avsnitt 300

Så, hva skjer? Jeg savner deg. Savner du meg? Jeg tør å tenke det, jeg tør å si det, jeg tør å ikke bry meg om hva du tenker hvis jeg sier at jeg savner deg og jeg driter i om du synes jeg er banal når jeg sier at du må huske å puste. Du ser ned i gulvet, du ser ikke på meg, men jeg ser din vei.

Jeg hører gjennom låtene fra The Voice. Rett før dette var jeg der ute, utenfor dette, og sammen med en venn eller en alkoholiker eller en fremmed som er nær, og jeg erkjenner at jeg er en som deler uten å dele. Jeg deler noe fra meg, men jeg deler ikke den jeg er. Jeg begynner, så stopper jeg. Det er en bevegelse i stakkato. Jeg begynner. Og stopper. Og begynner igjen. Jeg kommer aldri i mål.

For i morgen har jeg laget en plan. Jeg forteller først om konteksten. Så forteller jeg om valget av “klient” og teori. Så deler jeg to utsnitt fra utdragene. Jeg skal drepe det, som Gabrielle sier. Deretter må jeg sette ord på noe av teorien og hvordan det henger sammen med utdragene. Så dreper jeg det. Og underveis, hele tiden underveis, er jeg i varhet. Rask varhet. God varhet. Riktig varhet. Varhet.

All denne vurderingen, sa jeg. Det er så mye vurdering i dag, sier jeg. Det er noe vi ikke driver med ellers, sa jeg. Ståpikk, sa hun. Hun sa det litt tidligere og ikke relatert til mine utsagn. Til det jeg sa, svarte hun, eller spurte hun: Har du noen spørsmål eller er det bare undringer? Det er bare undringer, svarte jeg.

I går leste jeg ferdig Stig Aasviks siste bok. Nå kjører jeg på med Knausgård. Nattskolen. Den har en fantastisk åpning. Jeg vil lese det på nytt. Det han skriver om døden. Om ensomhet. Fantastisk!

Hun sender meg melding og sier jeg må se Herman og Espen synge duett. Åjafaen, det må jeg se, svarer jeg. Espen er født 13 mai 1971, skriver jeg. Minn ungene på det, skriver jeg. They know, svarer hun, med tommelopp. Helsikke, skriver hun. Hør Herman Stay On These Roads. Sjukt fine greier, skriver hun. Elsker den sangen, svarer jeg.

Ved siden av meg tidligere på dagen sitter hun som er gift med en av disse. Noen nevner det såkalte ØYEBLIKKET. Jeg vet at jeg deler ingenting nå. Jeg deler noe, men langt fra alt. Assosiasjonene og koblingene er ikke gjenkjennbare.

Herman og Espen Lind synger en Coldplay-sang. Espen har fått langt hår. Han er 10 år eldre enn meg og har langt hår. Det er lov. Det går fint. Jeg lytter. Jeg liker Espen. Jeg liker stemmen hans. Og jeg tenker på årene som har gått. Og jeg tenker på årene som har gått siden Kings of Convenience debuterte. Jeg tenker på at jeg så de live i Molde, og forleden så jeg de sammen med kona. Live in concert. Årene er bortevekk. Og så får jeg e-post fra fortiden. Jeg har en ny tittel, en ny rolle, og nå skal jeg komme og hilse på. Og de gleder seg. De som kjente meg som en annen. Hvem er jeg nå? Hvem blir jeg?

Teorien om selv skal jeg fortelle om. Jeg-funksjonen. Impuls-funksjonen. Personlighets-funksjonen. Jeg skjønner mindre av det hele jo mer jeg leser. Og jeg er tørst og jeg drikker og spiser sjokolade. Bounty. Stratos. Espen klemmer Herman. They fly on.

Jeg skriver ned filmer jeg har lyst å se igjen. Fight Club. Matrix. Good Will Hunting. American Beauty. Av en eller annen grunn skriver jeg at jeg vil se alle filmene av Gerard Depardieu. Og så kommer jeg på Daniel Day Lewis og den filmen der han er skredder. Hva heter den? Jeg søker den opp. Phantom Thread. Den ja.

Jeg ser Espen biter seg i underleppen mens han opplever Yosef synge med Andrea på The Voice. Det er opplevelse av øyeblikket. Det er kreativitet. Musikken. Jeg blir til sammen med deg. Det liker jeg. Det tror jeg på.

På podcasten Ness ler Ness av kona til Støre som har skrevet en bok om å bli til sammen med den andre. Han ler av banalitetene. Han har selvsagt ikke skjønt det. Og jeg tror på det hele. Jeg ler ikke av det. Jeg er helt med.

