Om å dele (utdrag)
I pausen står vi i en lobby med sofaer og stoler. Sentralt plassert i rommet er en disk med kaffe, vann, frukt, makroner, vafler med syltetøy og smågodt. Jeg tar meg en vaffel med syltetøy og snakker med noen av de andre.
-Det er så fint at du tør å være så ærlig, sier en til meg. -Jeg må jo nesten det, hvis det skal være noen vits, svarer jeg og tenker at jeg sikkert har sagt noe dumt.
Denne dagen har jeg bestemt meg for å ta toget, og på veien hjem sitter jeg mot kjøreretningen og tenker. For hver tanke synker jeg dypere ned i stolen, det er fristende å si at jeg synker ned i skammen, men skam er et altfor sterkt ord.
Noen dager før har jeg sittet i terapirommet. På forhånd har jeg delt en tekst. Og overskriften på samtalen blir “å dele”. Hvordan er det å dele? Hvordan er det å ta plass? Vi snakker om å ta plass på den ene og den andre måten. Jeg kan ta plass med meg selv, uten å ta plass med det som er mitt, og jeg kan ta plass med hele meg selv, inkludert det som er mitt. Jeg kan dele noe sant, noe ekte, noe nært. Jeg kan velge å ikke dele noe som helst, men likevel ha noe å si.
Delt sorg er halv sorg og delt glede er dobbelt glede. Det er sånne utsagn som gir meg mindre lyst til å dele. Jeg kjøper ikke t-skjorten eller postkortet eller hvor det nå enn er budskapet befinner seg. Likevel er jeg enig i at det er noe godt med det å dele.
I ledergruppen reflekterer vi over et tema hver uke. Denne gangen har jeg ikke forberedt noen ting og jeg bestemmer meg for å bruke de andre, slik at vi kan reflektere sammen. Det blir noe annet enn det vanlige. Det popper opp tanker og assosiasjoner og vi får til en spontan samtale. Vi deler det som dukker opp. Det kan ikke planlegges.
Jeg sitter på toget i motsatt kjøreretning og er tømt for energi. Vi har snakket om verdier. Jeg har delt og åpnet meg. Det har også de andre. Likevel føler jeg meg dum og avkledd. På et tidspunkt tegner vi symboler. En av de andre tegner en hund, en border collie, den kan ligge stille og plutselig løpe fort. Litt som deg, sier vedkommende og ler. Der og da ler også jeg, og har en opplevelse av at det er et godt rom. I toget, nedsunket i stolen i motsatt kjøreretning, har opplevelsen blitt til noe annet, noe som nærmer seg en krenkelse. Riktignok en krenkelse av den milde sorten. En fornærmelse er kanskje et bedre ord. Jeg søker svarene på hvorfor.
Ved frokostbordet hjemme, dagen etterpå, snakker vi om eksistensialisme. Eldstemann må ta med seg et eksistensielt spørsmål til KRLE på torsdag. Eldstemann lurer på hva som skjer etter døden. Yngstemann lurer på hvorfor vi må dø. Jeg lurer på hva som er meningen med livet. Vi spør mammaen i huset om hva hun lurer på. Hun nøler. Yngstemann sier: Mamma har alle svarene. Så ler vi alle sammen.