligensen. Såkalt intelligens. Generative språkmodeller som er trent på informasjon, stort sett fra internett. Ikke som de klassifiserende modellene som er trent på spesifikk data for spesifikt formål, men som ikke kan generere tekst.

Huttemegtu, fremtiden er allerede her. På nitti-tallet var det en NetCom-reklame, var det ikke? En fyr som reiser til Marokko og bruker mobilen til å simultanoversette til arabisk. Det kan du nå gjøre med din egen Samsung, uavhengig av mobilabonnement.

The soft rains of April are over. Solen skinte i mai. I juni regner det igjen. Morten Harket har fått Parkinson.

Here I stand and face the rain I know that nothing's going to be the same again I fear for what tomorrow brings

I morgen er allerede her.

Så, hva skjer? Jeg savner deg. Savner du meg? Jeg tør å tenke det, jeg tør å si det, jeg tør å ikke bry meg om hva du tenker hvis jeg sier at jeg savner deg og jeg driter i om du synes jeg er banal når jeg sier at du må huske å puste. Du ser ned i gulvet, du ser ikke på meg, men jeg ser din vei.

Jeg hører gjennom låtene fra The Voice. Rett før dette var jeg der ute, utenfor dette, og sammen med en venn eller en alkoholiker eller en fremmed som er nær, og jeg erkjenner at jeg er en som deler uten å dele. Jeg deler noe fra meg, men jeg deler ikke den jeg er. Jeg begynner, så stopper jeg. Det er en bevegelse i stakkato. Jeg begynner. Og stopper. Og begynner igjen. Jeg kommer aldri i mål.

For i morgen har jeg laget en plan. Jeg forteller først om konteksten. Så forteller jeg om valget av “klient” og teori. Så deler jeg to utsnitt fra utdragene. Jeg skal drepe det, som Gabrielle sier. Deretter må jeg sette ord på noe av teorien og hvordan det henger sammen med utdragene. Så dreper jeg det. Og underveis, hele tiden underveis, er jeg i varhet. Rask varhet. God varhet. Riktig varhet. Varhet.

All denne vurderingen, sa jeg. Det er så mye vurdering i dag, sier jeg. Det er noe vi ikke driver med ellers, sa jeg. Ståpikk, sa hun. Hun sa det litt tidligere og ikke relatert til mine utsagn. Til det jeg sa, svarte hun, eller spurte hun: Har du noen spørsmål eller er det bare undringer? Det er bare undringer, svarte jeg.

I går leste jeg ferdig Stig Aasviks siste bok. Nå kjører jeg på med Knausgård. Nattskolen. Den har en fantastisk åpning. Jeg vil lese det på nytt. Det han skriver om døden. Om ensomhet. Fantastisk!

Hun sender meg melding og sier jeg må se Herman og Espen synge duett. Åjafaen, det må jeg se, svarer jeg. Espen er født 13 mai 1971, skriver jeg. Minn ungene på det, skriver jeg. They know, svarer hun, med tommelopp. Helsikke, skriver hun. Hør Herman Stay On These Roads. Sjukt fine greier, skriver hun. Elsker den sangen, svarer jeg.

Ved siden av meg tidligere på dagen sitter hun som er gift med en av disse. Noen nevner det såkalte ØYEBLIKKET. Jeg vet at jeg deler ingenting nå. Jeg deler noe, men langt fra alt. Assosiasjonene og koblingene er ikke gjenkjennbare.

Herman og Espen Lind synger en Coldplay-sang. Espen har fått langt hår. Han er 10 år eldre enn meg og har langt hår. Det er lov. Det går fint. Jeg lytter. Jeg liker Espen. Jeg liker stemmen hans. Og jeg tenker på årene som har gått. Og jeg tenker på årene som har gått siden Kings of Convenience debuterte. Jeg tenker på at jeg så de live i Molde, og forleden så jeg de sammen med kona. Live in concert. Årene er bortevekk. Og så får jeg e-post fra fortiden. Jeg har en ny tittel, en ny rolle, og nå skal jeg komme og hilse på. Og de gleder seg. De som kjente meg som en annen. Hvem er jeg nå? Hvem blir jeg?