Herman synger Stay on These Roads. Jeg får frysninger. Hårene i nakken reiser seg. Han synger den ut og sangen er over. Jeg smiler. Smiler. Smiler gjør jeg. Det er det jeg gjør. Og så tar jeg en slurk av vannet.

Men dette har jeg da vitterligen ikke tid til. Og tiden går. Jeg har snakket med den og den og den i løpet av dagen som gikk, og planen var å skrive det ned, men jeg har glemt det og nå må jeg gjøre noe annet, som å forberede meg til i morgen.

I morgen kommer. I morgen kommer og går. Og så får vi se da vel, hva som skjer. Hva som egentlig skjer.

Jeg er glad og jeg er trist. Jeg er full av savn og jeg er fullstendig tømt for håp, men det kommer vel tilbake, gjør det ikke. Vår så snill, si at håpet kommer tilbake. Håp kommer og håp går. Ikke sant?

Ikke. Sant.

A sender melding fra salmekveld. Du trenger ikke gå og ottast, skriver han.

Jeg svarer: Takk! Denne uroen jeg tidvis (oftere enn sjeldent) kjenner på, skal ifølge ekspertene gå over med alderen. Likevel blir jeg eldre (44 nå) og uroen vedvarer. Innimellom som frykt. Andre ganger som rastløshet. Det er godt å vite at jeg ikke trenger å gå og ottast. Det er mange svar i religionen, men jeg går ikke ofte dit med spørsmålene mine. Jeg finner mye trøst (eller er det noe annet, en flukt?) i litteraturen. Leser Morgenstjerne-serien til Knausgård. Mye åndelighet og henblikk til det hinsidige. Takk for at du tenkte på meg, A. Skal ta deg på ordet og forsøke å ikke gå og ottast. Beklager min umiddelbare ordrike respons.

Knærne koker etter at jeg bestemte meg for å løpe en halvmaraton tidligere i dag. Pappa ringte og fortalte om halvmaraton i Gøteborg. Da bestemte jeg meg for å sjekke om jeg kunne gjennomføre. På veien tenkte jeg på så altfor mye. Ingen tanker landet. Noen av de unge kvinnene på rulleski fikk meg til å løpe fortere. De hadde tights og i sollyset som skinte gjennom skrittet på de, så jeg et nøkkelhull.

Etter Aasvik, og kanskje etter Knausgårds Nattskolen, tror jeg at jeg vil lese alle dagbøkene. Dagbøkene til Pater Pollestad. Og han svenske dramatikeren. Og hun jødiske legen. Og kanskje et par til.

Det er bare noe jeg tror.

Faen ta, Stig Aasvik. Gratulerer med dagen, Norge. Jeg bestilte boken, var det før eller etter nyttår, jeg husker ikke, men den lå uansett i postkassen i går, og i går var en dårlig dag, og Stig Aasvik saves the day, men egentlig ikke, for selv om han skriver at dette aldri tar slutt – og slik gir håp – er det for få sider i denne boken. Dessuten ødela han Knausgård-rekken. Jeg skulle til å begynne på Nattskolen, men takket være en slags kollega jeg måtte sitte ved siden av på toget, ble det ingen lesing på vei hjem i går, og flaks var jo det, ettersom det lå en Stig Aasvik-roman i postkassen. Men han ødelegger dagen min i dag. Jeg står opp. Det er stress. Det er nasjonaldag. Vi skal ut. Hun jeg er gift med tar ansvar, som alltid, hvert eneste år, hver høytid. Ungene følger etter, etter hvert, men ikke med en gang. Jeg drikker kaffe og leser før klokken er for mye og jeg må dusje og stryke skjorte og fikse slipset og lete etter penskoene. Det var egentlig ikke poenget. Overhodet ikke. Jeg ville rekke å taste ned noen ord før jeg løper ut i finværet og heier på landet vårt, eller gratulerer det, alt ettersom, jeg husker ikke hva man gjør, hva jeg gjør, eller hvem jeg blir på dager som dette.

I går var en DÅRLIG dag. Dårlig. Fra møte til møte, i stadig dårligere humør, og en snikende følelse av å bli lurt, av å være for naiv. I tillegg til scenen der jeg går av toget og i et lyskryss i byen som ikke er min blir stående ved siden av en jeg først tar for å være en ung kvinne, men som etter hvert viser seg å være en kvinne nærmere min alder. Jeg ser dette fordi jeg blir gående bak henne og legger merke til at hun har en moden bakende, noe jeg ikke kan nekte for at jeg liker. Hun går i hvite bukser og en hvit bluse og buksen er stram og opp i sprekken, og hun smiler og håret vaier i vinden, det blonde håret forresten, og jeg følger etter bort til Starbucks der hun går ut av livet mitt og jeg kjøper kaffe. Følelsen blir med meg en stund ut i dagen, før alvoret innhenter meg. Både alvoret av arbeidshverdagen, men også alvoret av den ekte følelsen som kan komme til meg fra et blaff.

