Som vanlig ikke et bestemt sted å begynne, annet enn kanskje å skrive ordene: NEGATIVE TANKER. Det kunne jo ha vært en tittel det, for all del.
Han våkner med noe som minner om feber, men som er et godt stykke unna. Likevel føler han seg ikke i slaget. Kvelden før kjente han på en hodepine. Han trener ikke mer enn én gang i uken. Han rekker ikke å lese bøkene han har kjøpt (og han har kjøpt mange, og fortsetter). Han rekker ikke å skrive (og hva skal han skrive, han er ikke en helvetes forfatter heller!).
Tilbakemeldingen fra “sjefen” er vanskelig å tolke, men det ligger noe kritikk relativt godt pakket inn. Noe som ikke stemmer. Han har lært at han ikke må gå i forsvar, det liker verken “sjefen” eller de andre “sjefene” (jada, kryptisk med disse anførselstegnene, men hvem skal du klage til?) og han gjør sitt beste for å bare ta inn og jatte med. Mhm. Nikker. Enig. Akkurat. Notert!
I garasjen setter han seg i bilen og sjekker opp et par stikkord på en AI-chatbot. Strategisk ledelse. Hva og hvordan? Han får et langt svar og forteller seg selv at han er motivert. Samtidig kommer katastrofetankene. Han tenker: seks måneder. Seks måneders oppsigelsestid. Han kan bare holde ut. Holder han ut to måneder til, er det åtte måneder igjen. Og slik regner han seg fremover.
Økonomi, arbeid, søvn og trening. Ting som påvirker livskvalitet, psykisk helse ogsåvidere. Noe å bry seg om. Så lenge han har økonomien og arbeidet har han det bra. Søvn er det lite av. Trening er det mindre av. Femti-femti, da? Hva om økonomi og arbeid forsvinner? Da går vi fra femti til null. Helvete!
Det er bare nonsense, er det ikke?
Katastrofetanker, negative tanker, drittanker. Faens jævla oljetanker!
Ord, ord, ord.
Han leser avisen, han hører folk snakke, han tror ikke på noen ting lenger. Verdier, meninger. På Dagsnytt 18 snakker de om Mette Marit. Alle er enige om at hun trenger omsorg, vi må ikke glemme empatien, og lignende. Herregud. Og de snakker om at alle de redaktørstyrte mediene kommer til å respektere taushetsplikten. Så mye som forsøkes å bli sagt mellom linjene, men som lander helt eksplisitt. Fy faen!
Bare litt banning. Bare litt til. Og så full stopp.