Det er ikke nok tid i løpet av en dag. Det er ikke nok tid i løpet av et år. Det er for mange bøker å lese, for mange rom å rydde, for mange ting å kaste, for mange nettsteder å besøke, for mange filmer å se, for mange album jeg vil høre, for mange steder å kjøre.
Jeg fløy til Oslo i helgen. Vi så Book of Mormons og jeg sovnet og innså at jeg virkelig ikke liker Jacob Schøyen. Vi lo litt når de brukte stygge ord, men i sum fremsto det hele som en samling med sanger og mekaniske dansetrinn. Jeg ville sette meg ned på en kafé i Oslo og skrive, men jeg hadde ikke med meg noe å skrive med, og det var fullt overalt på grunn av Oslo Maraton, og jeg var egentlig på vei hjem til en venn, men jeg tok det rolig, gikk sakte. Flytoget stoppet på Oslo S. Jeg gikk til Nationaltheatret via Karl Johan. Fra Nationaltheatret til Solli Plass via Slottet. Fra Solli Plass til Majorstuen. Over Bogstadveien tilbake til Slottet via Grotten. Derfra videre til Grünerløkka via Youngstorvet. Jeg stakk innom de fleste bokhandlerne jeg fant på veien, dels fordi jeg vurderte å kjøpe en skrivebok å notere i, dels fordi jeg så etter Olga Tokarczuks “Jakobsbøkene”. Utsolgt overalt. Det regnet litt. Jeg ville sette meg ned på en kafé å skrive om hvorfor jeg er så glad i Oslo. Jeg ville skrive:
Jeg er så glad i Oslo fordi jeg kan gjemme meg bort og ingen kjenner meg igjen. Jeg er så glad i Oslo fordi det er så mange mennesker her. Jeg er så glad i Oslo fordi jeg kan gå og gå uten å kjede meg. Jeg er så glad i Oslo fordi jeg stadig finner nye steder jeg aldri før har sett. Jeg er så glad i Oslo fordi regnet ikke er som i Bergen. Jeg er så glad i Oslo fordi asfalt, fordi fortau. Jeg er så glad i Oslo, ikke fordi de narkomane er der, ikke fordi det er så mange innvandrere, ikke fordi det er så skittent, ikke fordi snøen er grå om vinteren. Men jeg er så glad i Oslo fordi jeg føler meg hjemme og jeg kjenner meg igjen, selv der jeg aldri har vært. Jeg er så glad i Oslo, ikke fordi de har klasseskille, ikke fordi vest er bedre enn øst, ikke fordi de har trikk og t-bane, men fordi jeg kan gå og gå og gå og gå. Og jeg går. I Oslo går jeg. Derfor er jeg så glad i Oslo.
Det var ikke akkurat det jeg ville skrive, men jeg skrev det nå, etter et par kopper kaffe, og siden jeg akkurat nå ikke lenger befinner meg i Oslo, men i stedet er på hjemmekontor på landet.
På vei hjem fra Oslo skrev jeg ned korte linjer på mobiltelefonen min. Noe om at jeg må koble på følelsene igjen, kvitte meg med det flate. Noe om at jeg elsker å ikke ta tog. Ja, jeg skrev: Jeg elsker å ikke ta tog. Det skulle bety noe, noe meget mer enn bare setningen i seg selv. Liksom et symbol.
På flyet avsluttet jeg enda en bok av Milan Kundera. Vel hjemme begynte jeg på en ny.
Faen. Det er ikke nok tid til noen ting.