Det er først i dusjen i dag at jeg kommer på en strategi, som – om ikke annet – redder dagen. Jeg tror jeg har en plan og jeg kan leve på den noen dager, og den endrer litt inntrykket som gårsdagen etterlot. Jeg reparerer på sett og vis gårsdagen. Jeg vet ikke om jeg kan stole på at det varer. Alt er flyktig. Jeg er redd for at ting går over, og det gjør de. Det er selve eksistensialismen i et nøtteskall. Alt går over. Det er snart slutt. Det som var, finnes ikke. Her og nå er allerede over.

Det er forresten mye livsvisdom i reels med Michael Jackson-sitater. Jeg tar meg selv i å sveipe meg forbi bilder og videoer på Facebook. Det er en fattig trøst at jeg ikke bruker appen, men kjører sveiping via nettleser. Litt mindre moderne, litt mindre avhengig, tross alt.

Jeg bretter noen klær før jeg må løpe ut av huset. Jeg drar opp rullegardinene på det store vinduet i stuen og ser nede på veien at en av naboene går med guttungen til toget. Hun ser meg. Hun vinker. Jeg kom på at jeg snakket med henne her forleden, i trappen, og at jeg nesten så brystene hennes, og jeg får en følelse jeg ikke trenger på nasjonaldagen. Jeg bretter klær litt til og får et umiddelbart behov for å taste inn noen ord her. Det er her jeg får utløp for . Jeg vet ikke hva her. Det har jeg aldri gjort. Det finner jeg aldri ut. Evighet, til det er over.

Gratulerer med dagen, Norge. Takk for at jeg får lov til å bo i mitt lille hull på denne flekken på ditt kart.

Det føles som at jeg har det travelt. Jeg må rekke å skrive ned tankene før de forsvinner, jeg må skrive før jeg blir forstyrret, av en telefon, av at der ringer på døren, av at nye tanker melder seg, nye impulser, andre gjøremål. Oppvasken, klesvasken, eksamen, jobbgreier, familiegreier, nye idéer, lyster og begjær. Eller bare at jeg er tørst på kaffe.

Politisk kvarter. Du må høre på det før det er for sent. Etter 9 er det ikke lenger aktuelt. Det er 7.45 som gjelder.

Jeg endrer rutinen på grunn av røde dager og inneklemte dager og jeg går i stå. Uroen melder seg. Jeg bruker ikke ordet angst. Jeg brukte det nå, men jeg mente det ikke sånn. Det er rytmen som gjelder. Holde farten. Ikke senke tempo. Jeg har det travelt. Da må ting gjøres i riktig rekkefølge. Jeg hører ikke Dagsnytt 18 dagen etterpå. Hvis jeg gjør det, er det for å spole til det viktigste. Spole fremover, aldri tilbake.

Kaffe, en kopp, to kopper, så stopp. Må lese ferdig Knausgård før det er for sent. For sent for hva? Jeg vet ikke. Jeg vil føre romanen opp på leselisten. Samtidig kommer jeg på at jeg vil lese alle dagbøkene til Pater Pollestad. Ikke spør hvorfor. Jeg har bøkene stående i en bokhylle. En av mange. En av mange bøker i en av mange bokhyller. Hvem blir jeg, hvem er jeg?

Fortere kan det ikke gå. I hvert fall ikke med toget. Jeg tar aldri toget. Jeg kjører bil, forsøker så godt jeg kan å holde fartsgrensen. Hittil har det gått bra, i betydningen at jeg ikke har fått bot. Jeg kjører med få unntak 1000 kilometer i uken. Tusen. Det blir noen meter.

Tankene flyter. Eller flyr de? Hvordan var det? De spriker litt i alle retninger, i hvert fall nå, nei, nå. Akkurat nå. Og der var det borte. Aldri kommer det tilbake. Ser du? Det er jo nettopp derfor jeg har det travelt. Jeg tenker på det jeg skal gjøre, det jeg må gjøre, det jeg bør gjøre, det jeg vil gjøre, og alt er i konflikt. Og minuttene går. Øyeblikkene forsvinner under føttene på meg, foran øynene mine.

Pust.

Pust en gang til.