Teorien om selv skal jeg fortelle om. Jeg-funksjonen. Impuls-funksjonen. Personlighets-funksjonen. Jeg skjønner mindre av det hele jo mer jeg leser. Og jeg er tørst og jeg drikker og spiser sjokolade. Bounty. Stratos. Espen klemmer Herman. They fly on.

Jeg skriver ned filmer jeg har lyst å se igjen. Fight Club. Matrix. Good Will Hunting. American Beauty. Av en eller annen grunn skriver jeg at jeg vil se alle filmene av Gerard Depardieu. Og så kommer jeg på Daniel Day Lewis og den filmen der han er skredder. Hva heter den? Jeg søker den opp. Phantom Thread. Den ja.

Jeg ser Espen biter seg i underleppen mens han opplever Yosef synge med Andrea på The Voice. Det er opplevelse av øyeblikket. Det er kreativitet. Musikken. Jeg blir til sammen med deg. Det liker jeg. Det tror jeg på.

På podcasten Ness ler Ness av kona til Støre som har skrevet en bok om å bli til sammen med den andre. Han ler av banalitetene. Han har selvsagt ikke skjønt det. Og jeg tror på det hele. Jeg ler ikke av det. Jeg er helt med.

Herman synger Stay on These Roads. Jeg får frysninger. Hårene i nakken reiser seg. Han synger den ut og sangen er over. Jeg smiler. Smiler. Smiler gjør jeg. Det er det jeg gjør. Og så tar jeg en slurk av vannet.

Men dette har jeg da vitterligen ikke tid til. Og tiden går. Jeg har snakket med den og den og den i løpet av dagen som gikk, og planen var å skrive det ned, men jeg har glemt det og nå må jeg gjøre noe annet, som å forberede meg til i morgen.

I morgen kommer. I morgen kommer og går. Og så får vi se da vel, hva som skjer. Hva som egentlig skjer.

Jeg er glad og jeg er trist. Jeg er full av savn og jeg er fullstendig tømt for håp, men det kommer vel tilbake, gjør det ikke. Vår så snill, si at håpet kommer tilbake. Håp kommer og håp går. Ikke sant?

Ikke. Sant.

A sender melding fra salmekveld. Du trenger ikke gå og ottast, skriver han.

Jeg svarer: Takk! Denne uroen jeg tidvis (oftere enn sjeldent) kjenner på, skal ifølge ekspertene gå over med alderen. Likevel blir jeg eldre (44 nå) og uroen vedvarer. Innimellom som frykt. Andre ganger som rastløshet. Det er godt å vite at jeg ikke trenger å gå og ottast. Det er mange svar i religionen, men jeg går ikke ofte dit med spørsmålene mine. Jeg finner mye trøst (eller er det noe annet, en flukt?) i litteraturen. Leser Morgenstjerne-serien til Knausgård. Mye åndelighet og henblikk til det hinsidige. Takk for at du tenkte på meg, A. Skal ta deg på ordet og forsøke å ikke gå og ottast. Beklager min umiddelbare ordrike respons.

Knærne koker etter at jeg bestemte meg for å løpe en halvmaraton tidligere i dag. Pappa ringte og fortalte om halvmaraton i Gøteborg. Da bestemte jeg meg for å sjekke om jeg kunne gjennomføre. På veien tenkte jeg på så altfor mye. Ingen tanker landet. Noen av de unge kvinnene på rulleski fikk meg til å løpe fortere. De hadde tights og i sollyset som skinte gjennom skrittet på de, så jeg et nøkkelhull.

Etter Aasvik, og kanskje etter Knausgårds Nattskolen, tror jeg at jeg vil lese alle dagbøkene. Dagbøkene til Pater Pollestad. Og han svenske dramatikeren. Og hun jødiske legen. Og kanskje et par til.

Det er bare noe jeg tror.