Det er vanskelig å konsentrere seg.
For en uke siden feiret vi mamma og pappas gullbryllupsdag. Jeg holdt en tale, men husker egentlig bare min siste punchline
- Jeg kommer ikke fra et sted. Jeg kommer fra et hjem.
En av gjestene forsøkte å forklare hvor sjelden vare et gullbryllup er, ved å si at han i løpet av sitt liv bare har vært i to gullbryllup: ett i 2025, og ett i 1966.
Det er vanskelig å konsentrere seg. Vinden blåser. Jeg våknet til en melding fra A. Han hadde limt inn en chat fra i natt. En gammel ekskjæreste som skriver usammenhengende, inkludert noe om å savne meg. Den siste meldingen jeg fikk fra vedkommende var for fem år siden, et screenshot av en svensk sang. Thåström. Fanfanfan.
Fast jag inte sett dig på så länge Tänker jag på dig ibland Det var nånting som fastna på mig Nåt som aldrig helt försvann
Fan, fan, fan, det skulle vart du Fan, fan, fan, det skulle vart du
Det er vanskelig å konsentrere seg, men det handler nok mest om jobb. Jeg leser Morgenbladet (som jeg har sagt opp for tredje eller fjerde gang på kort tid). Jeg begynner å lese en artikkel om en ung stortingspolitiker fra MDG, men etter noen linjer har jeg allerede begynt å tenke på noe annet enn det jeg leser. Så leser jeg om Manshaus. Jeg klarer å lese alle sidene uten å forsvinne inn i egne tanker. Jeg begynner på noe om Israel, men blar videre. Så er det noe om de nevrodivergente, og jeg begynner å tenke noe jeg hørte på radioen forleden, om “ulike funksjonsvariasjoner”. Alt heter noe annet enn før.
På jobb forsøker jeg å komme meg videre i en fastlåst konflikt. Når jeg ser yngstemann gjøre en fotballfinte før han scorer mål, tenker jeg at jeg må gjøre en tilsvarende finte i situasjonen jeg står i. Når noen sier “strategi” eller “taktikk”, tenker jeg på situasjonen jeg står i. Tenk strategi. Tenk strategi. Synger Kaizers i “Prosessen”.
I gullbryllupet snakker jeg med onkelen min, han som skriver, han som drømmer, min anti-autoritære onkel, min nevrotiske onkel, min onkel punktum. Han sier han vil skrive til meg. Han ber om lov. Han sier han savner samtalene med meg. Jeg er enig. Det er noe jeg savner. Hva er det med nervene i vår familie?
Noen dager senere ringer mamma. Jeg tror hun drikker vin. Hun er takknemlig, sier hun. Hun er stolt, sier hun. Hun er glad, sier hun. Jeg tror det er en bra samtale og at jeg gir henne det hun trenger.
Broren min snakker på inn- og utpust. Om seg selv og sin situasjon. En stund slutter jeg å ringe ham, men han legger ikke merke til det. Jeg tenker ting som at han kanskje har en annen legning, men ikke kan innrømme det. Jeg tenker at det er noe han ikke får til i følelseslivet sitt. Alle setninger har forbehold, hele livet hans har et gedigent forbehold.
Den andre broren min snakker jeg nesten ikke med i det hele tatt. Han befinner seg et sted i Asia. En dag er det brann i boligkomplekset og han står på rommet og ser ned på brannbilene. Han er redd, for han vet ikke hvordan han skal komme seg ut. Det er ingen stige. Han legger ansiktet inntil vinduet og ser ned. Utenfor bygget er det røyk overalt. Han ser for seg at dette er hans siste dag på jorden. Det blir mørkt. Etter hvert blir han likevel reddet ut av brannmannskapet, og blir innlosjert på et hotell. Han ringer hjem til pappa og forteller hvor traumatisk det var. Dette videreformidles til meg og broren min. Det har vært så mange dramatiske hendelser i broren vår sitt liv at vi ikke tenker på dette som noe annet enn nok en hendelse i rekken. Jeg sitter i bilen med pappa. Broren min ringer fra Asia. Han spør om jeg har hørt hva som har skjedd. Jeg er avvisende. Jeg svarer at jeg har hørt det pappa har videreformidlet, noe om en brann. Vi må legge på, fordi vi er i gang med noe annet. Vi skal lempe ting ut av bilen. Forberedelser til gullbryllupet. Alle bruddene i disse relasjonene. Til og med brudd der det er kontakt, tenker jeg.
Jeg vil puste. Jeg vil lese alle bøkene jeg har stablet oppå hverandre på skrivebordet. Det er høstferie. Vi hadde planer, men uværet ødela for planene. Det blir ingen båt til Hirtshals. Det blir ingen biltur til Europa. Hva nå? Jeg er ikke redd for at dagene skal gå og bli borte. Jeg er redd for at det skal bli vanskelig å holde ut dag etter dag. Med støy, uro, tanker om at vi ikke kan være her vi er, at vi må dra. Men hvor?
Jeg skriver bare for å skrive, for å få det ut. Det har jeg skrevet før og jeg skriver det igjen. Skrivingen har ikke noe annet formål enn å få det ut.
Terapeuten utfordrer meg når jeg sier jeg er sint. Han spør: på hvem? På meg selv, svarer jeg. Nei, sier han. På hvem, spør han igjen. På meg selv, svarer jeg. Nei, sier han. Jeg klarer ikke å si hvem jeg er sint på, før jeg faktisk sier det, og er tilbake i den uløselige konflikten på jobb. Terapeuten sier at vedkommende jeg har konflikt med er god på det han er god på, nemlig å hale ut prosessen, å komme med nye løsninger, nye idéer, å la seg bli hørt, men han svarer aldri på spørsmålet mitt, og vi kommer derfor aldri videre. Jeg ser ned i bakken. Terapeuten sier jeg ser sliten ut. At han ikke har sett meg sånn før. På veien hjem hører jeg på Kent. Isola-albumet.
Jag räddar ditt liv Du är bländad & vit Jag bromsar på is Du har frusit mitt i Ge mig en chans att drömma om ibland någonstans i nästa liv…
Hva er det med det svenske? Jeg får bilder i hodet av Lukas Moodysson og Alexandra Dahlström. Fucking Åmål. Jeg tenker på bladet Okej. Visby i Gotland. Örnsköldsvik, Sundsvall, og hva de nå het de små stedene vi bodde på om sommeren på 90-tallet. VM i Usa i 1998. När vi gräver guld i USA.
Solen begynner å skinne i vinduet bak meg. For litt siden var det mørkt og grått og vinden ulte. Nå stiger solen frem. Det er først irriterende fordi jeg ikke kan se skjermen. Så blir det irriterende fordi solen forsøker å fortelle meg noe om at jeg må komme meg til helvete ut. Så blir det trist fordi jeg ikke vil noen ting. Ikke nå. Ikke i dag. Jeg vil sitte her med kaffekoppen min og skrive meg ut av ingenting, og inn i ingenting. Av ingenting er du kommet. Til ingenting skal du bli.
Som vanlig bare stopper jeg her.