Reis deg opp. Løft overkroppen. Og pust.

I ett øyeblikk, det må være rundt frokostbordet, i god tid før politisk kvarter, blir jeg stående på kjøkkenet og se på min eldste sønn som spiser brødskiven. Han har store øyne og bustete hår. Han tygger og ser ned i bordflaten. Jeg vet ikke hva han tenker på. Han legger merke til at jeg ser på ham og løfter blikket. Han hever øyebrynene. Jeg smiler. Han smiler, og så fortsetter han å spise. Jeg ser på klokken. Det er fortsatt lenge igjen til politisk kvarter og dette øyeblikket varte lenger enn andre øyeblikk jeg har erfart. Var det pusten? Var det oppmerksomheten og tilstedeværelsen?

Svaret melder seg ikke, men det eneste jeg vet er at det var et øyeblikk der jeg ikke hadde det travelt.

Han hadde ikke ryddet og støvsuget så mye som den uken han egentlig skulle skrive på en hjemmeeksamen. Han solgte unna bøker og duppeditter på nettet, innimellom kjøpte han noe nytt, og hele tiden med en tilstedeværende uro, som om han visste at det var noe annet han egentlig burde gjøre.

Uroen kunne han kjenne overalt. I sengen, i bilen, på toget, på butikken, på scenen foran titalls mennesker, på scenen foran hundretalls mennesker, under foredrag, i debatter, i møter, på jobb, hjemme, på kjøkkenet, på badet. Kort sagt: overalt.

Han kunne kjenne uro i magen, stemmen som brast, tankene som raste forbi i et barka kjør. Han skrev egentlig ikke barka, men han likte ikke barket kjør heller. Kaffe hver morgen. Kaffe til lunsj. Så stopp. Men ikke full stopp som den gangen han ikke drakk kaffe på et halvt år for å sjekke om det påvirket personligheten. Det gjorde det ikke.

Impulsfunksjonen, Jeg-funksjonen og Personlighetsfunksjonen var det han skulle skrive om, som en del av Teorien om Selv. Han leste i stedet en av bøkene til Knausgård, der sto det plutselig noe om trær, at trær har selv, men at det ikke kan gi uttrykk for seg selv på en verbal og forståelig måte for oss mennesker. Han tok seg selv i å la seg imponere av Knausgårds åpenhet, nysgjerrighet, kreativitet eller fravær av hemninger. Han kom på at han hadde stoppet en undringsprosess for ikke lenge siden da noen åpnet munnen og sa at vi alle er individer. Da hadde han vist til Monty Python. I'm not. Han lo godt av det da. Nå skammet han seg bare.

Hvordan skulle han navigere i verden de neste dagene? Hoppe over en arbeidsdag for å komme i mål med noe annet. Kutte ut noen møter på jobben for å se på mulighetene for en annen jobb. Alle bruddene. Alle overgangene. Hvem ble han nå?

Hvem hadde han vært? I de ulike situasjonene, de ulike kjærestene, de ulike jobbene, de ulike stedene. Hva tok han med seg og hva forkastet han? Alt dette ville han si noe om, ville han skrive noe om, ville han forstå, men det var ikke tid, eller det var ikke vilje, eller litt av begge.

Han gruet seg til så alt for mange ting. På søndagene gruet han seg til mandag. Mandag gruet han seg til onsdag, eller til tirsdag, for da måtte han forberede seg til onsdag, og når torsdag endelig kom var det jo straks helg, men helgen er ikke lang, og så ble det søndag, slik at han igjen kunne grue seg til mandag.

Hva var det egentlig han ville? Visste han det egentlig? Hva er det å ville? Hva er vilje? Finnes det vilje? Kommer den fra innsiden eller utsiden eller en kombinasjon? Han ville ikke undre seg mer over dette spørsmålet. Han ville spise sjokolade og drukne i fiksjonen, det være seg en roman eller en film på TV. Samme det. Bare noe som ikke skjedde, men som kunne ha skjedd, men ikke med ham, alltid med noen andre, og gjerne noe han allerede kjente til, noe trygt og godt. En film han allerede hadde sett. Ikke noe av det nye tøyset.

Han la seg på sofaen og trykket på fjernkontrollen.

