Noe jeg leser som setter tankene i gang og som ber meg om å sette meg ned og skrive noe, hva som helst, bare noen ord, for å komme i gang, være i en form for bevegelse. Tankebevegelse. Tanker i bevegelse.
Torsdag kveld tenker jeg at jeg har fredag (1 mai), lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut i baren på et hotell, med kollegaer. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.
Fredag kveld tenker jeg at jeg har lørdag og søndag foran meg. Jeg drar kvelden (og natten ut) i hagen til en (gammel?) venn, med en gruppe menn. Vi drikker og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.
Lørdag kveld begynner det å ulme. Jeg har bare søndag foran meg. Jeg drar kvelden ut med familien. Vi spiser taco, godteri og vi ler. Så glad er vi, så glad er vi.
Søndag kveld er foran meg. Den eneste kvelden som gjenstår.
På dagtid fredag skinner solen. Vi griller og vi ler.
På dagtid lørdag er det grått. Vi rydder og vi ler.
På dagtid søndag er det sol igjen. Vi vet ikke ennå hva vi gjør.
Ingen grunn til tilgivelse. Nå bare flyter det her. Nå bare flyter det.
I går kveld ville jeg skrive om noe jeg så på TV. The Voice. Dette programmet som vil skape nye stjerner. En gutt (ung mann?) skal i duell med en annen gutt (ung mann?). De viser bilder fra barndommen hans. Han var feit. Og ikke god i fotball. Han ble alltid valgt sist. Derfor har det vært viktig for ham å komme videre i The Voice. Han er på gråten. Vi kaller ham B. Den andre, la oss kalle ham A, ligner på en Hollywood-skuespiller, og har ingen annen historie å fortelle enn at han går med dressen til sin bestefar (hvem skulle ha trodd?). A synger først. Han er et naturtalent på scenen. Synger og danser. Alle klapper. B står i bakgrunnen, han går ned på kne, han “bøyer seg i støvet” rent bokstavelig der han sitter. Så er det B sin tur. Han synger vakkert, sårt, ektefølt. Hvem skal videre? B blir valgt. Han kan ikke tro det. Han ser overrasket ut. Han begynner å snakke om hvor flink A er. Jeg sier til min kone at det ikke er rart denne fyren aldri ble valgt først i fotball. Han pekte på alle de andre først. Det er noe med denne fyren som trigger meg. Og jeg kan med sikkerhet si at han aldri vil vinne The Voice.
Det er noe mer der, som jeg ikke utforsker, og jeg tenker en tanke. Hva er verst av å la seg stresse over alt man ikke gjør (eventuelt det man utsetter) og å ikke la seg stresse av noen ting.
Noe sånt. Så gir jeg opp. Som alltid.