The Guardian har en spalte kalt “How we made”. David Gray forteller om innspillingen av 2001-albumet White Ladder. Det er lenge siden sist jeg tenkte på det, men jeg finner det fram på Spotify, setter på meg øreklokkene og lar musikken fylle hele meg. Noe skjer. Sannsynligvis er det bare at jeg blir hensatt til 2001. Umiddelbart husker jeg ikke mye fra det året, men det er åpenbart at jeg føler noe.
Kanskje tar jeg feil. Kanskje bare føler jeg noe fordi David Gray spiller på de riktige strengene, bokstavelig talt. Det er også en mulighet.
Jeg leser Per Petterson for tiden. Bøkene om Arvid Jansen. Det hele starter med en artikkel jeg leser i Morgenbladet om Scandinavian Star og hvor en dansk forfatter omtales, Asta Olivia Nordenhofs, hun skal skrive en serie med 7 bøker, hvorav den første henter handlingen fra Scandinavian Star-ulykken og det handler om kapitalisme. De trekker frem Per Petterson fordi han mistet store deler av sin familie i Scandinavian Star-ulykken og han skrev om det i den tredje boken om Arvid Jansen. Bøkene er sannsynligvis en god blanding av selvbiografi og fiksjon.
Jeg leser de to første bøkene fort, fordi jeg vil komme meg til den tredje. Jeg leser forsåvidt også den fort. I løpet av bøkene blir Arvid Jansens søster borte, og erstattet av en bror. Dette er bare noe som skjer fordi Per Petterson ikke hadde bruk for en søster etter at Arvid Jansen var blitt eldre. Et litterært grep som ødelegger kontinuiteten i serien om Arvid Jansen, men som er tilgivelig fordi Per Petterson er Per Petterson (les: fordi Per Petterson skrev Ut og stjæle hester) eller fordi det er Per Petterson som skriver (les: det er han som bestemmer). Det er først veldig forvirrende, men det er kanskje fordi jeg leser bøkene rett etter hverandre. Hvis det går noen år mellom lesningene er det sikkert ikke like farlig.
Uansett: poenget. Poenget?
Jeg leser. Det er poenget. Jeg leser og jeg tenker og jeg tenker at jeg vil skrive, men jeg er livredd.
Hva er dette egentlig? En jævla dagbok?
Tekstmelding til en venn: leser intervju med cezinando i morgenbladet nytt album ligger ute på spotify har lyst til å høre på men er redd jeg vil føle meg gammel tror jeg setter på noe cohen fra 88
Han svarer: var det jeg gjorde på vei til jobb imorges everybody knows
Når man bor på landet (som meg) er Morgenbladet en viktig kilde til informasjon. Jeg kunne ha lest Aftenposten også, men jeg orker ikke den daglige påminnelsen om at det er i byen(e) det skjer. Det holder med den ukentlige påminnelsen.
Det er ingen tvil om at det jeg har mest lyst til å gjøre er å sitte og skrive. Det er ikke god økonomi og jeg har et relativt stort forbruk, særlig siden jeg har kone og barn.
Jeg hører på Cezinando sitt nye album og skriver følgende notat på mobilen: Hør her, bare fordi jeg er gift og har barn, og snart er 40, betyr det ikke at jeg ikke finnes her på innsiden og at jeg har noe som må sies og at jeg også vil si det hardt – som Cezinando
På flyet som tar oss fra vinterferie tilbake til hverdagen konfronteres jeg av mine egne fordommer. Tre arabare går ombord og starter først en diskusjon med flyvertinnen om hvor de skal sitte. Litt senere hevder de at de har bestilt halal-mat, men det sier flyvertinnen er umulig, ettersom det ikke er et tilbud på akkurat denne strekningen. Dessuten har de ikke bestilt noe som helst. Flere ganger i løpet av flyturen bytter de sete. Jeg blir stresset. På et tidspunkt ser jeg han ene holder på med mobilen. Han er inne i kalenderen og ser på noen avtaler. Da puster jeg først lettet ut fordi jeg tenker at han har planer for fremtiden. Han skal ikke sprenge flyet likevel. Litt senere er jeg redd for at det bare er et triks, for å berolige meg. Kalenderen er et triks terrorister bruker for at ikke andre skal tro de er terrorister. Flyet lander på en stor flyplass på vestlandet i mye vind og regn. Det er langt fra en myk landing, men en landing likevel.
Våkner til søndag i eget hus med den velkjente utsikten og tenker at fy faen så jævlig det er å være hjemme igjen. Jeg tenker på jobb, på alle de som berører meg og som berøres av meg. Tenker at jeg ikke vil berøre noen på den måten. Vil være i fred. La meg være. Holder jeg ut tredve år til?
Setter på en vask, så en til, og venter på at søndagen skal renne ut i sanden og at sandkornene skal tas av vinden og stenge alle flyplasser i hele verden, for å sikre at ingen kommer seg noe sted, så alle er stengt inne, ute, alt ettersom.
På veien ut av teksten gir jeg opp og trykker lagre.