Noen har skrevet et leserinnlegg i avisen. Noen har rett og slett delt et pinlig øyeblikk. Jeg blir nysgjerrig på om noen har bedt henne om å gjøre det, men jeg blir også nysgjerrig på hennes manglende referanser, eller eventuelt utelatelse av relevante referanser. Hennes pinlige øyeblikk er relatert til en flyreise der noen venninner, etter en fest, har pakket håndbagasjen hennes uten hennes viten. I sikkerhetskontrollen blir hun stoppet. Kontrolløren hever øyenbrynene og drar opp håndjern fra vesken hennes. Er det til privat eller profesjonelt bruk, spør han. Hun rødmer, skriver hun. Jeg tenker på Fight Club, på samtalen om de vibrerende dildoene i koffertene som av sikkerhetsmessige hensyn blir kontrollert, før bagasjen må hentes i manuell skranke. Never YOUR dildo. Always A dildo. Jeg får lyst å dele referansen i kommentarfeltet, som allerede er overfylt av andre kommentarer, som “hallo agurk” og denslags, men jeg er ikke fri nok.

SMS fra en venn, som svar på en kortere versjon av forrige avsnitt: vet ikke egentlig om det er bare frihet å gjøre det

Min yngste sønn spør meg før han sovner om det stemmer at faren til en venn av storebroren tok livet sitt. Det er riktig, sier jeg. Hvofor, spør han. Jeg vet ikke, svarer jeg. Det er ingen som vet. Han er død. Jeg forteller litt mer og så sier jeg til han at det viktigste vi kan gjøre for å unngå flere selvmord er at vi snakker sammen. Jeg sier han må ringe meg eller mamma når han får det vanskelig i fremtiden. Nå, mens han fortsatt bor hjemme, må han fortelle oss om ting.

I påsken er det øyekontakten jeg kommer til å huske best. Måltidene med kone, barn og svigerforeldre på fjellet. Det fine været. Null skiføre og følgelig null skigåing. Halleluja! Jeg tenker på klemmene jeg gir til – og får av – ungene. Og hvor store de har blitt på få år. Tenk hvis de beste årene allerede er borte?

Jeg løper elleve kilometer og tenker tanker som: hvordan er det egentlig jeg navigerer i dette livet? Det skjer mer på innsiden enn utsiden, tenker jeg. Jeg løper elleve kilometer og etterpå tenker jeg med gru på at dette kanskje er noe jeg må gjøre hver dag for å overleve. Bare overleve.

Det er overgangene som er verst. Nå vil jeg bare sove. Påsken er over. Men jeg vil ikke stå opp. Men herregud: jeg er ikke et barn. Jeg er en voksen.

På fjellet leser jeg Knausgård. Arendal. Jeg vil tilbake i Morgenstjerne-universet. Det er Knausgård som er min samtidsforfatter. Og Stig Aasvik. Selvsagt. Han kommer snart med ny bok. Jeg har allerede bestilt.

Jeg løper elleve kilometer og glemmer hvem jeg er, men tenker på hvordan jeg navigerer i verden. Jeg leser Martin Buber om Jeg og Du og Jeg og Det og jeg eller Jeg skjønner ingenting, men jeg leser det likevel, og løper elleve kilometer og glemmer hvem jeg er og dermed slipper jeg å tenke så mye på hvem jeg løper forbi, hvem jeg ser og ikke ser på dette stedet jeg aldri kan forsone meg med. Hvem var det som sa voksen?

Jeg vil skrive noe om hvordan jeg navigerer i verden, men det får vente. Jeg lar det vente. Jeg har andre idéer. Det er ikke idéene som lar vente på seg, det er skrivingen.

Det er skrivingen jeg elsker og frykter og ikke tør vedkjenne meg. Det er så mye redsel, så altfor mye skam. Og derfor nok til å fylle et univers, men ikke nå. Aldri nå. Alltid senere. Kanskje til neste påske.

Kanskje.

Onkelen min hadde et kontor i første etasje av en av de gamle lavblokkene på nedsiden av Rikshospitalet, altså det gamle Rikshospitalet ved Ullevålsveien. Pappa jobbet på Rikshospitalet, det gamle, og jeg husker en danske som solgte de beste rundstykker med ost og skinke. Jeg innbiller meg at han var en blanding av slakter og baker, men han var sikkert noe dansk noe. Han skar skinkeskiver fra skinken som hang i taket, og rundstykket var så ferskt og godt. Vi spiste lunsj sammen der, pappa og jeg.

Onkelen min hadde et kontor like ved. Hyllene var overfylte av bøker, og det lå regninger og ringpermer strødd utover både gulv og skrivebord. Det var en liten, ledig flekk på skrivebordet i midten, og der skrev han, noen ganger på en skrivemaskin, andre ganger på en tung og stor “bærbar” datamaskin, og andre ganger igjen på en skriveblokk eller løsrevne ark. Jeg vet ikke hva det var han skrev, men mange år senere skulle jeg få se noe av det han skrev, men det må ha vært en annen historie, for det handlet om ting som skjedde mye senere.

Sist jeg så onkelen min hadde jeg ikke sett ham på over tre år. Jeg tenker på deg, sa han. Jeg har tenkt på deg også, svarte jeg. Sånn er det, sa han, og så sa han: Vi er mennesker og vi lever livene våre og tenker på andre mennesker. Det var bursdagen til pappa, og onkelen min måtte gå tidlig. Jeg spiste to store sjokoladekakestykker som minnet meg om barndommen. Sjokoladekake fra Samson Bakeri.

Barndommen min. Den skjedde på 80-tallet og på 90-tallet. Barndom. En barndom uten ankemulighet. Mange år senere får jeg ansvar for to andre barndommer. De er ennå ikke over, og senere skal de også innse fraværet av ankemulighet. Hvilke minner er det de tar med seg? Om onkler, om meg, om andre?

Impulser jeg kan få på en søndag kan for eksempel være å søke etter cd-singler fra 90-tallet på Finn.no, eller å lete etter bilder av Hollywood-stjerner på eBay. Ikke de nye stjernene, for jeg vet ikke hvem de er, men de gode, gamle, som Nicolas Cage, Meg Ryan, Tom Hanks, ja, bare å skrive de navnene inn i et søkefelt gir meg en form for glede. Innimellom søker jeg etter filmer som er vanskelig å oppdrive. Mange av de gamle filmene er ikke tilgjengelig på strømmetjenestene og jeg får et behov for å eie de på fysisk format, som “Blodets bånd” (Blood In Blood Out) eller alle Michael J Fox sine filmer, eller de geniale Ben Stiller-filmene om den mannlige sykepleieren Focker.

Det er en sorg som oppstår i meg etter hvert som tiden går. Den manifesterer seg som en klump i magen, spesielt på søndagene, og jeg har lært meg å leve med den. Gamle bilder som dukker opp på mobilen av meg som en yngre versjon av meg selv, eller av barna som veldig små, eller av steder jeg har vært, det være seg London, Paris, Berlin, som oftest London, der har jeg vært mest, men også andre steder i Frankrike dukker opp, og København, men ikke så ofte. Jeg vet ikke hvorfor, men København er ikke min yndlingsby. Likevel drømmer jeg innimellom å reise dit, bare for å komme meg vekk herfra. Jeg foretrekker Amsterdam over København. Men London trumfer de fleste byer. Berlin kan jeg spe på med innimellom. Aller mest savner jeg New York, såpass mye at jeg innimellom dikter scener med meg selv og New York, eller får nostalgiske tanker tilbake til 2004, da jeg var der alene. Sist jeg var der, i 2012, besøkte jeg også Boston. Vi kjørte nordvest fra Boston, til Niagara Falls, via Buffalo. I Buffalo drakk vi øl i en ishockey-bar og spurte om det var ok å drikke og kjøre. Det var ok det, sa de.

Onkelen min hadde dette lille kontoret sitt på nedsiden av det gamle Rikshospitalet, men han har det ikke lenger, og jeg tar meg selv i å se for meg hvordan han flyttet ut derfra, med kasser fulle av bøker, papir og ringpermer. Og hva skjedde med alle ringpermene? Makulerte han det meste av innholdet? Måtte han overføre det digitalt til en datamaskin? Jeg husker han hadde registrert en form for kundeliste i Microsoft Access. Jeg tror ikke den programvaren finnes lenger. Nå kan du lage slike lister i SQL-databaser og lignende. Du kan til og med be ChatGPT om å lage et script for deg, som du kan publisere på nettet eller kjøre lokalt via en eller annen bash.

Jeg vil bare legge inn avsnittene i en kontinuerlig tekst, en uten begynnelse og uten slutt, som til sammen utgjør skriften om livet. Pompøst, I know, men jeg mottok forleden en e-post fra en kristen, som sa det er viktig å håpe. Håp er viktig, sa han, eller skrev han. Og så var det noe om påsken. Jeg blir oppgitt, kanskje litt sint. Det er som å høre på radio og alle bedreviterne som tilhører en høyere og rett moral og som er bastante i sine utsagn om alle verdens begivenheter. Jeg vet virkelig ingenting. Jeg bare føler veldig mye. Og så lever jeg, en stund til.

Hvil i fred, Dag Solstad, og jeg henter frem 16.07.41 fra bokhyllen. På radio spilles Jacques Brel, og i postkassen i går dumpet det et slags hjemmesnekret litterært tidsskrift og jeg vippset 200 kroner til det oppgitte nummeret, og Jacques Brel synger fortere og fortere i denne valsen med tusen tider, ja, La valse à mille temps, rett og slett.

Er det mulig å skrive en roman om et tettsted? Det er selvsagt mulig. Skal jeg snart slutte å lese? Det er selvsagt mulig. Når var det jeg sluttet å bry meg, sånn helt egentlig?

Det er en følelse jeg ikke klare å fange. Den minner om nostalgi, men er kanskje mer en opplevelse av å ikke nå opp til varene på øverste hylle i butikken, selv om du står på tå og strekker deg så lang du er. Eller som en tanke som nesten lander på tungen, men forsvinner igjen, rett før du får tak i den. For meg skjer det i form av små øyeblikksbilder som dukker opp på netthinnen. Internettkaféen ikke langt fra Virgin Megastore på Times Square. Stadig vekk den internettkaféen. Den avlange kinosalen ikke langt fra Ground Zero. Hvorfor New York? Hvorfor 2004? Hva med benken utenfor Samvirkelaget (eller het det allerede Coop) i 2001? Jeg innbiller meg at jeg sitter der og leser et bilagsmagasin i Dagbladet, men google-søk avslører at dette må ha vært et annet sted og i en annen tid, altså nærmere 2006, med Dagbladets kåring over de 25 beste romanene de siste 25 år. Jeg vil lese Knausgård igjen. Og igjen. Kanskje ikke de nyeste, men den første, den andre og Min Kamp-serien. Jeg vil lese trilogien til Jan Kjærstad, og jeg vil hoppe tilbake til 1990.

Dag Solstad skriver retrospektivt om en flyreise fra Fornebu til Frankfurt (via København) i 1990. Jeg innbilte meg at boken kom ut i 1999, men den utkom i 2002. Jeg har en pocket-utgave jeg må ha kjøpt i 2003 eller 2004. Jeg ser for meg at dette var i Kristiansund og at jeg gikk rundt i gatene der og lette etter benker å lese på. Jeg håper det var en fin sommerdag, for Kristiansund om vinteren er kaldt og surt.

En tanke slo meg: at jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilde, en type selfie, av meg og bokhandleren som solgte meg alle bøkene jeg har kjøpt. Hvert kjøp tilsvarer ett bilde. Tenk deg den instagram-feeden da.

Spotify anbefaler et album som er like gammelt som huset jeg bor i. Simon & Garfunkel, Wednesday Morning, 3 A.M. Jeg husker jeg leste et intervju med Paul Simon for noen år siden, sannsynligvis i Morgenbladet, om hverdagen hans. Han går til kontoret sitt på Manhattan og skriver låter. Det er jobben hans, vet du.

Min eldste sønn spør meg om hva drømmejobben min er. Jeg aner ikke. Jeg tenker. Jeg vet virkelig ikke. Jeg tror ikke jeg drømmer om jobb. Jeg tror jeg drømmer meg bort.

Bokhyllene er overfylte. Jeg har filmer i fysiske formater som jeg aldri rekker å se, flere er uåpnede. Jeg leser i avisen, på selveste kvinnedagen, om en lege som jobber i 60%. Hun sa en gang til mannen sin at han måtte love henne at de aldri måtte få et forbruk som forutsetter mye arbeid. Legen jobber i 60% for å få tid til barna sine. Jeg ser for meg kollegaene som må tilpasse hverdagen rundt hennes begrensede arbeidstid, men det står ingenting om det i avisen og jeg kjenner på et sinne.

Det skumleste med følelsen av sinne er at det samtidig er følelsen av at jeg blir mamma. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: jeg vil ikke være mamma. Jeg vil ikke være pappa heller. Jeg vil være meg. Og så vil jeg bli den jeg er, vet du, sånn man gjerne sier i gestaltens univers.

Jeg sier gestalt med ess, ikke esh. (For de innvidde).

Det er ingen vits, i 2025, å ønske at man var en norsk forfatter på 90-tallet. Da hadde jeg enten vært død eller veldig gammel nå. Gammel nå.

En femten år gammel fransk ungdom har flyttet inn hos oss i fire uker. Han er med andre ord født i 2010. Mine franske kulturreferanser er filmer fra 80- og 90-tallet og musikk fra 90- og 00-tallet. Jeg har sett La Haine (1995) fryktelig mange ganger, og jeg elsker Luc Besson-filmene, og hva med Betty Blue (1986)? Han har ikke sett eller hørt noe av det jeg snakker om, men gir meg i stedet tips om nyere referanser. Jeg skal se Le Compte de Monte Cristo og Docteur? og dessuten anbefaler han Schindlers List (1993). Den orket jeg aldri å se. Jeg vet ikke om jeg orker det nå heller.

Hamsun var nazist. Morgenbladet skriver om det, om og om igjen. Javel. Jeg har en slitt utgave av Victoria full av understrekinger fra en svunnen ungdomstid. Jeg er ikke nazist, men jeg liker Hamsun. Å lukte på Victoria-boken, kjenne på den, bla i den, i de litt gulnede sidene med blå, grønne og røde understrekinger, vekker minner. Mine minner. Minner om mitt liv, mine liv, livet.

Dag Solstad er død. Han skrev livet.

Du må finne din egen stemme. Jeg må finne min egen stemme. Jeg har en stemme. Jeg hører en stemme. Det er stemmen til en som min kone snakker med på høytaler. For en irriterende stemme, tenker jeg. Det var ikke mange minuttene siden jeg kom ned. Jeg har lest Sofies Verden for min yngste sønn. For tretti år siden hadde jeg bare negative tanker om Sofies Verden. Jeg mente at den var en lærebok i filosofi forkledd som en roman. Jeg var vel tretten eller fjorten, og jeg leste den ikke ferdig. Nå har vi kommet til side 100 av 470. Boken er fremdeles en lærebok i filosofi forkledd som roman, men det er spennende, og yngstemann lar seg fascinere. Og han lurer dessuten veldig på hvem det er som legger igjen brevene til Sofie.

Jeg kommer ned og hører stemmen på høytaleren. Jeg tenker på stemme. Jeg får lyst til å svare på en e-post jeg har fått fra en venn. En ekte e-post jeg har fått, som jeg har utsatt å svare på, fordi jeg vil skrive noe fint tilbake. Jeg har lyst til å skrive noe, men blir plutselig redd for at jeg har lyst til å skrive fordi jeg har lest i Sofies Verden. Filosofilærerens brevstemme. Jeg vil skrive e-post fordi jeg leser en roman om noen som skriver brev.

Jeg skriver ikke e-post. Jeg må finne min stemme. Jeg må ha min egen stemme.

Joda, det stemmer det!

Der er det igjen. Lysten, frykten, kraften, energien, farten, innspurten, tankekjøret, ordene som vil ut, som vil ut før jeg rekker å starte maskinen, setningene, idéene.

Hvor kommer det fra? Jeg leser BLA, jeg husker ikke hva det er jeg leser i BLA, men jeg gjør meg noen tanker om å skrive i BLA. Skrive noe om Stig Aasvik (selvfølgelig). Noe om: Hvordan leser man et forfatterskap? Fra en lekmanns perspektiv.

En engelsklærer jeg hadde på videregående hadde en lignende effekt på meg som kaffe og aviser har i dag. Han inspirerte og satt i gang noe. Jeg skrev engelske noveller med lidenskap. Vi så American Beauty. Vi leste dikt av E.E. Cummings, jeg husker særlig det ene som tilsynelatende handlet om en fin bil, men egentlig var en metafor for sex. Er ikke skrivingens forløsende kraft også noe i den gaten?

Gaten? Gata? En av redaktørene (eller hva hun er) i Vårt Land, skriver nedsettende om Dag Solstad, i BLA. I mellomtiden skriver Morgenbladet og Klassekampen om hans nye travbok. Verden, livet, verden, tiden, universet, livet, de små jegene, det store viet, og utenforskapet.

Ord, ord, ord. Jeg har ikke ord. Jeg finner ikke ord.

Noe om innflytelse, påvirkning, hva som skjer med meg og mine når jeg sier det jeg sier, gjør som jeg gjør. Noe sånt kan jeg skrive, men solen står opp og skinner for sterkt gjennom de store vinduene, og jeg ser ikke lenger skjermen, jeg blendes og jeg skjemmes og jeg vil ikke avslutte, men har ikke noe å fortsette med heller.

Som vanlig var det ikke dette jeg ville si, dette jeg ville skrive.

Jeg tar en pustepause.

I går ringte A. Han snakket om seg og sitt. Jeg slapp ikke til. Han refererte til en reel han hadde sett, og jeg forsøkte å avbryte og si noe om fenomenet å referere til reels, men jeg slapp ikke til. De første minuttene kjente jeg på en glede. Det var fint at han ringte. Det var lenge siden sist. De siste minuttene kjente jeg på en oppgitthet, og jeg forsto hvorfor det var lenge siden sist.

For å sitere E.E. Cummings:

the internalexpanding & externalcontracting brakes Bothatonce and

brought allofher tremB -ling to a dead.

stand- ;Still)